Politiblikket?

Riksadvokat Tor-Aksel Busch kritiserer politiet for at de ikke prioriterer grovere narkotikahandel, men bruker beslag fra stoffbrukere og ubetydelige gateselgere for å pynte på statistikken. Bakgrunnen for kritikken er politiets narkotika-statistikk for 2013 som viser at til sammen 49 417 narkotikaforbrytelser ble anmeldt, og at av disse var det bare 43 saker som kom under straffelovens paragraf 163 3. ledd om svært grove narkotikaforbrytelser. Ifølge riksadvokaten betyr det at politiets hovedressurser er rettet mot gatenivået og ikke mot nivåer der salg og smugling organiseres. Riksrevisjonen publiserte i 2011 en rapport som viser at politiets oppklaringsprosent på vinningslovbrudd er på ca. 17 prosent mens narkotikalovbrudd hadde en oppklaringsprosent på over 80 prosent. Professor Paul Larsson ved Politihøyskolen har pekt på at økningen i anmeldte narkotikalovbrudd først og fremst er anmeldelser for brudd på legemiddelloven og såkalte førsteleddsaker, det vil si småsaker som ender med forelegg. Narkotikalovbrudd er en takknemlig ressurs for politiet, spesielt når strategiene i hovedsak rettes mot de synlige miljøene av stoffbrukerne, enten det er i de store byene eller i de mindre politidistriktene rundt i landet. Anmeldelsen er det politiet selv om sørger for, saksbehandlingstiden er kort og opp-klaringsprosenten upåklagelig. Men det er meningsløs ressursbruk. Som Busch sier: Politiet skal ikke løpe etter slitne narkomane. Spørsmålet er om det nok å si det, eller om man må frata politiet mulighet til å slå ned på etterspørselsiden. Det siste vil i så fall si å gjenreise straffelovkommisjonens forslag fra 2002 om avkriminalisering av bruk og besittelse for eget bruk.

«Som en av få kriminalitetstyper er omfanget av avdekket narkotikakriminalitet helt avhengig av hvordan politi og tollvesen prioriterer arbeidet.»

Øyvind Buraas, leder i Norsk narkotikapolitiforening