Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Endringer i IFRS


Partner i EY og jobber med blant annet rådgivning knyttet til IFRS.


Partner i EY og jobber med blant annet rådgivning knyttet til IFRS.

I denne artikkelen gir vi en oversikt over endringer innenfor IFRS på kort og lang sikt. Artikkelen gir en oversikt over endringer med effekt for 2019-regnskapet og hvilke endringer som gjelder for 2020 og senere, samt en kort kommentar om pågående prosjekter i IASB. Artikkelen utgis årlig i temanummeret Regnskap og skatt av PØF, og oppdateres med relevante nyheter fra siste år.

Nøkkelord: IFRS, IFRIC, leieavtaler, inntektsføring, forsikringskontrakter, finansielle instrumenter, regnskapsføring, ESEF, XBRL

Innledning

De siste årene har det vært flere store endringer i IFRS med betydelige effekter for mange selskaper. Dette gjelder blant annet IFRS 9 om finansielle instrumenter og IFRS 15 om inntektsføring. For 2019 trer IFRS 16 om leiekontrakter i kraft, og den er forventet å gi betydelige effekter både i balansen og resultatregnskapet for mange selskaper. Men etter dette ser det foreløpig ut til å bli en periode med færre store endringer innen IFRS. Det er allikevel en rekke mindre endringer på gang, og det er viktig å følge med både for regnskapsavleggere og brukere av regnskapene.

For børsnoterte foretak er det viktig å følge nøye med på regnskapsendringer og fortløpende vurdere hvordan dette vil kunne påvirke regnskapet. I tillegg er det viktig å vite hvordan beslutninger eller transaksjoner i dag kan påvirke regnskapet i fremtiden.

For brukerne av regnskapet er det også viktig å følge med på endringer. IFRS-regelverket endres kontinuerlig, og en oversikt over denne utviklingen vil bidra til å kunne forstå regnskapene bedre.

I tillegg til nye og endrede IFRS-standarder, gjennomfører IASB også såkalte årlige forbedringsprosjekt, annual improvements. Dette omfatter mindre presserende, men like fullt nødvendige klargjøringer og endringer av standarder. Forbedringsprosjektet for perioden 2015–2017 («2015–2017 cycle») angår saker som gjelder for 2019-regnskapet. I tillegg har IASB i mai 2019 publisert et høringsutkast til forbedringsprosjekt for perioden 2018–2020.

IASBs fortolkningsorgan IFRS Interpretation Committee utgir løpende vurderinger av spørsmål som kommer inn fra regnskapsprodusenter og -brukere. En slik vurdering kan resultere i en tolkning (IFRIC) eller en endring i en IFRS-standard. I andre tilfeller resulterer vurderingen i en såkalt agenda-beslutning, som innebærer en forklaring på hvorfor det aktuelle spørsmålet er tilfredsstillende regulert i gjeldende standard. Slike agenda-beslutninger vil indirekte kunne ha betydning for forståelsen av et regnskapsområde. I 2018 ble det publisert 21 slike agenda-beslutninger. Disse omtales ikke i denne artikkelen.

Endringer i IFRS med effekt for 2019-regnskapene

IFRIC 23 Usikkerhet knyttet til inntektsskatteposisjoner

IFRIC 23 klargjør enkelte forhold rundt den regnskapsmessige behandlingen av saker hvor det knytter seg usikkerhet til den skattemessige behandlingen. Forhold som er omtalt knytter seg til

  • i hvilke tilfeller et selskap skal håndtere usikkerhet i den skattemessige behandlingen separat for den enkelte skattesak og i hvilke tilfeller flere saker må ses i sammenheng,

  • hvordan man skal forholde seg til usikkerhet rundt vedtak fra skattemyndigheter, fastsettelse av skattemessig resultat og skattegrunnlag,

  • usikkerhet rundt skattesatser og underskudd til fremføring og eventuelle endringer i fakta og

  • endringer i fakta og omstendigheter rundt

  • skattemessige vurderinger.

Selskapet må ta stilling til hvordan ulike usikkerhetsmomenter skal vurderes. IFRIC 23 gjør det klart at selskapet skal forutsette at skattemyndighetene har full innsikt i saksforholdene slik at oppdagelsesrisikoen ikke skal vurderes som en usikkerhet. Selskapet skal vurdere hvilken beregningsmetode som gir det best mulige estimatet på forventet faktisk utfall, sannsynlighetsvekting av alle mulige utfall eller det mest sannsynlige utfallet i saken.

Leieavtaler (IFRS 16)

Leieavtaler er en viktig finansieringskilde for mange foretak. Gjennom leieavtaler får leietaker tilgang til driftsmidler og finansiering, samtidig som eksponering for risiko knyttet til eierskap reduseres. Det er viktig at regnskapet på en god måte gir en dekkende fremstilling av foretakets leieavtaler. Regnskapsføringen av leieavtaler i samsvar med den gamle standarden, IAS 17 Leieavtaler, avhenger av hvordan de klassifiseres regnskapsmessig som henholdsvis operasjonelle eller finansielle leieavtaler. Operasjonelle leieavtaler vises ikke som eiendeler og forpliktelser i balansen, mens dette er tilfellet for leieavtaler klassifisert som finansielle. Disse reglene har vært kritisert for å utelate viktig informasjon om vesentlige eiendeler og gjeld knyttet til operasjonelle leieavtaler.

IASB og FASB (US GAAP) arbeidet over lang tid med et felles prosjekt for å utvikle en ny standard for regnskapsføring av leieavtaler før disse ble utgitt i ulik form på enkelte vesentlige områder i 2016.

Utgangspunktet for de nye standardene er at leietakere skal innregne alle leieavtaler i balansen. I IAS 17 er det grunnleggende utgangspunktet hvorvidt avtalen representerer finansiering av eiendelen, mens i den nye standarden er utgangspunktet at det ved inngåelse av en leieavtale oppstår en eiendel i form av retten til å bruke den leide eiendelen, og en forpliktelse knyttet til å betale leie. Både eiendelen og forpliktelsen skal ved førstegangsinnregning måles til nåverdien av de fremtidige kontantstrømmene. Det er gitt enkelte forenklinger i reglene. For eksempel er det et generelt unntak for balanseføring av såkalte small ticket-eiendeler. Disse er ikke entydig definert, men man tenker på eiendeler som hver for seg er uvesentlig for virksomheten slik som kaffemaskiner, PC-er osv. Leieavtaler med en varighet på inntil 12 måneder kan man også velge å ikke innregne.

Videre er det kun minimumsforpliktelser som skal tas med ved innregning av eiendel og forpliktelse, det vil si at variable elementer som for eksempel leie som avhenger av omsetning eller bruk ikke skal være med i grunnlaget for balanseføring. Merk imidlertid at det er gitt en forenklingsregel som gir selskapene et valg om også å innregne tjenesteelementer i grunnlaget. Forlengelsesopsjoner tas heller ikke med dersom leietaker ikke har et betydelig økonomisk insentiv (rimelig sikkert/reasonably certain) til å utøve opsjonene. Dette er en høyere terskel enn en 50 % sannsynlighetsvurdering eller beste estimat-vurdering på om opsjonene vil bli utøvd. Leiebeløp som avhenger av en indeks, for eksempel inflasjonsjustering, regnes som faste og skal tas med.

For mange vil den viktigste og vanskeligste vurderingen være hvorvidt det er tale om en leieavtale for en fysisk eiendel eller om det er en tjenesteleveranse (rett til å motta en fremtidig tjeneste). Retten til å motta en fremtidig tjeneste er en gjensidig uoppfylt kontrakt som ikke skal balanseføres. Men dersom leverandøren i tjenesteleveransen bruker en vesentlig eiendel, må det vurderes hvorvidt det er leietaker som anses å kontrollere denne eiendelen i avtaleperioden og at avtalen således blir å anse som en leieavtale. Under de gamle reglene er det kriteriene i IFRIC 4 Fastsettelse av hvorvidt en avtale inneholder en leieavtale som må vurderes. De nye reglene er ikke vesentlig forskjellig fra kriteriene i IFRIC 4, men avhengig av faktum, vil enkelte avtaler som etter de gamle reglene er å anse som leieavtaler etter ny standard, ikke anses som leieavtaler.

Langsiktige interesser i tilknyttede selskaper og felleskontrollerte virksomheter (IAS 28)

Endringene klargjør at et selskap skal anvende IFRS 9 for langsiktige interesser i tilknyttede selskaper og felleskontrollerte virksomheter hvor selskapet regnskapsfører eierandelen etter egenkapitalmetoden, selv om de langsiktige interessene utgjør en del av nettoinvesteringen i det tilknyttede selskapet eller den felleskontrollerte virksomheten. Konsekvensen av dette blir at forventet tap modellen i IFRS 9 (expected credit loss; ECL) skal benyttes for slike langsiktige interesser.

Forskuddsbetalingsmekanismer med negativ kompensasjon (IFRS 9)

Etter IFRS 9 kan investeringer i gjeldsinstrumenter måles til amortisert kost, eller virkelig verdi over utvidet resultat, under forutsetning av at de kontraktuelle kontantstrømmene fra instrumentet kun utgjør hovedstol og renter (i tillegg stilles det krav til forretningsmodellen instrumentet holdes under). Endringen slår fast at finansielle eiendeler tilfredsstiller kravene til «kun betaling av hovedstol og renter» uavhengig av hvilke hendelser og omstendigheter som forårsaker en tidlig terminering av kontrakten og uavhengig av hvilken part som betaler eller mottar en rimelig kompensasjon for tidlig terminering av kontrakten. Endringen klargjør at tidlig terminering kan følge av kontraktbetingelser, eller av hendelser utenfor partenes kontroll som for eksempel en lovendring.

Planendring, avkorting eller oppgjør av pensjonsordninger (IAS 19)

Etter IAS 19 måles pensjonskostnaden basert på aktuarielle forutsetninger fastsatt ved starten av regnskapsåret. Endringen slår fast at når det skjer en planendring, avkorting eller oppgjør i løpet av regnskapsåret, må pensjonskostnaden (og nettorenten) for gjenværende del av regnskapsåret måles basert på de aktuarielle forutsetningene som legges til grunn ved remålingen i forbindelse med planendringen/avkortingen/oppgjøret.

Årlig forbedringsprosjekt – «2015–2017 Cycle»

«2015–2017 Cycle» gjelder for 2019-regnskapet og senere.

IFRS 3 Virksomhetssammenslutninger – Eksisterende eierandeler i en felleskontrollert driftsordning (joint operation). Endringen klargjør at når et selskap overtar kontrollen over en virksomhet som har vært regnskapsført som en felleskontrollert driftsordning (joint operation), skal det følge de ordinære reglene for virksomhetssammenslutninger ved trinnvise kjøp, inkludert kravet om remåling av de tidligere eierandelene i den felleskontrollerte driftsordningen.

IFRS 11 Felleskontrollerte Ordninger – Eksisterende eierandeler i en felleskontrollert driftsordning (joint operation). Endringen klargjør at et selskap som har vært deltaker i, men ikke hatt felles kontroll, og som nå etablerer felles kontroll over en virksomhet, ikke skal remåle de eksisterende eierandelene.

IAS 12 Inntektsskatt – Skattemessige konsekvenser på finansielle instrumenter klassifisert som egenkapital. Endringene klargjør at de skattemessige konsekvensene av utbytte relaterer seg mer direkte til tidligere transaksjoner eller hendelser som skapte utbyttegrunnlaget enn til selve utbetalingen til aksjonærene. Følgelig skal et selskap innregne inntektsskatt-konsekvensene knyttet til utbytte i henholdsvis resultat, utvidet resultat eller egenkapital i samsvar med selskapets innregning av de opprinnelige transaksjonene eller hendelsene.

IAS 23 Låneutgifter som kvalifiserer for aktivering. Endringene er en mindre justering som klargjør hvordan kvalifiserende eiendel og lån opptatt for generelle formål skal forstås i tilknytning til utvikling av en kvalifiserende eiendel.

Endringer i IFRS med effekt for 2020-regnskapene

Etter noen år med mange og til dels store endringer i IFRS ligger det an til en periode etter 2019 med færre store endringer. Det er ingen nye IFRS-standarder som er vedtatt utover IFRS 16 (IFRS 17 – Forsikringskontrakter er vedtatt av IASB, men er utsatt til 2021 og foreslått ytterligere utsatt til 2022 og er i praksis fortsatt under arbeid).

IFRS 3 – definisjon av en virksomhet («business»)

IASB har vedtatt endringer i IFRS 3 Virksomhetssammenslutninger som er ment å klargjøre definisjonen av en virksomhet, for å vurdere hvorvidt en transaksjon er innenfor IFRS 3 eller ikke. Klargjøringen definerer noen minimumskrav for å kunne definere noe som virksomhet, tar bort referansen til at en kjøper selv kan stå for elementer som mangler i det som kjøpes, gir veiledning på hva som skal vektlegges for å vurdere om en prosess er substansiell, begrenser definisjonen av «output» fra en virksomhet, og introduserer en frivillig konsentrasjonstest (concentration test).

Som et minimum må en virksomhet bestå av innsatsfaktorer (input) og reelle prosesser (substantive processess) som sammen bidrar vesentlig til muligheten for å skape «output». Merk her at det er muligheten til å bidra til å skape output som er avgjørende, ikke hvorvidt det som kjøpes rent faktisk kan skape output på egen hånd. Merk også at man bruker begrepet «bidrar vesentlig til muligheten», altså at den oppkjøpte virksomheten trenger ikke nødvendigvis i seg selv skape output. Det holder at den har muligheten til å bidra vesentlig til å skape output.

I nåværende IFRS 3 heter det at en virksomhet ikke nødvendigvis trenger å inneholde alle innsatsfaktorer eller prosesser, dersom kjøper av virksomheten selv kan supplere det som mangler, for eksempel ved å integrere oppkjøpt virksomhet i sin eksisterende virksomhet. Nå er dette fjernet, og vurderingen må gjøres basert på det som faktisk kjøpes, og det er kun i tilfeller hvor det er ikke-vesentlige elementer (jf. avsnittet under) som mangler, at man fortsatt kan komme inn under definisjonen av en virksomhet.

Endringen presiserer at dersom et oppkjøp av et sett med aktiviteter og eiendeler ikke i seg selv faktisk produserer output, så må man vurdere om oppkjøpt prosess er substansiell. En prosess er substansiell dersom den er kritisk for muligheten til å utvikle eller konvertere innsatsfaktorer til output. Og at innsatsfaktorene både er medarbeidere med nødvendig kompetanse og erfaring til å gjennomføre prosessen og andre innsatsfaktorer til virksomheten. Dersom et oppkjøp av et sett med aktiviteter og eiendeler allerede driver med produksjon av output, så vil en oppkjøpt prosess være substansiell dersom det som kjøpes kan fortsette å produsere den aktuelle output. Dette vil innebære at det kan være mindre elementer av input eller prosesser som må suppleres for å skape output. Dette kan for eksempel være enkle administrative prosesser knyttet til et oppkjøp av en produksjonsvirksomhet som for eksempel markedsføring, salg eller fakturering.

Endringen i standarden medfører at definisjonen av output er presisert til å være enten varer eller tjenester til kunder, avkastning på finansielle investeringer (for eksempel utbytte og renter) eller andre inntekter fra ordinære aktiviteter i oppkjøpt virksomhet.

I tillegg er det tatt inn en frivillig såkalt virkelig verdi konsentrasjonstest (fair value concentration test) i standarden. Testen kan benyttes transaksjon for transaksjon, og er således ikke et valgt regnskapsprinsipp. Testen går ut på at dersom det vesentligste av verdien av det som er kjøpt er knyttet til en enkelt eiendel eller en gruppe eiendeler, så kan man definere transaksjonen til å ikke være kjøp av virksomhet. I motsatt fall, eller dersom man velger å ikke benytte seg av testen, så må det som kjøpes vurderes i forhold til de generelle kravene i standarden. I praksis innebærer dette at dersom man kjøper et bygg eller et skip ved å kjøpe aksjer i et selskap, og det aller vesentligste verdielementet i transaksjonen er bygget eller skipet, så trenger man ikke å vurdere om transaksjonen er en virksomhet, selv om det følger med enkelte prosesser og medarbeidere.

Endringen skal implementeres for regnskapsår som begynner fra og med 1. januar 2020 slik at den gjelder for transaksjoner som gjennomføres fra og med det tidspunktet. Tidliganvendelse er tillatt. Endringen er foreløpig ikke godkjent av EU, men er forventet godkjent i løpet av 2019.

Definisjon av vesentlighet – endringer i IAS 1 og IAS 8

IASB har gjort endringer i definisjonen av vesentlighet i IAS 1 og IAS 8, for å sørge for å tydeliggjøre begrepet og for å sørge for at definisjonen er konsistent i de ulike standardene.

Informasjon er vesentlig dersom den ved å utelates, angis feil eller fordekkes, med rimelighet kan forventes å påvirke beslutninger som primærbrukerne av regnskap tar. Dette innebærer at hva som er å anse som vesentlig informasjon og vesentlighet vil påvirkes av informasjonens art og/eller størrelse. Enten for seg selv eller sammen med annen informasjon, sett i sammenheng med regnskapet for øvrig.

Fordekt informasjon (obscuring information) er informasjon som er presentert på en slik måte at den vil bidra til misvisende vurderinger av selskapet på samme måte som informasjon som er utelatt eller angitt feil. Dette kan for eksempel være tilfelle dersom informasjon om et vesentlig forhold eller hendelse er spredt utover ulike poster i regnskapet eller omtalt på en upresis eller uklar måte. Informasjon kan også anses å være fordekt dersom ulike poster, transaksjoner eller hendelser er feilaktig slått sammen, eller motsatt at like poster er disaggregert.

Tidligere var vesentlighet knyttet til forhold som «kan påvirke». Den nye ordlyden er endret til «kan gi en rimelig forventning om at den vil påvirke beslutninger» (could reasonably be expected to influence decisions). Det er derfor bare forventede effekter, og ikke mulige effekter, av en feil som skal vurderes i forhold til vesentlighet.

Tidligere har vesentlighet vært knyttet til «brukerne» av regnskapet, mens den nye ordlyden henviser til «primærbrukerne» av regnskapet.

Denne endringen gjelder fra og med 1. januar 2020, og skal da anvendes prospektivt. Tidliganvendelse er tillatt. EU har foreløpig ikke godkjent endringen, men forventer å gjøre det i løpet av 2019.

Viktige endringer i IFRS for senere perioder

Salg og overføring av eiendeler mellom investor og tilknyttet selskap eller felleskontrollert virksomhet (IFRS 10 og IAS 28)

Endringen adresserer konflikten mellom IFRS 10 og IAS 28 når et datterselskap er solgt til eller utdelt til et tilknyttet selskap eller en felleskontrollert virksomhet.

Endringen klargjør at en full gevinst- og tapsberegning gjennomføres når et slikt salg eller overføring omfatter en virksomhet som definert i IFRS 3. Dersom et slikt salg eller overføring ikke omfatter en virksomhet (altså kun eiendeler og/eller gjeld), regnskapsføres gevinster og tap kun for den andelen som investor ikke selv eier (nedstrømssalg på vanlig måte).

Endringen har ikke definert obligatorisk implementeringstidspunkt fordi man ser dette som en del av et prosjekt knyttet til egenkapitalmetoden, men det oppfordres til tidliganvendelse.

Forsikringskontrakter

Et annet IASB-prosjekt som har pågått i mange år er arbeidet med en ny standard for regnskapsføring av forsikringskontrakter. Den nye standarden vil erstatte IFRS 4 Forsikringskontrakter og har fått navnet IFRS 17. Dagens IFRS 4 har vært kritisert for at den inneholder veldig lite veiledning for regnskapsføring og i stor grad tillater regnskapsprodusentene å følge regnskapsløsninger som de brukte før overgangen til IFRS. Resultatet er redusert sammenlignbarhet foretak imellom. Videre inneholder IFRS 4 løsninger som er i strid med andre standarder. Målet med den nye standarden er at den skal være prinsippbasert og dekke alle typer av forsikringskontrakter, inkludert reassuransekontrakter. Prosjektet har også som mål å forbedre sammenlignbarheten mellom forsikringsselskap.

Den endelige standarden for forsikringskontrakter ble vedtatt sommeren 2017. Sammenlignet med regnskapsføringen av forsikringskontrakter i dag er det klart at fremtiden vil være vesentlig annerledes. I tillegg til den nye standarden for forsikringskontrakter, vil forsikringsbransjen også i stor grad bli påvirket av IFRS 9 som vil regulere regnskapsføringen av store deler av forsikringsselskapenes balanser.

Et viktig moment som diskuteres er overgangsbestemmelser for forsikringsselskaper som gjør at de i størst mulig grad kan implementere IFRS 9 og IFRS 17 samtidig. Mens IFRS 9 skal implementeres fra 2018, gjelder IFRS 17 fra og med 2021. IASB har vedtatt endringer i IFRS 4 som sier at foretak som i hovedsak driver forsikring kan utsette implementeringen av IFRS 9 til 2021. Overgangsbestemmelsen gir to alternativer; enten utsette innføringen av IFRS 9, eller en overgangsordning som innebærer at et eventuelt misforhold i regnskapsføringen i perioden mellom innføringen av IFRS 9 og IFRS 17 regnskapsføres utenfor resultatregnskapet.

Alternativet med utsettelse av IFRS 9 gjelder selskaper som i all hovedsak driver med forsikringsvirksomhet (utsteder forsikringskontrakter innenfor virkeområdet til IFRS 17), og vil da innebære en utsettelse av implementeringen av IFRS 9 for alle finansielle instrumenter. For å få benyttet alternativet med utsettelse av IFRS 9 må balanseført verdi av forsikringsforpliktelser utgjøre mer enn 90 % av selskapets totale forpliktelser, eller mellom 80 og 90 % av totale forpliktelser, og at selskapet ikke kan være involvert i vesentlig virksomhet som ikke er relatert til forsikring.

Det andre alternativet med en overgangsgangsordning hvor eventuelt misforhold i regnskapsføringen i perioden mellom innføringen av IFRS 9 og IFRS 17 regnskapsføres utenfor resultatregnskapet, kan benyttes av alle foretak. Men denne gjelder kun for misforhold som oppstår som en følge av innføringen av IFRS 9, og den gjelder kun for finansielle eiendeler som er direkte relatert til forsikringsforpliktelsene, typisk fond som forvaltes i relasjon til forsikringsforpliktelser for eksempel pensjonsmidler. For slike eiendeler skal forskjellen mellom det som skal føres i resultatregnskapet ifølge IFRS 9 og tilsvarende ifølge IAS 39, føres midlertidig i totalresultatet (OCI). På denne måten blir resultatregnskapet likt som om man hadde videreført IAS 39 for forsikringsmidler.

Standarden gjelder fra og med 2021, men IASB har i juni 2019 foreslått å utsette den i ytterligere ett år slik at første regnskapsår med den nye standarden blir 2022.

EU har foreløpig ikke godkjent IFRS 17 og endringer i IFRS 4, men EU har foreslått en ytterligere overgangsbestemmelse for å forenkle overgangen for forsikringsselskaper som inngår i såkalte finanskonglomerat. Dette vil typisk være finanskonsern som består av både bank, kapitalforvaltning og forsikring etc. EUs forslag innebærer at konsernregnskapet til slike finanskonglomerat implementerer IFRS 9 i 2018 for de deler som ikke er forsikring, mens forsikringsdelene av konsernet viderefører IAS 39 inntil IFRS 17 implementeres. Dette innebærer at konsernregnskapet vil ha ulike regnskapsregler for finansielle instrumenter avhengig av hvilken del av konsernet de tilhører. Vilkåret for å bruke overgangsbestemmelsen er at det ikke er transaksjoner av finansielle instrumenter mellom enhetene i konsernet, med mindre disse regnskapsføres til virkelig verdi over resultatet. Årsaken til dette vilkåret er å forhindre at selskaper driver med såkalt regelverkarbitrasje for å oppnå ønskede regnskapsmessige effekter.

Pågående prosjekter

Store prosjekter som IASB jobber med er blant annet et prosjekt knyttet til regnskapsføring av sikring ved bruk av dynamiske risikostrategier (makrosikring) (IFRS 9), virksomhetssammenslutninger under samme kontroll, ledelsens kommentarer til regnskapet, presentasjon av regnskapet og prisregulerte aktiviteter (for eksempel monopolinntekter i nettselskaper). I tillegg gjennomføres en omfattende gjennomgang av standarden for IFRS for SMB-selskaper.

Utover dette pågår en rekke utredningsprosjekter med lengre tidshorisont. Mer informasjon om dette kan finnes på IASBs nettsider www.ifrs.org.

Andre viktig endringer i finansiell rapportering

EUs rapporteringsdirektiv for børsnoterte foretak medfører enkelte endringer i finansiell rapportering. Kravene om kvartalsrapportering falt bort fra og med 2017, noe som innebærer at det kun er krav om halvårsregnskap, i tillegg til årsregnskap for børsnoterte foretak. Praksis så langt viser at de aller fleste foretak allikevel velger å rapportere kvartalsregnskaper i tråd med IAS 34. Dette er også noe Oslo Børs og Norske Finansanalytikeres Forening anbefaler. Merk for ordens skyld at fritaket ikke gjelder for børsnoterte banker og forsikringsselskaper. Oslo Børs anbefaler videre at kvartalsregnskapene offentliggjøres innen den 15. i den andre måneden etter kvartalsslutt.

En annen endring som følger av direktivet, er at kravet til tilgjengeliggjøring av års- og delårsregnskap ble økt fra fem til ti år. Samtidig har Oslo Børs presisert at styret i et børsnotert foretak kan vedta en finansiell rapport i styremøte på kvelden, og publisere denne innen børsåpning påfølgende dag. Dette vil kunne gi administrasjonen tid til å innarbeide eventuelle endringer i løpet av kvelden. Dersom imidlertid en finansiell rapport vedtas av styret i løpet av arbeidsdagen, må rapporten publiseres samme dag. Børsen påpeker at det tidligste en finansiell rapport kan vedtas er kvelden før offentliggjøring. Dersom for eksempel en finansiell rapport vedtas fredag kveld eller lørdag formiddag, kan man ikke vente med publisering til mandag morgen.

I tråd med rapporteringsdirektivet må alle børsnoterte foretak rapportere årsrapporten på elektronisk format (ESEF – European Singel Electronic Format). Elektronisk format vil i denne sammenhengen bety et XHTML-format – som er et internettformat som er noe mer fleksibelt og dynamisk enn HTML. Dette innebærer at publisering av årsrapport på PDF eller andre faste filformater ikke er tilstrekkelig. Dette kravet gjelder for årsrapporten for 2020.

IFRS-regnskapet i årsrapporten skal også tagges basert på det såkalte XBRL-formatet. I første omgang vil dette omfatte hovedoppstillingene i IFRS-regnskapet, men etter hvert skal også noteinformasjon tagges basert på XBRL.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon