Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Når sjefen er en app – delingsøkonomi i et arbeidsperspektiv


Kristin Alsos er forskningsleder ved Fafo.


Beate Sletvold Øistad er forsker ved Fafo.


Kristin Jesnes er forsker ved Fafo.

I denne artikkelen ser vi nærmere på delingsøkonomi i et arbeidsperspektiv. Hvem og hvor mange jobber via plattformer? Hva kjennetegner arbeidet og (arbeids)relasjonene? Hvordan vil plattformøkonomien utvikle seg? Og hvordan kan utviklingen med mer digitalt formidlet arbeid påvirke arbeidslivet? Våre funn tilsier at arbeid via plattformer fortsatt er marginalt i norsk arbeidsliv, og at arbeidsrelasjonene kan karakteriseres som atypiske. Mens flere studier har anslått at plattformøkonomien er i vekst, argumenterer vi for at tradisjonelle virksomheter vil adoptere plattformenes måte å organisere arbeid på, og dette vil ikke bare gjelde de teknologiske løsningene, men også tilknytningsformene.

Nøkkelord: : arbeid, arbeidsgiveransvar, delingsøkonomi, plattformarbeid, tilknytningsformer

In this article, we explore the sharing economy in Norway in a labour perspective. How many and who works via platforms? What are the characteristics of the work and the (labour) relations? How will the platform economy develop? And in what ways can more digitally intermediated work influence the labour market? Our findings show that work intermediated through platforms still is a marginal phenomenon in the Norwegian labour market, and the labour relations can be characterized as atypical. While several studies suggest that the platform economy will grow, we argue that traditional companies will adopt platform-based solutions, both the digital solutions and the employment relations.

Key words: : work, employer responsibility, sharing economy, platform work, forms of employment

Delingsøkonomi i et arbeidsperspektiv

Hva har delingsøkonomi og arbeidslivet med hverandre å gjøre? Jo, flere digitale plattformer innebærer en form for arbeid. Arbeidsinnslaget er størst hos arbeidsplattformene slik som Uber og Foodora, hvor ytelsen som formidles innebærer at noen utfører et arbeidsoppdrag. Uber sysselsetter sjåfører med egne biler. Foodoras syklister leverer mat fra restauranter. Også ved utleie av kapitalgjenstander gjennom plattformer som Airbnb og Nabobil ligger det et arbeidselement. Leiligheten klargjøres og bilen vaskes. Dette skiller seg imidlertid fra arbeidsplattformene ved at arbeidet er knyttet til å øke kapitalgjenstandens verdi, mens tjenestene som formidles gjennom arbeidsplattformene først og fremst er karakterisert ved arbeidsytelsen. Skillet er imidlertid ikke alltid klart, og flere av plattformene kombinerer kapital og arbeid. Ettersom noen plattformer formidler arbeidsoppdrag, mens andre formidler eiendeler slik som Airbnb, skiller vi mellom arbeidsplattformer og kapitalplattformer. I denne artikkelen ser vi nærmere på arbeidsplattformene. Hvor mange og hvem jobber via plattformer? Hva kjennetegner arbeidet og (arbeids)relasjonene og hvordan kan plattformøkonomien påvirke arbeidslivet?

Innslaget av arbeid innebærer at det kan stilles spørsmål ved om «delingsøkonomi» er den riktige betegnelsen på disse digitale plattformene. Vi hevder at «plattformøkonomi» er et mer treffende begrep, da plattformens formidlingsfunksjon utgjør kjernen av transaksjonene. Vi betegner derfor virksomhetene som plattformer, og arbeidet som utføres som «plattformarbeid». En innvending mot begrepet plattformøkonomi er at det er et vidt begrep som også kan omfatte medieplattformer, sosiale plattformer, betalingsplattformer og plattformer for kjøp og salg av varer. De som utfører arbeidsoppdrag via plattformer kaller vi tilbydere, mens de som kjøper tjenester, uavhengig av om det er personer eller bedrifter, er kunder.

Debatten om delingsøkonomien skjøt fart med Ubers inntog i Norge høsten 2014. Hvordan Uber og andre lignende virksomheter påvirker samfunnet, og arbeidslivet mer spesielt, har siden den gang vært hyppig diskutert i mediene og i politikken. Arbeidstakerorganisasjonene har uttrykt bekymring for at delingsøkonomien utfordrer vernet og rettighetene som arbeidstakere har i dag, mens arbeidsgiverorganisasjonene har vært opptatt av hvordan delingsøkonomien kan føre til mer innovasjon og et mer fleksibelt arbeidsliv, samtidig som aktørene på arbeidsgiversiden også har vært opptatt av å bevare like konkurransevilkår. I denne polariserte debatten er det viktig med mer kunnskap om arbeid i plattformøkonomien.

Artikkelen bygger på kvalitative og kvantitative data samlet inn i perioden fra høsten 2016 til 2017.1 Dette omfatter spørreundersøkelser blant et representativt utvalg av den norske befolkningen, intervjuer med representanter for plattformer, samt arbeidslivets parter. Vi har også brukt Online Labour Index (OLI) for å estimere antall tilbydere på enkelte plattformer2, data fra skatteetaten, samt deskstudier.3 I det følgende vil vi først se på omfanget av arbeid i plattformøkonomien, før vi ser på hva som karakteriserer relasjonene mellom plattformene og de som utfører arbeid. Til slutt diskuterer vi om, og på hvilken måte plattformarbeid kan påvirke det øvrige arbeidslivet.

Hvor mange og hvem jobber via plattformer?

«Blir frilansing den nye normalen?» spurte Aftenposten i 2015,4 mens Dagens Næringsliv siterer statsminister Erna Solberg som sier at «få forstod hvor stor delingsøkonomien kom til å bli».5 Den offentlige debatten på den tiden dreiet seg om hvordan plattformøkonomien potensielt kunne endre det private tjenestemarkedet. Men de digitale plattformenes omveltning av arbeidslivet har latt vente på seg. Analyser av arbeidskraftsundersøkelsen viser ingen nevneverdig økning i løsere ansettelsesformer (Nergaard 2016). Samtidig kan nye fenomen være krevende å fange opp i surveyer som arbeidskraftundersøkelsen fordi begrepsbruken ikke er fastlagt og godt kjent i befolkningen.

Våre analyser viser at plattformarbeid så langt er et marginalt fenomen i norsk arbeidsliv. I løpet av 2017 var det mellom 10 000 og 30 000 tilbydere som hadde utført oppdrag i Norge via arbeidsplattformer. Dette tilsvarer mellom 0,5 og 1 prosent av arbeidsstyrken. Det laveste estimatet på 10 000 er basert på intervjuer med representanter fra plattformene, nettsøk og estimater fra OLI. Det høyeste estimatet på 30 000 har vi kommet fram til gjennom surveyen. Andelen er i tråd med tilsvarende omfangsstudier fra Sverige (SOU 2017: 24) og Danmark (Ilsøe & Madsen 2017). FINN småjobber er plattformen flertallet oppgir å ha brukt. Svært få har vært tilbydere på plattformer som Foodora, Uber, Haxi, Upwork, Konsus og weClean. Få av de som hadde jobbet via plattformene hadde dette som en viktig inntektskilde. Nesten halvparten, 45 prosent, oppga at de bare hadde tatt ett oppdrag i løpet av det siste året eller sjeldnere. Tre av ti oppga å ha jobbet ukentlig eller oftere, og resten svarte «vet ikke» eller at det varierer mye. Resultatene tyder på at flertallet av tilbyderne kun har testet ut arbeid via plattformer, og at dette i liten grad er en viktig inntektskilde for disse.

Fordi tallene fra vår survey er såpass små (1 prosent), er det lite vi kan si om hva som kjennetegner tilbyderne. Men internasjonale studier kan gi oss en idé om hvem som jobber i plattformøkonomien. Mye tyder på at tilbyderne i plattformøkonomien er en svært heterogen gruppe. Noen nyter godt av plattformenes fleksible inntjeningsmuligheter, mens andre er mer eller mindre fanget i svært usikkert og dårlig betalt arbeid (Prassl 2018). Tilbyderne er ofte yngre enn gjennomsnittet i arbeidslivet for øvrig, mens andelen kvinner og menn varierer på tvers av plattform så vel som land. For mange representerer plattformene en kilde til tilleggsinntekter ved siden av annet arbeid, mens andre er undersysselsatte eller arbeidsledige (Codagnone mfl. 2016; Huws & Joyce 2016). Ilsøe og Madsens (2017) studie fra Danmark viser at yngre personer (20–29 år) er overrepresentert på både arbeidsplattformer og kapitalplattformer, men at tilbyderne på de to typene plattformer tilhører ulike grupper i befolkningen når det gjelder utdanning, etnisitet, tilknytning til arbeidsmarkedet og inntekt. Flertallet av tilbyderne oppgir å ha tjent under 25 000 danske kroner årlig. På arbeidsplattformene er unge, midlertidig ansatte, lavtlønnede, lavt utdannede og personer med annen etnisk bakgrunn enn dansk som er overrepresentert. Det ser dermed ut til at det er først og fremst de på vei inn eller de som sliter med å få fotfeste i arbeidslivet, som tyr til plattformarbeid. På kapitalplattformene er bildet motsatt: Her er de med høy utdanning og inntekt overrepresentert, og alderssammensetningen er jevnere. En sannsynlig forklaring på det er at en må eie noe for å leie det ut, og at de med høyere inntekt og eldre personer eier i større grad enn de yngre. (Ilsøe & Madsen 2017).

Data fra Skatteetaten viser at UberPOP6 hadde 1298 aktive sjåfører i Norge i 2016. Disse tjente til sammen 114 millioner kroner. I overkant av fire av ti av sjåførene tjente under 25 000 kroner, mens i underkant av én av ti tjente over 200 000 kroner. Kun én prosent tjente over 500 000. Med andre ord tjener de færreste Ubers-sjåførene nok til å kunne leve av denne inntekten alene. Dette er også i tråd med andre undersøkelser av plattformarbeid. De aller fleste sjåførene hadde andre inntektskilder, herunder NAV-ytelser. Nær ni av ti Uber-sjåfører er menn.7 Sammenliknet med studier over demografien i plattformøkonomien generelt viser de norske Uber-tallene en særdeles stor overvekt av menn. I motsetning til andre studier finner vi at unge under 30 år ikke er i overvekt blant norske Uber-sjåfører: 68 prosent er over 30 år. Skatteetaten har ikke informasjon om sjåførenes landbakgrunn, men påpeker at få av sjåførene har norskklingende navn. Flest navn kommer trolig fra Øst-Europa, Asia og Afrika. Dette kan bety at Uber gir personer med innvandrerbakgrunn utenfor arbeidslivet en mulighet til å komme inn, men også at personer med andre muligheter velger bort denne formen for arbeid.

Hva kjennetegner arbeidet og (arbeids)relasjonene?

Arbeidet som utføres av tilbydere i plattformøkonomien har flere fellestrekk. For det første er den etterspørselsavhengig, noe som innebærer at arbeidsmengden og arbeidstiden varierer. Dette står i motsetning til arbeidsforhold hvor avtalen om arbeidstid setter rammene og ikke det til enhver tid omfanget av oppgaver. For det andre må ofte den som utfører oppdraget selv skaffe til veie utstyret som trengs for å utføre oppgaven, om det er snakk om en pc eller en bil. For det tredje må den som utfører oppdraget ofte holde seg med arbeidsplass selv, hjemme eller i egen bil. For det fjerde får mange stykkprisbetalt, det vil si at de får betalt per oppdrag og ikke for tiden som har medgått til å utføre oppdraget, og oppgavene er ofte formidlet digitalt (Stewart & Stanford 2017).

Mange av tilbyderne har også kontrakter som tilsier at de er selvstendig næringsdrivende eller frilansere. Dette har betydning for hvilke rettigheter og ytelser man har krav på. Selvstendig næringsdrivende og frilansere er for eksempel ikke omfattet av arbeidsmiljøloven, og de har ikke den samme dekningen av inntekter dersom de blir syke. Om plattformene rent juridisk er arbeidsgivere eller ikke, er omdiskutert (se f.eks. Hotvedt 2016; 2017). I en slik vurdering vil en rekke momenter inngå, for eksempel graden av ledelse og kontroll med arbeidet og hvorvidt tilbyderen har personlig arbeidsplikt. Mange av plattformene i vår studie anser seg som teknologiselskaper8 som kun formidler kontakt mellom to parter. Så langt har ikke arbeidskontrakter mellom plattformer og tilbydere vært prøvd for norske domstoler. Enkelte elementer trekker imidlertid i retning av at relasjonene er arbeidstakerforhold. Det gjelder særlig plattformenes digitale styring eller kontroll av tilbydere (Lee mfl. 2015). Plattformene kan for eksempel styre hvilke tilbydere som får de ulike oppdragene basert på kjennetegn ved tilbyder og kunde. Noen plattformer styrer hvordan tilbyderne utfører oppdragene, og om de skal få tilsvarende oppdrag senere. Plattformene fastsetter i mange tilfeller også hvor mye tilbyderne kan ta betalt for tjenestene sine. Hvor sterk denne styringen er, varierer mellom plattformene og må vurderes for den enkelte plattform.

Ikke alle plattformer anser tilbyderne som selvstendig næringsdrivende eller frilansere. Enkelte av plattformene i vår studie ansetter også tilbyderne på marginale deltidskontrakter som innebærer fem til ti timer i uka. Et poeng som ikke har kommet så godt fram i forskningen, er at enkelte av forretningsmodellene til plattformene er forenlig med en fast ansettelse – dog med marginale stillingsprosenter. Noen av plattformene startet med «Uber-modellen», hvor tilbydere tilknyttes som selvstendig oppdragstakere, men har gått over til å ansette tilbyderne. Dette kan tyde på at norske reguleringer til en viss grad bidrar til at plattformer som opererer i Norge velger fastere tilknytningsformer (Jesnes mfl. 2016; Tran & Sokas 2017).

Samlet sett kan tilknytningsformene i plattformøkonomien – selvstendige, frilansere og marginale deltidskontrakter – betegnes som atypiske. Atypisk arbeid skiller seg derfor fra faste ansettelser hvor arbeidet utføres på heltid på en bestemt arbeidsplass (Kalleberg 2000). En vanlig forestilling er at atypisk arbeid er synonymt med prekært arbeid, altså usikkert og dårlig betalt arbeid. Selv om plattformarbeid kan anses som atypisk, er ikke slikt arbeid nødvendigvis usikkert og dårlig betalt for alle som jobber på denne måten, og det er også variasjon mellom plattformarbeiderne. Mens enkelte nyter godt av fleksibiliteten med hensyn til arbeidstid og typer oppdrag fremstår plattformarbeid som eneste vei til inntekt for andre. Det varierer også hvor stor andel av inntekten som kommer fra slikt arbeid.

Videre ser vi en tendens til at plattformene etablerer seg i markeder der frilansarbeid allerede er utbredt. Dette gjelder særlig for arbeid hvor produktet leveres digitalt, som grafisk design, oversetting av tekster med mer. Internasjonale arbeidsplattformer gir ordinære frilansere tilgang til et langt større marked enn tidligere. Gitt at plattformene etablerer faste rammer for disse tilbyderne, kan arbeid via de digitale plattformene føre til mer ordnede vilkår. Ulempen er at de samtidig vil oppleve større konkurranse om oppdragene, og at enkelte av plattformene ønsker både å styre prisen for oppdraget samt ta en del av inntjeningen.

Hvordan vil plattformøkonomien påvirke arbeidslivet?

Hvordan plattformøkonomien vil påvirke norsk arbeidsliv vil avhenge både av hvor stor den blir, hvilke arbeidsrelasjoner som etableres, og hvordan disse reguleres. Flere studier peker på at plattformøkonomien er i vekst. Pedersen mfl. (2016) estimerer at omsetningen i delingsøkonomien i Norge vil ha en årlig vekst på 60 prosent. Dette vil i så fall gi en omsetning på 42 milliarder kroner i 2025, 1 promille av BNP (s.7). SIFO (2017) viser en betydelig vekst i befolkningens bruk av delingsøkonomitjenester på få år. I 2015 oppga i underkant av 7 prosent å ha kjøpt slike tjenester via plattformer, mens det i 2017 gjaldt det én av tre (Slettemeås og Kjørstad 2016; Berg og Kjørstad 2017).9

Vår studie peker i retning av at veksten i markedet for arbeidsplattformer lar vente på seg i Norge. Antall arbeidsplattformer har vært stabilt fra 2016 til høsten 2017, og aktiviteten er i hovedsak knyttet til en håndfull plattformer. I tillegg ser vi tendenser til at ordinære virksomheter tar i bruk den teknologien som gir plattformene en fordel i markedet i dag. Ikea har for eksempel kjøpt opp TaskRabbit – et internasjonalt selskap som likner på FINN småjobber. Dette er ikke uvanlig. Andreassen (2015) peker på at gründere bidrar med innovasjon, men at modne bedrifter ofte videreutvikler produktene og tjenestene. I så måte er plattformøkonomien en del av den allmenne digitaliseringen av arbeidslivet. Spørsmålet er også hvilke elementer fra plattformene de etablerte virksomhetene kommer til å ta videre, om det er den digitale teknologien, kutt i utgifter til arbeidsutstyr og lokaler og/eller bruken av atypiske arbeidsrelasjoner. Srnicek (2017) hevder at arbeidsplattformer bør forstås som en ekstrem form for outsourcing, der både arbeidskraften, produksjonsmidlene, vedlikeholdskostnader og opplæring settes ut. Slik flytter plattformene kostnader så vel som risikoen fra sine egne regnskap over på brukerne av plattformene, da særlig tilbyderne. I den grad ordinære virksomheter lærer av plattformenes outsourcing, vil det sannsynligvis føre til svekking av en del av de funksjonene arbeidsgivere ivaretar gjennom arbeidsplassen. På den ene siden kan plattformarbeid føre til mer struktur for tradisjonelle frilansergrupper, men på den andre siden usikrere arbeidsforhold for grupper som tradisjonelt har hatt fast ansettelse. For de som står utenfor arbeidslivet, kan plattformen være en mulighet til arbeidserfaring, men det er også et spørsmål om usikkerheten knyttet til oppdrag og inntekt gjør at personer med andre muligheter velger bort denne formen for arbeid.

Graden av vekst kommer også an på hvordan partene i arbeidslivet og myndighetene tilnærmer seg plattformøkonomien (Jesnes mfl. 2016: 50). I den norske arbeidslivsmodellen setter partene i arbeidslivet, sammen med myndighetene, spillereglene, delvis gjennom tariffavtaler og delvis gjennom lovverket. Arbeidstakerorganisasjonene har vært opptatt av hvordan delingsøkonomien utfordrer en del av rettighetene i arbeidsmiljøloven, ved at tilbudet av faste jobber reduseres, på bekostning av løsere tilknytningsformer (se f.eks. LO 2016). Dette innebærer ikke bare en usikkerhet for den enkelte tilbyder, men kan også få betydning for det organiserte arbeidslivet, herunder muligheten til å framforhandle tariffavtaler og til å gå kollektivt til verks for å bedre lønns- og arbeidsvilkår. Arbeidstakerorganisasjonene har tradisjonelt vært rettet inn mot arbeidstakere, og det er erfaringsmessig langt vanskeligere å rekruttere personer med en løs tilknytning til arbeidsmarkedet (Nergaard, 2016). Det kan også være uklart hva arbeidstakerorganisasjonene kan tilby selvstendig næringsdrivende. Regulering av inntekt gjennom tariffavtaler kan være i strid med EUs konkurranseregelverk, og dermed er organisasjonene avhengig av å finne andre løsninger enn tidligere.10 Arbeidsgiverorganisasjonene har vektlagt at plattformøkonomien fører til økt innovasjon og et mer fleksibelt arbeidsliv hvor man står friere til selv å bestemme når og hvor man vil jobbe, men det er også konflikter mellom de tradisjonelle virksomhetene og plattformenes interesser. For eksempel mener taxinæringen at Uber og den tradisjonelle taxinæringen ikke har like konkurransevilkår (Dølvik og Jesnes 2018). I 2016 nedsatte regjeringen et delingsøkonomiutvalg, som framla sin rapport i februar 2017 (NOU 2017: 4). Utvalget foreslo blant annet oppheving av løyveplikten for drosjetransport samt tiltak som sikrer at aktører i delingsøkonomien betaler skatter og avgifter. En oppfølging av forslaget om oppheving av løyveplikten er meldt å komme våren 2018.11 Det gjenstår å se hvordan utfallet av endringene blir, og om det vil være nok til at UberPOP starter opp sin virksomhet her i landet. I årene framover vil håndheving av eksisterende regler, ny regulering eller deregulering være avgjørende for plattformøkonomiens fremvekst i Norge.

Referanser

Alsos, K., Jesnes, K., Øistad, B.S. & Nesheim, T. 2017. «Når sjefen er en app». Fafo-rapport 2017:41.

Andreassen, T.W. 2015. «Innovasjon i store moderne bedrifter.» Dagens Perspektiv. 24. august 2015. http://www.dagensperspektiv.no/synspunkt/tor-wallin-andreassen/innovasjon-i-store-modne-bedrifter.

Berg L., & Kjørstad I. 2017. Delingsøkonomien i Norge – forbrukere og tilbyderes vurderinger av markeder i vekst. Oslo: Forskningsinstituttet SIFO.

Codagnone, C., Abadie, F., Biagi, F. 2016. «The Future of Work in the ‘Sharing Economy’. Market Efficiency and Equitable Opportunities or Unfair Precarisation?» Institute for Prospective Technological Studies, JRC Science for Policy Report EUR 27913 EN, DOI:10.2791/431485

Dølvik, J. E. & Jesnes, K. 2018. «Nordic labour markets and the sharing economy. Report from a pilot project.» TemaNord 2018:516. Nordic Council of Ministers. DOI: 10.6027/TN2018-516.

Hotvedt, M. J. 2016. «Arbeidsgiveransvar i formidlingsøkonomien? Tilfellet Uber.» Lov og rett, 55(8). DOI: 10.18261/issn.1504-3061-2016-08-03.

Hotvedt, M. J. 2017. «Rethinking the regulatory frameworks of work, employers, and labour relations.» Presentasjon på konferansen Shaping the Future of Work in the Nordic Countries – the Impacts of the Sharing Economy and New Forms of Work. Oslo, 22.–23. mai 2017.

Huws, U. & Joyce, S. 2016. «Crowd Work in Europe. Preliminary results from a survey in the UK, Sweden, Germany, Austria and the Netherlands.» http://www.feps-europe.eu/assets/39aad271-85ff-457c-8b23-b30d82bb808f/crowd-work-in-europe-draft-report-last-versionpdf.pdf

Ilsøe, A. og Madsen, L.W. 2017. «Digitalisering af arbejdsmarkedet: Danskernes erfaring med digital automatisering og digitale platforme.» Faos, Nr. 157.

Jesnes, K., Øistad, B. S., Alsos, K. & Nesheim, T. 2016. «Aktører og arbeid i delingsøkonomien. Delrapport.» Fafo-notat 2016:23.

Kalleberg, A. 2000. «Nonstandard employment relations: Part-time, temporary and contract work.» Annual Review of Sociology. Vol. 26: 341.365.

Kässi, O. & Lehdonvirta, V. 2016. «Online Labour Index: Measuring the Online Gig Economy for Policy and Research.» Paper presented at Internet, Politics & Policy 2016, 22–23 September, Oxford, UK. http://ilabour.oii.ox.ac.uk/online-labour-index/.

Lee, M.K., Kusbit, D., Metsky, E., Dabbish, L. 2015. Working with Machines: The Impact of Algorithmic and Data-Driven Management of Human Workers. DOI: 10.1145/2702123.2702548.

LO. 2016. Notat om samhandlingsøkonomien. Oslo, juni 2016.

Nergaard, K. 2016. «Tilknytningsformer i norsk arbeidsliv. Nullpunktsanalyse.» Fafo-rapport 2016:07.

NOU 2017:4: «Delingsøkonomien – muligheter og utfordringer.» Report from the committee appointed by Royal Decree March 4, 2016. Issued to the Ministry of Finance, 6 February 2017.

Pedersen, S., Haavardsholm, O., og Vennemo, H. 2016. «Delingsøkonomiens betydning for norsk økonomi i dag og i fremtiden.» Vista analyse rapport nr. 45.

Prassl, J. 2018. – Humans as a Service – The Promise and Perils of Work in the Gig Economy. Oxford University Press.

Slettemeås, D. og Kjørstad, I. 2016. Delingsøkonomien i Norge. En studie av befolkningens erfaringer og holdninger knyttet til deling, gjenbruk, digitale delingsplattformer og brukerevalueringer.

SOU 2017: 24. «Ett arbeidsliv i förändring – hur påverkas ansvaret för arbetsmiljön.»

Srnicek, N. 2017. Platform Capitalism. Polity Press.

Stewart, A. & Stanford, J. 2017. «Regulating work in the Gig Economy: What are the options?» The Economic and Labour Relations Review 2017, Vol. 28(3) 420 –43.

Tran, M., & Sokas, R.K. 2017. «The Gig Economy and Contingent Work: An Occupational Health Assessment.» Journal of Occupational and Environmental Medicine 59 (4).

1Artikkelen bygger på data innsamlet i et prosjekt finansiert av Arbeids- og sosialdepartementet.
2Kässi og Lehdonvirtas (2016) Online Labour Index (OLI) estimerer antall tilgjengelige jobber, tilbydere og type jobber formidlet gjennom arbeidsplattformer der både kjøp og salg av arbeidskraft eller tjenester utføres digitalt. Se http://ilabour.oii.ox.ac.uk/online-labour-index/.
3Se Jesnes mfl. 2016 og Alsos mfl. 2017 for nærmere beskrivelse av data og metode.
4https://www.aftenposten.no/okonomi/i/KnM4/Blir-frilansing-den-nye-normalen.
5https://www.dn.no/nyheter/politikkSamfunn/2015/11/04/2119/-f-forstod-hvor-stor-delingskonomien-kom-til--bli.
6Ubers tjeneste hvor privatpersoner kjører andre privatpersoner. Politiet anser UberPOP som ulovlig fordi sjåførene ikke har drosjeløyver, slik samferdselsloven krever.
7Hos 6 prosent var kjønn ukjent.
8I Ubers tilfelle ble dette tilbakevist av EU-domstolen i desember 2017 som fastslo at Uber er et transportselskap (CJEU, Case C-434/15).
9Berg og Kjørstad (2017) spurte individer i 2015 og husholdninger i 2017, noe som kan utgjøre en feilkilde.
10I sak C-413/13 FNV Kunsten Informatie en Media fra 2014 fastslo EU-domstolen at en kollektiv avtale om prissetting for selvstendig næringsdrivende ikke var i strid med EUs konkurranselov, men spenningen mellom EUs konkurranselov og tariffavtaler er fortsatt uavklart.
11https://www.dn.no/nyheter/2017/12/11/1413/Samferdsel/regjeringen-vil-lempe-pa-drosjekravene.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon