Samhandling har vært et sentralt tema i det norske helsevesenet i over 40 år. Manglende samhandling mellom statlig spesialisthelsetjeneste og kommunal primærhelsetjeneste, mellom og innad i organisasjoner og mellom profesjoner fører til kvalitets- og effektivitetsutfordringer. Til tross for at tiltak knyttet til innovasjon, økonomiske insentiver, organisering og digitalisering har blitt iverksatt, er det fortsatt betydelig rom for bedre samhandling. Med en aldrende befolkning med mer komplekse sykdomsbilder står vi foran utfordringer som gjør det viktig å forstå bedre hva utfordringene kan skyldes og hva som kan være mulige løsninger. Denne artikkelen omhandler kompleksiteten av disse utfordringene, og gir en historisk oversikt over ulike styringslogikker som dels har blitt innført sekvensielt, men som også har virket parallelt. Inn i denne historiske konteksten trekker vi funn fra en nyere praksisbasert studie av endringer i og på tvers av helsevesenets organisasjoner når man introduserer elektroniske meldinger og mobile løsninger. Denne studien viser at når praksiser skal endres skapes det friksjon når ulike styringslogikker er involvert samtidig. Når det gjelder ambisjoner om digitalisering i helsetjenesten ser vi positivt på fremveksten av nye styringslogikker som i større grad støtter bilateral samhandling, delegering av beslutninger og involvering av innbyggere og tjenester på tvers.

Nøkkelord: innovasjon, samhandling, organisering, digitalisering, helsevesenet