Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

En selvskadende politikk

  • Side: 16-19
  • Publisert på Idunn: 2015-06-15
  • Publisert: 2015-06-15

I sitt forsøk på å forhindre selvskadende atferd, gjør forbudspolitikken narkotika til et langt skadeligere fenomen.

Da Straffelovkommisjonen i 2002 foreslo avkriminalisering av narkotikabruk, sto skadefølgeprinsippet i sentrum. Prinsippet kan ses som jussens Kardemommelov – at rent selvskadende handlinger ikke skal straffes. Problemet med en slik argumentasjon er at det i en velferdsstat kan være vanskelig å skille mellom den skade en påfører seg selv, og den kostnad en påfører fellesskapet.

Dette utelukker likevel ikke en meningsfylt debatt om skade på generelt grunnlag, og lovgivningens hensiktsmessighet; narkotikaforbudet bygger først og fremst på folkehelse- og velferdshensyn og må antas å ha som mål ikke kun å redusere bruk og tilgjengelighet av narkotika, men også den skade narkotikabruk gjør. Implisitt i en slik antakelse er da at forbudet ikke gir større netto skade.

Stoffenes skadeevne

Før vi kan snakke meningsfylt om skade, trenger vi et sammenlikningsgrunnlag. Å føre bevis for at narkotika er skadelig, er lite interessant. Vår rettsstat tillater en viss handlingsrisiko og en rekke handlinger til fare for både oss selv og andre. Vi trenger en standard for hva som godtas av sammenliknbar risikoatferd. I så måte er alkoholkonsum et godt utgangspunkt – en rushandling med skadepotensial overfor både brukeren selv og andre.

Det er i dag enighet om at enkelte stoffer, som kannabis, khat, ecstasy og LSD, er mindre skadelige enn alkohol. Når det gjelder heroin, amfetamin, kokain eller GHB, er vi mindre villige til å sammenlikne med alkohol. Britiske ISCD forsøkte seg i 2010 på en rangering av rusmidlers skadeevne for individet, med alkohol på fjerdeplass bak heroin, crack og metamfetamin. Rangeringen har dog svakheter, da den ikke sier hvilken andel av de ulovlige stoffenes skadeevne som skriver seg fra deres ulovlige status. Det er tross alt den iboende skadeevne som er interessant, da den skade som eventuelt måtte følge av forbudet, ikke kan brukes til å rettferdiggjøre det sirkulært. Slik ville en kunne forsvare opprettholdelsen av ethvert forbud som fører til skade for dem som bryter det – eksempelvis mot abort i et samfunn hvor mange kvinner døde i forbindelse med amatørinngrep.

Vi må altså skille mellom i hvilken grad noe er forbudt fordi det er farlig, og farlig fordi det er forbudt. Dette kan vi si noe om, da mange narkotika også omsettes lovlig: Rusavhengige i Sveits som mottar heroin på resept, lider få av de samme helseskader som brukere av gateheroin. Amfetamin er også viden foreskrevet til daglig bruk blant ADHD-pasienter, narkoleptikere og overvektige, samt soldater, med få av de problemer man typisk forbinder med illegal bruk. GHB fås på resept i flere land som sovemiddel, eller mindre skadelig alkoholsubstitutt i avvenning av alkoholikere, og i Bolivia og Peru tillates en rekke lovlige koka-produkter, som te og blader til tygging, som ikke ser ut til å ha nevneverdig helseskadelig virkning. Mye tyder her på at en stor del av den fare vi forbinder med disse stoffene, er forbudsskapt, og minker betydelig med regulering.

Alkoholens skadepotensial er på sin side uomtvistet. Professor i nevropsykofarmakologi, David Nutt, uttaler at intet utbredt rusmiddel er så skadelig for så mange av kroppens organer, som alkohol. Det er også blant de mest problematiske stoffene med hensyn til vold, ulykker og psykose, skader hjernens utvikling, og er et av få rusmidler hvis abstinenser alene kan drepe. Marginen mellom brukerdose og dødelig overdose er dessuten mye mindre for alkohol enn for de fleste utbredte narkotika, og for en tørst alkoholkonsument også mindre enn ved injisering av heroin. Hva avhengighetsrisiko angår, er det heller ikke holdepunkter for å tillegge de ulovlige stoffene dramatisk mye høyere avhengighetspotensial enn alkohol. Professor ved Columbia University, Carl Hart, konkluderer med at selv for de mest vanedannende stoffene, som heroin, amfetaminer og kokain, er det kun mellom ti og 25 prosent av brukere som utvikler problematisk avhengighet. For alkohol er tallet ifølge American Psychiatric Association mellom 10 og 15 prosent. Alkohol er altså neppe tryggere enn narkotika flest – i hvert fall justert for forbudsskapt fare.

Dagfinn Hessen Paust (i midten). Bildet er fra Kriminalistforeningens årsmøte der Paust innledet til debatt om framtidig narkotikapolitikk sammen med professor Willy Pedersen og lokalleder i Norsk Narkotikapolitiforening, Jan Erik Bresil. Foto: Astrid Renland

Alternativ

Et vanlig forbudsargument når stoffenes skadeevne drøftes, er at vi allerede har nok problemer med alkohol, og ikke trenger flere rusmidler. Her kan skimtes to premisser: 1) at flere rusmidler vil medføre større konsum, og 2) at flere rusmidler vil medføre mer blandingsbruk.

Samfunnets rusbehov er trolig i stor grad mettet. En økning i bruk av et nytt rusmiddel vil da trolig medføre nedgang i konsum av sammenliknbare, etablerte rusmidler. Det finnes støtte i litteraturen for at bl.a. kannabis og MDMA kan fungere som alkoholsurrogater, og når disse stoffene også har en skadeprofil som er mye mildere enn alkoholens, taler en slik utskiftning heller for netto folkehelsegevinst enn skade. Legalisering av et etterspurt stoff vil dessuten påvirke markedet for liknende, fortsatt ulovlige stoffer. Slik ville man ikke bare kunne redusere antall farlige stoffkombinasjoner ved å renske opp i mylderet av syntetiske stoffer, men også få bukt med etterlikninger av de etterspurte stoffene, som ofte gjør større skade.

De farligste stoffkombinasjonene forekommer i dag i stor grad på grunn av forbudet: Som følge av dårlig vare/høy pris eller angstbivirkninger av LAR-preparater, supplerer mange heroinavhengige med benzodiasepiner eller alkohol, og dør slik av kumulativ overdose. Alkoholens rusmonopol gjør også at mange narkotikabrukere presses til å konsumere alkohol sammen med ulovlige rusmidler – ofte på bekostning av ønsket virkning så vel som helse. Flere lovlige arenaer for alternativ ruskultur, à la rave-miljøets alkoholfrie undergrunnsfester, hadde trolig gjort mye for å forhindre noen av de vanligste problemkombinasjonene, hvori alkohol ofte inngår.

Forebygge spredning?

Et hovedmål med dagens politikk er å begrense stoffenes utbredelse. Fengsling av langere og eventuelle bakmenn er dog lite effektivt all den tid etterspørselen består og andre står parat til å ta deres plass i forsyningskjeden. Strafferettens individfokus kan slik sies lite egnet til å takle kriminalitet av systemisk karakter. I 2013 ble en mann i Oslo tingrett dømt til 17 års fengsel for hasjsmugling. Hvorvidt dette er rettferdig eller humant, er et spørsmål for seg, men det er liten tvil om at alle disse fengselsår er en større kostnad for samfunnet enn selve hasjsmuglingen utgjorde i utgangspunktet, og kommer i tillegg.

Når det gjelder beslag, anslår Anneline Bretteville-Jensen (SIRUS) at man klarer å stoppe ca. fire prosent av de vanligste stoffene. Politiinspektør Einar Aas uttalte nylig, i forbindelse med et rekordbeslag på 600 kg hasj, at de ville måtte gjøre slike beslag fire-fem ganger for å påvirke tilgjengeligheten merkbart. Enkelte analyser konkluderer med at vi må stoppe over 60 prosent av all narkotika før det blir ulønnsomt for bakmennene. I en rapport fra London School of Economics utgitt i fjor, signert av fem nobelprisvinnere i økonomi, konkluderes det med at til tross for stadig mer massiv global satsing på strafferettslige virkemidler, har prisnivået i samme tidsrom fortsatt å dale, mens stoffene er blitt renere. Man kan her betvile den såkalte spredningsfaren, da stoffene synes ferdig spredt, og tilbudet styrt av etterspørselen.

Lov og normskaping

Påvirker så forbudet etterspørselen etter narkotika? Forskning på lovendringer i ulike land viser ingen sterk korrelasjon mellom straffenivå og bruk. Det er imidlertid nærliggende å anta at f.eks. legalisering vil medføre en viss økning i bruk over tid. Dette alene er dog lite interessant i et skadeperspektiv.

For det første må man spørre om ikke de midlene som frigjøres ved å avvikle den strafferettslige innsatsen, kan nyttiggjøres på andre måter. Portugal bruker i dag mindre penger på rusproblematikk enn de gjorde før avkriminaliseringen i 2001, men en større andel går til opplysning, behandling og andre skadereduserende tiltak. Resultatet er at de har halvert antall tunge rusmisbrukere, nærmest eliminert overdosedødsfall og sett en nedgang i siste tids narkotikabruk blant unge. Portugisere i dag bruker ikke mer narkotika enn europeere flest, til tross for de siste ti års økonomiske krise. Det må her sies bevist at straff i hvert fall ikke er nødvendig for å holde narkotikabruk nede.

Videre kan en ikke ukritisk legge til grunn at bruk korrelerer med skade. Bruk av narkotika i ordnede, lovlige former vil være langt mindre skadelig enn dagens narkotikabruk, som lider under betydelige forbudsskapte farer. Mye av økningen ville trolig også bestå i eksperimentell og sporadisk bruk, og det er sannsynlig at de som i dag avstår fra å bruke narkotika fordi det ikke er lovlig/akseptert, i stor grad er de som ikke er mest sårbare for rusproblemer. Det er dessuten ikke slik at alternativet til narkotika for de fleste er avhold, men snarere alkohol – legaliseringsspørsmålet kan derfor ikke ses som et ja-/nei-spørsmål om rus, men et spørsmål om hvorvidt vi ønsker at et av de farligste rusmidler skal ha fortsatt monopol.

Sist, men ikke minst, har forbudet betydelige humanitære ringvirkninger ut over våre landegrenser, som følge både av dets håndhevelse og de astronomiske summer narkotika omsettes for på verdensbasis. Vår politikk inngår i et maskineri som gjør kriminelle av de ressurssvake, avler drap og korrupsjon og holder liv i verdens største illegale økonomi, som tilgodeser ikke bare karteller, men terrororganisasjoner og et mangfold av annen kriminalitet. Det snakkes mye om internasjonalt ansvar i miljøpolitikken; det er på høy tid at dette også gjøres i ruspolitikken.

Irrasjonell tilnærming

Selvskading kan være vanskelig å slutte med da det ofte gir et skinn av kontroll og flytter fokus fra det opprinnelige problem. Det er likevel på tide å innse at dagens politikk ikke gir noen kontroll og at problemet vi har skapt, er større enn det vi i utgangspunktet forsøker å bekjempe. Vil vi begrense skadene av rus i samfunnet – den i dag lovlige så vel som den i dag ulovlige – bør samtlige etterspurte rusmidler reguleres etter de samme prinsippene og faktiske skadeevne.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon