Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Regnskapsføring av goodwill - En sammenligning av GRS og IFRS

Leif Atle Beisland er førsteamanuensis ved UiA og innehar i tillegg en bistilling ved NHH. E-post: leif.a.beisland@uia.no

Terje Heskestad er førsteamanuensis ved UiA, er knyttet til Deloitte i Kristiansand og innehar bistilling ved NHH. E-post: terje.heskestad@uia.no

Artikkelens første del gir en beskrivelse av forskjellene i den regnskapsmessige håndteringen av goodwill etter henholdsvis GRS og IFRS. Den største forskjellen ligger i at goodwill skal avskrives etter GRS, mens bokført verdi av goodwill etter IFRS kun testes for nedskrivning. I artikkelens andre del blir det gitt en oversikt over den viktigste empiriske forskningen omkring nytteverdien av de ulike tilnærmingene. Denne investororienterte gjennomgangen viser at avskrivninger av goodwill har liten informasjonsverdi når fokuset er verdsettelse av egenkapitalen. Når det gjelder nedskrivninger av goodwill under IFRS er litteraturen ikke entydig; noen empiriske studier viser at slike nedskrivninger inneholder verdirelevant informasjon for investorer, mens andre studier antyder at goodwillnedskrivninger er resultatet av opportunistisk lederatferd.

Nøkkelord: goodwill, avskriving, nedskriving, opportunisme, regnskapsmanipulering, verdirelevans, beslutningsnytte

Innledning

Børsnoterte foretak i EU og EØS-området har siden 1. januar 2005 hatt plikt til å benytte internasjonale regnskapsstandarder (International Financial Reporting Standards – heretter IFRS) i konsernregnskapet, og fra og med regnskapsåret 2011 gjelder dette også børsnoterte selskaper som ikke utarbeider konsernregnskap. IFRS skiller seg fra norske regnskapsregler («god regnskapsskikk» – heretter GRS) på flere områder. Beisland og Knivsflå (2015) hevder at de to store hovedforskjellene mellom regnskapsreglene er at IFRS benytter mer virkelig verdi (fair value) enn GRS, og at IFRS samtidig balansefører mer immaterielle eiendeler enn GRS. I denne artikkelen ser vi nærmere på sistnevnte og avgrenser oss hovedsakelig til å studere behandlingen av goodwill under de to settene med regnskapsregler. Første del av artikkelen inneholder en beskrivelse av forskjellene mellom GRS og IFRS når det gjelder den regnskapsmessige behandlingen av goodwill. I den andre delen av artikkelen presenteres empirisk regnskapsforskning som har analysert nytteverdien av de to ulike tilnærmingene.

Regnskapsføringen av virksomhetssammenslutninger ble betydelig endret da den amerikanske standardsetteren «Financial Accounting Standards Board» (FASB) utstedte «Statement on Financial Accounting Standard» 141 og 142 (SFAS 141 og SFAS 142) i juni 2001 (Hamberg og Beisland, 2014). «International Accounting Standards Board» (IASB) implementerte i grove trekk regler tilsvarende de amerikanske gjennom IFRS 3 (Virksomhetssammenslutninger) i januar 2005. To omfattende endringer i regnskapsføringen av virksomhetssammenslutninger ble dermed introdusert i store deler av verden. For det første er det ikke lenger anledning til å benytte kontinuitetsmetoden.1 Det er kun overtakelsesmetoden (som er begrepet brukt i ny versjon av IFRS; tidligere typisk omtalt som oppkjøpsmetoden) som er tillatt. Den andre betydelige endringen er at det ikke lenger er tillatt med en planmessig avskrivning av goodwill. Goodwill er kun gjenstand for en årlig nedskrivningstest, hvilket i praksis vil si at eventuelle verdireduksjoner typisk kostnadsføres uregelmessig og sjelden. Den store utfordringen ved disse bestemmelsene er at virkelig verdi ikke er en entydig, observerbar størrelse for en immateriell eiendel som goodwill. Graden av skjønn og subjektivitet i rapporteringen har således økt betydelig ved implementeringen av IFRS 3.

Ikke-børsnoterte norske selskaper kan fortsatt anvende GRS. GRS har beholdt de tradisjonelle tilnærmingene (med planmessige avskrivninger supplert med nedskrivningstest) for regnskapsmessig behandling av goodwill. I Norge har vi i dag følgelig to parallelle regelsett for ikke-børsnoterte selskaper som i sin natur er til dels ulike.2 Valg av regelsett har over tid potensielt store effekter på både årsresultatet og egenkapitalen. Med andre ord vil årsresultatet og egenkapitalen for selskap som benytter IFRS kunne avvike betydelig fra om selskapet i stedet velger å rapportere etter GRS. Dette avviket kan imidlertid bli redusert som følge av implementering av forslaget til ny regnskapslov, siden dette i hovedsak bygger på IFRS for SMEs (se NOU 2015:10). På den annen side vil bare tiden vise hvordan dette forslaget eventuelt påvirker rapporteringen for ikke-børsnoterte foretak i Norge, dog er det etter vår oppfatning grunn til å frykte at regnskapsrapporteringen vil kunne bli mer regelbasert. Dette henger til dels sammen med at en overordnet målsetting ser ut til å være et stadig større ønske om å fjerne dagens forskjeller mellom GRS og IFRS, og ikke minst fordi det legges opp til å fjerne de grunnleggende regnskapsprinsippene fra regnskapsloven.3

Forskjeller mellom GRS og IFRS ihåndteringen av goodwill

Når virksomhetssammenslutninger skal regnskapsføres etter overtakelsesmetoden (etter GRS benyttes begrepet «oppkjøpsmetoden») må følgende trinn gjennomføres, både etter IFRS og GRS; 1) identifiser overtakende part, 2) identifikasjon av overtakelsestidspunkt, 3) måling og tilordning av vederlaget og 4) regnskapsføring av good-will.4 De samme trinnene følges etter GRS, dog benyttes begrepet anskaffelseskost i stedet for vederlag. Dette innebærer at transaksjonsutgifter mv. skal balanseføres etter GRS, mens de skal kostnadsføres umiddelbart etter IFRS 3.

Overtakelsesmetoden bygger på at det har funnet sted en transaksjon hvor den regnskapspliktige har oppnådd kontroll over et annet selskap. Metoden innebærer at virksomhetssammenslutningen skal ses fra den overtakende parts side. Brukeren av regnskapet skal settes i stand til å vurdere de investeringene som er gjort i form av overtatte eiendeler og gjeld det er oppnådd kontroll over, samt det etterfølgende oppnådde resultatet gjennom bruk av disse eiendelene og oppgjør av gjelden.

Ikke virksomhetskjøp

For å kunne regnskapsføre goodwill i forbindelse med konserndannelser, må det foreligge virksomhet i datterselskapet. Etter IFRS 3 gjelder dette alle virksomhetssammenslutninger – ikke bare de som ender opp med konserndannelse. Dette vil altså også gjelde for fusjoner. Med virksomhet menes et integrert sett av aktiviteter og eiendeler som utføres og styres med henblikk på å frembringe avkastning i form av utbytte, lavere utgifter eller andre økonomiske fordeler. Selv om virksomheter normalt har produkter, kreves det ingen produkter for at et integrert sett skal kvalifisere som en virksomhet.

Virksomhetssammenslutninger som ikke innebærer overtakelse av virksomhet, faller utenfor virkeområdet til IFRS 3. Konsekvensen av dette er at kjøpet betraktes som et eiendelskjøp. Av denne grunn er det ikke anledning til å balanseføre goodwill (eller utsatt skatt). Etter GRS er det likevel adgang til å regnskapsføre goodwill knyttet til differansen mellom utsatt skatt målt til henholdsvis nominell verdi og nåverdi i enheter som ikke tilfredsstiller kravene til kjøp av virksomhet (skattegoodwill eller teknisk goodwill).

Identifikasjon av overtakende part

Det skal identifiseres en regnskapsmessig overtakende part. Vanligvis er dette den part som yter vederlaget. I noen unntakstilfeller vil det selskapet som yter vederlaget, likevel ikke være regnskapsmessig overtakende part. Dette kalles gjerne for omvendt overtakelse og kan f.eks. oppstå ved at vederlaget utgjør egenkapitalinstrumenter, og eierne i selskapsrettslig overdragende part får kontroll over selskapsrettslig overtakende part. Alle relevante faktorer skal vurderes for å identifisere den regnskapsmessige overtakende part. Indikatorer etter GRS for identifikasjon av regnskapsmessig overtakende følger av NRS 9 Fusjon. Dersom man etter en samlet vurdering ikke klarer å identifisere en overtakende part, kan det legges til grunn at selskapsrettslig overtakende part også er den regnskapsmessige overtakende parten. Dette er imidlertid ikke tillatt etter IFRS, hvor dette spørsmålet alltid skal avgjøres på grunnlag av en samlet vurdering av de faktorene som er tilgjengelig i veiledningen til IFRS 3 (se B14–B18). Dette kan potensielt medføre at den regnskapsmessige overtakende parten etter GRS og IFRS ikke blir sammenfallende, og i så fall blir rapportert goodwill ulik etter de to regelsettene.

Måling av anskaffelseskost

Anskaffelseskost består av vederlag og kjøpsutgifter, hvor vederlaget skal måles til virkelig verdi på oppkjøpstidspunktet. Verdimåling på et tidligere tidspunkt kan av praktiske årsaker tillates etter GRS hvis det ikke foreligger indikasjoner på vesentlige verdiendringer frem til oppkjøpstidspunktet. Dette er ikke tillatt etter IFRS. På den annen side har dette neppe noen vesentlig betydning for størrelsen på rapportert goodwill. Konsekvensen av at måletidspunktet er satt til oppkjøpstidspunktet er imidlertid at markedets forventinger om synergier som ikke nødvendigvis samsvarer med det overtakende selskaps vurderinger, blir reflektert i goodwill.

Kjøpsutgifter er de utgifter som er mulig å relatere direkte til selve oppkjøpet (f.eks. honorarer til eksterne rådgivere), og som ikke er emisjonsutgifter. Norske regnskapsbestemmelser bygger på prinsippet om anskaffelseskost, og kjøpsutgifter inngår derfor som en del av anskaffelseskost. Etter IFRS er det slik at virkelig verdi av vederlaget, ikke anskaffelseskost, allokeres til identifiserbare eiendeler og overtatte forpliktelser. Dette bidrar vanligvis til marginalt større goodwill etter GRS enn IFRS.

Tilordning av anskaffelseskost

Anskaffelseskost tilordnes identifiserbare eiendeler og forpliktelser til virkelig verdi på oppkjøpstidspunktet – med goodwill som en residual. IFRS går generelt lengre enn GRS når det gjelder å kreve separat innregning av immaterielle eiendeler som er overtatt i forbindelse med en virksomhetssammenslutning. IAS 38 krever nemlig at alle immaterielle eiendeler representerer sannsynlige økonomiske fordeler og at de kan måles pålitelig – så fremt at de kan identifiseres. Dette fører til at mengden immaterielle eiendeler som ikke innregnes begrenses, og dermed blir goodwill større etter GRS enn etter IFRS. Dette er potensielt sett den viktigste årsaken til at det gjerne hevdes at det innregnes mere immaterielle eiendeler etter IFRS enn GRS. På den annen side er dette en konklusjon som følger som en konsekvens av at de norske regnskapsstandardene om virksomhetssammenslutninger og immaterielle eiendeler i realiteten innskrenker muligheten til å balanseføre immaterielle eiendeler sammenliknet med IFRS. Det er ikke åpenbart at man kan trekke samme konklusjon med utgangspunkt i de grunnleggende regnskapsprinsippene som i dag fremstår som et utmerket fundament for regnskapsføring.

Etter GRS er det lagt opp til noen forenklinger som ikke er tillatt etter IFRS. For det første er det tillatt å benytte balanseført verdi på varer (unntatt råvarer) hvis forskjellen mot virkelig verdi ikke er vesentlig. For det andre er det tillatt å bruke nominell verdi på fordringer og forpliktelser hvis forskjellen mot nåverdi ikke er vesentlig. For det tredje er det tillatt å unnlate å regnskapsføre immaterielle eiendeler (ikke goodwill) hvis verdsettelsen er vanskelig og ikke kan forsvares ut fra en kost-nyttebetraktning. Etter vår oppfatning er dette en underlig forenkling sett i lys av at det mer eller mindre alltid er krevende å identifisere og måle immaterielle eiendeler i forbindelse med et oppkjøp, samt at dette kan være med på å bidra til konservativ behandling av immaterielle eiendeler i forbindelse med oppkjøp. Dersom man velger å bruke en eller flere av disse forenklingene, vil dette bidra til en større goodwill etter GRS enn etter IFRS.

Utsatt skatt

I forbindelse med et oppkjøp vil transaksjonsprisen normalt reflektere nåverdi av utsatt skatt. Det vil derfor være prinsipielt riktig i forbindelse med oppkjøp å regnskapsføre utsatt skatt til nåverdi. Dette krever en detaljert plan for når reversering av forskjellene til fremføring skjer. En nåverdiberegning er derfor beheftet med usikkerhet, og det er følgelig behov for estimater. I motsetning til GRS er det etter IFRS ikke tillatt å neddiskontere eiendeler og forpliktelser ved utsatt skatt. At IFRS forbyr å estimere en virkelig verdistørrelse der usikkerheten bare relaterer seg til oppgjørstidspunktet er etter forfatternes mening oppsiktsvekkende (se også Kvifte, Tofteland og Bernhoft, 2011) – ikke minst sett i lys av at det er tillatt å nåverdiberegne andre avsetninger når både forfallstidspunktet og størrelsen er ukjent.

Regnskapsføring av utsatt skatt til nåverdi medfører vanligvis lavere goodwill enn ved regnskapsføring av utsatt skatt til nominell verdi. På den annen side er det viktig å understreke at det ikke er vanlig å foreta diskontering i forbindelse med oppkjøp etter GRS. Virkelig verdi av en utsatt skatt er nåverdien av de fremtidige skattebetalingene (Johnsen og Kvaal, 1999). Uten diskontering vil den rentefrie finansieringen som oppnås ved utsettelse av skatten, ikke reflekteres i regnskapet. I følge Johnsen og Kvaal (1999) er det ikke gjort noen reservasjoner i regnskapsloven eller i forarbeidene i forhold til bruken av transaksjonsprinsippet og sammenstillingsprinsippet ved vurdering av skatt, og således er det vår oppfatning at virkelig verdi, her beregnet med nåverdi, må forståes som lovens utgangspunkt også når det gjelder skatt. Det er følgelig noe underlig at NRS (F) Resultatskatt mer eller mindre legger opp til en overstyring av noen av de aller mest sentrale grunnleggende regnskapsprinsippene i den norske regnskapsloven. Vi erkjenner likevel at dette er et spørsmål det er strid om i regnskapsmiljøet, og hensynet til internasjonal harmonisering er trolig årsaken til at andre kommer til motsatt konklusjon av vår.

Minoritetsinteresser (ikke-kontrollerende eierinteresser)

Det er to likestilte metoder for måling av goodwill etter GRS og IFRS. Den ene metoden innebærer at goodwill føres kun med majoritetens andel. Den andre er at både majoriteten og minoritetens andel inngår i goodwillposten. Sistnevnte løsning innebærer vanligvis at man får en større goodwill, samt økt egenkapital. I motsetning til IFRS er det slik at valg av metode etter GRS må gjøres konsistent over tid. At IFRS tillater at man kan velge metode fra oppkjøp til oppkjøp er uheldig, og i verste fall vil dette kunne gi ledelsen rom til å føre regnskapsbrukeren bak lyset gjennom opportunistisk rapportering.5 F.eks. kan man tenke seg at man velger å innregne minoritetsgoodwill i de tilfeller hvor dette påvirker egenkapitalen vesentlig. I den perioden oppkjøpet finner sted, vil dette fremgå av regnskapsrapporteringen. På den annen side vil de fleste leserne i påfølgende år neppe sitte inne med denne informasjonen hvis selskapet vanligvis ikke velger å innregne minoritetsgoodwill; det er vanskelig selv for kompetente regnskapslesere å holde oversikten over regnskapsmessige konsekvenser av de valg som er gjort tidligere år.

Goodwill og gevinst fra kjøp på gunstige vilkår

Den aller største forskjellen mellom GRS og IFRS ligger nok i at goodwill skal avskrives etter GRS, mens det etter IFRS kun skal minimum årlig testes for nedskrivning. Dersom det i løpet av året er indikasjoner på nedskrivning, må det etter både GRS og IFRS foretas en test for nedskrivning. Avskrivning av goodwill etter GRS er en opplagt løsning som følger direkte av sammenstillingsprinsippet. Ifølge IFRS er det ikke slik at goodwill ikke vanligvis har begrenset levetid, men at måleproblemene knyttet til fastsettelsen av avskrivningsmetode og avskrivningstid er så store at den beste løsningen blir å vurdere om goodwill i balansen kan «rettferdiggjøres» gjennom årlig testing for verdifall. Dette innebærer at man i realiteten tillater en praksis hvor man kan erstatte anskaffet goodwill med egentilvirket goodwill, idet det ikke er mulig på et tidspunkt etter virksomhetssammenslutningen å avgjøre hva som er gjenværende kjøpt goodwill og hva som er egenutviklet goodwill.

I spesielle tilfeller vil virkelig verdi av identifiserte nettoeiendeler overstige summen av anskaffelseskost. En slik situasjon indikerer at eiendeler har blitt overvurdert eller at forpliktelser er utelatt eller undervurdert. Dersom dette ikke er tilfellet, kalles størrelsen etter GRS for negativ goodwill. Etter IFRS benyttes i dag betegnelsen gevinst fra kjøp på gunstige vilkår som resultatføres med en gang. Etter GRS blir negativ goodwill derimot balanseført som en «negativ» eiendel. Dersom en del av denne balanseposten kan knyttes til forventet fremtidige tap eller planlagte kostnader som inngår i kjøpers planer for virksomheten, skal denne delen periodiseres i samsvar med fremtidige utgifter eller tap. Den resterende delen av negativ goodwill skal resultatføres systematisk over fem år.

Det kan være to årsaker til at man resultatfører en gevinst fra kjøp på gunstige vilkår etter IFRS. For det første kan årsaken være at dette faktisk representerer en gevinst ved et «godt» kjøp. For det andre er det et faktum at det ikke er anledning til å innregne selvpålagte forpliktelser som gjelder restrukturering ved virksomhetssammenslutninger under IFRS (med mindre restruktureringen er påbegynt eller kommunisert tilstrekkelig tydelig). Dersom dette er tilfellet, er det viktig at regnskapsbrukeren er klar over at inntektsføring av negativ goodwill etter IFRS i realiteten innebærer en resultatføring i forbindelse med virksomhetsoverdragelsen som på et senere tidspunkt forventes å bli reversert når den planlagte restruktureringen utføres. Etter GRS er det noe større adgang til å balanseføre denne type utgifter på tidspunktet for virksomhetssammenslutningen, dog er det mye som tyder på at man stort sett følger den samme tilnærmingen som etter IFRS. Dette er etter vår mening klart i strid med sammenstillingsprinsippet som tilsier at man skal balanseføre restrukturering.

Nytteverdi av goodwillrapportering

I denne delen av artikkelen skal vi se nærmere på forskning som har studert nytteverdien av de to ulike regnskapsmessige løsningene for goodwill som er beskrevet ovenfor. Fokuset vil være på ho-vedforskjellen mellom IFRS og GRS; nemlig at GRS har beholdt et regime med både avskrivninger og nedskrivninger av goodwill, mens IFRS kun har nedskrivninger. Nytteverdien vil i hovedsak bli vurdert i et investor-orientert perspektiv gjennom analyser av såkalte verdirelevansstudier. I praksis er det beslutningsnytten av regnskapsinformasjonen (i motsetning til brukernytten) som analyseres, og regnskapsføringen er ansett som verdirelevant dersom regnskapet inneholder informasjon som kan brukes ved verdsettelsen av selskapet. Mer presist defineres verdirelevans som graden av statistisk samvariasjon mellom børskurser og regnskapstall (Francis og Schipper, 1999; se Beisland, 2012).

Den viktigste hensikten med å avvikle mekaniske avskrivinger i regnskapsføringen av goodwill var at ledere skulle få anledning til å anvende ikke-offentlig informasjon i verdsettelsen av goodwill. Den til enhver tid bokførte goodwill-verdi blir da et slags minimumsanslag for virkelig verdi. Intensjonen var altså at goodwill-verdiene skulle bli mer «riktige». Således kan det hevdes at de nye goodwillreglene pr. definisjon skulle gi mer verdirelevant informasjon. Den reduserte konservatismen og den økte subjektiviteten kan imidlertid også bli anvendt opportunistisk, f.eks. til å manipulere regnskapet. I så måte er konsekvensen av de nye reglene ikke åpenbar; det kan argumenteres for at implementeringen av IFRS 3 faktisk har redusert verdirelevansen.

Ideelt sett skulle dette kapitlet utelukkende beskrevet sammenlignende studier av goodwill under henholdsvis GRS og IFRS. Dette er dessverre ikke mulig. Antall studier av verdirelevansen til goodwill er begrenset. Dette skyldes primært datatilgangen; goodwilldata finnes i liten grad tilgjengelig i de store regnskapsdatabasene og må derfor ofte samles inn manuelt. Videre er det en utfordring å få mange nok observasjoner i små land som Norge, fordi antall børsnoterte selskap som årlig gjennomfører goodwillnedskrivninger er relativt lite.

Vi er ikke kjent med at norske studier av endringen i regnskapsføringen av goodwill er blitt publisert i forskningsjournaler. Dette gjør at vi i dette kapitlet for en stor del må begrense oss til studier i land som har hatt regnskapsregler tilsvarende (i større og mindre grad) de norske. Der er imidlertid én norsk studie som har relevans; Beisland og Knivsflå (2015) studerer hvordan innføringen av IFRS i Norge i mer generelle termer har påvirket verdirelevansen til regnskapsinformasjonen. Fokuset er særlig på de to hovedforskjellene mellom GRS og IFRS, nemlig mer bruk av virkelig verdi samt mer balanseføring av immaterielle eiendeler under IFRS enn under GRS. Selv om goodwill ikke er analysert eksplisitt, er denne posten en del av analysen av immaterielle eiendeler. Beisland og Knivsflå (2015) finner at økte verdier på immaterielle eiendeler kan ha ulik verdirelevanseffekt avhengig av om balansetall eller resultattall studeres. For resultatet finner man at økt balanseføring isolert sett kan medføre høyere verdirelevans, altså at verdirelevansen under IFRS-reglene er høyere enn for GRS-reglene. Beisland og Knivsflå (2015) argumenterer med at økt balanseføring gir bedre sammenstilling (matching) av inntekter og kostnader, og følgelig mer «riktig» resultatmåling. Hovedregelen under GRS (i hvert fall i praksis) er at immaterielle eiendeler kostnadsføres, selv om dette er et klart brudd på det grunnleggende regnskapsprinsippet om sammenstilling. I året kostnadsføringen finner sted blir resultatet «for lavt», mens det blir «for høyt» i fremtidige perioder idet inntektene fra det som i realiteten har vært en investering begynner å strømme inn til selskapet uten at disse sammenstilles med forbruket av investeringen (avskrivningen).

For balansen finner Beisland og Knivsflå (2015) at økt balanseføring av immaterielle eiendeler kan redusere verdirelevansen. Balansetallene kan anses som «mykere», mer subjektive og mindre troverdige enn under GRS. Dette fremstår som noe paradoksalt idet IFRS er balanseorientert, og man skulle forvente det motsatte. Det kan nevnes at Beisland og Knivsflå (2015) likevel finner en økning av verdirelevansen til balansen under IFRS når alle forhold blir tatt hensyn til. Dette skyldes at økt bruk av virkelig verdi for andre balanseposter enn immaterielle eiendeler mer enn kompenserer for den reduserte verdirelevansen som følger av økt kapitalisering av sistnevnte. Verdirelevansen til resultatet totalt sett er ikke signifikant ulikt mellom IFRS og GRS når alle forhold blir tatt hensyn til. Dette henger sammen med at den økte verdirelevansen som følger av mer balanseføring av immaterielle eiendeler, motvirkes av redusert verdirelevans ved økt bruk av virkelig verdi for andre poster (f.eks. finansposter, investeringseiendommer og biologiske eiendeler). Mer virkelig verdi gir et større innslag av midlertidige verdiendringer i nettoresultatet. Disse verdiendringene har lav eller liten verdirelevans fordi de gir få signaler om bedriftenes fremtidige verdiskapning.

Hamberg og Beisland (2014) benytter manuelt innsamlede data til å analysere implementeringen av IFRS 3 i Sverige. Dette er så vidt vi vet den eneste internasjonalt publiserte studien av den nye regnskapsføringen av goodwill i Skandinavia. Flere av funnene i studien må anses som logiske. For det første finner Hamberg og Beisland (2014) at mekaniske, typisk svært konservative, avskrivinger av goodwill forut for implementeringen av IFRS 3, ikke var verdirelevante. Som nevnt kan dette ses på som et argument for ikke å avskrive goodwill. For det andre dokumenterer denne studien en betydelig økning i balanseført verdi av goodwill i etterkant av IFRS-implementeringen. Gitt at høye svenske avskrivingssatser tidligere ofte kunne medføre undervurderte goodwillverdier, er dette funnet neppe spesielt uventet. For det tredje, og dette er kanskje ikke like åpenbart, finner Hamberg og Beisland (2014) at balanseført goodwill er relatert til aksjepriser både under IFRS og den tidligere mer konservative behandlingen av goodwill i regnskapet.

Det viktigste å merke seg i studien til Hamberg og Beisland (2014) er likevel deres funn knyttet til verdirelevansen av goodwillnedskrivninger før og etter implementeringen av IFRS 3. Forfatterne starter analysen av nedskrivinger med å vise at til tross for økte goodwillverdier i balansen, har både frekvensen av (antall) og nivået på (målt både i kroner og som andel av egenkapitalen) goodwillnedskrivningene gått ned etter IFRS 3 ble innført. Dette er oppsiktsvekkende. Dersom høye avskrivingssatser hadde medført kunstig lave goodwillverdier forut for IFRS 3, skulle avvikling av avskrivingen (alt annet likt) tilsi større nedskrivingsbehov – ikke mindre. Hamberg og Beisland (2014) fortsetter studien med en analyse av nedskrivningenes verdirelevans. De finner at nedskrivningene var statistisk assosiert med både aksjepriser og prosentvise aksjeavkastninger før IFRS 3 ble implementert. Under IFRS 3 finner Hamberg og Beisland (2014) ikke noen statistisk signifikant sammenheng med verken priser eller avkastninger. Hamberg og Beisland (2014) peker på at dette kan ses på som en støtte til hypotesen om at goodwillnedskrivninger er resultatet av opportunistisk atferd og ikke ønsket om å formidle mest mulig nøyaktige verdivurderinger til markedsaktørene. Ledere kan eksempelvis ønske å ikke gjennomføre goodwillnedskrivninger simpelthen fordi de ikke ønsker den negative effekten slike nedskrivninger har på resultatet og egenkapitalen. Hamberg og Beisland (2014) diskuterer også andre mulige forklaringer på funnene, slik som eksempelvis økt fokus på goodwill fra analytikere og andre markedsaktører, og de erkjenner at dataene i seg selv ikke forklarer årsaken til endringen i verdirelevans. Rent statistisk er det også utfordrende å sammenligne to tidsperioder, fordi mulighetene til å kontrollere for andre økonomiske og regnskapsmessige endringer mellom periodene kan være begrenset.

Stenheim (2012) studerer verdirelevansen til goodwillnedskrivninger under IFRS i Storbritannia. På samme måte som Hamberg og Beisland (2014) påpeker også Stenheim (2012) at den økte subjektiviteten og reduserte konservatismen i regnskapsføringen av goodwill prinsipielt kan ha to konsekvenser; enten mer «riktige» goodwillverdier som dermed gir økt beslutningsnytte eller redusert beslutningsnytte gjennom at opportunistiske ledere benytter den økte fleksibiliteten til regnskapsmanipulering. Stenheim (2012) finner at goodwillnedskrivninger i Storbritannia er negativt assosiert med aksjepriser (og -avkastninger) etter innføringen av IFRS 3. Disse resultatene er i tråd med målsettingen til IASB om at verdireduksjoner basert på ledelsens interne goodwillberegninger har større nytteverdi enn mekaniske avskrivninger. Dermed er konklusjonene i den britiske studien til Stenheim (2012) til dels motsatt av konklusjonene i den svenske studien til Hamberg og Beisland (2014). I denne forbindelse kan det nevnes at i en annen britisk studie, dokumenterer AbuGhazaleh et al. (2011) mer generelt at goodwillnedskrivinger ofte benyttes til regnskapsmanipulering.

Det kan hevdes at man må forvente at nytteverdien av IFRS 3 er konstant over landegrenser, ihvert fall dersom fortolkningen og implementeringen av standarden er den samme i ulike land. Når det gjelder selve endringen i verdirelevans iovergangen fra et system med avskrivninger kombinert med nedskrivninger, til en ny standard der alle verdireduksjoner tas som nedskrivninger, er det imidlertid ikke selvsagt at vi vil observere det samme i alle land. Dette skyldes at landene hadde til dels svært ulike regnskapsregler for goodwill forut for innføringen av IFRS 3. Spesielt var avskrivningshorisontene ulike.

I en studie av 23 europeiske land finner Van der Zanden og Nobes (2002) at 11 land hadde en anbefalt avskrivingshorisont for goodwill på bare 5 år. Alt annet likt, vil en kort avskrivningshorisont gjøre overgangen til IFRS 3 mer betydningsfull enn en lang avskrivingshorisont. Korte avskrivingshorisonter holdt balanseførte goodwillverdier lave i de fleste europeiske land – dermed vil man forvente at behovet for nedskrivninger er blitt mer aktuelt etter innføringen av IFRS 3. Ved sammenligning av den britiske studien til Stenheim (2012) og den svenske studien til Hamberg og Beisland (2014) kan det være verdt å merke seg at Storbritannia (og Irland) forut for implementeringen av IFRS 3 hadde vesentlig lengre avskrivingshorisonter enn de fleste andre europeiske land. Ifølge Van der Zanden og Nobes (2002) benyttet Storbritannia en 20-års avskrivningsperiode, men det var også under gitte forutsetninger tillatt å ikke avskrive goodwill overhodet (altså anta uendelig levetid for goodwill).

Mangelen på europeiske studier av goodwill gjør det naturlig å se til USA, siden US GAAP i dag har regler tilsvarende IFRS på dette området. Amerikanske studier av endringene i den regnskapsmessige håndteringen av goodwill kan imidlertid ikke nødvendigvis overføres til norske og europeiske forhold. Dette skyldes håndteringen forut for alle endringene; selv om USA på samme måte som Norge og Europa hadde goodwill-avskrivinger tidligere, var avskrivingshorisontene svært lange. I USA var en 40-års avskrivningshorisont typisk brukt (Hamberg og Beisland, 2014). Lave avskrivinger forut for nye regler gjorde at avviklingen av avskrivningene trolig hadde langt mindre betydning enn i en rekke europeiske land (Norge inkludert). Dette er sannsynligvis forklaringen på at denne endringen i regnskapsregler har fått relativt lite oppmerksomhet i den empiriske amerikanske regnskapslitteraturen.

Det finnes dog noen studier fra USA. Det vises eksempelvis at avskrivinger av goodwill ikke var verdirelevante forut for implementeringen av SFAS 141 og SFAS 142 (Jennings et al., 2001; Churyk og Chewning, 2003). Når det gjelder goodwillnedskrivninger, finner flere studier at publiseringen av slike nedskrivinger er statistisk assosiert med aksjepriser (Hirschey og Richardson, 2002; Jarva, 2009; Bens et al., 2011; Li et al., 2011). Dette er konsistent med forventningen om at nedskrivinger er bedriftenes eget signal til markedet om at fremtidige kontantstrømmer er nedjustert. Disse studiene kan sies å være i tråd med standardsetternes nye ideal for hvordan goodwill skal håndteres; mekaniske avskrivinger har ingen informasjonsverdi for markedsaktørene, mens nedskrivinger basert på informasjon som markedet ellers ikke har tilgang til, kan inneholde meget viktige signaler.

De amerikanske studiene er imidlertid ikke entydige. Andre studier antyder at som følge av at verdsettelsen av goodwill og dermed også det potensielle nedskrivingsbehovet ikke kan etterprøves av markedet, kan lederne bruke goodwillnedskrivingene – og ikke minst mangelen på sådan – opportunistisk for å påvirke rapportert årsresultat og egenkapital. Ett eksempel er Li og Sloan (2012) som hevder at de nye amerikanske reglene har medført for høye balanseførte verdier av goodwill, for sene nedskrivinger og en lavere statistisk sammenheng mellom regnskapsinformasjon og børskurser. Hayn og Hughes (2006) finner også at goodwillnedskrivninger typisk gjøres for sent, og de hevder i tillegg at nedskrivningene gjennomføres utfra ikke-økonomiske motiver. I samsvar med sistnevnte funn antyder Ramanna og Watts (2012) at lederes beslutning om å ikke nedskrive goodwill er mer motivert av personlige incentiver enn av et ønske om å gi brukerne mer nøyaktig regnskapsinformasjon.

Vi vil anbefale norske regnskapsforskere å gjennomføre empiriske studier av goodwillbokføringen i Norge, og da gjerne en sammenlignende studie av verdirelevansen før og etter IFRS 3. Den internasjonale forskningen presentert i dette kapitlet gir intet entydig svar på hvilken regnskapsmessig håndtering som gir den høyeste beslutningsnytten for investorene. Både europeiske og amerikanske studier viser sprikende resultater. Dette øker behovet for landspesifikke studier. Varierende resultater er på mange måter ikke overraskende; regnskapslitteraturen er tydelig på at innslaget av opportunistisk regnskapsrapportering (regnskapsmanipulering) varierer over landegrenser (Leuz et al, 2003).

Konklusjon

At mekaniske avskrivinger av goodwill gir investorene lite relevant informasjon ved verdsettelse av selskaper, er neppe særlig overraskende. I et slikt lys et det lett å forstå at standardsetterne ønsker et system der de som gjerne har best forutsetninger til å verdsette goodwill – nemlig bedriftene selv, bruker sine informasjonsfortrinn til å gi finansmarkedene et best mulig anslag på hvilke merverdier som kan knyttes til denne ofte kompliserte eiendelen. Konsekvensen av at verdsettelsen er mest mulig «riktig», er at den kostnadsførte verdireduksjonen også blir mest mulig nøyaktig. I stedet for «unyttige» avskrivinger vil investorene gjennom nedskrivninger få et best mulig anslag på reelt verdifall på eiendelen.

Den økte subjektiviteten i regnskapsførselen kan imidlertid føre til opportunisme, f.eks. ved at selskapene rapporterer for høye resultater og egenkapital eller ved at man bruker skjønnet til «smoothing» av resultater over tid. Forskningen så langt gir ikke et entydig svar på om IFRS i dag gir mer eller mindre nyttig – i betydningen verdirelevant – rapportering av goodwillstørrelser enn GRS. Realiteten er trolig at dette er selskaps- og lederavhengig. Mens noen selskaper sannsynligvis gjør sitt ytterste for å presentere mest mulig «riktige» goodwilltall, kan andre nytte den økte fleksibiliteten til å presentere et overdrevent optimistisk bilde av selskapenes fremtidige verdiskapningsevne. Om ett gitt selskap tilhører den ene eller den andre kategorien kan bare avsløres gjennom god kjennskap til selskapet og bransjen, samt gjennom god og møysommelig regnskapsanalyse. Debatten om «riktig» regnskapsføring av goodwill er et typisk eksempel på avveiningen man må gjøre mellom mest mulig relevante og mest mulig troverdige regnskapstall (se, f.eks. Kinserdal, 2015; Landsman, 2007).

Referanser

AbuGhazaleh, M., Al-Hares, O., & Roberts, C. 2011. «Accounting Discretion in Goodwill Impairments: UK Evidence.» Journal of International Financial Management and Accounting, 22, 165–204.

Beisland, L. A. 2012. «Verdirelevansen til norsk regnskapsinformasjon.» Magma, 15, 34–41.

Beisland, L. A., & Knivsflå, K. H. 2015. «Have IFRS Changed How Stock Prices are Associated with Earnings and Book Values? Evidence from Norway.» Review of Accounting and Finance, 14, 41–63.

Bens, D., Heltzer, W., & Segal, B. 2011. «The information content of goodwill impairments and SFAS 142.» Journal of Accounting, Auditing & Finance, 26, 526–555.

Churyk, N., & Chewning Jr, E. 2003. «Goodwill and amortization: Are they value relevant?» Academy of Accounting and Financial Studies Journal, 7, 57–69.

Francis, J., & Schipper, K. 1999. «Have Financial Statements Lost Their Relevance?» Journal of Accounting Research, 37, 319–352.

Hamberg, M., & Beisland, L. A. 2014. «Changes in the Value Relevance of Goodwill Accounting Following the Adoption of IFRS 3.» Journal of International Accounting, Auditing & Taxation, 23, 59–73.

Hayn, C., & Hughes, P.J. 2006. «Leading indicators of goodwill impairment.» Journal of Accounting, Auditing and Finance, 21, 23–65.

Hirschey, M., & Richardson, V. 2002. «Information content of accounting goodwill numbers.» Journal of Accounting and Public Policy, 21, 173–191.

Jarva, H. 2009. «Do firms manage fair value estimates? An examination of SFAS 142 goodwill impairments.» Journal of Business Finance & Accounting, 36, 1059–1086.

Jennings, R., LeClere, M., & Thompson II, R. 2001. «Goodwill amortization and the usefulness of earnings.» Financial Analysts Journal, 57, 20–28.

Johnsen, A. & Kvaal, E. 1999. Regnskapsloven – Kommentar til lov av 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Kinserdal, F. 2015. «Når virkelig verdi er så vanskelig å beregne, er det da overhodet relevant i regnskapet?» Magma, 18, 22–31.

Kvifte, S. S., Tofteland, A., & Bernhoft, A-C. 2011. Finansregnskap – God regnskapsskikk og IFRS. Bergen: Fagbokforlaget.

Landsman, W. R. 2007. «Is fair value accounting information relevant and reliable? Evidence from capital market research.» Accounting & Business Research, 37, 19–30.

Leuz, C., Nanda, D., & Wysocki, P. 2003. «Earnings management and investor protection: An international comparison.» Journal of Financial Economics, 69, 505–527.

Li, Z., Shroff, P., Venkataraman, R., & Zhang, I. X. 2011. «Causes and consequences of goodwill impairment losses.» Review of Accounting Studies, 16, 745–778.

Li, K. & Sloan, R. 2012. Has Goodwill Accounting Gone Bad? Berkely: University of California (Working Paper).

NOU 2015:10 – Lov om regnskapsplikt (www.regjeringen.no/no/aktuelt/utredning-om-ny-norsk-regnskapslov/id2425305/)

Ramanna, K., & Watts, R. 2012. «Evidence on the use of unverifiable estimates in required goodwill impairment.» Review of Accounting Studies, 17, 749–780.

Schipper, K. 1989. «COMMENTARY on Earnings Management.» Accounting Horizons, 3, 91–102.

Stenheim, T. 2012. Decision usefulness of goodwill reported under IFRS. Copenhagen: Copenhagen Business School, Phd-Dissertation.

Van der Zanden, P., & Nobes, C. 2002. FEE survey on business combinations. Brussel: Fédérations des Experts Comptable.

1Det presiseres at dette gjelder kun innenfor standardens virkeområde. Ved fusjon og fisjon innad i konsern kan kontinuitetsmetoden fortsatt være aktuell. Ved bruk av kontinuitetsmetoden bokføres ingen goodwill i regnskapet. Dermed får virksomhetssammenslutninger ved bruk av kontinuitetsmetoden heller ingen ren regnskapsmessig påvirkning på fremtidige resultater.
2IFRS for små og mellomstore bedrifter (SME) drøftes ikke eksplisitt i dette notatet, men det er verdt å merke seg at IFRS for SMEs krever avskrivning av goodwill.
3De grunnleggende regnskapsprinsippene fjernes og erstattes med alminnelige prinsipper. De alminnelige prinsippene er ikke ment å danne grunnlag for utledning av regnskapsmessige løsninger slik tilfellet er for de grunnleggende regnskapsprinsippene.
4Som påpekt reguleres virksomhetssammenslutninger internasjonalt av IFRS 3 Virksomhetssammenslutninger. De norske bestemmelser følger av den norske regnskapsloven og NRS 17 Virksomhetssammenslutninger og konsernregnskap.
5Det finnes mange definisjoner på opportunisme. Opportunistisk adferd kan anses som bevisste handlinger for å oppnå en egenfordel, der handlingene typisk går på bekostning av ens omgivelser. Iregnskapssammenheng vil konsekvensen av opportunisme være regnskapsmanipulering; bevisste endringer i rapporterte størrelser for å oppnå en egenfordel (se Schipper (1989) for nærmere drøfting).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon