Dette kapitlet presenterer bokas prosjekt og prosjektets problemstilling, materiale, utvalgskriterier, metode, begrunnelse og kontekstualisering. «Hvordan oppleves det å bli gammel i Norge i dag?» spør geriater Ildri Kjølseth (2014, 18). Det vil avhenge av menneskets sosioøkonomiske situasjon, helse og private relasjoner så vel som av hvordan samfunnet behandler eldre samfunnsborgere. Kjølseth presiserer at det dessuten handler om holdninger (2014, 18). Boka Samtidslitterære alderdommer handler om hvordan disse forholdene blir fremstilt i norsk samtidslitteratur, og særlig hva som peker seg ut som alderdommens muligheter og begrensninger, og dette første kapitlet gjør rede for hvordan jeg går frem, så vel som hvorfor dette prosjektet er samfunnsrelevant.

For mange representerer pensjoneringen selve overgangen til den livsfasen vi tenker på som alderdommen. Hoveddelen i denne boka blir derfor innledet med et kapittel om hvordan det føles å bli pensjonert. Både tap av rollen som arbeidstager og alderdomsperspektivet gjør begrepet ære relevant på flere måter. Teori om ære vil derfor spille en sentral rolle i dette kapitlet, som i hovedsak presenterer en analyse av Bjarte Breiteigs novelle «Ingenting hendt» fra Surrogater (2000). Menneskets æresfølelse er i stor grad relatert til arbeidet i vårt moderne samfunn, og med æresforsker Alexander Welsh og filosof Kwame Anthony Appiah vil jeg knytte æresbegrepet til respekt, integritet og verdighet (Welsh 2008, x; Appiah 2010). Psykolog Mark Freemans (1993) begrep «narrative foreclosure», som refererer til det å lukke livsfortellingen for tidlig, noe både andres og egne holdninger kan bidra til, er særlig relevant i dette kapitlet, men også i de kapitlene som handler om sorg og selvmord.

Diskriminering av mennesker på grunn av alder er ikke et ukjent fenomen. Dette kapitlet gjør rede for noen litterære eksempler på hvordan aldersdiskriminering kommer til uttrykk, og hvordan den oppleves i Nikolaj Frobenius’ roman Så høyt var du elsket (2011), Anne B. Ragdes roman Jeg har et teppe i tusen farger (2014) og Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet (2012) av Eivind Hofstad Evjemo. Også i dette kapitlet er begrepet ære aktuelt, og da særlig det fenomenet Appiah kaller «recognition respect» som refererer til hvordan vi oppnår respekt på grunn av anerkjennelse (Appiah 2010, 176). Den muligheten svekkes med de reduksjoner og tap av posisjoner som ofte følger med høy alder. Dermed er det også lettere å usynliggjøre, utestenge, overse, krenke og slik bidra til ulike former for diskriminering av andre mennesker, enten det skjer bevisst eller ubevisst, implisitt eller eksplisitt.

Alderdom blir lett forbundet med alvorlig sykdom og svekket helse. Derfor er filosof Hans-Georg Gadamers refleksjoner over helse i boka The Enigma of Health (1996) aktuelle som et springbrett i dette kapitlet. Det er også fysioterapeut Alette Ottesens artikkel «Å kjenne og glemme kroppen» (2017), som gir en god forståelse av hva det vil innebære å føle seg innestengt i kroppen og dermed utestengt fra verden. Liv Køltzows roman Melding til alle reisende (2015) spiller en vesentlig rolle i dette kapitlet siden den fremstiller hvordan det oppleves å leve med sykdommen Parkinson. Men sykdom rammer ikke bare den syke selv. Sykdom rammer også de pårørende. Det aspektet vil bli belyst med romaner av Merethe Lindstrøm, Anne B. Ragde, Nikolaj Frobenius og Stig Sæterbakken. Relevant for dette perspektivet og disse verkene er særlig forskning på kvinnelige familiemedlemmers pleie og omsorg utført av Kari Martinsen og Kari Wærness (1979) samt Janne Paulsen Breimos forskning på kjønnede forventninger til pårørende i rehabiliteringsprosesser fra 2014.

Seksualitet blir ikke først og fremst forbundet med aldrende kropper som knapt kan bevege seg. Men alder eliminerer ikke seksuelle behov. Vold er også gjerne forbundet med yngre fremfor eldre mennesker. Interessant nok speiler litteraturen våre fordommer, for seksualitet og vold er knapt belyst i norsk samtidslitteratur. Men Liv Køltzows roman Melding til alle reisende (2015) og Mikkel Bugges novelle «Nag» fra Ytterpunkter (2007) fremstiller det såkalt uhørte. Det gjør også Helene Uris roman Hålke (2016), som i likhet med Køltzows roman fremstiller seksualiteten som en del av alderdommen. I tillegg skildrer både Uris roman og Bugges novelle ulike former for vold. Laila Sognnæs Østhagens roman I morgen forsvinner jeg litt til (2014) problematiserer behandlingen av demente menneskers seksuelle relasjoner, og Johan Mjønes’ roman Heim (2018) fremstiller hvordan tilsynelatende alminnelige og tilvante handlinger og utsagn kan ramme den sårbare på en slik måte at ord og gjerning både fungerer krenkende og skaper frykt.

Dette kapitlet etablerer noe dialog med forskningsprosjektet Seksuell helse blant eldre (Træen mfl. 2018), og jeg kobler inn psykolog Michele Bograds poeng om at de undertrykte må ha kunnskap om undertrykkeren, ikke omvendt (Bograd 1988). Den underordnede må lære seg alt om den dominerende kulturen for å overleve (Bograd 1988; Ericsson 1992, 111). Denne strategien blir aktivert for full styrke i alderdommen straks mennesket befinner seg i situasjoner der man er blitt ensidig avhengig av andre.

I 2018 hadde 32 234 personer langtidsopphold og vel 9000 hadde tidsbegrensede opphold på helse- og omsorgsinstitusjoner i Norge (SSB). En rekke samtidslitterære verk gir oppmerksomhet til institusjonell omsorg og livet på sykehjem, deriblant verk av Frobenius (2011), Lindstrøm (2012), Enger (2013), Ragde (2014), Kaslegard (2017), Holvik (2017), Skogstad (2018) og Knausgård (2019). Dette kapitlet etablerer noe dialog med statistikk og medieoppslag, men også med forskning, deriblant Einar Vetvik og Per Gunnar Dischs forskning på hvordan eldreomsorgen forvaltes i norske kommuner, noe som er av betydning for den pleietrengende så vel som for de pårørende. Svak eller sviktende institusjonell eldreomsorg kan føre til unødvendig mange utslitte pårørende, som i neste rekke dermed selv kan trenge omsorg og støtte (Disch & Vetvik 2017). De som forsker på og arbeider med utviklingen av sykepleie og eldreomsorg, taler for en mer personsentrert omsorg: Ved å kjenne livshistorien til den enkelte kan man bedre legge til rette for meningsfulle aktiviteter og styrke opplevelsen av livsglede, fremhever eksempelvis Kari Brodtkorb, Ragnhild Skaar og Åshild Slettebø, Catherina Øverås Totcheva og Janikke Solstad Vedeler (Brodtkorb, Ragnhild Skaar & Åshild Slettebø 2019; Totcheva, Vedeler & Slettebø 2019).

Aktivitet er viktig. Men kravet om aktivitet kan gjøre det til et mer negativt enn positivt tiltak. Intendert omsorg kan dermed oppleves som eller fungere som feilgrep eller overgrep. Denne problemstillingen blir fremstilt på ulike måter, fra ulike vinkler og i varierende grad i romaner av Ragde (2014), Østhagen (2014), Holvik (2017) og Skogstad (2018). For dette kapitlet er teorier om aktivitet, tilbaketrekking og kontinuitet relevante (Atchley 1989; Ferraro 1997; Daatland & Solem 2011, 145). Det gjelder å finne frem til egnede aktiviteter for den enkelte, som det er mulig å gjennomføre, men også opprettholde. Både interessant og bevisstgjørende er den kritiske holdningen til tilbaketrekkingsteorien som alderdomsforskerne Svein Olav Daatland og Per Erik Solem formidler: Tilbaketrekkingsteorien har bidratt til «en vitenskapeliggjøring av dagligdagse oppfatninger om aldring og eldre» (Daatland & Solem 2011, 145). Denne teorien har dermed bidratt til en legitimering av passiviserende behandling av eldre så vel som et reduserende syn på hva mennesker over en viss alder, og med svekket helse, kan få til. Slik kan aldersdiskriminerende holdninger både oppstå og styrkes.

I 2019 lever mellom 80 000 og 100 000 med demens i Norge (fhi.no 2019). Demens rammer mange. Likevel kan demens oppleves som et skambelagt tabu. Derfor kan litteraturens fremstilling av demens gi kunnskap og utfordre vårt syn på mennesker som lever med demens. Dette utforsker jeg med vekt på romaner av Merethe Lindstrøm, Cecilie Enger, Sunniva Lye Axelsen og Laila Sognnæs Østhagen. Tingenes affektive verdi blir dessuten tematisert i dette kapitlet. Jeg etablerer derfor noe dialog med antropologen Arjun Appadurai (1986), sosiologen Jenny Hockey, helseforskeren Bridget Penhale og geografen David Sibley. I tillegg bruker jeg Per Thomas Andersens begrep eksisted, som vil si et faktisk, hektisk og betydningsfullt sted som forteller om hvordan vi «er-i-verden» (Andersen 2013, 9). For hvilket eksisted har den demente som ikke lenger er en del av den faktiske, hektiske og betydningsfulle hverdagen?

Tap og sorg er en del av livet, men dette er forhold som gjør seg særlig gjeldende for mange i alderdommen. Tapet og sorgen kan oppleves som desto større i den livsfasen der det ikke lenger er like lett å etablere nye relasjoner fordi man er mindre mobil og kanskje også del av færre fellesskap. Geriater Peter F. Hjort opererer med tre perspektiver som gjerne rammer oss i alderdommen: evighetsperspektivet («jeg blir aldri frisk mer»), avhengighetsperspektivet («jeg blir avhengig av andres hjelp») og utenforperspektivet («jeg blir utenfor det store (friske) fellesskapet») (Hjort 2010, 24–25). Disse perspektivene er aktuelle for samtlige verk som tematiserer sykdom, pleiebehov og tap av nære relasjoner, og i dette kapitlet relaterer jeg dem til romaner av Skomsvold, Lindstrøm, Skogstad og Kaslegard Nordal.

Alderdommen avsluttes av døden. Dødens betydning fremheves av at den er representert, om enn i ulik grad, i nesten alle de utvalgte verkene. Døden kan være fredfull. Men døden, eller behovet for å dø, kan også være komplisert. I dette kapitlet vil det handle om eldres selvmord. Teorien «The Interpersonal Theory of Suicide» (ITS) blir utforsket med utgangspunkt i Johan Harstads novelle «til» med vekt på tre forhold: 1) mangel på sosial tilhørighet i en gruppe, 2) følelsen av å være en byrde og 3) evnen til å skade seg selv alvorlig og gjennomføre selvmord (van Orden, Smith, Chen & Conwell 2016; Siqveland 2017). Geriater Ildri Kjølseths forskning på eldres selvmord er sentral i dette kapitlet. Det er også filosof Lars Fr. H. Svendsens bok Ensomhetens filosofi (2015) og ulike former for ensomhet (kronisk, situasjonsbestemt og flyktig ensomhet). Et nøkkelbegrep er «ensidig avhengighet», en belastende situasjon som særlig gjør seg gjeldende for den som har mistet sin livspartner.

Temaet aktiv dødshjelp blir diskutert med utgangspunkt i Ullmanns roman Nåde, som synliggjør hvor kompleks situasjonen kan bli for både den som vil dø, og for den som blir bedt om å hjelpe. Denne delen av kapitlet trekker inn psykiater Herbert Hendins forskning på aktiv dødshjelp, publisert i boka Seduced by Death i 1997, og Norunn Kosberg bok om temaet fra 2018.