I denne artikkelen gir vi en oversikt over endringer innenfor IFRS på kort og lang sikt. Artikkelen gir en beskrivelse av endringer med effekt for 2020-regnskapet og hvilke endringer som gjelder for senere år, samt en kort kommentar om pågående prosjekter i IASB. Artikkelen utgis årlig i temanummeret Regnskap og Skatt av PØF, og oppdateres med relevante nyheter fra siste år.

Som kjent amortiseres eller avskrives goodwill etter norsk god regnskapsskikk over forventet økonomisk levetid. Etter IFRS-regelverket foretas det ingen planmessig amortisering. I stedet testes goodwill for mulig nedskrivning ved indikasjon på verdifall, og minimum en gang per år. Et diskusjonsnotat utgitt av International Accounting Standards Board (IASB) i mars 2020, med høringsfrist 31. desember 2020, har blåst nytt liv i diskusjonen om goodwill bør amortiseres under IFRS. Hoveddiskusjonen i diskusjonsnotatet dreier seg om regnskapsbrukernes muligheter for å vurdere om et virksomhetskjøp er vellykket.

IFRS 16 Leieavtaler, den nye standarden for regnskapsføring av leieavtaler, trådte i kraft 1. januar 2019, og årsregnskapet for 2019 er det første årsregnskapet utarbeidet i henhold til den nye standarden. Formålet med denne artikkelen er å se nærmere på effekten av IFRS 16 på en bransje som har blitt sterkt påvirket av den, og i tillegg gi eksempler på nyttige opplysninger som gir økt forståelse av et selskaps leieavtaler. Vår undersøkelse viser blant annet at detaljhandelen har blitt svært kraftig påvirket av IFRS 16, målt som økning av selskapenes totalkapital. Bransjen bruker jevnt over relativt lave diskonteringsrenter, og omfanget av opplysninger om skjønnsanvendelsen ved fastsettelsen av blant annet leieperiode og diskonteringsrente varierer sterkt mellom selskapene.

European Single Electronic Format (ESEF) er et nytt elektronisk rapporteringsformat for selskaper med børsnoterte verdipapirer der formålet er å harmonisere den finansielle rapporteringen i EU for å lette sammenlignbarhet. Regelverket er fastsatt av European Securities and Markets Authority (ESMA) og er allerede implementert i EU med virkning 1. januar 2020. I Norge forventes ESEF å tre i kraft gjennom EØS-avtalen fra og med 1. januar 2021. I korte trekk innebærer dette at selskap må utarbeide årsrapporten i et elektronisk format som inneholder digitale «merkelapper» i henhold til ESEF-taksonomien. Denne artikkelen omtaler ESEF-regelverket og viktige momenter i forbindelse med implementeringen. I tillegg tar vi opp noen aktuelle problemstillinger vedrørende digitalisert rapportering, ved å løfte blikket og se på erfaringer fra andre lignende initiativer. Hvilken betydning kan implementeringen av et standardisert rapporteringsformat i Europa få? Hvilken effekt vil regelverket ha på fremtidens økonomifunksjon og rapporteringsprosess, og ikke minst: hvordan bør dette implementeres i praksis?

I denne artikkelen vil vi ta for oss våre erfaringer med rentebegrensningsregelen etter skatterapporteringen for 2019. Det er fortsatt mange uløste spørsmål, flere uheldige fallgruver og mulighet for tilpasninger. Noen av disse skal vi gå nærmere inn på i denne artikkelen.

I Norge er endringer i revisorloven snart på trappene. Det er sannsynlig at lovendringene trer i kraft 1. januar 2021. Endringene kommer som en følge av innføringen av EUs revisjonsdirektiv og revisjonsforordningen fra 2014, som allerede er implementert i de øvrige nordiske landene. Implementering av EU-reglene medfører også endringer i andre lover, som for eksempel reglene om revisjonsutvalg i allmennaksjeloven. Foretak av allmenn interesse plikter å ha et revisjonsutvalg. Dette er banker, forsikringsforetak, kredittforetak og selskaper notert på Oslo Børs eller Oslo Axess. Gjennomføringen av de nye EU-reglene i Norge vil utvide oppgavene og endre ansvaret for revisjonsutvalgene.

I forbindelse med kjøp og salg av selskaper vil både kjøper og selger kunne pådra seg betydelige transaksjonskostnader. Det oppstår da spørsmål om det kan kreves fradrag i skattepliktig inntekt for disse kostnadene. I artikkelen gjennomgås vilkårene for skattemessig fradragsrett samt en del sentrale typetilfeller.

I denne artikkelen oppsummeres funn i forbindelse med utarbeidelse av en masteroppgave som tok for seg om IFRS for SMEs vil medføre positive eller negative effekter for regnskapsbrukere i Norge. Responsen rettet mot forslaget til lov om regnskapsplikt er varierende, men det fremstår som at det er enighet om at arbeidet med denne loven ikke tar en god nok vurdering av kost/nytte for regnskapsprodusenter og -brukere.

Å verdsette selskaper er en aktivitet forbundet med stor usikkerhet. Regnskapsinformasjon kan og bør brukes for å redusere denne usikkerheten. Artikkelen tar utgangspunkt i to av de mest anerkjente metodene for verdsetting: fri kontantstrømmetoden og økonomisk fortjenestemetoden. I artikkelen viser en hvordan regnskapet kan omarbeides og hvordan det omarbeidede regnskapet direkte og indirekte kan brukes i forbindelse med verdsettingen. I motsetning til den tradisjonelle regnskapsoppstillingen, er det omarbeidede regnskapet direkte tilpasset verdsettingsmetodene. Således kan en hevde at det omarbeidede regnskapet har «verdirelevans».

Hensikten med denne artikkelen er i første rekke å undersøke relasjonen mellom digitalisering og controllerens opplevde autonomi, og på denne måten bidra til utviklingen av den moderne økonomifunksjonen. Dette er gjort i form av en spørreundersøkelse blant større norske virksomheter. Vi finner at autonomi samvarierer med innflytelse på beslutninger, noe som også synes å være påvirket av tilgangen til ikke-finansiell informasjon. Det er også en positiv samvariasjon mellom IT-verktøy og såkalt innovative økonomistyringsmetoder som aktivitetsbasert kalkualsjon, balansert målstyring og budsjettløs styring. Det er særlig interessant å merke seg at kunstig intelligens, maskinlæring og stordata ikke synes å ha noen betydning for økonomifunksjonen per i dag. Dette indikerer at det foreligger et betydelig utviklingspotensial om økonomifunksjonen forblir relevant gjennom analyser mer enn å være tallprodusent.

Store teknologiselskaper, som Google og Facebook, har ikke fast driftssted i Norge og ilegges derfor ikke skatt i Norge på selskapsinntekt skapt av å selge digitale spor fra norske brukere. I denne artikkelen tar jeg for meg ulike problemstillinger på skattesiden knyttet til ulike typer digitale forretningsmodeller. Jeg diskuterer problemene OECD står overfor og hvilke mulige skattemodeller det enkelte land kan iverksette for å sikre sin del av verdiskapningen fra disse selskapene.