Et resultat av den internasjonale konfe- ransen AIDS 2010 i Wien i sommer, er «The Vienna Declaration», et krav om narkotikapolitisk reform. Bakgrunnen for erklæringen er de negative helsemessige kon- sekvensene kriminalisering av illegale rusmidler har for det hivforebyggende arbeidet. I mange land er forekomsten av hivsmitte blant injiserende stoffbrukere opp mot 70 og 80 prosent, og i disse områdene fungerer strafferettslige sanksjoner mot narkotika som rent drivstoff for hivepidemien.

I Norge har vi takket være godt tilrettelagte skadereduksjonstiltak redusert spredning av hiv blant injiserende stoffbrukere. Samtidig viser utbredelsen av andre blodsmitteinfeksjoner som hepatitt C at smitte mellom brukerne fortsatt utgjør et stort problem. Det er derfor alarmerende når Helsedepartementet sier nei til tilgang til sterilt brukerutstyr i fengsler med begrunnelse om at det undergraver kriminalomsorgens rehabiliteringsarbeid. Like alarmerende er det at Oslo politidistrikt, med støtte fra Rusmiddeletaten i Oslo, hevder at skadereduksjonstiltak i sen- trumsgatene opprettholder den åpne stoff- scenen og derfor jager frivillige og helsearbeidere som driver oppsøkende virksomhet. Begge disse eksemplene illustrerer at i kam- pen mot narkotika er helse et underordnet tema for norske myndigheter, noe som fremstår som lite flatterende for Norges selvbilde som foregangsland bundet av internasjonale forpliktelser om samarbeid for å forebygge hiv og andre blodsmittesykdommer. Hvilket underbygger behovet for gjennomføring av Wien-erklæringens sentrale punkt: En narkotikapolitikk basert på empirisk orientert kunnskap, ikke ideologi og utopier.

ASTRID RENLAND

Festivalsommer: After party!

Sitatet:

«Vi snakker på forhånd om hvilke sykdommer vi har. Hvis en har hiv og hepatitt, og jeg bare hepatitt, tar jeg sprøyta først.»

Robert Halvorsrud, 21 år