Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

5. Utforskning av brukerperspektiv i universell utforming

Phuoc Tan Le er vitenskapelig assistent ved OsloMet – storbyuniversitetet, Fakultet for teknologi, kunst og design.

Ulf  Rydningen er universitetslektor/stipendiat ved OsloMet – storbyuniversitetet, Fakultet for teknologi, kunst og design.

Inger Marie Lid er professor ved VID vitenskapelige høgskole, Fakultet for helsefag.

Arne Lein er forbundsleder i Norges Handikapforbund.

Kapittelet tar utgangspunkt i et FoU-prosjekt hvor representanter fra fire funksjonshemmedes organisasjoner og fire utdanninger ved to fakulteter ved Høgskolen i Oslo og Akershus, i dag OsloMet – storbyuniversitetet, arbeidet sammen over en periode på to år. Prosjektet, som heter «Fra brukertesting til reell medvirkning? Et bidrag til å utvikle brukerperspektivet i forskning på og utdanning innen universell utforming», ble etablert i et samarbeid mellom høgskolen og funksjonshemmedes organisasjoner.1 Målet var å styrke kunnskapsgrunnlaget for universell utforming gjennom å utvikle brukerperspektiv samt å bidra til å videreutvikle universell utforming som tema og metode i høyere utdanning.

I dette kapittelet skal vi belyse medvirkningen og tverrfagligheten som preget prosjektarbeidet fra planleggingsstadiet og gjennom hele perioden. Medvirkningen ble ivaretatt ved gjennomføring av to arbeidsseminar og ansettelse av en vitenskapelig assistent som var utpekt av organisasjonene. Prosjektet tematiserte motivasjon for samarbeid og ulikhet i interesser som styrer engasjementet i et samarbeid om forskning på et tema alle involverte er interessert i, men har ulike tilnærminger til. Prosjektet avdekket aktørenes ulike arbeidsformer og arbeidskulturer, og ulikheter i tilnærmingen til universell utforming som et faglig og interessepolitisk tema.

Nøkkelord: universell utforming, medvirkning, CRPD, interessepolitisk arbeid, tverrfaglig forskningssamarbeid

The chapter is based on a project where representatives from four disability rights organizations and four educations at two faculties at Oslo and Akershus University College, today OsloMet – Oslo Metropolitan University, worked together for a year. The project, called «From User Testing to Real Participation? A contribution to developing the user perspective in research and education in universal design», was established in a collaboration between academia and disability rights organizations. The aim was to strengthen the knowledge base for universal design and facilitate the development of universal design as a theme and method in higher education.

In this chapter we will focus on the cooperation, which characterized the project work from the planning stage and throughout the period. The coproduction was organized by the completion of two working seminars and the appointment of a scientific assistant appointed by the organizations. The project thematizes motivation for cooperation and inequality in interests that govern the engagement in collaborating in research on a topic all involved are interested in, but have different approaches to. The project revealed differences in working methods and culture of the actors, and in the approaches to universal design as an academic and interest-oriented topic.

Keywords: universal design, participation, interest-oriented work, interdisciplinary research cooperation

Innledning

Ingeniørutdanningen og ergoterapiutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus, i dag OsloMet – storbyuniversitetet, har gjennom flere år samarbeidet om et tverrfaglig fellesemne i universell utforming for tredje års studenter på bachelorutdanningen (Rydningen, Norenberg og Lid., 2016).2 I evalueringen av emnet etterspurte studentene perspektiver fra representanter for funksjonshemmedes organisasjoner. Også lærerne så behov for å styrke kunnskapen om mangfoldet som kategorien «nedsatt funksjonsevne» omfatter, og ønsket i sterkere grad å inkludere representanter for funksjonshemmedes organisasjoner.

Dette var bakgrunnen for å etablere et FoU-samarbeid med Norges Handikapforbund, Hørselshemmedes Landsforbund, Norges blindeforbund og Nasjonalforeningen for folkehelsen med det som formål å utforske brukerperspektivet i universell utforming. Vi skal her redegjøre for dette FoU-prosjektet og belyse medvirkningen og samarbeidet i prosjektet.3 Kapittelet innleder med en utdyping av universell utforming. Deretter presenteres FoU-prosjektet og noen av prosjektets resultater. Den påfølgende diskusjonen setter søkelyset på barrierer og muligheter, ulike roller og ulikheter i makt og interesser. Kapittelet avslutter med en refleksjon over kompleksiteten i denne formen for samarbeid om forskning og fagutvikling. Dette kapittelets bidrag til antologien er dermed å diskutere medvirkning i forskning innen universell utforming, som er et tema hvor det kan være interessekonflikter mellom forskere, undervisere og interesseorganisasjoner.

Nærmere om universell utforming

Universell utforming har vært en del av det offentlige ordskiftet i Norge siden 1997 (Lid, 2009). Målet med universell utforming er at alle, i så stor utstrekning som mulig, skal kunne bruke produkter, omgivelser, programmer og tjenester. Fordi mennesker er ulike og bruker forskjellige hjelpemidler, kan vurderingen av hva som er den beste løsningen i konkrete situasjoner, variere.

Universell utforming er en norsk oversettelse av det engelske begrepet «Universal Design» og er en strategi for likestilling og medborgerskap. Flere begreper brukes tilnærmet synonymt, viktigst er design for alle, inkluderende design og likeverdig tilgjengelighet. Hensikten med strategien er at utforming av for eksempel et bygg, et offentlig uterom og kollektivtransport skal ta hensyn til at personene som skal bruker bygget, uterommet og kollektivtransporten, kan ha funksjonsnedsettelse og bruke hjelpemiddel som for eksempel rullestol, mobilitetsstokk eller høreapparat. Formålet er å motvirke diskriminering på grunnlag av funksjonsevne. Universell utforming er inkludert i norsk politikk og lovgivning, som for eksempel i plan- og bygningsloven, universitets- og høgskoleloven og i likestillings- og diskrimineringsloven.

Funksjonshemmedes rettighetsorganisasjoner har både i Norge og internasjonalt vært viktige pådrivere for at universell utforming har fått en plass som begrep og strategi for å oppnå et inkluderende samfunn (Aslaksen, Bergh, Bringa & Heggem, 1997; Imrie & Hall, 2001; Imrie, 2006; Bickenbach, 2012; Steinfeld & Maisel, 2012; Lid, 2013). Funksjonshemmedes organisasjoner, blant dem Norges Handikapforbund, har bidratt til at begrepet og strategien ble inkludert i lovgivningen allerede fra tidlig 2000-tall (Lid, 2013).

I Norge er det to ulike definisjoner på universell utforming, den ene er juridisk og finnes i likestillings- og diskrimineringslovens paragraf 17 (Barne- og likestillingsdepartementet, 2018). Den andre er politisk og finnes i FN-konvensjonen om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) artikkel 2 (FN, 2008). FN-konvensjonen forplikter statene som har ratifisert konvensjonen, til å utvikle kunnskap om universell utforming (FN, 2008; Bickenbach, 2012). Konvensjonen, som ble signert av Norge i 2007 og ratifisert i 2013, er grunnlag for dette prosjektets fortolkning av universell utforming som begrep og forskningstema. I artikkel 2 defineres universell utforming slik:

«Med ‘universell utforming’ menes utforming av produkter, omgivelser, programmer og tjenester på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpassing og en spesiell utforming. ‘Universell utforming’ skal ikke utelukke hjelpemidler for bestemte grupper av mennesker med nedsatt funksjonsevne når det er behov for det» (FN, 2008: Artikkel 2, norsk oversettelse)

Høyere utdanning er forpliktet til å arbeide systematisk for et inkluderende samfunn med like muligheter for deltakelse for alle borgere. CPDR framhever i artikkel 4 statenes ansvar for å iverksette og fremme forskning for å oppnå at produkter, omgivelser, programmer og tjenester utformes på en slik måte at de så langt som mulig kan brukes av alle mennesker (FN, 2008: Artikkel 4). Det er behov for forskning og utvikling av ny kunnskap for å følge opp konvensjonens intensjoner. Forskningen på universell utforming er tverrfaglig og omfatter blant annet bidrag fra arkitektur, planlegging og geografi og helsefag (Imrie & Hall, 2001; Steinfeld & Maisel, 2012; Lid, 2014, Hamraie, 2017).

CRPD bygger på en relasjonell forståelse av funksjonshemming (Bickenbach, 2012; Lid, 2014). Dette innebærer en erkjennelse av at funksjonshemming ikke er et individuelt problem, men oppstår som en aktivitetsbegrensning i et samspill mellom mennesker og de sosiomaterielle omgivelsene. Variasjoner i funksjonsevne som del av det menneskelige mangfold må derfor prege samfunnets utforming på alle områder. Når for eksempel en person som bruker rullestol, ikke har mulighet til å komme til utdanningsstedet og arbeidsplassen, er det samfunnet som svikter i tilretteleggingen. Mangel på tilgjengelighet er dermed en form for diskriminering og ikke en naturlig konsekvens av det å være rullestolbruker eller ha en funksjonsnedsettelse.

Beskrivelse av FoU-prosjektet «Fra brukertesting til reell medvirkning?»

FoU-Prosjektet «Fra brukertesting til reell medvirkning? Et bidrag til å utvikle brukerperspektivet i forskning på og utdanning innen universell utforming» ble gjennomført i perioden 2015 til 2017, og handlet om å utforske brukerperspektivet i forskning og utdanning på universell utforming. Ordet «bruker» refererer til de som er intenderte brukere av produkter, omgivelser, programmer og tjenester, som skal kunne utformes universelt. Imidlertid viser tittelen også at borgerperspektivet kanskje ikke var tilstrekkelig gjennomtenkt i planleggingen av prosjektet. Universell utforming er en strategi som først og fremst retter seg mot endring av omgivelsene for å oppnå likeverdige muligheter til samfunnsdeltakelse. Personbegrepet i strategien er derfor samfunnsborgeren i sterkere grad enn tjenestebrukeren. Når nettopp denne tittelen ble valgt, var det for å fokusere på at brukbarhet også er en av flere forutsetninger for samfunnsdeltakelse. Brukerbegrepet viser derfor her til bruker av offentlige rom, omgivelser, produkter og tjenester.

FoU-prosjektet var altså et samarbeid mellom Høgskolen i Oslo og Akershus og Norges Handikapforbund, Hørselshemmedes Landsforbund, Norges Blindeforbund og Nasjonalforeningen for folkehelsen. Fra Høgskolen deltok fakultet for helsefag, institutt for fysioterapi og institutt for ergoterapi, samt fakultet for teknologi, kunst og design, institutt for bygg og energiteknikk og institutt for produktdesign. Brukermedvirkningen ble organisert ved å ansette en vitenskapelig assistent i en deltidsstilling som prosjektmedarbeider med kontorplass på fakultet for helsefag. Personen som ble ansatt, kom fra Norges Handikapforbund og representerte organisasjonene. Høgskolen hadde ansvar for prosjektledelsen.

Det var visse krav knyttet til det å bli ansatt i en stilling som vitenskapelig assistent, som å ha akademisk utdanning som bakgrunn for å arbeide med forskning og forstå forskningens praksisformer. Et konkret ønske i dette prosjektet var at vitenskapelig assistent også skulle ha egenerfaring med funksjonsnedsettelse.4 Slik egenerfaring er en viktig kilde til kunnskap, situert kunnskap, som utvikles fra et konkret sted, en konkret kontekst (Mairs, 1996; Thomas, 1999; Wendell, 1996). Personen som ble ansatt som vitenskapelig assistent, hadde nødvendige og ønskede kvalifikasjoner og erfaring fra arbeid med universell utforming på statlig nivå og i organisasjonsarbeid.5

Universell utforming er et egnet tema for å belyse medvirkning i forskning fordi samarbeid mellom ulike aktører med forskjellig kunnskapstilgang er et viktig aspekt i kunnskapsutviklingen innen dette fagområdet. Også internasjonalt har implementering av universell utforming i politikk og lovgivning ført til utvikling av nye samarbeid mellom funksjonshemmedes organisasjoner og fag- og forskningsmiljø (Imrie & Hall, 2001; Steinfeld & Maisel, 2012).

Funksjonshemmedes organisasjoner har arbeidet for å oppnå aksept og forståelse i storsamfunnet for at personer med nedsatt funksjonsevne har like rettigheter og plikter som andre borgere. Likestillings- og diskrimineringsloven er fra 2009.6 I norsk politikk og lovgivning er universell utforming blitt en prioritert strategi for å oppnå likestilling og samfunnsdeltakelse. Derfor er det viktig både for forskning, utdanning og funksjonshemmedes organisasjoner å bidra til et best mulig kunnskapsgrunnlag for å implementere universell utforming på ulike samfunnsområder.

Som hovedaktivitet i prosjektet ble det arrangert to arbeidsseminar over to dager, på et hotell nær Oslo. Hensikten med seminarene var at representanter fra ulike organisasjoner, lærere og forskere sammen skulle diskutere på hvilken måte hensynet til menneskelig mangfold kan ivaretas i arbeidet med å implementere universell utforming. Planleggingen av seminarene ble i hovedsak gjort i et samarbeid mellom organisasjonene og høgskolen. Det første seminaret ble gjennomført i november 2015 med 15 deltakere fra utdanningene og organisasjonene, cirka halvparten fra hver. Det andre seminaret ble gjennomført i januar 2016, på samme sted og med få unntak de samme deltakerne. Tiden på disse to seminarene ble fordelt mellom innlegg av forskere og representanter fra organisasjonene og gruppearbeid. Mesteparten av tiden ble brukt på å arbeide sammen i mindre grupper. Hver av seminardagene ble avsluttet med en diskusjon i plenum og påfølgende middag. Den vitenskapelige assistenten og prosjektmedarbeideren skrev referat etter seminarene.

De to seminarene hadde form av dialogseminar og ble gjennomført i løpet av en forholdsvis kort tidsperiode. Det betyr at det ikke var mye tid til å gå tilbake til sine organisasjoner og fagmiljø for å diskutere tematikken med medlemmer og kollegaer. Hensikten med arbeidsseminarene var få fram ulike perspektiver på universell utforming og medvirkning i forskning og utdanning. Gjennom arbeidet i seminarene ønsket vi å avdekke dilemmaer og utfordringer som kan oppstå i møtet mellom brukererfaring og akademia. I etterkant av seminarene ble det skrevet en rapport som ble lagt fram og drøftet på to heldagsmøter i løpet av det påfølgende året. Representantene fra organisasjonene og utdanningene leste igjennom rapportutkastet to ganger og ga sine tilbakemeldinger.

Deltakende aksjonsforskning

Utgangspunktet for prosjektet var som nevnt et ønske om å forbedre undervisningen på et fellesemne i universell utforming for studenter på bachelorutdanningen ved å inkludere perspektiver fra flere grupper personer med funksjonsnedsettelse. Ønsket var altså å styrke brukerperspektivet i undervisning og forskning på og om universell utforming. Dermed var prosjektet forankret i et undervisningsopplegg, og målet var å bidra til å forbedre undervisningen på dette området.

Vi valgte en kvalitativ metodisk tilnærming som gjerne kan kalles deltakende aksjonsforskning (Rydningen, Norenberg & Lid, 2016; MacDonald, 2012; McTaggart, 1997). Deltakende aksjonsforskning kjennetegnes blant annet ved at forskningens agenda og gjennomføring skjer i samarbeid mellom de involverte aktørene (McTaggart, 1997). To organisasjoner var med på planlegging av prosjektet fra starten ut fra en motivasjon om å bidra til å styrke kunnskapsgrunnlaget for universell utforming. Disse var Norges Handikapforbund og Hørselshemmedes Landsforbund. Samarbeidet omfattet derfor både prosjektutforming og gjennomføring.

Det er flere former for aksjonsforskning, noen fellestrekk er involvering, dialog og nærhet til praksis (Eikeland, 2017). Aksjonsforskning er ofte brukt innen skole- og utdanningsforskning, arbeidslivsforskning og helse, og ble derfor vurdert som en nyttig tilnærming i prosjektet. Dette er ikke en spesifikk metode, men primært en tilnærming der hensikten er i et tett samarbeid med ulike deltakere å utforske et problem eller en sammenheng (Peterson & Lindskov, 2012, s. 290). Aksjonsforskning minsker distansen mellom den akademiske forskeren og øvrige interessenter og gir dermed forutsetninger for å integrere teori med erfaringsmessig kunnskap (Peterson & Lindskov, 2012, s. 299). I dette prosjektet skjedde kunnskapsdelingen både i dialogseminarene og i det daglige samarbeidet på høgskolen.

Deltakende aksjonsforskning er mer enn bare å involvere deltakere i forskning. Et samarbeid innebærer at de involverte også har et eierskap til forskningsprosessen. Som vi skal se i diskusjonen, kan det ha skjedd forskyvning i eierskap til prosjektet på og i etterkant av seminarene. Vi velger likevel å kalle metoden for deltakende aksjonsforskning fordi dette ikke er et prosjekt som ble uttenkt og gjennomført av forskere alene, men i et samarbeid mellom ulike aktører. Aksjonen som ble gjennomført, var både de to arbeidsseminarene og deltidsansettelsen av en representant for organisasjonene som vitenskapelig assistent med kontor på høgskolen, samt de påfølgende gjennomføringene av undervisningsopplegget. Målet var å styrke undervisningen i universell utforming på profesjonsutdanningene i ergoterapi, produktdesign og byggteknikk og på masterutdanningen i rehabilitering.

Prosjektets nærhet til praksis er altså forankringen i undervisningssituasjonen. Antakelsen var at undervisningen ville bli bedre og mer relevant for studentene ved å inkludere kunnskap fra funksjonshemmedes organisasjoner. Dette ble gjort ved at representanter fra organisasjonene helt konkret deltok i undervisningen.

En forskningsetisk utfordring i deltakende aksjonsforskning slik som det ble gjennomført her, handlet om roller og former for deltakelse. Det kan være en fare ved slike forskningssamarbeid at forskere tar over arbeidet på en slik måte at den deltakende forskningsprosessen reduseres til involvering i forskning. Vi vil komme tilbake til dette senere i kapittelet og belyse hvordan det kan se ut til at de høgskoleansattes innflytelse over prosjektet økte i løpet av prosjektperioden.

Temaområder som ble diskutert på dialogseminarene

På samme måte som det ikke finnes en gjennomsnittsperson som det er mulig å ta som utgangspunkt for dimensjonering av bygg, produkter, uteområder og IKT, finnes det heller ikke en gjennomsnittlig «person med funksjonsnedsettelse». Derfor er det nødvendig å bryte forståelsen av et generelt «brukerperspektiv» opp i et mangfold av perspektiver til ulike personer som skal bruke det som utformes universelt. Personer med ulike funksjonsnedsettelser vektlegger ulike kvaliteter ved utformingen, derfor må konkretiseringer av universell utforming bygge på en rik forståelse av menneskelig mangfold.

Representanter fra organisasjonene og høgskolen presenterte innledningsvis prosjekter de var involvert i, som omhandlet universell utforming. Det kom fram nyttig informasjon om forskningsprosjekter, som organisasjonene enten selv hadde initiert eller deltok i. En samlet oversikt over forskningsprosjekt ble etterspurt, men viste seg å bli vanskelig å utarbeide innenfor prosjektets rammer.

Dialogseminarene ga rom for å diskutere og bearbeide konkrete temaområder og dilemmaer i arbeidet med å operasjonalisere universell utforming i forskning og undervisning. Oppmerksomheten ble rettet mot hvordan medvirkning kan ivaretas og brukerperspektivet styrkes og videreutvikles i forskning og undervisning om og på universell utforming. Vi vil i det følgende gjengi momenter fra samtalene. Av hensyn til konfidensialitet unnlater vi å spesifisere konkret hvem av deltakerne som mente hva.

For å utvikle et felles utgangspunkt for prosjektet ble det brukt tid på konseptuelle diskusjoner og samtaler om implementeringen av CRPD. Konkret ble begrepene universell utforming og inkluderende design, likeverd og likestilling diskutert mest inngående. Et spørsmål som ble drøftet, var når det er mulig å si at noe er «universelt utformet». Ivaretaking av tilgjengelighet for personer som ikke kan bruke det som er utformet universelt, ble også diskutert. Her ble det hevdet at det kunne ses som et «nederlag» for universell utforming som strategi å lovfeste krav om individuell tilrettelegging sammen med universell utforming. Andre pekte på at individuell tilrettelegging heller bør ses som en viktig rettighet enn noe som bør unngås. Likestilling ble framhevet som viktigst. Universell utforming handler om likestilling og å gjennomføre likestilling i praksis. Medborgerperspektivet ble tematisert implisitt, gjennom disse drøftingene.

En av de konkrete sakene som ble drøftet på seminarene, var dimensjoneringen av snusirkel for rullestol i private boliger (SINTEF Byggforsk, 2016). Her var Handikapforbundet den sterkeste forkjemper for en snusirkel som er stor nok til at en person som bruker stor elektrisk rullestol, får plass. Andre organisasjoner og forskerne framhevet verdien av en fleksibilitet i innredningen, som gir mindre åpen gulvplass og dermed mindre risiko for fall. Deltakerne på seminaret kom ikke fram til konkrete forslag til løsninger, men diskuterte i stedet hvordan et tema som dette kan arbeides med, og hvordan ulike brukerperspektiver kan prege tekniske krav til utforming.

I seminarene ble det brukt tid på å forstå hverandres arbeidsformer ut fra praksis i henholdsvis forskning og undervisning og interesseorganisasjon. Interesseorganisasjoner arbeider på lang og kort sikt for å få gjennomslag og forståelse for sine medlemmers interesser. Kanskje den viktigste motivasjonen for å delta i forskningsprosjekter for organisasjonene er at de gjennom deltakelse i forskning bidrar til å styrke medlemmenes interesser. Flere pekte på at dette ikke nødvendigvis var så enkelt fordi det også kan skje at forskningsresultater går på tvers av enkeltorganisasjoners syn i konkrete saker. Det kan også være ulike synspunkter innad i en organisasjon og mellom organisasjoner.

Det er forskjeller i arbeidsform og kultur mellom akademia og organisasjoner, og det kan derfor bli friksjoner i tverrprofesjonelle samarbeid (Willumsen, 2009). Forskere og lærere i dette prosjektet kom som nevnt fra to fakulteter: Fakultet for helsefag og Fakultet for teknologi, kunst og design. Ulikhetene mellom fagene handler om at helsefagene oftest framhever konkrete grupper og enkeltpersoners perspektiv, mens byggingeniør oftest er opptatt av bruken av tekniske forskrifter i konkrete prosjekter. Produktdesign var i en mellomposisjon fordi denne faggruppen har et mer direkte samarbeid med brukerrepresentanter enn ingeniørene. Disse ulike tilnærmingene til universell utforming kom til syne ved at representantene fra høgskolen hadde forskjellige måter å inkludere universell utforming på i undervisningen. Noen vektla prosessen sterkere enn resultatet, mens det for andre var viktigst å utdanne studentene til å arbeide i samsvar med gjeldende lovgivning og implementere forskrifter og lovgivning i undervisningen.

Oppsummert kan vi si at seminarene fikk fram noen forskjeller både mellom aktørene og aktørenes roller og arbeidsmåter. Interesseorganisasjonenes representanter forsto i stor grad sin rolle som rettighetsforkjemper og «vaktbikkje», mens lærere og forskere forsto sin rolle som kunnskapsformidler og produsent av kunnskap.

Barrierer og muligheter

De viktigste av barrierene for samarbeid om kunnskapsutvikling kan oppsummeres til å handle om arbeidsform og -måter, altså kulturforskjeller. Det er grunnleggende for en interesse- og rettighetsorganisasjon å drive interessepolitisk arbeid, mens det kan være mer mindre opplagt hvordan organisasjonen ivaretar medlemmenes interesser ved deltakelse i et tverrfaglig forskningssamarbeid.

Tid og ressurser var viktige forutsetninger for at prosjektet kunne gjennomføres. Deltakernes kunnskap var den viktigste ressursen, og tidsfaktoren innebar en barriere. Representanten for organisasjonene var ansatt på deltid i prosjektet. Prosjektmedarbeider og prosjektleder hadde oppgaver og tidsfrister, inkludert undervisningsansvar. Det var derfor vanskelig å finne tid til fellesmøter. Trolig ville det vært nyttig å avtale en fast dag for prosjektarbeid. En barriere for samarbeid handlet derfor om tidsbruk, fordi det ikke ble avklart hvor mye tid som skulle settes av til prosjektarbeid. I en travel hverdag kan et prosjekt som dette bli en salderingspost dersom tidsbruk ikke er avklart. Dette ble tydelig i arbeidet mellom seminarene og i etterkant. Det var også en viss grad av diskontinuitet mellom planlegging og gjennomføring av prosjektet.

Prosjektet viste imidlertid også noen muligheter for denne type samarbeid, som det er interessant å forfølge videre. Det var mulig å møtes og arbeide sammen både tverrfaglig og sammen med representanter for interesseorganisasjoner. FN-konvensjonens begrepsbruk og definisjon av universell utforming fungerte også godt som felles utgangspunkt for arbeidet. Det kom fram noen utfordringer knyttet til forskjellige fortolkninger av universell utforming, rettigheter og likestilling, men her viste det seg å være vanskelig å komme helt i dybden på problemstillingene på den korte tiden som var til rådighet. Det var ikke tilstrekkelig tid til å bygge den tilliten som ville vært nødvendig for å komme dypere inn disse problemstillingene. Imidlertid kan det i et videre arbeid være viktig å utforske nærmere hvilket potensial for læring som ligger i å identifisere barrierer og muligheter for samarbeid om kunnskapsutvikling.

Asymmetriske maktforhold

Det ligger en asymmetri i det forholdet at prosjektet var forankret ved høgskolen, og at organisasjonenes representant var ansatt som vitenskapelig assistent ved denne akademiske institusjonen. Det betyr at høgskolens innflytelse på prosjektet ble sterkere enn organisasjonenes, og at organisasjonenes representant i større grad måtte tilpasse seg en akademisk arbeidsform og kultur. Dette førte konkret til at ansatte ved høgskolen i mindre grad ble utfordret på sine arbeidsmåter enn det prosjektmedarbeideren og organisasjonene erfarte å bli.

Den stedlige lokaliseringen av prosjektet i høgskolen førte til en viss asymmetri internt i prosjektet, fordi akademia tradisjonelt har en form for institusjonalisert makt i kunnskapsproduksjonen (Alvesson & Sköldberg, 2009). Dersom den vitenskapelige assistenten hadde hatt et ansettelsesforhold i en av organisasjonene og blitt lånt ut til høgskolen for å arbeide i dette prosjektet, ville det muligens vært lettere for vedkommende å holde kontakt med og opprettholde et faglig miljø innenfor rammen av organisasjonenes arbeid. Dette kunne også ha styrket organisasjonenes posisjon i prosjektgjennomføringen.

Organisasjonene som var involvert, hadde med seg inn i prosjektet sine kunnskapsforståelser både innbyrdes og sett i forhold til akademias forståelse av kunnskap som vitenskapelig kunnskap. Derfor er det av stor viktighet at en i et prosjekt som er så sammensatt som dette, setter av god tid til å bli kjent med hverandre og hverandres interesser, kunnskap og arbeidsform. En erfaring i dette prosjektet var at skjevheten i innflytelse på gjennomføringen av prosjektet risikerte å utfordre prosjektets design som deltakende aksjonsforskning. I ettertid så vi at det var en fare for at organisasjonenes rolle ble redusert til å være involvert av forskere snarere enn deltakende sammen med forskere (McTaggart, 1997).

Aktørenes ulike interesser

Vi vil nå diskutere hva som var motivasjonen for å gå inn i prosjektet fra de ulike aktørenes side. Organisasjonene som var med i prosjektet, er interesse- og rettighetsorganisasjoner. Dette betyr at de arbeider for å ivareta sine medlemmers rettigheter som likeverdige borgere i et demokratisk samfunn. De er ikke pasientorganisasjoner, men både tjenester og gode hjelpemidler er en forutsetning for likeverdige muligheter for å delta i samfunnet, derfor er organisasjonene også opptatt av slike tema. I sin karakter er alle organisasjonene i dette prosjektet organisasjoner som arbeider for likestilling og rettigheter for ulike grupper.

Organisasjonene arbeider blant annet for å lovfeste universell utforming og utvikle standarder for å styrke en effektiv implementering av lovverket. Tillitsvalgte, medlemmer og ansatte arbeider politisk og kjemper for å få gjennomslag for sine interesser. Det er mer nærliggende for en organisasjon som Norges Handikapforbund å kjempe for implementeringen av universell utforming enn å gå inn i et arbeid for å utforske strategien og avdekke dilemmaer i operasjonaliseringen av den. Slik uttrykte organisasjonenes representanter en viss uro på dialogseminarene for at deres kamp for egne medlemmers interesser kunne svekkes av at de engasjerte seg i et samarbeid om forskning. De så en risiko for at forskning ville kunne føre til forsinket implementering av universell utforming i konkrete sammenhenger, for eksempel i bygg og offentlige rom.

I valget mellom å kjempe for implementering av konkrete løsninger, som for eksempel snusirkel for rullestol i nybygde leiligheter, og å si at det er behov for mer forskning for å finne løsninger som ivaretar universell utforming på en best mulig måte for ulike grupper, prioriterer organisasjonene ofte å kjempe for den løsningen de selv ønsker å fremme. Men fordi det nettopp ikke er innlysende hvordan universell utforming best konkretiseres i ulike situasjoner og på ulike arenaer, så representantene for organisasjonene også behov for forskning. Forskning er imidlertid krevende å ta del i og har et åpent utfall.

Noen av representantene for organisasjonene så en fare for at de ved å medvirke i kunnskapsproduksjonen aksepterer en kompleksitet som skiller seg fra interessepolitisk arbeid. Selv om organisasjonene kan ha, og ofte har, ulike interesser og ønsker for konkrete løsninger, deler de en sterk interesse for å få til endringer raskt. Forskning er mer tidkrevende, mer komplekst og gir mindre kontroll over resultatet. Organisasjonenes representanter pekte derfor på en risiko for at medvirkning i forskning kunne gå på bekostning av interessekampen, fordi det ikke er tid til å engasjere seg i begge deler uten å få tilført nye ressurser.

På samme måte uttrykte forskerne og lærerne bekymring for at forskningen og undervisningen i for stor grad risikerte å bli styrt av ytre interesser. Nasjonale føringer, lovgivning og retningslinjer kan begrense friheten som vanligvis verdsettes høyt innen akademia. Representantene fra høgskolen så altså en motsetning mellom frihet i forskning og undervisning og forskriftskrav til universell utforming.

Imidlertid er både forskning og undervisning verdibaserte praksiser som allerede er politisk styrt og regulert av lovgivning. Forskning bygger på forskningsetiske retningslinjer, som blant annet vektlegger at forskningen skal komme personer og samfunn til gode, og praktiseres på måter som fremmer menneskeverdet (De nasjonale forskningsetiske komiteene, 2016). Også undervisning i profesjonsutdanningene er verdibasert praksis først og fremst fordi profesjonene, både innen helse- og ingeniørfag, er heteroteliske (Grimen, 2008). Det betyr at de ikke har sitt formål i seg selv, de skal gjennom sin kunnskap og sin praksis bidra til et godt liv for mennesker og samfunn. Representantene for høgskolen var kjent med å arbeide innenfor rammer, men kan likevel være bekymret for å bli påført flere begrensninger enn det en allerede må forholde seg til.

I dette prosjektet var det en viss ulikhet i vektleggingen av hva det skulle utvikles kunnskap om, som kom til uttrykk underveis. Organisasjonene var opptatt av å utvikle mer kunnskap om brukerperspektivet, mens forskere og lærere var mer opptatt av å avdekke dilemmaer og utforske universell utforming som tema i undervisning. Dette er kanskje en forskjell som er størst på det retoriske planet, men som likevel kan få betydning. Den ambivalensen som noen av representantene for organisasjonene uttrykte overfor det å engasjere seg i forskning, handlet om en frykt for at en slik prioritering ville kunne ta oppmerksomheten bort fra arbeidet for konkrete resultater. Hvis forskere og undervisere vektlegger dilemmaer i undervisning om universell utforming, er det lett å se at dette kan påvirke implementeringen.

Komplekst samarbeid om et omfattende fagområde

Prosjektets kompleksitet handler om at universell utforming ikke er ett fast konkret og avgrenset studieobjekt. Det er en strategi, en prosess, en arbeidsform og et produkt som har som formål å styrke muligheten for samfunnsdeltakelse og likestilling. Målet med strategien er å motvirke barrierer i omgivelsene som hindrer deltakelse for personer med funksjonsnedsettelse (FN, 2008, artikkel 1 og 2). For å oppnå dette er det behov for kunnskap både om menneskelig mangfold, om utformingen av omgivelsene og om samspillet mellom menneske og omgivelser.

Universell utforming har blitt et viktig tema i velferdsstaten fordi dette er en måte å legge til rette for deltakelse og likeverdige muligheter til samfunnsborgerskap på. Samfunnsborgerskap handler om å kunne leve som borger i et samfunn med rettigheter og plikter. Universell utforming er forankret i flere lovtekster og forskrifter, og er derfor en del av det kunnskapsgrunnlaget studenter og ansatte må arbeide med innenfor både helse- og velferdsfag, ingeniør- og designfag og pedagogiske fag. I utgangspunktet ble dette prosjektet startet av personer sentralt i organisasjonene i samarbeid med høgskolen. I seminarene ble det noe endring i deltakergruppen, slik at de som deltok på dialogseminarene, i mindre grad hadde eierskap til prosjektets tematikk. En slik endring i deltakelsen kan ha hatt betydning for innholdet i diskusjonene fordi de som deltar, kan ha hatt en litt annen motivasjon for å engasjere seg i prosjektet enn de som utformet prosjektet.

Ifølge CRPDs definisjon av universell utforming skal utformingen legge til rette for at den enkelte skal kunne bruke sine hjelpemidler på en hensiktsmessig måte. Derfor er det behov for kunnskap om menneskelig mangfold (Lid & Solvang, 2016). Dette er viktig for kunnskapsdannelsen fordi det er vanskelig for de fleste å «sette seg i en annen persons sted» og forstå et saksforhold helt konkret fra et annet perspektiv enn sitt eget. I dette prosjektet ble mangfoldet begrenset ved inkluderingen av representanter fra fire organisasjoner, som samtidig brakte inn en ganske stor variasjon som omfatter personer med kognitive funksjonsnedsettelse, bevegelseshemning og syn- og hørselshemning. Det er også store variasjoner innad i disse gruppene.

I tillegg til å diskutere konkrete dilemmaer og motsetninger var det planlagt at seminarene også skulle diskutere former for medvirkning i forskning og undervisning om universell utforming. Tittelen på prosjektet, «Fra brukertesting til reell medvirkning», viser til at flere av organisasjonene hadde erfaring med å bli invitert av forskere og designere til å teste produkter og konkrete løsninger, men at de hadde liten erfaring med å ta del i utvikling av forskningsspørsmål, metodikk og gjennomføring av forskningsprosjekter. Det var derfor et ønske fra alle parter at dialogseminarene skulle gi rom for å diskutere hva som kan være gode former for medvirkning, og hvordan avveiningen mellom svak og sterk innflytelse på forskning kan foregå (Arnstein, 1969). Noen ganger er det organisasjonene som initierer forskningsprosjekter, uten at de er styrt av organisasjonene. Noen av representantene fra organisasjonene hadde hatt dårlig erfaring med å medvirke i forskning.

Alle som var involvert i prosjektet, var fra starten enige om hvilken forståelse av universell utforming som skulle legges til grunn i FoU-prosjektet. FN-konvensjonens definisjon ble vurdert som best egnet både fordi denne passer best til et faglig utviklingsarbeid og forskning, og fordi den er internasjonal.

Det er både forskjeller mellom de fire organisasjonene som var involvert, og mellom de fire utdanningene og de to fakultetene som var med. Samtidig er det også kulturelle forskjeller mellom rettighetsorganisasjoner og forskning og mellom forskere og lærere. Det betyr at det nok var tema og nyanseringer som forble underkommunisert i prosjektet. Den begrensede tidsperioden og de økonomiske rammene la heller ikke opp til at det var mulig å gå dypt nok inn i de ulike perspektivene. Mest interessant her er imidlertid at slike forhold ikke ble viet tilstrekkelig oppmerksomhet i prosjektet. Det kan se ut til at alle involverte antok at vi hadde mer til felles og var mer samstemte enn det kanskje var grunnlag for.

En akademisk arbeidsform er preget av tidspress. Forskere arbeider også oftest sammen med andre forskere, og ser derfor kanskje ikke klart hva slags arbeidspraksiser som er utviklet og videreført innen sektoren. Det samme gjelder langt på vei for interesseorganisasjoner. Når vi tidligere har vært inne på betydningen av kulturelle forskjeller, handler dette om arbeidskultur og -praksiser. Dette er interessant i et samproduksjonsperspektiv fordi samarbeid i forskning nettopp forutsetter at personer arbeider sammen på tvers av etablerte arbeidsfellesskap.

I dette prosjektet fikk slike ulikheter i arbeidsform for liten innvirkning på selve prosjektet fordi mye av arbeidet ble gjort på akademias premisser ved at prosjektet var administrativt og fysisk forankret i akademia. Hvis prosjektleder og prosjektmedarbeider fra høgskolen hadde hatt deler av sin arbeidstid på kontorene til en eller flere av organisasjonene, og vitenskapelig assistent hadde hatt sin arbeidsplass hos en av organisasjonene, ville dette kunne sett annerledes ut. Da kunne det vært et mer deltakerstyrt forsknings- og utviklingsprosjekt.

Konkluderende bemerkninger

Hverken forskere, lærere eller representanter for rettighetsorganisasjoner eier universell utforming som fagområde og strategi. Temaet er felles, men tilnærmingene kan være ulike. Det er også slik at universell utforming ikke nødvendigvis betyr det samme for alle. For representantene for funksjonshemmedes rettighetsorganisasjoner handlet universell utforming primært om retten til anerkjennelse som borger i et samfunn, og det å være likestilt og kunne leve et liv på egne premisser. Derfor er universell utforming viktig både politisk og eksistensielt. For forskere og lærere, som selv kan ha erfaring med funksjonsnedsettelse direkte eller indirekte, er temaet likevel mest et fagområde som krever forskningsbasert undervisning. I et forskningssamarbeid må disse inngangene til universell utforming balanseres.

Prosjektet viste en felles overordnet interesse for å bidra til å utvikle bedre kunnskap om universell utforming som faglig tema i undervisningen. I etterkant ble undervisningen endret både på bachelor- og på masterutdanningen. På bachelorutdanningene i ergoterapi og byggingeniør ble representanter fra alle organisasjonene og leder for Oslo kommunes sentrale råd for personer med nedsatt funksjonsevne invitert som forelesere. På masterutdanningen ble det satt av noe mer tid til å undervise i universell utforming, og undervisningen ble mer problembasert. Slik førte prosjektet til en konkret endring i samsvar med det som var målsetting for prosjektet.

Dette prosjektet har handlet om kunnskapsutvikling og styrking av kunnskapsgrunnlaget i undervisning. I etterkant av forskningsprosjektet ble det etablert et dialogforum som et sted for å videreføre samarbeidet. CRPD pålegger statene et ansvar for å utvikle kunnskap om universell utforming av produkter, omgivelser, programmer og tjenester. Et langsiktig samarbeid som omfatter både tverrfaglighet og medvirkning fra representanter for funksjonshemmedes organisasjoner, vil kunne bli viktig i et videre arbeid innen forskning og undervisning på universell utforming. Forankringen i undervisning av studenter både på bachelor- og masternivå bør styrkes i en eventuell utvikling av nye samarbeidsprosjekter.

I framtidige forskningsprosjekt vil det kunne være særlig viktig å utforske nærmere hvordan ulike brukerforutsetninger kan inkluderes i undervisning og i forskning som kan understøtte implementering av universell utforming i profesjonell praksis. Det vil også være behov for tettere samspill mellom kunnskapsutvikling, utprøving og evaluering. Tverrfaglige samarbeid som inkluderer ulike brukergrupper, vil kunne være svært nyttig i forsknings- og kunnskapsutvikling som er rettet mot undervisning og studentoppgaver. Dette prosjektet har vist at initiativet til videre FoU-prosjekt bør kunne komme både fra organisasjonene og fra akademia.

Referanser

Alvesson, M., & Sköldberg, K. (2009). Reflexive methodology: new vistas for qualitative research. London: Sage.

Arnstein, S. R. (1969). A Ladder of Citizen Participation. Journal of the American Institute of Planners, 35(4), 216–224. doi: 10.1080/01944366908977225

Aslaksen, F., Bergh, S., Bringa, O., & Heggem, E. K. (1997). Universell utforming: Planlegging og design for alle. Oslo: Rådet for funksjonshemmede. Retrieved from https://www.bufdir.no/PageFiles/26735/universell%20utforming%20-%20planlegging%20og%20design%20for%20 alle.pdf

Barne- og likestillingsdepartementet. (2018). Lov om likestilling og forbud mot diskriminering.

Bickenbach, J. (2012). Ethics, law, and policy. Los Angeles, Calif.: Sage.

De nasjonale forskningsetiske komiteene. (2016). Generelle forskningsetiske retningslinjer. Retrieved from https://www.etikkom.no/forskningsetiske-retningslinjer/Generelle-forskningsetiske-retningslinjer/

Direktoratet for byggkvalitet. (2011). Veiledning om tekniske krav til byggverk. Oslo: Direktoratet for byggkvalitet.

Eikeland, O. (2017). Aristotelisk aksjonsforskning. I: Sigrid Gjøtterud, Dag Husebø, Liv Helene Jensen, Tove Herborg Steen-Olsen, Else Stjernestrøm (red.), Aksjonsforskning i Norge: Teoretisk og empirisk mangfold (s. 133–164). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

FN. (2008). Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjosnevne. Oslo: Barne- og likestillingsdepartementet.

Grimen, H. (2008). Profesjon og kunnskap. I A. Molander & L. I. Terum (red.), Profesjonsstudier (s. 71–86). Oslo: Universitetsforlaget.

Hamraie, A. (2017). Building access: Universal Design and the Politics of Disability. Minneapolis: University Of Minnesota Press.

Imrie, R. (2006). From universal to inclusive design in the built environment. In J. Swain, S. French, & C. Thomas, Disabling Barriers – Enabling Environments (s. 279–284). London: Sage.

Imrie, R., & Hall, P. (2001). Inclusive Design: Designing and Developing Accessible Environments. London: Spon Press.

Lid, I. M. (2009). Hva kan man oppnå gjennom universell utforming? En undersøkelse av ulike sider av begrepet. FORMakademisk, 2.

Lid, I. M. (2013). Universell utforming: verdigrunnlag, kunnskap og praksis. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Lid, I. M. (2014). Universal Design and Disability: an interdisciplinary perspective. Disability and Rehabilitation, 36(16), 1344–1349.

Lid, I. M., & Koren Solvang, P. (2016). (Dis)ability and the experience of accessibility in the urban environment. Alter-European Journal of Disability Research, 14. doi: http://dx.doi.org/10.1016/j.alter.2015.11.003

MacDonald, C. (2012). Understanding participatory action research: A qualitative research methodology option. Canadian Journal of Action Research, 13, 34–50.

Mairs, N. (1996). Waist-High in the World: A Life Among the Nondisabled. Boston: Beacon Press.

McTaggart, R. (1997). Guiding Principles for Participatory Action Research. In R. McTaggart, Participatory Action Research: International Contexts and Consequences (s. 25–45). New York: State University of New York Press.

Peterson, P., & Lindskov, C. (2012). Aktionsforskning. In M. Henrichson, Vetenskaplig teori och metod: från ide till examination inom omvårdnad (s. 290–302). Lund: Studentlitteratur.

Rydningen, U., Norenberg, D. L., & Lid, I. M. (2016). Universell utforming som tema i høyere utdanning. FORMakademisk, 9, 1–16.

SINTEF Byggforsk. (2016). Krav til tilgjengelighet i boligbygninger. Oslo: SINTEF.

Steinfeld, E., & Maisel, J. (2012). Universal Design: creating inclusive environments. Hoboken, N.J.: John Wiley & Sons.

Thomas, C. (1999). Female forms: experiencing and understanding disability. Buckingham: Open University Press.

Wendell, S. (1996). The rejected body: feminist philosophical reflections on disability. New York: Routledge.

Willumsen, E. (2009). Tverrprofesjonelt samarbeid. Oslo: Universitetsforlaget.

1Prosjektet var finansiert av Bufdir.
2Samarbeidet ble støttet finansielt av Husbanken og Universell.
3Prosjektrapport er overlevert Bufdir.
4De romlige forholdene var dessverre ikke optimale. Kontoret til vitenskapelig assistent var lokalisert i samme bygning og i samme etasje som prosjektleder. Men på grunn av manglende universell utforming av den kontorfløyen hvor prosjektleder hadde sitt kontor, hadde vitenskapelig assistent ikke mulighet til å oppsøke prosjektleder på dennes kontor. Prosjektleder hadde mulighet til å komme til vitenskapelig assistents kontor. Dermed hadde prosjektleder bedre uformell tilgang til vitenskapelig assistent enn omvendt.
5Vedkommende ble i noen grad brukt i undervisningen for studentene ved høgskolen, i det ovenfor nevnte fellesemnet for bachelorstudenter, og ble da lønnet som timelærer.
6I 2018 ble loven erstattet av lov om likestilling og forbud mot diskriminering.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon