I 2019 lever mellom 80 000 og 100 000
med demens i Norge (fhi.no 2019). Demens rammer mange. Likevel kan
demens oppleves som et skambelagt tabu. Derfor kan litteraturens
fremstilling av demens gi kunnskap og utfordre vårt syn på mennesker
som lever med demens. Dette utforsker jeg med vekt på romaner av
Merethe Lindstrøm, Cecilie Enger, Sunniva Lye Axelsen og Laila Sognnæs
Østhagen. Tingenes affektive verdi blir dessuten tematisert i dette
kapitlet. Jeg etablerer derfor noe dialog med antropologen Arjun
Appadurai (1986), sosiologen Jenny Hockey, helseforskeren Bridget
Penhale og geografen David Sibley. I tillegg bruker jeg Per Thomas
Andersens begrep eksisted, som vil si et faktisk,
hektisk og betydningsfullt sted som forteller om hvordan vi «er-i-verden»
(Andersen 2013, 9). For hvilket eksisted har den demente som ikke
lenger er en del av den faktiske, hektiske og betydningsfulle hverdagen?
In 2019, between 80,000 and 100,000
Norwegians live with dementia (fhi.no 2019). Nevertheless, dementia
can be perceived as a shameful taboo, which has motivated Frode
Grytten to write the play Albert & Anna, where
he makes visible the demented man. The point of this book, and especially
this chapter, is not to diagnose. But in the works where the diagnosis
appears to be fairly obvious, I relate to some relevant knowledge
presented by researcher Signe Tretteteig (2015) and age researcher
Runar Bakken (2014).
In this chapter, I explore how dementia is depicted, with emphasis
on: What can literary depiction of dementia teach us? And how can
literary depiction of dementia challenge our view of people living
with dementia? Novels by Merethe Lindstrøm, Cecilie Enger, Sunniva
Lye Axelsen and Laila Sognnæs Østhagen play an important role. The
affective value of things is thematized. I therefore establish some
dialogue with anthropologist Arjun Appadurai (1986), sociologist
Jenny Hockey, health scientist Bridget Penhale and geographer David
Sibley. In addition, I use Per Thomas Andersen’s concept exiplace (eksisted)
– an actual, hectic and meaningful place that tells us how we are
«in-the-world» (Andersen 2013, 9). What happens to our«exiplace»
when we develop dementia?