Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Pensjon til grundere

Agnes Bergo er daglig leder i det uavhengige rådgivningsselskapet Pengedoktoren AS. Hun har rundt 30 års erfaring fra konsulentbransjen. Agnes Bergo er utdannet siviløkonom fra NHH og aksjemegler fra New York. Hun er en hyppig benyttet foredragsholder, og har også forfattet flere bøker og artikler. E-post: agnes.bergo@pengedoktoren.no.

Myndighetene snakker pent om gründerne for tiden, for Norge trenger nye arbeidsplasser. Men de samme myndigheter har bestemt at selvstendig næringsdrivende skal ha vesentlig lavere tjenestepensjon enn lønnsmottakere. Gründerne får heller ingen AFP. Ingen politikere, hverken fra høyre- eller venstresiden, gårinn for høyere pensjon til næringsdrivende. Hvorfor? Er det ideologi? Eller mener politikerne at næringsdrivende ikke fortjener bedre?

Nøkkelord: lavere tjenestepensjon til gründeren, lavere sparesatser til gründeren, ingen AFP til gründeren, ingen sparing for inntekt under 1 G for gründeren

Innledning

Myndighetene er opptatt av gründerne for tiden. Landet trenger nye arbeidsplasser, for stadig lavere oljepris og høyere arbeidsledighet setter stygge spor på nasjonalbudsjettet. Noen må skape «det nye Hydro», og det er her gründerne kommer inn. I Dagens Næringsliv 1.03.2016 kunne vi lese at de fire samarbeidspartiene skal sette ned en arbeidsgruppe som skal finne fram til tiltak for hvordan vi kan få nye arbeidsplasser i Norge. Gruppen er sammensatt av partienes nestledere, og arbeidet skal etter planen pågå i flere år.

Vi har et råd til arbeidsgruppen: Vil dere ha flere arbeidsplasser, må dere gjøre det økonomisk mulig for gründeren å bli gammel. Det er gründerens pensjon som må settes i fokus. Eller rettere sagt – mangelen på den.

Merk at vi ikke snakker om risiko. Risiko er en selvfølge for enhver næringsdrivende. Alle gründere vet at det å starte noe nytt innebærer risiko og usikkerhet for lønn og fremtidig drift. Risiko er de innforstått med, og risiko godtar de. Det er ikke der skoen trykker. Skoen trykker først når gründeren blir gammel.

Vårt tips til arbeidsgruppen er å gjøre det økonomisk mulig å være gründer etter at gründeren er for gammel til å jobbe. Arbeidsgruppen bør se på pensjonsordningene for næringsdrivende, og gjøre noe med dem. Gjøre det slik at gründerne blir pensjonsmessig likestilt med lønnsmottakere. Dette er langt fra tilfelle i dag.

Tjenestepensjon for lønnsmottakere i privat sektor

I 2001 ble innskuddspensjon innført i Norge. Inntil da var ytelsespensjonen enerådende som tjenestepensjonsløsning. Hele offentlig sektor hadde den gang (og har fremdeles) ytelsespensjon. I privat sektor var det kun rundt 40 prosent av lønnsmottakerne som var omfattet av en arbeidsgiverbetalt pensjonsordning, for i privat sektor ble tjenestepensjon først obligatorisk i 2006.

Ytelsesbasert tjenestepensjon var altså eneste alternativet fram til 2001, både i privat og offentlig sektor. Men en ytelsesordning er omfattende, og innebærer både økonomiske og administrative utfordringer. Privat sektor hadde lenge etterlyst en enklere variant, og i 2001 trådte Lov om Innskuddspensjon i arbeidsforhold i kraft. Nå kunne arbeidsgivere i privat sektor velge bort ytelsespensjon hvis de ønsket det, og heller gå for en innskuddsbasert pensjonsløsning.

Innskuddspensjon medførte en viss valgfrihet. Arbeidsgiverne kunne velge maksimale sparesatser, som den gangen var 5 prosent av lønn mellom folketrygdens grunnbeløp (G) og seks ganger folketrygdens grunnbeløp. (G er for tiden 90068 kroner, og endres én gang i året, vanligvis 1. mai.) I tillegg kunne arbeidsgiver betale 8 prosent av lønn mellom 6 G og 12 G.

Arbeidsgiver kunne også velge minimumsinnskuddet, og i så fall skulle 2 prosent av den ansattes lønn mellom 1 og 12 G innbetales til pensjon. I tillegg hadde arbeidsgiver full frihet til å velge nær sagt en hvilken som helst kombinasjon av pensjonssparing innenfor minimums- og maksimumsløsningen.

Innskuddspensjon ble altså basert på lønn over 1 G. Det var ingen pensjonsavsetning på lønn under 1 G. Dette i henhold til Lov om Innskuddspensjon.

I 2006 ble tjenestepensjon obligatorisk også i privat sektor. I Lov om Obligatorisk tjenestepensjon står det at alle foretak som har minst to ansatte som jobber 75 prosent eller mer av full stilling, skal ha en pensjonsordning. Det skal også foretak som har kun én ansatt, dersom den ansatte er uten eierinteresser og jobber 75 prosent eller mer av full stilling. I tillegg skal foretak med flere ansatte som jobber minimum 20 prosent eller mer av full stilling, og som til sammen utfører arbeid som tilsvarer minst to årsverk, ha tjenestepensjon.

Innskuddspensjonens vekst

Etter innføring av obligatorisk tjenestepensjon i privat sektor, økte antall innskuddsordninger raskt. Det var en klar trend at nyetablerte foretak foretrakk innskuddspensjon. I tillegg valgte stadig flere av de etablerte organisasjonene å legge ned ytelsesordningene og gå over til innskudd.

Resultatet ble slik:

Tabell 1: Antall forsikrede i LOI. Kilde: Finans Norge

Innskuddspensjon fikk en bratt vekstkurve etter innføring av obligatorisk tjenestepensjon i privat sektor. Veksten avtok noe i 2007, for deretter å vokse igjen fra 2010.

Antall lønnsmottakere med innskuddspensjon har vokst slik:

Tabell 2: Tjenestepensjon – fra ytelse til innskudd. Kilde: Fafo

Tabellen viser at i 2002, kun ett år etter at innskuddspensjon ble innført, var det ikke mange organisasjoner som hadde valgt ordningen. Ytelsespensjon var fremdeles enerådende. Veksten i innskuddspensjon tok av først i 2006, da det ble obligatorisk med tjenestepensjon i privat sektor. I 2006 var det for første gang flere arbeidstakere i privat sektor som hadde innskuddspensjon enn ytelsespensjon.

I dag er innskuddspensjon den klart foretrukne ordningen i privat sektor. Ved utgangen av 2014 var det rundt 1,2 millioner personer i privat sektor som hadde innskuddspensjon. Om lag 253000 arbeidstakere i privat sektor hadde ytelsespensjon. Fra 2014 er altså innskuddspensjon så å si enerådende som tjenestepensjonsløsning i privat sektor.

Høyere sparesatser

Lenge ble innskuddspensjon oppfattet som en annenrangs tjenestepensjon. Det skyldes først og fremst størrelsen på forventet pensjon. De maksimale sparesatsene i innskuddsordningen var så lave at innskuddspensjon ikke kunne måle seg mot ytelsespensjon. Hadde du innskuddspensjon, kunne du med stor grad av sikkerhet gå ut fra at din pensjon ble lavere enn om du hadde hatt ytelsespensjon. Innskuddspensjon fikk et slags «B-stempel». «God for arbeidsgiver, dårlig for arbeidstaker», var den gjengse oppfatningen.

Men i 2014 ble det innført nye og høyere sparesatser. Fra 01.01.2014 kunne bedrifter og organisasjoner i privat sektor avsette 7 prosent av den ansattes lønn mellom 0 og 7,1 G til pensjon. Videre kunne bedriften avsette hele 25,1 prosent av lønn mellom 7,1 og 12 G til pensjon. Minimumssatsene ble ikke endret, de forble 2 prosent av lønn mellom 1 og 12 G.

Med de nye sparesatsene lar det seg fint gjøre å konstruere eksempler på at innskuddspensjon kan bli minst like god som ytelsespensjon. I noen tilfeller vil pensjon fra en innskuddsordning kunne bli vesentlig bedre enn pensjon fra en ytelsesordning. Arbeidstaker bærer fremdeles risikoen for avkastningen i en innskuddsordning, men hvis vi legger statistisk observert avkastning over en tidsperiode til grunn, er det ikke lenger riktig at innskuddspensjon er ensbetydende med «dårlig pensjon».

Tjenestepensjon for selvstendig næringsdrivende

Gründere og andre næringsdrivende har ingen form for obligatorisk tjenestepensjon. De kan imidlertid kjøpe en frivillig tjenestepensjonsordning. Den er vesentlig dårligere enn ordningen som gjelder for lønnsmottakere.

Selvstendig næringsdrivende kan på frivillig basis avsette maksimalt 4 prosent av sin lønn til pensjon. Med lønn mener vi i dette tilfelle personinntekt, eller «netto næringsinntekt» som det het tidligere. Og merk at vi her snakker om lønn mellom 1 og 12 G. Næringsdrivende får ikke lov til å avsette noe av lønn under folketrygdens grunnbeløp. For lønn over G kan de avsette 4 prosent. De har ikke mulighet til høyere sparing for lønn over 7,1 G, slik lønnsmottakere har.

Jeg har beregnet konsekvensene av dette.

Alternativ 1: Inntekt = 400000 kroner

Vi ser på følgende eksempel:

Anders er lønnsmottaker. Han er ansatt i en bank, og tjener 400000 kroner. Hans arbeidsgiver har innskuddsordning med maksimale sparesatser. Anders tjener under 7,1 G, så hans pensjonssparing er 7 prosent av lønn fra første krone.

Anders har en tvillingsøster, Bente. Bente er regnskapsfører, og driver for seg selv. Hun har en næringsinntekt på 400000 kroner. Hun kjøper en frivillig tjenestepensjon for selvstendig næringsdrivende, og avsetter maksimalsatsen – 4 prosent – til pensjon.

Anders og Bente tjener altså like mye. La oss videre anta at Anders’ og Bentes reallønn ligger på dette nivået fra de er 30 til de er 67 år. Pensjonspengene settes i aksjefond, og Finans Norges anbefalte avkastningshistorikk legges til grunn.

Hva blir konsekvensene for pensjonen deres?

Tabell 3: Ulik pensjon for lønnsmottaker og næringsdrivende, inntekt = 400 000 kroner, maksimale sparesatser.

Når de er 67 år, vil lønnsmottaker Anders ha en tjenestepensjonskonto på like under 3 millioner kroner. Grovt sett og med konstante tall kan han se fram til en tjenestepensjon på vel 300000 kroner i året i 10 år fra fylte 67.

Bentes pensjonskonto er rundt 1 323000 kroner. Hennes årlige tjenestepensjon blir rundt regnet 132000 kroner i 10 år fra fylte 67.

Bente får altså en årlig pensjon som er under halvparten av det Anders får. Hennes pensjon er rundt 170000 kroner lavere enn pensjonen til Anders, hvert eneste år i 10 år.

Det er jo innlysende, vil mange mene. Anders’ arbeidsgiver har jo betalt inn mer til ordningen enn det Bente har gjort. Da er det naturlig at Anders får høyere pensjon enn Bente.

Det er vi enige i. Men det er ikke det som er poenget. Poenget er at begge har innbetalt lovens maksimale sparesatser. Men loven har tillatt en høyere sparing for Anders enn for Bente. Næringsdrivende Bente får altså lavere pensjon fordi myndighetene har bestemt at hun ikke får lov til å spare så mye som lønnsmottaker Anders.

Myndighetene synes å tro at selvstendig næringsdrivende trenger mindre pensjon enn lønnsmottakere. Undrer hvor de har det fra?

Alternativ 2: Innskudd fra første krone

Vi vrir litt på forrige eksempel. Fremdeles er Anders lønnsmottaker og tjener 400000 kroner. Hans arbeidsgiver har innskuddsordning, men denne gangen har arbeidsgiver valgt en sparesats på 4 prosent, altså det samme som den frivillige ordningen til selvstendig næringsdrivende.

Regnskapsfører Bente har også i dette tilfellet en næringsinntekt på 400000 kroner. Hun kjøper en frivillig tjenestepensjon for selvstendig næringsdrivende, og avsetter 4 prosent til pensjon.

Forskjellen på Anders og Bente i dette eksemplet er at Anders får spare 4 prosent av lønn fra første krone, mens Bente må nøye seg med å spare 4 prosent av lønn som overstiger 1 G. Anders får altså spare 4 prosent av 1 G, som for tiden er 90068 kroner, mer enn Bente.

Som i forrige eksempel ligger begges reallønn på samme nivå fra de er 30 til de er 67 år. Pensjonspengene settes i aksjefond, og Finans Norges anbefalte avkastningshistorikk legges også her til grunn.

Hva blir de pensjonsmessige konsekvensene?

Tabell 4: Ulik pensjon for lønnsmottaker og næringsdrivende, inntekt = 400000 kroner, sparesats 4%

I dette tilfellet vil lønnsmottaker Anders ha en tjenestepensjonskonto på vel 1,7 millioner kroner når han blir 67. Med konstante tall vil han få en årlig tjenestepensjon på 170000 kroner i 10 år.

Bentes pensjonskonto er den samme som i forrige eksempel, altså rundt 1 323000 kroner. Hennes årlige tjenestepensjon blir fremdeles 132000 kroner i 10 år fra fylte 67.

I dette tilfellet får lønnsmottaker Anders en årlig pensjon som er ca. 40000 kroner høyere enn pensjonen til næringsdrivende Bente, selv om begge sparer 4 prosent av inntekten til pensjon. Forskjellen skyldes ene og alene at Anders får spare fra første krone, mens Bente ikke får spare for næringsinntekt under 1 G.

Alternativ 3: Inntekt = 600000 kroner

Hva skjer hvis vi øker inntekten til 600000 kroner? Fremdeles legger vi oss under en lønn på 7,1 G, slik at tallene skal representere «folk flest».

I dette eksemplet tjener Anders lønnsmottaker 600000 kroner. Hans arbeidsgiver har innskuddsordning med maksimale sparesatser, og 7 prosent av lønn fra første krone blir avsatt til pensjon.

Bente regnskapsfører har i dette eksemplet en næringsinntekt på 600000 kroner. Hun avsetter maksimalsatsen på 4 prosent av næringsinntekt over 1 G til pensjon.

Begges reallønn ligger på dette nivået fra de er 30 til de er 67 år. Pensjonspengene settes i aksjefond, og Finans Norges anbefalte avkastningshistorikk legges til grunn.

De pensjonsmessige konsekvensene blir da:

Tabell 5: Ulik pensjon for lønnsmottaker og næringsdrivende, inntekt = 600000 kroner, maksimale sparesatser

Når de er 67 år, vil lønnsmottaker Anders ha en tjenestepensjonskonto på like under 4,5 millioner kroner. Grovt sett kan han se fram til en tjenestepensjon på vel 450000 kroner i året i 10 år fra fylte67.

Bentes pensjonskonto er rundt 2 176000 kroner. Hennes årlige tjenestepensjon blir da rundt regnet 218000 kroner i 10 år fra fylte 67.

Den årlige pensjonen til næringsdrivende Bente er mindre enn halvparten av pensjonen til lønnsmottakeren Anders.

Anders har også her spart mer enn Bente. Men Anders’ arbeidsgiver har spart lovmessig høyeste sats. Bente har også spart lovmessig høyeste sats – for selvstendig næringsdrivende. Begge sparer alt de kan, men fordi myndighetene har bestemt at næringsdrivende ikke får spare så mye som lønnsmottakere, får Bente lavere pensjon.

Forstå det den som kan.

Alternativ 4: Innskudd fra første krone

Igjen vrir vi litt på eksemplet. Anders er lønnsmottaker og tjener 600000 kroner. Hans arbeidsgiver har innskuddspensjon, og i dette tilfellet avsettes det 4 prosent til pensjon fra første krone.

Regnskapsfører Bente tjener også 600000 kroner. Hun avsetter høyeste mulige sparing etter loven for selvstendig næringsdrivende – 4 prosent – til pensjon.

Både Anders og Bente avsetter altså 4 prosent av inntekten til pensjon. Forskjellen er at Anders får spare 4 prosent av lønn fra første krone, mens Bente må nøye seg med å spare 4 prosent av lønn som overstiger 1 G.

Som tidligere ligger begges reallønn på samme nivå fra de er 30 til de er 67 år. Pensjonspengene settes i aksjefond, og Finans Norges anbefalte avkastningshistorikk legges også her til grunn.

Hva blir de pensjonsmessige konsekvensene?

Tabell 6: Ulik pensjon for lønnsmottaker og næringsdrivende, inntekt = 600000 kroner, sparesats 4%

I dette tilfellet vil lønnsmottaker Anders ha en tjenestepensjonskonto på vel 2,56 millioner kroner når han blir 67. Med konstante tall vil han få en årlig tjenestepensjon på 256000 kroner i 10 år.

Bentes pensjonskonto er den samme som i forrige eksempel, altså rundt 2 176000 kroner. Hennes årlige tjenestepensjon blir fremdeles 218000 kroner i 10 år fra fylte 67.

Som i eksempel 2 får lønnsmottaker Anders en årlig pensjon som er nesten 40000 kroner høyere enn pensjonen til næringsdrivende Bente, selv om begge sparer 4 prosent av inntekten til pensjon. Forskjellen skyldes ene og alene at Anders får spare fra første krone, mens Bente ikke får spare for næringsinntekt under 1 G.

AFP

Alle ansatte i offentlig sektor har rett til avtalefestet pensjon (AFP). Ansatte i privat sektor har også rett til AFP dersom de arbeider i en organisasjon som har en tariffavtale som krever AFP.

AFP i privat sektor er en livsvarig ytelse. Størrelsen beregnes individuelt, og avhenger av hvilken pensjonsgivende inntekt arbeidstakeren har hatt mellom fylte 13 og 61 år. 3,14 promille av all inntekt opp til 7,1 G avsettes til AFP. Ved uttak fordeles oppsparte midler over statistisk gjenværende levetid.

Verdien av AFP er dermed også individuell og lønnsavhengig. Men generelt og grovt beregnet er nåverdien av en AFP rundt 1 – 1,1 millioner kroner for en arbeidstaker som tjener rundt 600000.

For å få AFP i privat sektor må man altså arbeide i en bedrift eller en organisasjon som har en tariffavtale som krever AFP. I tillegg må man arbeide i en AFP-bedrift i minimum 7 av de siste 9 årene før fylte 62 år. De siste tre årene før 62-årsdagen kan man heller ikke skifte jobb, men må bli hos samme arbeidsgiver. Det kan vel sies å være greie krav når belønningen er drøye én million kroner.

Gründere og selvstendig næringsdrivende får derimot aldri rett til AFP. Selvstendig næringsdrivende har heller ikke lov til å organisere seg og få AFP gjennom tariffavtaler. Som selvstendig næringsdrivende regnes også de som driver eget aksjeselskap med seg selv eller nærstående som eneste ansatte. Heller ikke de har lov eller rett til AFP, selv om selskapet betaler arbeidsgiveravgift på all lønn de tar ut.

Her gjøres det ingen unntak. Slik skal det være, mener politikerne. På dette området er de rørende enige.

Konklusjon

For denne forfatter er det helt umulig å forstå at selvstendig næringsdrivende skal ha lavere rett til pensjon enn lønnsmottakere. Det er også helt umulig å forstå at myndighetene lar være å oppheve forskjellene.

I forbindelse med lønnsoppgjøret for 2016 var LO-tilknyttede Fellesforbundet tidlig ute med kravet om tjenestepensjon fra første krone. – Du opparbeider rett til feriepenger, rett til sykepenger og du betaler skatt fra første krone du tjener i lønn. Da er det også opparbeidelse av tjenestepensjon fra første krone et rettferdig krav, sa Fellesforbundets leder Jørn Eggum til NTB i mars i år.

Men ingen nevner gründerne. Myndighetene er raske til å rope på gründerne når det gjelder å skape arbeidsplasser, men de samme myndighetene lister seg varsomt rundt elefanten i rommet når det gjelder næringsdrivendes rett til AFP og tjenestepensjon.

Vårt råd er klart:

Myndighetene kan gjerne droppe både etableringstilskudd og andre støtteordninger til nyetablerere. Det nytter lite med nyetableringer hvis gründeren ikke har råd til å bli gammel. Myndighetene må gjøre det mulig for gründeren å pensjonere seg.

Første og mest opplagte skritt er å likestille gründeren pensjonsmessig med lønnsmottakeren. Gi dem samme sparesatser på innskuddspensjon, og la dem få spare til pensjon fra første inntektskrone. I tillegg må gründere få rett til AFP.

Næringsdrivende er faktisk «allrighte dyr». De er ikke redde for risiko. De er heller ikke redde for å jobbe. De skaper arbeidsplasser, inntekter til folket og skattekroner til staten. Det kan være lurt å behandle dem skikkelig.

Referanser

Lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold (Innskuddspensjonsloven).

Lov om obligatorisk tjenestepensjon i arbeidsforhold (OTP-loven).

Forskrift om endring av forskrift 22. desember 2000 nr. 1413 til lov av 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) mv.

Rapport til Fellesforbundet: Innskuddspensjon – Forslag til lovendringer som vil skape en mer bærekraftig pensjonsordning som sikrer mobilitet i arbeidslivet og trygg pensjonstilværelse for arbeidstakere (Gabler AS).

Finans Norges anbefalte avkastningsforventninger for aksjebasert pensjonssparing.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon