Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Fripoliser - hva bør du vite?

Knut Dyre Haug er pensjonsøkonom i Storebrand, men har sjømilitær bakgrunn. Har vært tilknyttet BI som foreleser og lærebokforfatter. Sitter i dag i Bis råd for Bank og Forsikringsstudier og i styret for FINAUT, finansnæringens autorisasjons- oggodkjenningsordninger. E-post: knut.dyre.haug@storebrand.no

Nordmenn har verdier for over 200 mrd. i fripoliser. Man kan lese om dette av og til, som en utfordring for selskapene eller deres kunder. Allikevel er det få som kan fortelle hva dette «produktet» egentlig er for noe, bakgrunnen for det og hva som foregår akkurat nå. Det mest aktuelle er diskusjonen om hvordan disse enorme verdiene bør forvaltes i årene som kommer. I dag forvaltes de som om det var korte penger, drevet av et regelverk som er velmenende, men ikke heldig for hva fripoliser faktisk er: Langsiktig sparing til pensjon. På en utfyllende, men ikke på noen måte komplett måte, er det dette artikkelen vil forsøke å belyse.

Nøkkelord: fripolise, fripolise med investeringsvalg, ytelsespensjon, grunnlagsrente, utjevnet premie, innskuddspensjon, solvens2, livsforsikring

Innledning

Fripolise er et begrep innen den delen av et livsforsikringsselskap som driver med forsikret sparing og da særlig pensjonssparing. Polisen kan også kalles en «fullt betalt avtale» og betegner den forsikringsavtalen en får utstedt når premiebetaling til en forsikringsavtale avbrytes før forsikringstiden er utløpt (eks. ved pensjonsalder), i avtaler der fripoliserettigheter er en del av kontrakten som er inngått. I dag benyttes begrepet absolutt mest i forbindelse med rettigheter en ansatt får etter å ha sluttet i en bedrift eller pensjonsavtalen mellom bedriften og den ansatte av andre grunner er brakt til opphør.

Fripolise

Oppsamlet kapital knyttet til en arbeidstaker som er meldt ut av en foretakspensjonsordning eller av en privat pensjonskasse. Den oppsamlede kapitalen bestemmer sammen med den grunnlagsrenten hvor stor ytelsen vil bli. Ordningen må tilføres en årlig rente utover den garanterte for at ytelsen skal stige i fremtiden. Kilde:klp.no.

Grunnlagsrente er forklart senere i artikkelen. I ordlisten på Storebrand.no finner vi: https://www.storebrand.no/Storebrand/Internett/stb_ordliste.nsf/ Ordlisten?OpenView&RestrictToCategory=F

Når en arbeidstaker slutter å være medlem i pensjonsordningen, for eksempel ved skifte av jobb, utsteder pensjonsinnretningen en fripolise på de pensjonsrettigheter arbeidstakeren har opparbeidet seg i pensjonsordningen. Arbeidstakeren må ha arbeidet i minst 12 måneder for å ha krav på å få med seg de opptjente pensjonsrettighetene.

Fripoliser er altså først og fremst knyttet til at medlemskapet i en bestemt ordning opphører, etter en bestemt minimums medlemstid. Dette er ordninger som i dagligtalen kalles Ytelsespensjon (YTP) som er hjemlet i Lov om Foretakspensjon. Man finner reglene om fripoliser, herunder den nye varianten fripoliser med investeringsvalg, i §4.7 og videre.

Foretakspensjon

Betegnelse på privat, ytelsesbasert tjenestepensjonsordning etter skatteloven. Undergitt lov 24. mars 2000 om foretakspensjon. Skiller seg fra en bruttoordning ved at man ikke korrigerer for ytelsen den forsikrede skal få fra Folketrygden, men bare sikter mot en samlet ytelse som er utgjør en viss prosent av sluttlønn. Kilde: klp.no.

Fripoliser kan man også få ved å gå ut av en individuell, forsikret kontrakt. Mange har fripoliser fra gamle skattefavoriserte pensjonsspareavtaler f.eks. EPES – egen pensjonssparing etter skatteloven.

Dersom en ansatt går ut av en pensjonsavtale etter reglene om innskuddspensjon (ITP) utstedes ikke en fripolise, men et pensjonskapitalbevis (PKB). Grovt sett er dette det samme, men selvsagt justert for de faktiske forskjeller som følger av de to ulike produktene. Slutter en ansatt i en offentlig virksomhet utløser dette en rettighet til fremtidig pensjon, dersom den ansatte har jobbet tre år eller mer i offentlige virksomheter. Denne er knyttet til den siste arbeidsplassen den ansatte hadde i offentlig sektor, og informasjon om denne finner en på denne virksomhetens pensjonsleverandørs nettsider. For å finne informasjon om pensjonskapitalbevis og fripoliser kan man logge seg inn på norskpensjon.no.

I denne artikkelen vil jeg fokusere på fripoliser som er kommet fra kollektive pensjonsordninger i arbeidsforhold innen privat sektor.

En fripolise er altså en avtale som har fremtidige rettigheter, men som det ikke lenger betales inn penger til. Denne avtalen kan inneholde en reserve satt av til fremtidig pensjonsutbetaling, men kan også inneholde forsikringselementer som etterlattedekning eller uføreforsikring.

Fremtidige rettigheter til en pensjonsutbetaling er ganske enkelt å se for seg hvordan virker, men jeg vil komme tilbake til det lenger ned i artikkelen.

Fripoliser kan også omfatte forsikringsrettigheter. Avtalen kan f.eks. inneholde utbetaling til etterlatte ved dødsfall. Ofte var dette utformet som en andel av pensjonen som skulle utbetales (en gang der fremme). Premien (betalingen for en forsikring) for denne ble altså utledet av pensjonsforpliktelsen, samt alder og andre risikoelementer. Opphører fremtidig premie, stopper den planlagte verdiutviklingen av polisen på det nivået polisen har nådd ved opphøret. Man har altså en situasjon der man har en avtale om fremtidig pensjon og en avtale om utbetaling av erstatning til etterlatte som står i forhold til denne. Lovmaker lager da en ordning som sikret også denne forsikringsforpliktelsen.

Når premieinnbetalingen opphører, er det bygget opp reserver som skal betale for forsikringsforpliktelsen frem til avtalen er oppfylt – ved dødsfall eller ved en bestemt alder.

Litt forsikringshistorie

Dette temaet ligger tett inntil definisjonen av opphørsverdi/gjenkjøpsverdi. Personforsikringsavtaler ble inntil UNI Forsikring innførte «Livkonto» mot slutten av 1980-årene kun inngått (med unntak ev enkelte gruppeavtaler) med utjevnet premie. Livkonto sin forsikringsdel bygget på prinsippet fra «whole life», der man betalte premien iht. den risikoen man hadde i forhold til sin alder, slik vi kjenner i dag.

Utjevnet premie betyr at man betalte den samme premien for den samme forsikringssummen i hele forsikringstiden. Avtalen bandt altså selskapet til avtalen, uansett fremtidig risikoutvikling. En praktisk ulempe var at en måtte forskuttere en del av den premien som skulle betales når en ble gammel og risikopremien høyere. For en befolkning med lavere økonomiske marginer enn det vi er vant til i dag, var forutsigbare utgifter faktisk viktig.

Litt unøyaktig kan en si at dette prinsippet finnes igjen i fripoliser. Eksempelvis var det vanlig å inkludere forsikringer i kollektivavtalen som skulle utbetales til barn under en bestemt alder, normalt 21 år (!). Premien for denne dekningen ble fordelt over hele forsikringstiden og henger ved selv om en fripolise utstedes for en kunde uten slike unge barn.

En annen viktig bakgrunn for å forstå fripolisens utforming, særlig når det gjelder forsikringsdelen, er ekteskapslovgivningen slik den var tidligere – koblet opp mot livsforsikringsavtalenes lange varighet og de enormt lange «halene» en vil måtte ha i forpliktelsene. Når dagens ekteskapslov i 1991 ble vedtatt, erstattet den flere gamle lover, som Lov av 1918 om inngåelse og oppløsning av ekteskap og Lov av 1927 om ektefellers formuesfellesskap (ref.: SNL). I dagens lov finner vi i §38:

Ektefellers felles ansvar for underhold av familien.

Ektefellene har sammen ansvaret for de utgiftene og det arbeidet som kreves for det felles hushold og til dekning av andre felles behov, oppfostringen av barna og hver ektefelles særlige behov. Ektefellene bidrar ved tilskudd av penger, ved virksomhet i hjemmet eller på annen måte.

I §79 ser vi at det er åpnet for unntak, der den ene ektefelles mulighet til «passende underhold» er svekket gjennom arbeidsdelingen under ekteskapet. Allikevel er dagens hovedregel at underholdsplikten opphører ved ekteskapets opphør. Etter de gamle lovene hadde man i tillegg en fremtidig forpliktelse. Dette gjaldt særlig ved skilsmisser selvsagt, men preget også produktene vi har og hadde i livsforsikring, og som en kan finne igjen i tanken bak fripoliser for forsikringsdekninger. Ytelsespensjon, slik vi har sett dette produktet helt frem til i dag, fikk for øvrig sin utforming og kom på markedet for alvor i 1917, gjennom etableringen av Norske Folk. Det gjensidige selskapet ble stiftet av flere norske forsikringsselskap i fellesskap og skulle tilby kollektiv pensjon til næringslivet, en oppgave som på den tiden ble ansett som for krevende for ett selskap alene.

Som en liten kuriositet kan man her også nevne at rettigheten til etterlattepensjon i enkelte tilfeller skal deles mellom gammel og ny ektefelle, etter «tjenestetid». Dette virker noe søkt i dag, men det er viktig i forbindelse med livsforsikring, som har så lange kontrakter og så lang historie, av og til å se vilkårene i historiens lys.

Fripoliser akkurat nå

Fripoliser har tradisjonelt vært et produkt som ikke er ofret så mye engasjement. Det var noe man fikk som følge av at man byttet jobb, eller sluttet med en individuell pensjonsforsikring. Det vil si – noen byttet jobb. Før lov om obligatorisk tjenestepensjon ble satt i kraft 1.1.2006 var det slett ikke alle i privat sektor som hadde pensjon gjennom jobben. De gode Ytelsespensjonene var i stor grad, og av historiske årsaker, knyttet til de store industrikonsernene og bedrifter med god råd (som banker ol.), mens de fleste bedriftene ikke hadde noen ordninger i det hele tatt. Fripolisebestanden vokste derfor sakte, stort sett kun med de medarbeiderne som sluttet. De siste årene er dette endret og hovedårsaken er at de bedriftene som hadde YTP i stadig større grad velger å terminere disse. Det er altså blitt mange flere fripoliser i markedet.

Inkludert i en YTP ligger en rentegaranti. Denne garantien er en del av beregningsgrunnlaget for å beregne den premien bedriften skal betale for pensjonsordningen. Fra SNL.no:

Grunnlagsrente, den rente som livsforsikringsselskapenes premietariff og forsikringsmatematiske beregninger er basert på, og som selskapene kan garantere forsikringstagerne som avkastning i hele forsikringstiden.

Pensjon er langsiktig sparing. Penger betalt inn nå skal bli pensjon til den ansatte om mange år. Imellomtiden forvalter pensjonsforsikringsselskapet (eller pensjonskassen) disse midlene for bedriften, og for den ansatte. Dette genererer avkastning, som i all hovedsak tilfaller den enkelte avtale. En kunne tenke seg at bedriften betalte «full pris», i betydningen en årlig innbetaling som til sammen skal utgjøre den forsikringsmessige reserve som skal til ved pensjonsalder for å finansiere pensjonen. Avkastningen som oppstår vil inngå i et årlig oppgjør og redusere bedriftens pris neste år. Slik er det langt på vei, bortsett fra at det i tillegg er åpnet for å forskuttere fremtidig avkastning gjennom en avtalt, garantert rente. Det er opp til bedriften og pensjonsleverandøren å avtale denne renten, men den maksimale garantirenten fastsettes til enhver tid av myndighetene. Denne renten virker altså som en «rabatt» til bedriftene og er årsaken til at de fleste kontrakter inneholder dette. Rentegarantien kan endres av myndighetene og det er akkurat det som har skjedd, særlig i den senere tiden. Som følge av det lavrentescenario vi er inne i, kan denne renten for tiden maksimalt være 2%, en halvering bare på få år. En nedgang i denne renten fører til at bedriftene må tilføre pensjonsavtalen for sine ansatte mer penger for å «komme i mål» med den forsikringsmessige reserven som skal til ved utbetalingsstart for å finansiere pensjonsutbetalingene. Ved senkningen fra 2.5 til 2 beregnet Finanstilsynet at dette ville utgjøre 13–15% premieøkning for bedriftene. En vanlig YTP koster ifølge Storebrand ca. 12% av lønnskostnadene i snitt, så en kan lett forstå at dette har vært betydelige premieøkninger for bedriftene parallelt med reduksjonen i rentegarantien.

En annen årsak til at mange bedrifter har valgt å stoppe sin ytelsespensjon er premieøkningen som følge av oppreservering for langt liv. I 2013 ble det innført ny tariff (K2013) som skal gjenspeile den økte levealderen i Norge. Denne tariffen er virkelig ment å holde en stund, idet man ved beregningen har tatt utgangspunkt i levealdersprognosene for hele befolkningen, lagt til at den delen av befolkningen som har private forsikringsordninger (som YTP) lever lenger enn resten (bl.a. fordi de er i jobb alle sammen) og på toppen av dette lagt på en sikkerhetsmargin. Resultatet av dette er et krav om å legge til side anslagsvis 40 mrd. kroner over en sjuårsperiode fra 1.1.2014. Selv om regningen skal deles, bl.a. skal eierne av livselskapene bidra med 20%, sier det seg selv at dette har ført til høyere innbetalinger fra bedriftene som har YTP.

Det kan også nevnes flere årsaker til at bedriftene i stadig større grad har ført sine YTP til opphør, og blant de mer positive er at reglene for innskuddspensjon (ITP) ble endret fra 1.1.2014. Nå kan bedriftene tilby så høye sparesatser at en ITP-ordning kan konkurrere med selv de beste YTP-ordningene om å gi en god pensjon til sine ansatte.

Utvikling i aktive medlemmer i ytelsesbaserte pensjonsordninger og fripoliser fra 2009 til 2014. Tallene er oppgitt i 1000. Kilde: Finans Norge (2015a)/Menonrapport.

Det siste jeg vil trekke frem som en årsak til at fripoliser er kommet mer frem på «folkemunne» er selskapet Silver. Selskapet har gjennom sin originale og offensive markedsføring av budskapet sørget for at folk har fått øynene opp for at fripoliser ikke bare bør ligge i en skuff. Konkurranse er sundt, på alle måter!

Fripoliser er aktuelt

31.12.2015 forvaltet livselskapene til sammen 238 mrd. i fripoliser. Fripoliser er en tung bør for alle selskapene som har en bestand av disse – og dessverre lite attraktivt for kundene. Gjennom kapitalkravene i Solvens 2 («forsikringsselskapenes Basel»), den årlige rentegarantien, bufferreglene og langt liv har selskapene ikke annet valg enn å forvalte disse med så liten grad av risiko som mulig. Dette er en svært lite fornuftig måte å forvalte lange penger på. De bør, avhengig av tiden frem til pensjonsalder, være investert med en høy aksjeandel, i snitt gjerne 50%, men for de yngste gjerne fra 80–100%. I dag er andelen langt mindre, mellom 5 og 10%. En konsekvens av dette er en avkastning som «aldri» vil komme over rentegarantien og fripolisene vil miste kjøpekraft. Det er åpenbart at dette er forsterket akkurat nå, som følge av situasjonen vi har med det ekstremt lave rentenivået. Som følge av reglene om deling av overskudd, er det lite trolig at det kan forventes et overskudd, altså avkastning utover rentegarantien/grunnlagsrenten (som i dag er ca. 3.4%, sakte synkende) selv med et normalisert rentenivå. Det er slik at meravkastning (utover lovmessige avsetninger) fører til økning av de garanterte ytelsene. Nå eierne/selskapet i andre år må dekke rentegarantiene med egenkapital eller tære på avsetningene, sier det seg selv at selskapene ikke akkurat har incentiv til å skape meravkastning innenfor denne bransjen.

For å bøte på dette, ble det i september 2014 åpnet for at kunder kunne velge bort rentegarantiene i fripoliser og forvandle pensjonsreserven til en plassering med investeringsvalg. Dette ble opprinnelig foreslått av banklovkommisjonen i deres utredning nr. 25 (NOU 2012:3) fremlagt 17.1.2012. I innledningen kan vi lese:

Utredningen inneholder en beskrivelse av pensjonsinnretningenes utfordringer med forvaltning av fripoliser, særlig i lys av nye kapitalkrav som er varslet i forbindelse med gjennomføring av det nye forsikringsdirektivet (Solvency II), og inneholder forslag til endringer av enkelte bestemmelser i foretakspensjonsloven.

Hovedtyngden av fripoliser utstedes i dag i forbindelse med arbeidstakers fratreden fra arbeidsforholdet og ved omdanning av foretakspensjonsordninger til innskuddspensjonsordninger. Hensikten med Banklovkommisjonens forslag er å gi et bidrag til å bremse veksten i den tradisjonelle fripolisebestanden.

Som en ser, kom forslaget som et tiltak direkte relatert til utfordringene en så ville komme som følge av de nye kapitalreglene Solvens2. Det er grunn til å tro at kommisjonen også hadde kundenes beste i tankene!

Som nevnt var alle forberedelser klare 1.9.2014. I mellomtiden var det bestemt hvordan man i denne sammenheng skulle oppreservere avtalene for langt liv; de måtte være ferdig oppreservert før konvertering kunne finne sted. Man hadde også laget ganske detaljerte regler for hvordan kundene skulle gis råd før konvertering kunne finne sted. Pressemeldingen fra Finansdepartementet i juni 2014 beskriver dette ganske så godt:

Krav til informasjon og rådgivning

I lovreglene om fripoliser med investeringsvalg stilles det krav til informasjon og rådgivning til kunder som vurderer å gå over til investeringsvalg. Blant annet må pensjonsleverandøren kartlegge kundens behov og ønske om risiko, opplyse om eventuelle forhold som tilsier at overgang til investeringsvalg ikke vil være i kundens interesse, og gi råd om sammensetningen av investeringsporteføljen. Finansdepartementet har i dag fastsatt i forskrift at pensjonsleverandørene også skal gi kundene skriftlige, realistiske eksempler som viser hvor stor årlig avkastning en gitt investeringsportefølje minst må ha for å oppnå bestemte pensjonsytelser, og hvor sannsynlige og usikre de ulike utfallene er.

Kravene til informasjon og rådgivning er altså beskrevet i egen forskrift. I tillegg kom bransjen selv med retningslinjer, en bransjeavtale med navnet Avtale om informasjon og rådgivning ved overgang til fripoliser med investeringsvalg. Her kan vi under «formål» lese:

Bransjeavtalen skal sikre at salg av fripoliser med investeringsvalg skjer på en måte som ivaretar fripoliseinnehavernes interesser på en god måte.

Bransjeavtalen skal sikre at den som har en fripolise

– får god og nødvendig informasjon og rådgivning.

– skal forstå konsekvensene av overgang til fripolise med investeringsvalg.

– skal kunne treffe et veloverveid valg ut fra sine økonomiske behov og ønske om risiko.

Bransjeavtalen gir på enkelte områder strengere plikter for leverandøren enn det som følger av gjeldende lov- og forskriftsverk. Avtalen inneholder også adferdsregler for god rådgivnings- og selgerskikk.

Det var altså lagt ned en solid dose forberedelser før salget kunne starte i september 2014. Man så vel for seg en massiv kampanje ovenfor en uforberedt kundebestand. For å unngå negative hendelser var fremstøtet solid forberedt, fra både myndigheter og bransje som selvsagt har samme interesse i dette spørsmålet. Det var litt overraskende at det bare var Storebrand som åpent gikk ut og tilbød dette til alle sine yrkesaktive kunder under 60 år. De andre selskapene valgte en annen strategi, og samlet sett førte dette til en helt annen historie enn det man kanskje hadde sett for seg. Ved årsskiftet 2015–16 var bestanden av fripoliser med investeringsvalg 4.8 mrd. I perioden Storebrand aktivt kontaktet sin kundebestand økte forvaltningen av fripoliser med det dobbelte av det som ble konvertert – hovedsakelig som følge av omfattende terminering av løpende YTP og påfølgende etableringer av fripoliser. Produktet FMI er i dag en del av produktspekteret i livselskapene og et av mange valg kunder fritt kan ta, innenfor de reglene som gjelder i hvert enkelt selskap.

Fripoliser i fremtiden

Det er i dag i underkant av 200.000 ansatte som har (en eller annen form for) YTP (merk: I artikkelen behandler vi kun privat sektor). Nedgangen har som nevnt vært bratt og slik vil det fortsette men ikke med samme kraft. Av de avtalene som er igjen, var 35 % ved årsskiftet 2014–15 såkalte «lukkede ordninger», dvs. ordninger der nye ikke kommer inn. 50% av de forsikrede hadde fødselsår 1963 eller tidligere. (Kilde FNO Statistikk og nøkkeltall for livsforsikring og pensjon data pr. 31.12.2014.) Disse vil ikke gå over til en fripolise, men komme over i en utbetalingsordning når den tiden kommer. Nedgangen vil derfor ikke være like bratt fremover.

De nyansatte i bedriften, samt eventuelt de yngste, er i en annen ordning. Dette er som regel en innskuddspensjon, som på samme tid hadde over 1.2 millioner forsikrede. En kan derfor si at privat sektor har valgt sin pensjonsordning og at toget er gått for eventuelt andre ordninger.

Med verdier for over 200 mrd. forvaltet på en for kunder og selskap utfordrende måte, vil en tro at andre tiltak enn «bare» å tilby FMI er på trappene. Det er det ikke, i alle fall ikke offisielt. Det er nylig fremlagt en rapport, utarbeidet av Menon Business Economics på oppdrag for Finans Norge og Finansforbundet, utført i perioden august 2015 til januar 2016. Her kommer de med et forslag til løsning, som åpenbart vil kunne hjelpe til med dette. De hevder ikke at dette er hverken den eneste løsningen, eller at dette vil være den optimale. Dog virker det som en relativt enkel løsning å implementere og som bør være akseptabel for så vel myndigheter som kunder. I rapporten skriver de i sammendraget:

Samfunnsøkonomisk analyse av omlegging av årlig garanti til sluttgarantiordning

Konklusjonen fra analysen er at det mest sannsynlig vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt å fjerne kravet om årlig rentegaranti til fordel for en sluttgaranti. I analysen tallfestes nytteeffekten av at pensjonsinnretningene velger en portefølje med høyere risiko og høyere forventet avkastning. Vi finner at målt i nåverdi i 2014-kroner fører tiltaket til en positiv forventet netto nytte på 16 milliarder kroner over en periode på 20 år. https://www.fno.no/contentassets/2c10a3b425a542daacf0c29b7bdaab03/analyse-av-basel-i-gulvet-for-banker-og-arlig-rentegaranti-for-privat-ytelsesbasert-pensjon---rapport-fra-menon.pdf

Det er bare å håpe at myndigheter, fagetater og bransjen kan komme sammen og lage noe som er til alles beste, uten at det går utover hverken trygghet eller fremtidig pensjon. Det er foreslått flere tiltak, fra flere hold, men det grunnleggende er at produktets egenskaper under de gjeldende rammebetingelser ikke gir grunnlag for en god forvaltning til kundenes beste. Det er viktig å understreke at kundenes midler er trygge. Det vi snakker om her, er muligheten til å skaffe en bedre avkastning, som i sin tur vil øke kundenes fremtidige pensjon.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon