Narkotikapolitikk globalt og lokalt! Tegning Trude Tjensvold

De internasjonale narkotikakonvensjonene er hovedtema under FNs spesialsesjon i år. Det store spørsmålet er om det internasjonale samarbeidet skal endre strategi så vel som utopi. Krigen mot narkotika har havarert fullstendig, nå må målet være å redusere skader av forbruk og handel, sies det fra stadig flere hold. Helse- og omsorgsdepartementet har ansvaret for vår deltakelse som medlemsland, og helseminister Bent Høie uttalte på dialogmøte om UNGASS 2016, 1. mars, at han ikke fant det naturlig at Norge skal gå i bresjen for reformer. Begrunnelsen var at vi som utkantpost i det globale nord ikke er hardt rammet når det gjelder internasjonal narkotikahandel. Det er en ganske pussig begrunnelse tatt i betraktning at Norge på andre ruspolitiske spørsmål er opptatt av å være foregangsland, og at vi i årevis har vært fanebærer for USAs narkotikakrig og nulltoleransepolitikk, selv om vi nå prøver å nedtone justissektorens dominans ved å løfte fram helseperspektivet. Men begrunnelsen er også bekymringsfull fordi det illustrerer at velstående land ikke er sitt ansvar bevisst når det gjelder hvilke internasjonale føringer som legges. Rådende narkotikapolitikk rammer som sosiolog og forsker Willy Pedersen har pekt på, de svakeste statene, de fattigste bøndene og ungdommene i ghettoen. Norske myndigheter må gjerne insistere på at helse skal overskygge straff, men i praksis betyr det at den strafferettslige linjen fortsatt vil dominere i lav- og mellominntektsland som ikke har råd til å redusere skadene med helse- og behandlingstiltak for de gruppene som rammes av forbuds- og kontrollpolitikken. Norge burde derfor stille seg solidarisk med de verst stilte landene og gå i bresjen for grunnleggende reformer som kommer alle land til gode.

«Kort fortalt slipper jeg å forholde meg til trusselen om å bli arrestert for å medisinere min ‘sykdom’, all den tid lovens lange arm ikke er lang nok til å nå over den muren mitt tilnærmet plettfrie oppsyn fungerer som. I praksis har jeg og mine likemenn og -kvinner av velfungerende ‘junkiser’ straffeimmunitet.»

Sturla Haugsgjerd, Morgenbladet 19. februar 2016