Det har vært knyttet stor spenning til FNs spesialssesjon i New York i april der narkotikakonvensjonene var tema. Mange har håpet på en grunnleggende omlegging fra forbud og straff til helse og rettigheter. Norge og Sverige sendte helseministre og representanter fra det sivile samfunn, og ga signaler om at det er mulig å føre både nullvisjonspolitikk og pragmatisk helsepolitikk. Det samme formidlet USA og EU. Canada stilte seg på linje med Mexico og andre land i Latin-Amerika som ønsket legalisering og regulering, mens Kina og Russland sto last og brast med de mest forbudsivrige statene. Dette medførte at hverken forslag om å fjerne dødsstraff eller innføre skadereduksjonstiltak kom med i sluttdokumentet. Man står med andre ord på stedet hvil, og det er uten tvil interessant at FNs narkotikapolitiske samarbeid overhodet ikke gjenspeiler utviklingen i mange av medlemsstatene. Samtidig peker andre på at aldri har menneskerettighetene stått sterkere enn i vedtaket som ble fattet under UNGASS 2016. Medlemstatene forplikter seg nemlig å føre en straffe- og lovhåndhevelsespolitikk som er i tråd med menneskerettighetslover, noe som også innebærer forbud mot politiets vilkårlig stopp og sjekk av narkomane. Det betyr at det kan spøke for norsk politis praksis med bøtelegging og bortvisning av stoffbrukere i Oslo og Bergen. Den omstridte, og ifølge professor i rettsvitenskap, Hans Fredrik Marthinussen, ulovlige praksisen gjennomføres uten hjemmel, og har i løpet av de siste fem årene brakt nærmere 50 millioner til statskassen.

«Vi står for den gammeldagse, lite progressive politikken, som ikke baserer seg på den best tilgjengelige forskningen, som straffer hardest og rammer minoriteter og sårbare grupper hardest. Vi står for en politikk som i mindre grad ser det globale perspektivet, og i større grad bare det nasjonale.»

Nils August Andresen, Minerva

UNGASS 2016