Hva skal vi med litterære alderdommer?

Er norsk samtidslitteratur tilbaketrukket, uengasjert, apolitisk? Studerer vi samtidslitteraturens fremstilling av alderdommen, er den på ingen måte det. Men det varierer naturligvis hvordan den er utadrettet, engasjert og politisk. Alderdomslitteratur representerer ingen propagandalitteratur. Snarere viser den hvordan litteratur kan være politisk og sosial på variert vis, i sin skildring av mennesket og relasjoner der forholdet mellom kjønn, klasse og alder spiller en avgjørende rolle for hvordan livet arter og utvikler seg. Det politiske viser seg særlig i det sosiale engasjementet som både direkte og indirekte kommer til uttrykk i verkene. Som kritiker Merete Røsvik Granlund fremhever i et intervju med Klassekampen, kan vi hevde at våre samtidsforfattere er orientert mot samfunnet: «De skriver ikke politisk litteratur i tradisjonell forstand, med utgangspunkt i en bestemt agenda, men tar sjangeren et skritt videre ved å skrive inn et tydelig emosjonelt aspekt i tekstene sine» (Larsen 2016a). Individuelle følelser og opplevelser vektlegges i fremstillingene fremfor rene politiske emner. Men litteraturen er likevel politisk idet den direkte eller indirekte kommenterer samfunnet og samfunnsutviklingen, som arbeidsmarkedet, klimatrusselen, migrasjon, behandling av psykisk syke, minoriteter og rusavhengige.

I boka Cultivating Humanity. A Classical Defense of Reform in Liberal Education (1997) innleder Martha Nussbaum kapitlet «The Narrative Imagination» med å vise til Heraklit, som for 2500 år siden hevdet at «[l]earning about many things does not produce understanding» (sitert etter Nussbaum [1997] 2003, 85). Det er nødvendig at mennesket ikke bare samler fakta for å oppnå kunnskap. Som Nussbaum fremhever, kan vi med skjønnlitteraturens fortellinger kultivere

a capacity for sympathetic imagination that will enable us to comprehend the motives and choices of people different from ourselves. […] Here the arts play a vital role, cultivating powers of imagination that are essential to citizenship. […] The arts cultivate capacities of judgment and sensitivity that can and should be expressed in the choices a citizen makes. ([1997] 2003, 85–86)

Alle kunstarter kan i prinsippet bidra til å forme vår forståelse for andre. Men som Nussbaum mener jeg at litteraturen er i en særstilling, «with its ability to represent the specific circumstances and problems of people of many different sorts, [literature] makes an especially rich contribution» (Nussbaum [1997] 2003, 86). Som Aristoteles påpeker i Poetikken, gjelder dette særlig fordi litteraturen fremstiller hva som kan skje. Dermed kan litteratur generere kunnskap og innsikt som er særlig verdifull i det politiske liv (jf. Nussbaum [1997] 2003, 86), men også i det personlige liv. Litteratur kan gi oss en annen type kunnskap enn den vi får fra forskning. Ifølge den franske antropologen og filosofen Bruno Latour mangler vi ikke kunnskap i form av mer forskning, snarere er det et problem at mennesket ikke er sensitivt nok. Latour fremhever med sitt begrep «sensitizing» at litteratur kan gjøre oss mer følsomme (Latour 2015). Derfor har diktningen en viktig funksjon; den kan vekke følelser som gjør oss mer bevisste, reflekterte, empatiske, og som dermed kan påvirke våre handlinger og valg.

I den grad litteratur kan fungere som «a bridge both to a vision of justice and to the social enactment of that vision» (Nussbaum 1995, 12), kan litteratur ses som del av et demokratisk prosjekt. Sterkest er kanskje den muligheten når litteraturen gir stemme til dem som ikke selv kan fremme sin sak: «The poet in effect becomes the voice of silenced people, sending their speech out of himself as a kind of light for the democracy» (Nussbaum [1997] 2003, 96). Men som Suzanne Keen påpeker, vil ikke empati alltid aktiveres hos enhver leser i møte med et bestemt verk, for «empathy with characters doesn’t always occur as a result of reading an emotional evocative fiction» (Keen [2007] 2010, 72). Våre referanser og erfaringer vil påvirke hvilke verk vi blir berørt av, samt hvordan vi blir påvirket. Litteratur stimulerer ikke automatisk til økt erkjennelse, innsikt og medfølelsesevne, vil jeg innvende med Toril Moi (2013, 61–63). Men litteratur kan utstyre oss med nye referanser og erfaringer som stadig kan påvirke vår forståelsesevne. I boka The Moral Laboratory argumenterer Jèmeljan Hakemulder for at lesing av litterære fortellinger «enhances the ability to make psychological inferences about the emotions, thoughts, and motives others have in certain situations» (2000, 13). Litteratur kan dermed generere hva Keen kaller «difference-bridging insight» (Keen [2007] 2010, 90).

Ifølge filosof Arne Johan Vetlesen danner vår empati grunnlag for vår moral (Vetlesen [2007] 2010, 7). Nussbaum fremhever at særlig romanen er «a morally controversial form, expressing in its very shape and style, in its modes of interaction with its readers, a normative sense of life» (Nussbaum 1995, 2). Til tross for min tro på litteraturens slagkraft vil jeg, som Maria Nikolajeva i boka Reading for Learning (2014, 178–179), presisere at litteratur ikke skal reduseres til et ideologisk virkemiddel, slik Nussbaum tenderer til i Poetic Justice (1995), der hun primært konsentrerer seg om litteratur med en spesifikk sosial og politisk agenda. Jeg vil ikke avvise litteraturens påvirkningskraft, men i den grad litteratur har en særegen evne til å påvirke sine lesere, kan den påvirkningen være like negativ som positiv. Med Jacques Rancière vil jeg likevel insistere på kunstens, og da særlig litteraturens, mulighet til å endre forutsetningene for hva vi kan tenke, se og sanse: «To reconfigure the landscape of what can be seen and what can be thought is to alter the field of the possible and the distribution of capacities and incapacities» (Rancière [2008] 2009, 49). Litteratur kan bidra til å skissere nye grenser for hva vi kan se og tenke, den kan påvirke vår kapasitet til å forandre verden, og den utfordrer og utvider på den måten både kunstens og virkelighetens betingelser.

De estetiske kvalitetene ved litteratur danner en særlig forutsetning for dens potensielle etiske kraft, for verkenes mulighet til å være dissensuelle, altså skape dissens og slik etablere en ny fordeling av det sanselige (Rancière [2000] 2012). Språklig og stilistisk skriver mange forfattere frem den emosjonelle intensiteten som særlig kan aktivere engasjement og emosjoner i leseren. Mye blir dessuten verken fortalt eller sagt eksplisitt, for som presisert av Per Thomas Andersen er det ikke å fortelle en effektiv fortellemåte (Andersen 2012, 32). Dermed baserer litteraturen seg naturligvis på en tillit til leseren, slik Jakob Lothe fremhever i boka Etikk i litteratur og film (2016).

Litteratur kan med ulike virkemidler, som retrospeksjon og veksling mellom flere tidslag og litterære rom, fremstille hvor intens og kompleks alderdommen kan være. Litteraturen er ikke begrenset av virkeligheten og faktive forhold. Dermed stiller den friere til å utforske bestemte forhold, situasjoner og følelser. Slik kan fiksjonen overskride og supplere statistikker, forskningslitteratur og fremstillinger i andre medier. Den kan utfordre holdninger og verdier, tilby et erfaringsrom og skape anledninger for å reflektere over og diskutere vanskelige problemstillinger fra trygg avstand. I likhet med Peter Simonsen ser jeg altså litteratur som en særlig kilde til innsikt i alderdom og aldring i velferdsstaten fordi den:

dels i kraft af formelle virkemidler som synsvinkel, billedsprog, talesprog, komposition, plot, karaktertegning osv., dels i kraft af at være fiktion, som frit gengiver andres tanke- og forestillingsverdener, følelser og affektive tilstande, tillader og fordrer en særegen indstilling hos læseren, der umiddelbart kan leve sig dybt ind i den fremstillede verden og dens karakterer og opleve, hvordan tilværelsen som anden – som gammel – kan forestilles. (Simonsen 2014, 17)

Litterære fremstillinger kan være nyanserte og komplekse. Litteraturens historier utfyller hverandre og lanserer flere utfall, flere sannheter om hvordan det er å bli og å være gammel i dagens Norge.

Litteraturens muligheter og menneskets aldersløshet

Straks man blir pensjonist, mister nære relasjoner eller får svekket helse, opplever mennesket sosiale endringer som kan føre til både (følt) regradering og redusert livskvalitet. Slik svekkes menneskets muligheter til å «leve hele livet», for å si det med den norske regjeringens ord av 2018. Naturen går sin gang, alt organisk liv må en gang brytes ned. Om man ikke dør tidlig i livet, eldes mennesket inntil det dør, og uansett hvilke private eller offentlige tilbud velferdsstaten og familien kan tilby, kan ikke alderdommen være bare god – «det er en grense for alt», presiserer Runar Bakken (2014, 137–139). Alderdommen blir først og fremst forbundet med forfall, sykdom og død, og det å havne på sykehjem er blitt ansett som et sosialt substitutt for døden (Cowgil 1986; Daatland & Solem 2011, 121–122; Bakken 2014, 69). Spesielt tap av arbeid, posisjon og nære relasjoner nærer et nedslående syn på alderdomslivet. Men senere års alderdomsforskning bidrar til å nyansere bildet av hva alderdommen kan være (f.eks. Daatland & Solem 2011; Daatland & Slagsvold 2013; Bakken 2014; Lunde 2017). I 1986 hevdet Donald Cowgil at aldersforskning kan fremme verdier som øker eldre menneskers status og rolle, og dermed forebygge aldersdiskriminering. Tilsvarende kan litteraturens synliggjøring av det gamle mennesket aktivere empati og forståelse samt bidra til å opprettholde eller gjenopprette den respekt og verdighet som lett svekkes i takt med økt alder og naturlig forfall. For som store deler av primærmaterialet for denne boka har vist, er menneskets autonomi utsatt i alderdommen, og autonomi er en forutsetning for verdighet (jf. Rosen 2018, 5, 21, 25). Verdigheten trues straks autonomien blir svekket.

Litteraturen er med litteraturprofessor Anne-Marie Mais ord «et virtuelt eksperimentarium, hvor læseren kan leve sig ind i sine egne og sine medmenneskers indre og ydre vilkår og omstændigheder – også dem man ikke på forhånd har nogen anelse om» (Mai mfl. 2016, 11). Litteratur åpner for identifikasjon og bekreftelse så vel som for konfrontasjon med det ukjente, fremmede. Slik kan den øke vår forståelse og innsikt og dermed ruste og forberede oss på det vi må håndtere i våre private så vel som offentlige relasjoner. Men god litteratur lanserer ikke klare svar og enkle budskap, den er som den danske dikteren Klaus Høeck har uttrykt «hverken sand eller falsk», den er ordkunst (jf. Mai mfl. 2016, 11). Litterære tekster kan derfor utvide vår horisont, fremstille nye og andre perspektiver, reflektere ambivalens og dissonans.

«Tekster som tematiserer traumeskapende hendelser, har gjerne et reparerende perspektiv og kan gi ideer til sosiale og politiske handlemåter», skriver litteraturprofessor Unni Langås (2016, 12). Overgangen til pensjonisttilværelsen og andre omveltende endringer som nødvendigvis inntreffer i alderdommen, kan oppleves som et traume for den aldrende så vel som for de pårørende. Ordet traume er opprinnelig et gresk ord som betyr «sår», og etymologisk kan ordet referere til både såret kropp og såret sinn. Et traume kan ifølge Bokmålsordboka referere til 1) enkeltstående opplevelse som har psykiske skadevirkninger, og/eller 2) kroppslig skade på grunn av enkeltstående tilfelle av ulykke eller vold. Langås fremhever at den traumatiserte i moderne sammenheng i hovedsak er mentalt såret, selv om fysiske og psykiske sår jo kan henge sammen (Langås 2016, 19). Fysisk svekkelse grunnet aldring vil eksempelvis kunne forårsake et traume dersom man opplever det som krenkende ikke lenger å fungere og mestre det man er vant til å håndtere. Traumet forsterkes av det faktum at man på et eller annet tidspunkt ikke kan bli som før igjen.

Martha Nussbaum kritiserer Simone de Beauvoirs bok om alderdommen (La Vieillesse) for å være «worse than preposterous: I see it as an act of collaboration with social stigma and injustice» (Nussbaum & Levmore 2018, 20). Også norsk samtidslitteratur kan langt på vei avvise Simone de Beauvoirs påstand fra 1970 om at den såkalte oldingen1 er stivnet og uegnet som litterær person (2016, del I, 258). Snarere er de problemstillinger, skjebner og strategier som alderdommen rommer, heterogene og universelt interessante – de litterære alderdomshistoriene rommer det ubehagelige som kriser, savn, sorg, ensomhet, uro, frykt, men også kjærlighet, frihet, glede – essensielle komponenter i ethvert liv uavhengig av alder. Noen av de litterære personene velger å resignere og forholde seg til alderdommen som en fase der man primært trekker seg tilbake og venter på eller fremkaller slutten, som Leif i Breiteigs novelle «Ingenting hendt», enken i Skogstads roman Svartstilla og enkemannen i Harstads novelle «til». Andre velger det psykolog Sissel Gran beskriver som «det gammelpubertale opprør» (2019, 27): På vei inn i den såkalt tredje alder (65–80 år) bryter man med etablerte rutiner og finner nye levemåter – det kan være mindre endringer, som å droppe vekkerklokken og sove like lenge som en tenåring (som Kaslegards Magda), droppe fornuftige helseråd (som Frobenius’ Viktor), bestemme seg for å gi faen (som Uris Ebba; 2016, 38) eller mer omveltende endringer, som det å skille seg (som Flatlands ektepar).

Simone de Beauvoir (1970) avviser særlig at det gamle mennesket er interessant fra en subjektiv synsvinkel. Men den påstanden finner ikke belegg i mitt samtidslitterære materiale. Særlig forfatterne Harstad, Axelsen, Østhagen, Kaslegard, Holvik, Mjønes og Skogstad fremstiller det gamle mennesket på komplekst vis i sine fortellinger – noe som styrkes av at de er fortalt i jeg-form (Harstad, Axelsen, Mjønes, Holvik og Skogstad) eller i tredjeperson med intern fokalisering (Østhagen og Kaslegard). Det etablerer en nærhet til hovedpersonen som dessuten forsterkes av bruk av presens i flere av verkene. I likhet med én av de leserne litteraturforsker Suzanne Keen henviser til i sin bok Empathy and the Novel, opplever jeg at bruken av førstepersonsforteller øker leserens empatiske reaksjon (Keen [2007] 2010, 70). Dette kan ses i sammenheng med at jeg-fortellingen ofte oppleves som mer autentisk og direkte enn tredjepersonsfortellingen, og at den dermed i større grad etablerer nærhet og evner å vekke empati og innlevelse (Keen [2007] 2010, 97). Men hvorvidt det stemmer, kan ikke bevises eller fastslås, det vil være subjektivt betinget.

Primærmaterialet i denne boka, men særlig de ovennevnte jeg-fortellingene, bekrefter min påstand om at alderdommen kan være en av de mest intense periodene i livet. Verkene fremstiller komplekse følelser og tanker; de fremstiller mennesket bak begrensende tilstander som demens og sykdom, sorg og ensomhet. De belyser hvordan også alderdommen kan være mangfoldig og intens; den er ikke bare en fase der man avvikler livet og venter på døden.

Da er det et paradoks at norsk samtidslitteratur samtidig bidrar til å fremheve klassiske aldersstereotypier; den bekrefter langt på vei at vårt eldresyn fortsatt er preget av de stereotypiene og mytene som psykolog Linn-Heidi Lunde diskuterer i sin bok Myter om aldring (2017), for aldersmarkører som sykdom, forfall og død er tungt representert. Dermed handler det også i litteraturen i stor grad om de myter og stereotypier som vi ifølge Lunde ofte forbinder med alderdommen: forfall og skrøpelighet, svekket kognitiv funksjon, ensomhet og isolasjon, svekket motivasjon og omstillingsevne. Myten om at kreative evner svekkes i alderdommen, er svakt representert, men Holviks roman fremstiller en kvinne med ideer og tiltak som fungerer som en god motreaksjon til synet på den aldrende som stivnet og ferdig. Skomsvolds, Østhagens og Axelsens kvinner er dessuten særdeles kreative både i handlinger og i språk. Deres kreativitet skaper en fengslende og slagferdig humor, men deres kreativitet ville i mange sammenhenger snarere bli avskrevet som skrullete påfunn enn ansett som nyskapende kreativ virksomhet.

Litteraturkritikeren Elaine Showalter hevder at det særlig er vanskelig å være en gammel kvinne: «It’s not easy to come out as an old person, especially as an old woman» (Showalter 2013, xi). Showalter kan ha et poeng. Flere kvinner enn menn overlever sin livspartner; flere kvinner enn menn blir dermed utsatt for alvorlig tap og sorg. Men Showalters påstand harmonerer ikke med norsk samtidslitteraturs fremstilling av eldre mennesker, for det synes like vanskelig å være gammel mann som gammel kvinne – fremstillingen av de ensomme, sørgende, syke, demente og døende er påfallende lite kjønnet. Dette samsvarer med Amelia DeFalcos observasjon av tendensen til at differensiering utløst av alderdom synes å utklasse eventuelle kjønnsforskjeller i kanadisk litteratur (DeFalco 2010, xi). Men litteraturen reproduserer enkelte kjønnede tendenser, som den at mannen finner det vanskeligere å gå fra å være arbeidstager til å bli pensjonist, jevnfør Breiteigs novelle om Leif. Det er dessuten påfallende at de litterære verkene som i størst grad er preget av misantropi, manglende livsmot og slik sett er nedslående lesning, primært handler om menn. Dette gjelder særlig de mennene som er fremstilt av mannlige forfattere som Kjell Askildsen, Bjarte Breiteig, Nikolaj Frobenius og Johan Harstad. Men Susanne Skogstads roman Svartstilla avviser at dette er en ren mannlig tendens.

I det virkelige liv er eldre menn høyt representert blant selvmorderne. Dette er til dels reflektert i litteraturen, med tanke på at Harstads enkemann begår selvmord, mens Nordals enke blomstrer opp og tar grep i eget liv. Samtidig er det lett å avvise at dette er en litterær tendens, siden Skomsvolds enke også begår selvmord.

Begge kjønn er godt representert i materialet, både blant forfatterne og blant de fiktive karakterene. En tendens jeg imidlertid vil peke ut, er den at mange yngre forfattere skriver om alderdom, og det er de unge2 forfatterne (særlig Ullmann, Harstad, Bugge, Skomsvold, Axelsen, Skogstad og Mjønes) som sterkest fordyper seg i tunge temaer og tabuer som sorg, ensomhet, selvmord, aktiv dødshjelp og overgrep – men deres litteratur er på ingen måte homogen av den grunn – verken tematisk eller estetisk sett.

Kategorisering og utpeking av tendenser kan fungere klargjørende for å få oversikt, men en ensidig utpeking av tendenser kan samtidig redusere det komplekse ved fremstillingen av hvordan det oppleves og føles å bli og å være gammel. En del sinnstilstander og følelser gjentar seg riktignok; mange av de litterære personene fremstår som marginalisert. Det gjelder særlig de ensomme og de som er plassert på sykehjem, der de på mange måter befinner seg utenfor verden, sammen med mange fremmede som de verken kjenner eller har kontakt med. Litteraturen forskjønner altså ikke alderdommen, snarere forsterker den synet på alderdommen som en fase der både det gode og det vanskelige blir intensivert. Det er påfallende at det er høy forekomst av kriser, forfall og tap i verkene, og ikke minst ensomhet. Ensomhet er derfor en gjenganger i materialet så vel som i flere av denne bokas kapitler. Døden er representert i flertallet av verkene – om enn på forskjellige måter og i ulik grad. Slik bidrar litteraturen til at alderdom forbindes med døden, som dermed fortsetter å gi alderdommen et dårlig rykte, et poeng lansert av blant andre gerontolog Bryan Green (1984). Siden kriser og kritiske overganger blir prioritert, bidrar litteraturen til å fremstille alderdommen som noe truende, på linje med betegnelser som eldrebølge og eldretsunami. Dette speiler rådende forestillinger om alderdommen, men må også forklares med at litteraturen trenger noe som skaper krise, uro, dissens eller ustabilitet for å etablere dynamikk i den litterære teksten. Slik gjør litteraturen alderdommen kanskje urett. Men litteraturen er primært vikar for de svake og mest sårbare stemmene, og fremstillingen av stereotype situasjoner kan motvirke sementerte holdninger til det gamle mennesket, som jo blir fremstilt som sammensatte personer, ikke typer, når litteraturen er god nok.

De litterære verkene utspiller seg dessuten hovedsakelig hjemme, alternativt på sykehjem. Få andre steder er representert i materialet. Men norsk samtidslitteratur serverer likevel litterære alderdommer som er unike fordi de litterære personene er forskjellige; det gjør at alderdommen, trass i likhetspunkter, ikke blir fremstilt som en ensartet fase.

At alderdommen ikke bare er en avviklingsfase ser vi spor av i Helga Flatlands roman En moderne familie (2017), der foreldrene til bokas tre hovedpersoner i en alder av 70 år velger å gå fra hverandre. Skilsmisse kan oppleves som et begrensende tap, men skilsmisse kan også representere nye muligheter. Skilsmisse i siste fase av livet blir ikke idyllisert i denne romanen, men romanen fremstiller en tendens i samfunnet siden det de siste årene har funnet sted en økning i antall skilsmisser blant dem over 60. Interessant nok skiller denne tendensen seg fra den utviklingen man ser i befolkningen for øvrig. Mens skilsmissetallene har flatet ut og dessuten avtatt det siste tiåret for dem under 60, har det skjedd en dobling i antall skilsmisser blant dem over 60 dersom man sammenligner dagens tall med tallene fra slutten av 1980-tallet. Denne tendensen er blitt kalt «den grå skilsmisserevolusjonen» (Thuen 2017, 71–72). Selv om Flatland bryter med det konvensjonelle og forventede når hun lar sine 70-åringer skille seg og dermed løfter frem en ny tendens, er det barna og deres liv og reaksjoner, ikke 70-åringenes liv, som vies oppmerksomhet. Kulturens (implisitte) alderisme er dermed integrert i romanen, for 70-åringenes perspektiv havner i bakgrunnen; de er primært bipersoner som bidrar til å sette i gang et plot. Slik antyder Flatlands roman at de eldre ikke er interessante nok til at de kan få hovedrollen.

Myter og stereotypier oppstår ikke fra et vakuum, men som en reaksjon på realiteter. Men myter og stereotypier er forenklende størrelser, noe den gode litteraturens potensielle kompleksitet kan kompensere for. Mytene og stereotypiene blir særlig utfordret av at leseren får vite mer enn de litterære medmenneskene og dermed også kan forstå mer enn dem. Jeg vil argumentere for at litteraturens gamle mennesker får en alliert i leseren. Denne avgjørende diskrepansen mellom hva leseren og hva de litterære medmenneskene forstår, er særlig sterk i de fortellingene som er fortalt i jeg-form eller i tredjeperson med intern fokalisering, som fungerer som en bedre motreaksjon til mytene og stereotypiene enn de mer tradisjonelle pårørendefortellingene.

Litteraturens viktigste bidrag er etter mitt syn at den menneskeliggjør og nyanserer fremfor å redusere det gamle mennesket. Slik kan den forebygge stigmatiserende holdninger. Som legene Birgit Bundesen og Anne Lindhardt (2018) hevder, er litteraturen «et konglomerat, der altid har fungeret som seismograf for sosiale, politiske, idéhistoriske, kulturelle og psykologiske tendenser». Derfor egner litteraturen seg til å undersøke hvordan kunst kan brukes for å engasjere mottageren og etablere bestemte holdninger, slik Rita Felski oppfordrer til (2013, xii). Litteratur er fortsatt bare fiksjon, konstruksjon, fantasi – det kan vi si er dens begrensning. Men litteratur muliggjør at vi fra trygg avstand kan reflektere over og diskutere relevante og kompliserte problemstillinger. Motivert av Rita Felskis oppfordring til hvordan vi kan bruke litteratur, håper jeg denne boka har vist hvordan samtidslitterære alderdommer kan skape både gjenkjennelse og anerkjennelse (recognition), men også fortrylle sin leser (enchantment) og fremme en sosial viten (knowledge) så vel som sjokkere oss (shock) (Felski 2008, 14–15).

Med økt levealder og økt helsealder så vel som økt antall eldre blir det med tiden tydeligere at alderdommen kan fortone seg svært forskjellig for den enkelte. Men utsiktene for en stadig bedre alderdom er gode for befolkningen. Rapporten Framtidens eldre i bygd og by fra 2017 trekker eksempelvis frem at kommende eldre er ressurssterke. For hver yngre generasjon som trer inn i de eldres rekker, vil utdanningsnivået øke: «Utdanning er en god indikator på hvor ressurssterk man er, vi kan derfor forvente en klart mer ressurssterk eldre befolkning i framtiden. Dette kan innebære at framtidens eldre kan komme til å være mer selvstendige og i bedre stand til å håndtere enkelte utfordringer i hverdagen» (Rogne & Syse 2017). Helseutviklingen spiller nødvendigvis også inn. Til tross for at det de siste ti årene ser ut til at eldre ikke har fått færre sykdommer enn før, snarere flere, ser det ut til at de klarer seg bedre med disse sykdommene enn tidligere. «Dette kan henge sammen med bedre medisinsk behandling, bedrede fysiske omgivelser og teknologi som tilrettelegger for at eldre kan klare seg selv, og at eldre i dag har mer utdanning enn eldre hadde før i tiden» (Rogne & Syse 2017). Morgendagens eldre vil kunne kreve og forvente mer, og de vil ha andre behov enn tidligere generasjoner. Med større andel eldre som har høy utdannelse, vil flere vite hvordan man kan håndheve sine rettigheter så vel som mestre sine alderdommer (Daatland & Slagsvold 2013; Lunde 2017, 18, 40). Mange forhold indikerer følgelig at nye generasjoner eldre vil ha større forventninger, men også bedre muligheter, til å oppleve både gode og mangfoldige alderdommer. Martha Nussbaum og Saul Levmore hevder likefrem at alderdommens livshistorier har et større spenn og er mer heterogene enn barndommens og ungdommens livshistorier (Nussbaum & Levmore 2018, 16–17). Vi bør følgelig kunne forvente at kommende alderdomslitteratur utvikler seg til å bli enda mer mangfoldig enn den hittil har vært.

Flertallet av verkene som jeg har skrevet om i denne boka, synliggjør ulike former for alderisme, og diskriminerende holdninger kommer til uttrykk både implisitt og eksplisitt. I mange av verkene handler det om hvordan man blir ansett som en byrde eller føler seg som en byrde (som hos Breiteig, Harstad, Holvik, Skogstad). I andre verker kommer alderismen til syne gjennom umyndiggjørende eller krenkende handlinger (som hos Mjønes, Holvik, Østhagen, Skogstad). I andre verk handler det dessuten om alderistiske holdninger til egen aldring og egen aldrende kropp, som i Holviks og Uris romaner. Fremstillingen av alderistiske tanker, utsagn og handlinger kan motvirke alderisme. For selv om man kan hevde at utsiktene til god alderdom stadig bedres, lever stereotypiene i beste velgående, og litteraturen skjuler ikke alderdommens begrensninger. Det kan for øvrig være til det gode, for bevissthet om begrensningene kan bidra til bedre tilrettelegging, slik at alderdommens muligheter kan få større oppmerksomhet enn begrensningene. Alderdom kan være mer enn sykdom og død. Gjennom fremstilling av det stigmatiserende og det stigmatiserte kan litteratur avstigmatisere. Her stiller jeg på linje med den britiske litteraturforskeren Josie Billington, som i boka Is Literature Healthy? argumenterer for at litteratur destabiliserer en reduksjonistisk tenkemåte idet den for eksempel minner oss om å flytte fokuset fra den syke kroppen til kompleksiteteten ved den menneskelige eksistens (Billington 2016). Litteratur kan provosere til å tenke nytt om hva alderdom kan og skal være. Slik kan litteratur om lite bærekraftige livssituasjoner bidra til å etablere mer bærekraftige alderdommer, for også alderdommen skal leves.

Eldre er en heterogen gruppe. Det unike ved hvert enkelt menneske forsvinner ikke straks man når en viss alder, ei heller når man får redusert helse. Menneskets eksistens kan ikke reduseres til statistikk eller til resultatet av medisinske undersøkelser, og litteratur kan fremstille komplekse situasjoner på en måte som ingen statistisk eller teoretisk analyse vil kunne erstatte (jf. Piketty 2016, 22; Aho 2018, xii). Litteraturen viser dessuten hvor lett intendert omsorg kan bli til det motsatte; hvordan handlinger som i prinsippet er velmente, kan fungere både infantiliserende, krenkende og diskriminerende. Dette er innsikter som kan konfrontere og utfordre helsepersonell så vel som pårørende.

De utvalgte verkene som er blitt diskutert og analysert i denne boka, viser hvordan eldre mennesker i mange situasjoner er en underprivilegert gruppe. Men når litteraturen fremstiller menneskets aldersløse tanker og følelser, blir eventuell umyndiggjøring eller diskriminering på grunn av svekket helse og/eller høy alder synliggjort. Vi bærer på følelser og tanker til siste åndedrag. I arbeid for bærekraftige alderdommer og høy helsealder er den erkjennelsen nødvendig for å behandle også de mest utsatte, de som er ensidig avhengig av andre, med respekt. Litteraturen fremhever dessuten at det for de mest sårbare er omsorgen og pleien, enten den er privat eller institusjonell, som må være bærekraftig.