Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Frie forskere eller maktens lakeier?

  • Side: 36-40
  • Publisert på Idunn: 2016-11-11
  • Publisert: 2016-11-11

Det går et skisma gjennom den samfunnsvitenskapelige rusforskningen. Ved første øyekast er det vanskelig å forstå hvorfor.

– Sirus har hatt nesten hundre prosent offentlig finansiering og sittet på statsrådens fang, sier Willy Pedersen ved Universitetet i Oslo. Pedersen snakker om gamle Sirus, som fra i år er innlemmet i Folkehelseinstituttet (FHI), og om statusen for samfunnsvitenskapelig rusforskning i Norge.

Pedersen er kritisk. Og han er ikke den eneste. I lang tid har det vært for lite samfunnsvitenskapelig rusforskning i Norge, mener Svanaug Fjær ved Universitetet i Bergen.

– Kravet om at kunnskapsproduksjon på rusfeltet skal være anvendt og svare på spørsmål fra myndighetene, har ikke blitt mindre selv om Sirus nå er innlemmet i FHI, sier Fjær.

Marie Smith-Solbakken ved Universitetet i Stavanger supplerer kritikken:

– At rusforskningen har vært sentrert rundt Sirus, har ført til ensretting. Statens ideologi har ligget i bunnen. Sirus har forsket på, utredet og forsterket den rådende ruspolitikken.

I mange år har Sirus vært tyngdepunktet innenfor samfunnsvitenskapelig rusforskning i Norge, og poenget til Pedersen, Fjær og Smith-Solbakken er at Sirus har vært en fullfinansiert leverandør av den kunnskapen staten vil ha. Men er det så enkelt?

– Kritikken fremstår som komplett absurd. Ved Sirus var vi bevisste på at vi ikke skulle ha for tette bånd til staten, svarer Hilde Pape, ved FHI og tidligere ved Sirus.

Store kunnskapshull

Det er i utgangspunktet vanskelig å forstå hvorfor Pedersen, Fjær og Smith-Solbakken kommer med en så voldsom kritikk, og det er nødvendig å heve blikket en smule.

At vi har god samfunnsvitenskapelig rusforskning i Norge, er viktig av mange grunner: Gjennom slik forskning får vi kunnskap om de sosiale rammene rundt rusbruk i Norge, og uten slik forskning vil vi verken være i stand til å forstå rusbruken eller å møte brukere og pasienter på en adekvat måte, og heller ikke ha noen mulighet til å utforme en god ruspolitikk.

Hva er det de tre synes at mangler?

Jo, det er mye. De mener for det første at vi vet for lite om rusbruken i Norge.

Marie Smith-Solbakken innvender at for mye rusforskning ser på narkotikabrukere som ofre. I boken Narkomiljøet, som hun skrev med Else Tungland i 1997, delte de rusbrukere inn i klienter og talenter. Talentene ble entreprenører i narkotikaøkonomien og fikk dermed sosial status og anerkjennelse, mens andre ble klienter, gikk inn i behandling og fikk en psykisk diagnose. Flere valgte å gjøre det fordi de da fikk tilgang til medikamenter, altså rusmidler.

– Som samfunnsviter synes jeg at man oftere burde stille følgende spørsmål: Har vi et system som gjør det rasjonelt for rusbrukere å bli klienter? sier Smith-Solbakken.

– Hvorfor har ingen forsket på lovgivningshistorie? spør Willy Pedersen på sin side.

– Hvorfor har ingen studert hvordan strafferammene for narkokrim økte fra tre måneder i 1962 til 21 år i 1984, lurer han. Det er ikke bare Sirus som sviktet, mener han. Heller ikke andre fagområder, som kriminologi eller hans eget, sosiologi, har sett seg kallet.

Men at det finnes underdekkede områder, er det ingen uenighet om.

Pape er enig i at enkelte viktige temaer ikke er godt nok dekket. For eksempel mener hun at bruk og misbruk av vanedannende legemidler har vært gjenstand for altfor lite forskning. Rusforsker Ingeborg Rossow, også ved FHI og tidligere Sirus, mener også at mange spørsmål er altfor lite utforsket.

– Innen medisin er det enklere: Et rotteforsøk i USA har gyldighet i Norge. Skal vi derimot redusere sosiale og samfunnsmessige problemer rundt rusbruk, må vi forstå den norske konteksten. Det er mange år siden professor Ragnar Hauge skrev at rusforskningen dreide mot helse og bort fra det sosiale perspektivet, og den analysen holder stadig, mener Rossow.

Norge er et lite land

Svaret på om det er for lite samfunnsvitenskapelig rusforskning i Norge avhenger ifølge Ingeborg Rossow av øynene som ser: Det er store kunnskapsbehov, ergo burde vi hatt mer forskning.

Men at vi har for lite forskning innebærer ikke med nødvendighet at Sirus har sittet på statsrådens fang eller at den forskningen som har foregått, har vært for dårlig.

– Mitt inntrykk er at det står bra til med den samfunnsvitenskapelige rusforskningen, sier professor Sveinung Sandberg ved kriminologi på Universitetet i Oslo.

FHI, tidligere Sirus, har lenge vært gode på kvantitativ rusforskning, og i det siste har miljøet ansatt flere dyktige unge kvalitative forskere, mener Sandberg, som selv har en bistilling der. Flere andre, også Willy Pedersen, trekker fram at det har utviklet seg et sterkt kvalitativt miljø ved FHI/Sirus de siste årene. En av de unge kvalitative forskerne er Thomas Anton Sandøy.

– Jeg har skjønt at det var relativt lite kvalitativ samfunnsforskning ved Sirus tidligere, men nå er det mye: Vi jobber med doktorgrader og publiserer artikler internasjonalt, sier Sandøy.

Sandøy forteller at en gruppe FHI-forskere møtes jevnlig til en kvalitativ metodegruppe: Øystein Skjælaaen, Marit Edland-Gryt, Ole Røed Bilgrei, Janne Scheffels, Kristin Buvik, Sveinung Sandberg, Silje Bakken, Skule Vigenstad, Gunnar Sæbø, Bergljot Baklien og Rikke Tokle; samt tre som holder til ved Universitetet i Oslo, Eivind Grip Fjær, Heidi Grundetjern og Victor Lund Shammas; og en ved Universitetet i Agder, Astrid Skatvedt. Snittalderen er et sted i 30-årene.

Flere av dem Rus & Samfunn har snakket med, understreker at det finnes flere miljøer som bedriver solid samfunnsvitenskapelig rusforskning. Utover de som er snakket med her, fremheves Hildegunn Sagvaag i Stavanger, Kristian Mjåland og Ingrid Lundeberg ved Rokkansenteret i Bergen, og ellers ofte Sirus’ avgåtte Ragnar Hauge og Sverre Nesvåg i Stavanger. Likevel er det også enighet om at universitetene og høyskolene har gjort en altfor dårlig jobb.

– Universitetene og høyskolene har forsømt rusfeltet, sier Hilde Pape, og det er en utbredt konklusjon. Verken historikere, kriminologer, antropologer, statsvitere eller sosiologer har plukket opp rusforskningshansken. Men Pape er ikke altfor bekymret. Den samfunnsvitenskapelige rusforskningen har vært veldig godt ivaretatt ved Sirus, mener hun.

– Norske forskere er blant de ledende i internasjonal sammenheng, påpeker Pape.

Sveinung Sandberg ved UiO er enig.

– Det står bra til med både den kvantitative og kvalitative rusforskningen, mener han, og han mener ikke, som Willy Pedersen, at det for eksempel er et problem at ingen har skrevet om historien rundt ruslovgivningen. Årsaken er ikke at de har manglet rusforskere, men at de forskerne som har vært på kriminologi, ikke har vært interessert i akkurat det temaet, mener Sandberg.

Ingeborg Rossow slutter seg til Papes og Sandbergs syn. Sammenlignet med andre land har Norge hatt mye samfunnsvitenskapelig rusforskning, mener Rossow.

Sandberg antar at problemstillingene er like over hele verden: Den medisinske forskningen får mer vekt enn den samfunnsvitenskapelige, og den kvantitative mer enn den kvalitative.

– Hvis man teller internasjonale publikasjoner i Norge, Sverige og Danmark, vil jeg bli overrasket om Norge kommer dårligere ut, sier Sandberg. At det er en del udekkete temaer, betyr ifølge ham ikke at de samfunnsvitenskapelige miljøene her gjør en dårlig jobb.

– Jeg kunne laget en lang liste med temaer det ville være interessant å skrive om og som er viktige både samfunnsmessig og politisk, men Norge er et lite land. Vi kan ikke dekke alt.

Frigjørende medisiner

Til tross for at kritikken er ulikt betont, er det full enighet om at vi til dels har store kunnskapshull som den samfunnsvitenskapelige ruspolitikken ikke har klart å fylle.

Den harde kritikken mot FHI, tidligere Sirus, kunne tenkes å komme av at kunnskapshullene fører til et betydelig dårligere møte med brukere og pasienter i tiltaksapparatet.

Men fører det til det?

– Det er for mye medisin og for lite samfunnsvitenskap, sier Svanaug Fjær. Ikke, presiserer hun, i møte med rusbrukere, men når det gjelder forskningsbudsjetter og politisk interesse. Der kommer det sosiale og samfunnsmessige lett i skyggen, mener hun.

Man kunne tenke seg at vektleggingen av medisin ville føre til at støtteapparatet ville vektlegge psykiske problemer, medisiner og eventuelle nevrobiologiske skader tyngre enn den sosiale konteksten rundt hver enkelt rusbruker. Fjær mener at det ikke er tilfelle, men hun legger til at kunnskapshullene får enkelte negative konsekvenser.

– Vi må forske mer på metoder som man kan bruke i møte med brukerne. Hvordan kan man få til samfunnsarbeid og lokal integrering, og hvordan skal man forholde seg til omgivelsene deres, som familien. Forskningen og profesjonen må snakke mer sammen, sier Fjær.

Sveinung Sandberg er enig i at møtet med brukerne har en medisinsk slagside.

– Man ser i for stor grad på medisinering som løsningen, i stedet for å bruke psykologer, sosionomer og sosialarbeidere til å forsøke å reintegrere de tunge misbrukerne.

Det er ingen store uenigheter å spore her. Også Ingeborg Rossow mener at man vet for lite om hvilke konkrete metoder man bør møte brukerne med, og hun trekker fram et eksempel: Man har møtt enkelte med høyt alkoholkonsum med en såkalt miniintervensjon, altså en kort motivasjonssamtale, og den har ført til betydelig redusert alkoholforbruk. Men metoden er ikke særlig utbredt, og man har ikke sett nærmere på om den kan brukes på narkotikafeltet.

Ingen av dem Rus & Samfunn har snakket med, frykter heller at det foregår en overmedisinering eller at man reduserer folks rusbruk til psykiske problemer.

– Bruken av medisiner har vært frigjørende, påpeker Fjær. På 1970- og 80-tallet la man ensidig vekt på sosialpedagogikken, mens man nå har tilgang til substitusjonsbehandling, sier hun, og hun forteller at hun har fått en veldig respekt for psykiatrien og nevropsykologien.

– Det har vært en utvikling i retning av at man tenker rusbruk sammen med psykiske problemer, såkalt bindestreksproblematikk, og det har vært helt nødvendig, legger Fjær til.

Det splittende skismaet

Hvis Norge og FHI, tidligere Sirus, ikke har noen dårligere samfunnsforskning enn andre land det er naturlig å sammenligne seg med, og kunnskapshullene ikke fører til dramatisk dårligere behandling av brukerne, hvor kommer da sinnet mot Sirus og staten fra? Ingeborg Rossow åpner opp en dør til en mulig forklaring når hun forteller hva hun mener kunnskapshullene fører til.

– Det har vært mye spekulasjoner rundt hva avkriminalisering eller legalisering av narkotika vil føre til. Vi vet fortsatt lite om hva som vil være konsekvensene for ulike grupper i samfunnet, og hvilke løsninger som eventuelt ville være optimale, forteller Rossow.

Her finner vi til slutt et skisma.

Skismaet går mellom Sirus’ kritikere og Sirus’ forsvarere.

– Den samfunnsvitenskapelige rusforskningen har ikke klart å bevege ruspolitikken eller lage nye bilder av hva som er alternativene, sier Svanaug Fjær.

– Konsekvensene er at man har altfor få innspill til hvordan man kan organisere en alternativ narkotikapolitikk. Politikerne er kjemperedde for temaet, sier Willy Pedersen. På narkotikafeltet har FHI, tidligere Sirus, snakket med innestemme, skal vi tro ham.

– Sirus har vært redde for avkriminalisering og legalisering, mener Pedersen.

– Forskningen opprettholder en konsensus, supplerer Marie Smith-Solbakken.

– Jeg ville likt å se noen store konsekvensanalyser: Hva ville skje om man legaliserte rusmidler og avkriminaliserte rusbruken fullstendig? spør Smith-Solbakken.

Nylig holdt Smith-Solbakken et innlegg på utestedet Sting, forteller hun. Innlegget er sterkt og emosjonelt. Smith-Solbakken referer til studien hun og Tungland gjorde for 20 år siden: Den gang var vår konklusjon: avkriminaliser brukerne og legaliser bruken. Bryt ned den svarte økonomien. Dette står bare enda klarere for meg i dag.

– Mange samfunnsforskere har det som et slags «nirvana» å skape et rusfritt samfunn. Selv vil jeg ha et samfunn med rusmidler. Alle samfunn trenger rusmidler, sier Smith-Solbakken.

Er forklaringen rett og slett at når rusforskere ikke bidrar i retning av avkriminalisering og legalisering, slik Sirus nettopp ikke har gjort, så utløser det sinne? Er det derfra de kommer, beskyldningene om at Sirus ensretter forskningen og sitter på fanget til statsråden?

Fri uten å være kritisk

– Det er veldig sjelden jeg sier at det er ønskelig med en eller annen politikk. Mitt ærend er å formidle forskningsbasert kunnskap til andre, sier Ingeborg Rossow.

Sirus-forskerne har utvilsomt en mer forsiktig tone.

– Hvorfor er det ikke flere kritiske røster på Sirus?

– Min fordel som forsker er at jeg ikke gir entydige budskap, sier Hilde Pape. Mens kritikerne mener at Sirus bør støtte legalisering, vil hun selv ikke støtte noen bestemt politikk.

– Vår lojalitet må være mot data, ikke politikk, sier Pape.

Hun og Rossow får støtte fra Sveinung Sandberg.

– Vi må ikke likestille det å være fri med det å være kritisk, sier han. Kritikerne mener at folk som støtter systemet, nødvendigvis står for nær makten, tror Sandberg. Men slik trenger det ikke å være. Selv er Sandberg tilhenger av avkriminalisering, men han tror ikke at han har levert forskning som beviser at det er det eneste sanne og riktige alternativet.

– Hvis man avkriminaliserer, så får man ned straffeproblemene. Men hvis man øker tilgjengeligheten, så øker man forbruket, og forbruk av rusmidler er skadelig. Avveiningen mellom de to alternativene er en politisk og etisk jobb, ikke en forskeroppgave, sier Sandberg.

Sandberg tror dessuten kritikerne overdriver rusforskningens betydning. Den norske forbuds- og straffelinjen henger sammen med dype kulturelle fordommer i befolkningen, mener han. Det er ikke bare å ansette ti nye forskere som støtter avkriminalisering.

Slik kan vi kanskje avrunde undersøkelsen: Tvers gjennom rusforskningen går den store diskusjonen om hvordan fremtidens ruspolitikk bør se ut. Det er en betent debatt med stor betydning for helse, liv og lykke for tusener, om ikke hundretusener, av mennesker.

Om forskerne vil eller ei, er de blitt en del av en politisk og ideologisk diskusjon. Og når FHI, tidligere Sirus, både er det desidert største samfunnsvitenskapelige rusforskningsmiljøet og samtidig ikke gjør åpne undersøkelser av hva som ville være konsekvensene av avkriminalisering og legalisering, vil de bli anklaget for å løpe den rådende politikkens ærend.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon