Lov og rett i rusfeltet. Tegning: Trude Tjensvold

I løpet av høsten innføres reformen Fritt behandlingsvalg som gir ruspasienter rett til å velge private behandlingssteder på statens regning. Reformen har blitt tatt imot med åpne armer av Rusmisbrukernes interesseorganisasjon, RIO, som mener at det vil bidra til at behandlingstiltakene kan få større råderett over innholdet i tilbudet og at ordningen vil styrke brukernes rettigheter. Dagens problem er som mange peker på – også RIO, manglende samkjøring i behandlingsprosessen og spesielt ettervern, og ikke mangel på behandlingssteder. Fritt behandlingsvalg gjelder for pasienter som er rettighetsvurdert til behandling innenfor spesialisthelsetjenesten, og helsereformen vil i liten grad gjør noe med behandlingsprosessen der vurdering og diagnosesettinger er en av flaskehalsene pasientene møter. Tilbudet medfører mer byråkrati og økt behov for rettighetskompetente og rettighetsbevisste pasienter, og faren er at det først og fremst vil bli et tilbud til de mest ressurssterke ruspasientene. Med fritt behandlingsvalg åpnes det også for at private kommersielle aktører kan tilby sine tjenester, men ifølge RIO er ikke det et problem fordi ruspasienter flest vil velge seg til de private ideelle behandlingsstedene. Det er mulig de har rett, men det er også fare for at RIOs ukritiske tilnærming er mer politisk motivert enn faglig begrunnet og at fritt behandlingsvalg bare ses i lys av det som oppfattes som helseforetakenes stemoderlige håndtering av langtidsdøgnbehandlingstilbudet som bokollektivene og terapeutiske samfunn. Rusreformen har vist at rettigheter på papir er ikke det samme som rettigheter i praksis, og at ruspasienter har behov for brukerorganisasjoner som kan være en sterk pressgruppe for gruppen de representerer, ikke talerør for spesielle behandlingssteder.

«Vi mener at fritt behandlingsvalg er best egnet for avklarte sykdomstilfeller, ikke rus og psykiatri.»

Hege Gjessing, president i Den norske legeforening