Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Nye skatteregler på aksjegevinster og utbytte

Agnes Bergo er daglig leder i det uavhengige rådgivningsselskapet Pengedoktoren AS. Hun har rundt 30 års erfaring fra konsulentbransjen. Agnes Bergo er utdannet siviløkonom fra NHH og aksjemegler fra New York. Hun er en hyppig benyttet foredragsholder, og har også forfattet flere bøker og artikler. E-post: agnes.bergo@pengedoktoren.no.

Nye skatteregler gjør investering i aksjer og aksjefond mindre lønnsomt. Politikerne har bestemt at utbytte og gevinst ved salg av aksjer skal beskattes hardere. Lang erfaring har lært oss at når skattene øker, øker også kreativiteten for å finne tilpasninger. Slike tilpasninger har allerede kommet fra finansbransjen. Vi har nå fått en meningsløs og uforståelig skatteforskjell mellom dem som investerer direkte i aksjer og aksjefond, og dem som investerer indirekte gjennom finansbransjens produkter. Har politikerne i sin iver etter å beskatte eierne hardere, kastet babyen ut med badevannet?

Nøkkelord: høyere eierskatt, aksjer og aksjefond, Scheel-utvalget, fondskonto, lån til eiere

Innledning

Etter finanskrisen valgte flere land, deriblant Sverige, Finland og Storbritannia, å redusere skattesatsene for selskaper. Årsaken var todelt. For det første ønsket landene å tiltrekke seg aktivitet og investeringer gjennom lave selskapsskatter. For det andre ønsket de å hindre at internasjonale selskaper flyttet overskuddene over til land med lavere skattesatser.

Den internasjonale utviklingen gjorde at også Norge måtte vurdere selskapsskatten, og den 15.mars 2013 nedsatte regjeringen Stoltenberg II et ekspertutvalg med dette som hovedmandat. Iutvalgets omfattende mandatbeskrivelse står det blant annet at målet med arbeidet er å sikre at Norge i årene som kommer har et robust skattesystem som er tilpasset stor in-ternasjonal mobilitet av skattegrunnlag. Det er en klar internasjonal trend i retning av lavere selskapsskattesatser, samtidig som stadig flere stater gjennomfører tiltak for å demme opp for uønskede tilpasninger over landegrensene. Men samtidig må skattesystemet bidra til at velferdsordningene kan opprettholdes. Det skal også være attraktivt å investere og skape arbeidsplasser i Norge.

Utvalget ble ledet av Hans Henrik Scheel, og Scheel-utvalget leverte sin innstilling 2. desember 2014 til finansminister Siv Jensen. Innstillingen er presentert i NOU 2014:13 Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi.

Lavere selskapsskatt – økt eierskatt

Hovedkonklusjonen til Scheel-utvalget var at selskapsskatten burde reduseres til 20 prosent. Lav selskapsskatt er nødvendig for å møte den internasjonale skattekonkurransen, men også for å motvirke at selskapsoverskudd flyttes fra Norge, mente utvalget.

Men lavere selskapsskatt må tilpasses de andre skattesatsene. Norsk skattepraksis har hittil vært at selskapsskatten er lik skatt på alminnelig inntekt. Fra 1992 til 2013 var selskapsskatten 28 prosent. Skatt på alminnelig inntekt var også 28 prosent (noe lavere i Finnmark og Nord-Troms), mens høyeste marginalskatt på lønnsinntekt i samme periode var tett oppunder 50 prosent. I 2014 sørget ny regjering for at både selskapsskatt og skatt på alminnelig inntekt ble redusert til 27 prosent, mens høyeste marginalskatt på lønn var 47,2 prosent. I tillegg kommer arbeidsgiveravgift.

Eierinntekter er av utvalget definert som aksjeutbytte, utdelinger fra deltakerlignede selskaper og gevinst/tap ved realisasjon av aksjer eller andeler i deltakerlignende selskaper utover skjermingsfradraget. Eierinntekter har hittil blitt beskattet med alminnelig skattesats.

Men dersom skattesatsen reduseres til 20 prosent, vil det bli svært lønnsomt for eiere å omdanne arbeidsinntekt til eierinntekt. I stedet for å ta ut lønn, og betale skatt på opptil 47,2 prosent pluss arbeidsgiveravgift, vil de som eier egne aksjeselskaper ha et sterkt incentiv til heller å ta ut utbytte, og dermed slippe unna med 20 prosent skatt.

For å forhindre dette foreslo utvalget at eierinntektene skilles ut som et eget skattegrunnlag med egen skattesats. Utvalgets forslag var at eierinntekter skulle beskattes med 41 prosent. Når selskap og eier ses under ett, vil skattesatsen på eierinntekter utgjøre 52,8 prosent – og dermed er skattesatsen tilnærmet lik marginalskattesatsen på lønn, inkludert arbeidsgiveravgift.

Skatt på eierinntekter i 2016 og fremover

Scheel-utvalgets innstilling fikk ikke ligge lenge i skuffen. Da regjeringen Solberg høsten 2015 la fram statsbudsjettet for 2016, valgte de å implementere vesentlige deler av Scheel-utvalgets forslag.

Selskapsskatten ble foreslått nedsatt fra 27 prosent i 2015 til 25 prosent i 2016. Samtidig ble det presisert at det var regjeringens intensjon at selskapsskatten skulle videre ned til 22 prosent i 2018.

Skatt på eierinntekter ble foreslått økt fra 27 prosent i 2015 til 28,75 prosent i 2016. Regjeringen gjorde det samtidig klart at skatt på eierinntekter skulle økes til 32 prosent i 2018.

Forslaget til statsbudsjett for 2016, og dermed også forslag til nye satser for selskapsskatt og eierskatt, ble vedtatt 18.12 2015.

Dermed har det skjedd en dramatisk endring av norsk skattestruktur. Fram til 31.12 2015 ble all kapitalinntekt beskattet likt. I 2015 var kapitalskatten 27 prosent, enten det dreide seg om renteinntekter fra banken, utbytte på aksjer eller gevinst ved salg av aksjefond. Men i 2016 skiller skatt på renter og skatt på aksjer lag. I år skal renter på bankinnskudd beskattes med en alminnelig skattesats på 25 prosent, mens utbytte og gevinst ved salg av aksjer og aksjefond skal beskattes med 28,75 prosent.

Fremover blir forskjellen enda større. For 2017 er det ikke laget noen prediksjon, men intensjonen til nåværende regjering er at i 2018 skal renter på bankinnskudd beskattes med 22 prosent, mens utbytte og gevinst ved salg av aksjer og aksjefond beskattes med 32 prosent.

Det betyr at det blir 10 prosent forskjell på skatt på renteinntekter og skatt på aksjer. Å plassere penger i banken er risikofritt, mens plasseringer i aksjer og aksjefond alltid er beheftet med risiko. Det har nedgangen på verdens børser i løpet av januar og februar 2016 tydelig vist.

Myndighetene har altså vedtatt skatteskjerpelse for dem som trosser den risikoen som alltid følger med aksjer, og likevel investerer i næringslivet. Og det i en tid da landet skriker etter nye arbeidsplasser.

Lavere skatt med fondskonto

Når skattene øker, øker også kreativiteten for å finne tilpasninger. Det ligger mye penger i å finne legitime metoder for å redusere eierskatten. Finansbransjen var tidlig på banen. Nå har de børstet støv av en tidligere hyllevarmer ved navn fondskonto.

Hvis privatpersoner går til banken eller forsikringsselskapet og oppretter en fondskonto (kalles også kapitalforsikring, unit link eller investeringskonto), og investerer i aksjer eller aksjefond gjennom denne kontoen, blir skatten lavere. Skatt på avkastning i en fondskonto er den samme som skatt på renteinntekter, altså 25 prosent i 2016 og antatt 22 prosent i 2018. Ved å investere i aksjer og aksjefond gjennom en fondskonto tryller man altså ekstraskatten bort, selv om avkastningen i fondskontoen består av utbytte og gevinst ved salg av aksjer og aksjefond.

Heretter skal det altså bli to helt ulike skattesatser på utbytte og gevinst ved salg av aksjer og aksjefond, 22 prosent hvis investeringen er gjort via en fondskonto og 32 prosent dersom investeringen gjøres direkte.

Hvis Per og Kari kjøper aksjefondet Global gjennom en fondskonto, og selger med gevinst i 2016, får de 25 prosent skatt på gevinsten. Hvis de kjøper aksjefondet Global direkte, må de betale 28,75 prosent skatt på gevinsten.

I 2018 blir skattedifferansen antagelig enda høyere. Da må Per og Kari sannsynligvis betale 32prosent skatt på gevinst ved salg av aksjefond som de kjøper direkte, mens de slipper med 22prosent skatt dersom investeringen er foretatt via en fondskonto.

De nye skattereglene er en gedigen gavepakke til forsikringsselskaper og banker som selger aksjeinvesteringer gjennom forsikringsprodukter. Men finansbransjen gjør selvsagt ingenting gratis. Det er knyttet en forsikring til fondskontoen. Forsikringer koster penger. I tillegg skal forsikringsselskapet eller banken ha et årlig administrasjonsgebyr for å administrere kontoen.

Privatpersoner som velger å opprette fondskonto for å få lavere skatt, påføres altså administrasjonsgebyrer til finansbransjen og kostnader til en forsikring som de kanskje ikke trenger. Hvis privatpersonen ønsker å investere i et aksjefond som ikke tilbys av den banken der vedkommende allerede har en fondskonto, må de kanskje opprette en ny fondskonto i en annen bank og investere i det ønskede aksjefondet der. Da blir det doble utgifter til administrasjonsgebyr og enda en forsikring man kanskje ikke trenger.

Fare med investering gjennom forsikringer

Man behøver ikke være utstyrt med synske evner for å forstå at aksjesparing heretter kommer til å bli flyttet over i ulike forsikringsprodukter. Med forbehold om noe kostnadsforskjell vil avkastningen etter skatt bli 10 prosent høyere dersom man velger fondskonto. En «no-brainer» av et skatteråd, vil mange mene.

Et annet opplagt skatteråd vil være å ta tap med skattefradrag på 32 prosent i 2018, for så å reinvestere gjennom fondskonto og dermed få eventuell gevinst beskattet til 22 prosent senere.

Faren ved å investere via et forsikringsprodukt er ikke like opplagt. For det første går man glipp av skjermingsfradraget. På grunn av lavt rentenivå er skjermingsfradraget for 2015 bare 0,6 prosent, men rentenivå kan som kjent endre seg. For det andre er det nok ikke mange privatpersoner som tenker over at når man investerer i aksjer og aksjefond gjennom et unit link-produkt, eier man ikke aksjene eller andelene, men forsikringsproduktet. Aksjene eller aksjefondsandelene eies av forsikringsselskapet. Du som investor har gitt selskapet pengene i bytte med en kontrakt som sier at du skal få en avkastning som er knyttet («linket») til den underliggende investeringen du har valgt.

Dermed har investor flere former for risiko å forholde seg til. Først kommer selvsagt selskapsrisiko og markedsrisiko. Slik risiko er alltid knyttet til aksjer og verdipapirer, og det er de fleste investorer innforstått med. Men i tillegg må investor forholde seg til risiko knyttet til forsikringsselskapet som tilbyr unit link-produktet. Denne risikoen er mindre kjent.

Det er flere eksempler på forsikringsselskaper – også et norsk – som er så underkapitalisert at ytelsene kan bli redusert. Hva skjer dersom privatpersonen Per oppretter en fondskonto i forsikringsselskapet Flink, og Flink deretter får problemer? I beste fall vil myndighetene sørge for at Flinks portefølje blir overført til andre forsikringsselskaper. De vil imidlertid ta et saftig kutt av Pers spareportefølje for å overta kundeforholdet. Dermed har Per tapt deler av investeringen. I verste fall ønsker ingen andre forsikringsselskaper å overta Flinks portefølje, og i så fall er hele Pers investering tapt.

Hvordan vil Per og andre som har flyttet sparepengene fra ordinære aksjefond og over i skatte-gunstige forsikringsprodukter reagere hvis de får kuttet utbetalingene fra forsikringsproduktene? Med stor sannsynlighet blir reaksjonene sterke. Per og andre forsikringskunder vil sannsynligvis rope på myndighetene. Men det liten grunn til å vente hjelp derfra. Myndighetene har aldri vært særlig ivrige etter å bistå de som driver med skattetilpasninger.

Denne ekstra risikoen ved å investere i aksjer og aksjefond via et unit link-produkt er et ikke-tema i finansbransjen. Risikoen er ikke omtalt i noen av de beskrivelsene av fondsprodukter som selskapene presenterer på nettet, og fremkommer heller ikke i kundepresentasjoner. Risikoen er altså underkommunisert. Men det betyr ikke at den ikke eksisterer.

Lån fra eget selskap

Når det er dyrere å ta ut utbytte, og dyrere å selge aksjer med gevinst, kan vel eierne løse kapitalbehovet med et lån fra selskapet? Vel, dette er også blitt betydelig dyrere. Alle lån som er gitt etter 7.oktober 2015, som er datoen for publiseringen av Statsbudsjettet for 2016, skal beskattes som utdelt utbytte. Dette gjelder også hvis selskapet stiller sikkerhet for lån, eller hvis lånet gis til aksjonærens nærstående.

Slike lån har økt drastisk de siste årene. Tall fra Skattedirektoratet viser at i 2006 utgjorde lån fra aksjeselskaper med mindre enn seks eiere til personlige aksjonærer 6,7 mrd. kroner. I 2013 hadde utlånene økt til 22,1 mrd. kroner.

Finansdepartementet går langt i å hevde at mange av disse lånene i realiteten er en skjult form for utbytte. I statsbudsjettet for 2016 skriver de følgende:

Lån fra selskap til personlig aksjonær har økt betydelig etter innføringen av aksjonærmodellen. Økningen kan ha sammenheng med at mange personlige aksjonærer vurderer lån som et godt alternativ til å ta ut utbytte. Ved å ta opp lån kan aksjonæren få tilgang på midlene til private formål uten å ta ut utbytte.

Når lånet i realiteten er et utbytte, bør det også beskattes som utbytte, mener departementet, og nå har de fått gehør i regjeringen. Fra og med 7.oktober 2015 skal alle lån fra selskap til personlig aksjonær anses som utbytte hos mottakeren og dermed skattlegges etter de nye reglene for eierbeskatning.

Unntak fra regelen

Mange bankansatte får tilbud om å kjøpe aksjer i egen arbeidsplass til subsidierte priser. Dermed blir de ansatte aksjonærer i banken. De fleste bankansatte har også lån hos arbeidsgiveren. Da vil det vel følge av de nye reglene at bankansatte med aksjer i banken heretter skal betale utbytteskatt når de tar opp lån hos arbeidsgiver?

Nei, slik er det ikke. Finansdepartementet har laget unntak for lån fra banker, selv om låntaker har en aksjepost i banken. «Lån til disse kundene vil normalt ikke være ledd i en tilpasning til reglene om utbyttebeskatning, men en del av bankens ordinære virksomhet. Departementet foreslår derfor at lån fra banker unntas fra reglene om utbyttebeskatning av lån fra selskap til personlig aksjonær», skriver Finansdepartementet i høringsuttalelsen.

Det er også gjort unntak for lån fra arbeidsgiver til en arbeidstaker som har en svært liten eierandel i selskapet. «Hvis lånet er en del av et generelt tilbud til ansatte i virksomheten, taler dette for at lånet er gitt til den ansatte i egenskap av ansatt, ikke i egenskap av aksjonær. Dette gjelder særlig hvis den ansatte aksjonæren bare eier en mindre aksjepost i bedriften», skriver departementet.

En variant av dette er at ansatte får lån fra arbeidsgiver i forbindelse med at de får tilbud om å kjøpe aksjer i egen bedrift. Tilbudet om lån til kjøp av aksjer kan da være knyttet til generelle programmer for kjøp av aksjer i virksomheten som omfatter alle ansatte. Lån knyttet til slike ordninger er gitt den ansatte i egenskap av ansatt, og er altså ikke tilpasning til reglene om beskatning av utbytte, skiver departementet.

Unntaket gjelder imidlertid kun dersom den ansatte ikke eier mer enn fem prosent av aksjene i selskapet eller har mer enn fem prosent av stemmene på generalforsamlingen.

For å hindre tilpasninger skal det også tas hensyn til nærståendes aksjer når arbeidstakerens eier- og stemmeandel i arbeidsgiver beregnes. Med «nærstående» menes ektefelle, samboer eller personer som aksjonæren er i slekt eller svogerskap med i opp eller nedstigende linje eller i sidelinje så nær som onkel eller tante. Det skal også tas hensyn til indirekte eierskap gjennom aksjeselskaper eller deltakerlignede selskaper.

Mellomregningskonto eller andre former for forskudd for arbeidsreiser eller annet er også unntatt fra eierbeskatning, under forutsetning av at beløpet ikke overstiger 100000 kroner og kontoen blir regulert i løpet av 60 dager.

Styremedlemmer omfattes ikke av unntaket, med mindre de også har et ordinært ansettelsesforhold i selskapet.

Taperne og vinnerne

Slik jeg ser det, vil privatpersoner helt klart tape på de nye skattereglene. Det begrunnes slik:

1) Høyere kostnader knyttet til aksjer og aksjefond

Når eierskatten øker, øker også kostnadene ved å eie aksjer og aksjefond. Hvis investor velger direkte eierskap, vil utbytte og gevinst ved salg av aksjer og aksjefond bli beskattet med høyere skattesatser. Hvis investor velger å tilpasse seg og heller kjøpe aksjer og aksjefond indirekte gjennom en fondskonto, får hun utgifter til administrasjonsgebyr og forsikringer. Kostnadene øker altså både ved direkte og indirekte eierskap.

2) Redusert meravkastning på aksjer og aksjefond

Når kostnadene ved å eie aksjer og aksjefond øker, reduseres forventet meravkastning. I januar og februar 2016 falt verdens børser med rundt 20prosent. Et betimelig spørsmål må da være hvorfor investor skal påta seg den risikoen som alltid følger med aksjer og aksjefond, hvis kostnadene knyttet til eierskapet er så høye at hun ikke kan regne med å få betalt for risikoen i form av høyere forventet avkastning.

3) Kompleksiteten ved å eie aksjer

Det er ikke enkelt å eie aksjer i Norge. I flere år hadde vi de håpløse RISK-reglene som sikkert lot seg forsvares teoretisk, men som var særdeles krevende å forholde seg til i praksis. RISK-reglene ble etterfulgt av skjermingsfradrag, et regelverk som også kan oppfattes som unødvendig komplisert. Dessuten har skjermingsfradraget liten praktisk betydning når rentenivået er lavt, som det har vært så å si hele tiden regelverket har virket. Nå har vi i tillegg fått egne skattesatser for eierbeskatning. De mange og omfattende endringene gjør at regelverket i sum er meget utfordrende å forholde seg til.

Når kompleksiteten øker, reduseres investeringsviljen. Innsatsen som kreves for å forstå regelverket er også en kostnad, og denne kostnaden er selvsagt med på å redusere meravkastningen ved å eie aksjer og aksjefond.

Flere tapere

Som økonomisk rådgiver gjennom snart 30 år er jeg oppriktig redd for at myndighetene er i ferd med å skremme privatpersoner bort fra aksje- og aksjefondsmarkedet. Høyere skatter, høyere gebyrer og et uforståelig regelverk blir i sum for mye. Private investorer kan da heller velge å sette pengene i noe de skjønner seg på, for eksempel fast eiendom. Dermed øker prisene på boliger, noe som først og fremst går ut over førstegangskjøpere.

Dersom privatpersoner snur ryggen til aksjemarkedet, reduseres forventet avkastning på langsiktig sparing. Det er svært uheldig. Det er et faktum at pensjonsreformen i 2011 medførte reduserte ytelser fra folketrygden. Samtidig har tjenestepensjonen blitt mer uforutsigbar – i privat sektor ved at de aller fleste arbeidsgivere har gått fra ytelsesbasert til innskuddsbasert tjenestepensjon, og i offentlig sektor ved at pensjonen blir levealderjustert. Mange har også latt seg forlede til å ta ut pensjon tidlig, og gjerne samtidig med lønn. Da blir fremtidig pensjon varig lav.

I en slik situasjon kan egne sparepenger være helt avgjørende for å kunne opprettholde levestandarden. Men når aksjemarkedet gjøres lite attraktivt på grunn av økt skatt, lavere meravkastning og økt kompleksitet, kan privatpersoner velge annen form for sparing. Noen vil kanskje spare i bank, med negativ realavkastning som mulig resultat. Noen vil som sagt spare mer i fast eiendom, med økte eiendomspriser som sannsynlig resultat. Noen vil kanskje øke forbruket, og vil da kunne oppleve overgangen til pensjonstilværelsen som dramatisk.

Denne forfatter mener at i alle fall mindre investorer burde vært skjermet fra økt eierskatt. Scheel-utvalget oppgir jo at årsaken til økt eierskatt er at man vil unngå at eiere omdanner arbeidsinntekt til eierinntekt. Men for en liten investor som har kjøpt fem aksjer i Hydro og satt 10000 kroner inn i aksjefondet Global, er dette en hypotetisk problemstilling.

Når myndighetene gjør unntak i eierbeskatningen for små aksjonærer som tar opp lån hos arbeidsgiver, bør de også kunne gjøre unntak for aksjonærer og andelseiere som er så små at omdannelse fra arbeidsinntekt til eierinntekt ikke er aktuelt.

I tillegg er det denne forfatters oppfatning at det er svært uheldig med to ulike skattesatser på utbytte og gevinst ved salg av aksjer og aksjefond. Når privatpersoner som investerer direkte må betale 10 prosent høyere skatt enn dem som investerer gjennom en fondskonto, undergraves hele skattemoralen.

I Scheel-utvalgets mandatbeskrivelse står det blant annet at det skal være attraktivt å investere og skape arbeidsplasser i Norge. Spørsmålet er om den nye eierskatten kan oppfattes som en så stor bøyg at private investorer har fått nok. I så fall kan konsekvensene bli betydelige. Uten investeringsvilje vil sysselsettingen – og dermed også skatteinngangen – påvirkes.

Lavere selskapsskatt er sikkert riktig. Når resten av verden kappes om å gjøre det attraktivt for bedriftene, kan ikke Norge stå utenfor. Høyere eierskatt er ikke like opplagt. For det første dukker det alltid opp tilpasningsmuligheter som bidrar til å undergrave skattemoralen. For det andre kan regelverket bli så komplekst at investeringsviljen påvirkes. Det blir ikke lenger attraktivt å investere og skape arbeidsplasser i Norge. Og da har politikerne i sin iver etter å beskatte eierne hardere, kastet babyen ut med badevannet.

I mai 2016 ble partiene i Finanskomiteen enige om et skatteforlik. På sikt skal selskapsskatten reduseres til 23 prosent, ikke 22 prosent som var regjeringens opprinnelige forslag. Skatteforliket endrer ingen konklusjoner i artikkelen.

Referanser

NOU 2014:13 Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi (Scheel-utvalgets innstilling).

Finansdepartementets høringsnotat – Unntak fra reglene om beskatning av lån fra selskap til aksjonær, Saksnr. 15/2037 17.11.2015.

Prop. 1 LS (2015–2016) – Statsbudsjettet for 2016.

Forskrift fastsatt om unntak fra reglene om beskatning av lån fra selskap til personlig aksjonær.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon