Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Sosialt entreprenørskap i Norge: en introduksjon til feltet

Eline S. Lorentzen Ingstad er tilknyttet Senter for Entreprenørskap ved Universitetet i Oslo. Hun har fulgt feltet sosialt entreprenørskap i flere år, gjort feltarbeid på Ferd Sosiale Entreprenører og sitter i Ashoka Venture Boards Norway. E-post: e.s.l.ingstad@sfe.uio.no

Jill Loga er tilknyttet Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. I 2015 ledet hun et prosjekt for KS om sosialt entreprenørskap i Norge. E-post: Jill.Loga@uni.no

De siste femten årene har vi vært vitne til at sosialt entreprenørskap har fått stadig større oppmerksomhet i en rekke land og sammenhenger. Også i Norge har vi de siste årene sett fremveksten av et mangfoldig felt bestående av ulike typer sosiale entreprenører og deres støttespillere. Sosialt entreprenørskap handler om å utvikle, organisere og skalere innovative løsninger på betydelige samfunnsproblemer, og befinner seg i et spenn mellom de ulike sektorene i samfunnet. Kombinasjonen av logikker og handlingsformer tilhørende ulike sektorer gir opphav til nye løsninger og samhandlingsformer, men også usikkerhet og skepsis. Som forskningsfelt er sosialt entreprenørskap i en tidlig fase og flere ulike definisjoner og tilnærminger gjør det vanskelig å plassere. Artikkelen gir en oversikt over sosialt entreprenørskap og avgrenser mulighetsrommet sett fra et norsk perspektiv.

Nøkkelord: sosialt entreprenørskap, sosiale entreprenører, sosiale virksomheter, sosial innovasjon, nye velferdsløsninger, sektorer, institusjonelle logikker, organisasjonsform

Innledning

De siste femten årene har sosialt entreprenørskap fått stadig økende oppmerksomhet særlig i USA og sør-europeiske land, men gradvis mer også i Skandinavia. Sosialt entreprenørskap handler om å utvikle, organisere og skalere innovative løsninger på samfunnsproblemer og innebærer en kobling av sosiale og forretningsmessige mål og metoder. Slike organisasjoner omtales derfor gjerne som hybride organisasjoner som opererer med flere bunnlinjer og ulike formål, og befinner seg således i spennet mellom privat, frivillig (ideell) og offentlig sektor. Sosiale entreprenører kombinerer verdier, handlingsnormer og logikker som tradisjonelt har tilhørt hver sin sektor. Som felt er sosialt entreprenørskap preget av stort mangfold og uklare rammer. Variasjonen handler blant annet om forskjellige områder som adresseres, valg av organisasjonsform og vektlegging av de sosiale versus de økonomiske dimensjonene. Dette mangfoldet gjør det vanskelig å gi en entydig definisjon av denne typen virksomhet. Feltet kan derfor være vanskelig å forstå, det er knyttet til ulike forskningstradisjoner og definisjoner, og det kan videre være vanskelig å vurdere hva slags eventuell ny betydning, verdiskaping eller samfunnseffekt sosiale entreprenører bidrar med.

I denne artikkelen presenterer vi sosialt entreprenørskap med det formål å gi leseren en oversikt over feltets utvikling og status i Norge i dag. Vi begynner med en kort presentasjon av feltets aktualisering både internasjonalt og i Norge. Deretter gis en faglig introduksjon til sentrale forskningstradisjoner, før vi avslutningsvis drøfter noen utfordringer knyttet til avgrensningen av feltet og til mulighetsrommet for fremveksten av sosialt entreprenørskap i Norge.

Aktualisering av et nytt felt som kombinerer egenskaper fra privat og frivillig sektor

Sosialt entreprenørskap som fenomen/praksis er ikke noe helt nytt. Det nye ligger i selve begrepet og den økende oppmerksomheten det har fått de senere år. Feltet er drevet frem av engasjerte pionerer og ildsjeler. I dag tiltrekker det seg stadig nye aktører fra ulike sektorer i samfunnet, det vokser frem forskjellige faglige perspektiver innen flere disipliner og fenomenet får økende oppmerksomhet på den politiske arena. I mange europeiske land og i organ som OECD og EU-kommisjonen har det særlig i kjølvannet av finanskrisen blitt utviklet politiske handlingsplaner, lovgivning og tilskuddsordninger. Det synes nå å være en økende aksept for at sosialt entreprenørskap representerer et potensial som supplement til offentlig velferdsproduksjon og kan representere en kobling av det beste fra privat og frivillig sektor. Det foretas derfor initiativ for tilrettelegging for sosialt entreprenørskap i mange europeiske land. En slik politisk oppmerksomhet har gradvis også kommet til Norge.

Allerede i dag står sosiale entreprenører og sosiale virksomheter for et ikke ubetydelig omfang hvis man ser på tall fra Europa. Tall fra 2009 viste at sosiale entreprenører og sosiale virksomheter1 stod for 6,5 % av den totale sysselsetningen i EU (EC, 2013). Videre regnes en av fire oppstartsvirksomheter i Europa som sosialt entreprenørskap (EU Social Business Initiative 2011) og antallet synes å øke (Battilana m.fl., 2012; EC, 2013; EVPA, 2014). Fremveksten av aktører som ønsker å investere i sosiale formål og som tilbyr ulike former for støtte til sosiale entreprenører, gir også en indikasjon på fremveksten av feltet. Ifølge European Venture Philanthropy Association (EVPA) finnes det rundt 80 praktiserende sosiale investorer i Europa, de aller fleste av dem er etablert etter 2006. Tall fra EVPA (2014) viser at det er investert rundt 80 milliarder euro i sosiale investeringer, hvorav 5 milliarder euro i direkte støtte til sosiale entreprenører. Konturene av et nytt felt vokser frem, og det kombineres handlingsformer og logikker som tradisjonelt har vært forankret i ulike sektorer i samfunnet. Noen mener vi bare ser starten på en utvikling som kommer til å få vesentlig betydning fremover, og at det baner vei for en ny form for mer ansvarlig kapitalisme (Porter & Kramer, 2011)

Ulike faglige tilnærminger og definisjoner

Som forskningstradisjon er sosialt entreprenørskap i en tidlig fase, selv om antall publiserte artikler har hatt en kraftig vekst siden årtusenskiftet. Det er foreslått mange ulike definisjoner på sosialt entreprenørskap og det legges vekt på ulike aspekter. Man har ikke enes om en felles definisjon og fagfeltet har ikke slått rot som en egen vitenskapelig disiplin. Feltet preges derimot av ulike forskningstradisjoner med tilknytning til forskjellige fagdisipliner.

Internasjonalt er det identifisert og beskrevet tre ulike skoler som har hver sin opprinnelse, og som på hver sin måte har bidratt til å forme feltet sosialt entreprenørskap (Defourny & Nyssens, 2010; Bacq & Janssen 2011). De kan med sine særegenheter være til hjelp for å forstå ulike definisjoner, diskurser og vektlegging av temaer. Under følger en kort beskrivelse av disse tre skolene.

Den første kan kalles den sosiale innovasjonstradisjonen (på engelsk The social innovation school of Thought) og legger Schumpeters2 entreprenørskapsforståelse til grunn. Den sosiale entreprenøren fremstår som en kreativ destruktør, en innovatør og endringsagent i samfunnet som bringer inn nye løsninger i form av for eksempel nye tjenester, nye produkter, nye produksjonsmetoder og måter å organisere markeder på (Defourny & Nyssens, 2010). Fokuset ligger på hvordan den sosiale entreprenøren introduserer nye løsninger for å skape positive sosiale endringer. Amerikaneren Gregory Dees3 var en av de som har bidratt til å forme feltet fra det begynte å utvikle seg som et fagfelt i akademia på 90-tallet. Dees mente det var viktig å forankre sosialt entreprenørskap i tradisjonell entreprenørskapsforskning og viste til at særlig Says, Schumpeters, Druckers og Stevensons4 beskrivelser av entreprenøriell tenkemåte og type adferd hadde stor overføringsverdi til sosialt entreprenørskap og burde utgjøre noe av fundamentet i vår forståelse av sosialt entreprenørskap. Ut fra det foreslo Dees (1998, 4) «at sosiale entreprenører spiller en rolle som endringsagenter i samfunnet ved å ha som misjon: å skape en vedvarende sosial verdi (ikke bare privat verdi), gjenkjenne og utrettelig forfølge nye muligheter for å tjene den sosiale misjonen, engasjere seg i en kontinuerlig prosess bestående av innovasjon, læring og tilpasning, handle frimodig uten å la seg begrense av de ressursene man har og til slutt utvise stor grad av ansvarlighet overfor de målgrupper man tjener og for de resultatene som skapes».5 Definisjonen er idealisert på den måten at jo bedre en person tilfredsstiller innholdet, desto bedre passer vedkommende inn i Dees’ beskrivelse av en sosial entreprenør.

Det sentrale i denne retningen er synet på den sosiale entreprenøren som samfunnets endringsagent. Forskere har vært opptatt av de innovative sidene ved det sosiale entreprenørskapet og viet oppmerksomhet til å beskrive ulike egenskaper ved den sosiale entreprenøren.

Den andre retningen som har bidratt til å forme feltet kan på norsk kalles den sosiale virksomhetstradisjonen (The Social Enterprise School of Thought). Denne tradisjonen vokste frem i USA på 70-tallet i forbindelse med at offentlig støtte ble redusert til non-profit-organisasjoner, slik at de måtte søke nye måter å skaffe finansering på. Mange begynte å utforske og utvikle såkalt kommersielle inntjeningsmetoder som innebar kjøp og salg av ulike produkter og tjenester (Defourny & Nyssens, 2010). I dag favner retningen bredere og inkluderer mange ulike typer virksomheter som har et sosialt formål og som søker å generere egne inntekter gjennom salg og kjøp av tjenester og produkter istedenfor å søke finansiering gjennom tilskudd, støtte og donasjoner. Det sentrale i denne retningen er altså at fokuset ligger på egengenererte inntjeningsstrategier, graden av selvfinansiering og bruken av forretningsmessige metoder.

Den tredje retningen som har bidratt til å forme feltet sosialt entreprenørskap er en europeisk tilnærming med faglige røtter i forskning på non-profit-sektoren. I 1996 ble det etablert et europeisk forskningsnettverk kalt EMES for forskning på «the emergence of social enterprise in Europe» (Defourny, 2014:18). EMES Research Network, som i dag består av 275 forskningsenheter, søker blant annet å samle forskningsfeltet og bidra til en mer enhetlig definisjon av sosiale virksomheter. Her defineres sosiale virksomheter ut fra fire kriterier som reflekterer de økonomiske og entreprenørielle dimensjonene og fem kriterier som reflekterer de sosiale dimensjonene (Defourny & Nyssens, 2010, 43). De økonomiske og entreprenørielle dimensjoner omfatter 1) en kontinuerlig aktivitet som produserer og selger produkter og/eller tjenester, 2) en høy grad av autonomi, 3) en signifikant grad av økonomisk risiko og 4) et minimumsnivå av betalt arbeidskraft. De sosiale dimensjonene innebærer 1) et eksplisitt mål om å skape nytte i samfunnet, 2) et initiativ som er lansert av medborgere, citizens, 3) en beslutningskraft som ikke er basert på eierskap til kapitalen, 4) en deltakende natur som involverer ulike målgrupper som blir berørt av aktivitetene og 5) en begrensning av utbetaling av utbytte.

Definisjonen er ment å være et verktøy til hjelp for å vurdere i hvilken grad en organisasjon tilfredsstiller betegnelsen sosial virksomhet eller ikke, og dess flere dimensjoner som oppfylles, jo nærmere opp til EMES’ ideelle definisjon er virksomheten (Defourny & Nyssens, 2010). Dette er definisjoner der den sosiale dimensjonen også omfatter demokrati, inkludering og deltakelse.

Disse tre hovedtilnærmingene har vært med på å forme feltet sosialt entreprenørskap og danner en bakgrunn for å forstå dets opphav, ulike retninger, definisjoner og diskurser. Mens den første legger vekt på å beskrive sosialt entreprenørskap ut fra innovasjon og entreprenørskapsteorier, legger de andre mer vekt på å beskrive egenskaper ved organisasjonene. De to første tilnærmingene har først og fremst et nedslagsfelt i næringslivsforskning og fagdisipliner som økonomi, business og management, mens den tredje tilnærmingen i en mer samfunnsvitenskapelig fundering har fag som statsvitenskap og sosiologi og forskning på offentlig og frivillig sektor.

De ulike tilnærmingene vektlegger forskjellige aspekt ved sosialt entreprenørskap og sosiale virksomheter, og de opererer dermed også med ulike definisjoner og avgrensninger av feltet. Vektleggingen av det sosiale hovedformålet og verdiskapingen og de innovative egenskapene er fremtredende i de fleste definisjoner, men det varierer mer hvorvidt definisjonene vektlegger dimensjoner som omhandler økonomiske rammer, deltakelse og medborgerskap (Hulgård & Andersen, 2015). I praktiske tilnærminger ser vi ofte at retningene kombineres.

Organisasjonsmangfold i spennet mellom privat, offentlig og frivillig sektor

I Norge har vi siden 2008 sett en gryende interesse og økende oppmerksomhet knyttet til sosialt entreprenørskap, og omfanget av aktører og organisasjoner er i vekst. Mens det for et par år siden ikke var særlig mange som brukte merkelappen sosial entreprenør i Norge, er det i dag mange som definerer sin aktivitet som dette. Hvor mange er det ikke lett å få oversikt over på grunn av uklare definisjonskriterier og manglende registre.6 Virke (2015) viser for eksempel til at det er rundt 400 personer som definerer seg som sosiale entreprenører i Norge.

Sosialt entreprenørskap i Norge utgjør et mangfoldig felt som består av en rekke ulike organisasjonstyper som finansieres på forskjellige måter, som jobber på svært ulike tematiske felt, som inngår i ulike typer nettverk og som har større eller mindre grad av tilknytning til enten privat, offentlig eller frivillig sektor. Sosiale entreprenørers virksomheter finansieres ofte gjennom en kombinasjon av ulike inntektskilder som omfatter både salg av produkter og tjenester, støtte fra investorer eller andre, stiftelser eller tilskuddsordninger. I tabellen under gis enkelte eksempler på sosiale entreprenører som har vært blant de mer synlige i Norge. Eksemplene er valgt for å illustrere diversiteten i feltet av norske sosiale entreprenører, og variasjonen de har i både organisasjonsform, produkt, kunder, finansieringskilder, nettverk og tilknytning til offentlig, privat og frivillig sektor.

Organisasjon

Beskrivelse, område

Organisasjonsform

Støtte fra andre i feltet7

Produkt/«kunde»

Forskerfabrikken

Stimulere barn og unges interesse for og kunnskap om realfag og forskning

Vanlig AS

Ashoka Fellow, Ferd SE Alumni

Salg av fritidskurs, undervisningsopplegg, sommerskole og etterutdanning av lærere. Selger til privatpersoner (foreldre), bedrifter og kommuner.

Pøbelprosjektet

Hjelpe barn og unge som er utenfor tilbake i jobb eller utdanning.

Ideelt AS

Ashoka Fellow, Ferd SE Alumni, Kronprinsparets Fond

Salg av kurs og oppfølging av ungdom. Selger til NAV, privatpersoner og bedrifter.

Forandringsfabrikken(spunnet ut fra prosjekt i Redd Barna)

Løfte frem barn og unges meninger i arbeid med å endre systemer på områder som bla. barnevern, psykiatri og skole.

Tidligere ideelt aksje-selskap, nå stiftelse

Ashoka Fellow, Ferd SE, Årets sosiale entreprenør 2010

Salg av prosjekter, foredrag, seminardeltakelse, rådgivning. Selger hovedsakelig til offentlige aktører (barnevern, kommuner, KS).

Noen AS

Bidra til helsefremming og økt livskvalitet for personer med demens og deres pårørende

Vanlig AS

Ashoka Fellow, Årets sosiale entreprenør 2011

Salg av pårørendetjenester for demente. Selger hovedsakelig til private (familier, pårørende), samarbeid med kommuner.

Asfalt (etablert i regi av Kirkens Bymisjon)

Gi mennesker med ruserfaring en mulighet til å skaffe seg en inntekt på en verdig måte.

Stiftelse

Ferd SE Alumni

Salg av gatemagasin. Selger til privatpersoner.

I Norge er det ikke utformet et eget regelverk tilpasset sosialt entreprenørskap eller sosiale virksomheter slik det er gjort i enkelte europeiske land. De må tilpasse seg det eksisterende institusjonelle landskapet. Som tabellen viser blir ulike organisasjonsformer anvendt, noe som medfører en variasjon i hva slags juridisk rammeverk de må forholde seg til. I Norge synes flertallet av dem å være organisert som vanlige aksjeselskap eller som ideelle aksjeselskap, noe som plasserer dem i privat sektor. En mindre del er organisert som stiftelser eller frivillige (ideelle) organisasjoner. Det kan være fordeler og ulemper med de forskjellige organisasjonene, som igjen har en viss relevans for hva slags tema organisasjonen jobber med. Bruk av stiftelsesformen gjør at organisasjonen vil regnes som tilhørende frivillig sektor, og slik kan den tydeliggjøre sitt sosiale formål og ufarliggjøre de forretningsmessige strategiene. Det stiller seg noe annerledes med aksjeselskapene som tilhører privat sektor og som kan ha større utfordringer med å synliggjøre det sosiale formålet. Et ideelt aksjeselskap registreres ikke som en egen organisasjonsform, men registreres som vanlig næringsdrift. Det at det er knyttet «ideelt» til organisasjonsformer fremhever at det kan ha vært satt begrensninger på profittuttaket og samtidig synliggjør det for potensielle kunder og offentlige arbeidsgivere at organisasjonen også har andre formål enn de rent kommersielle.8 Det å karakterisere driften som et ideelt aksjeselskap kan altså være en måte å kommunisere og understreke det sosiale formålet på. De som velger å være vanlige aksjeselskap kan ha gode argumenter for det, men desto større blir deres oppgave med å kommunisere det sosiale formålet og tydeliggjøre at de er sosiale entreprenører.

Fremveksten av ulike typer organisasjoner og inkubatormiljøer som på ulike måter støtter sosiale entreprenører i deres utvikling er også med på å prege feltet i Norge og drive det fremover. Dette er aktører som investerer i sosiale entreprenører, eller som på andre måter støtter og samler dem, tilbyr kunnskapsoverføring, kontorfellesskap og nettverk. Mange av dem er også engasjert i å påvirke utviklingen av feltet på et mer overordnet nivå. Slike organisasjoner og inkubatormiljøer finnes i ulike varianter. Et eksempel er Ferd Sosiale Entreprenører som har preget feltet siden det ble etablert i 2009. Ferd SE investerer i sosiale entreprenører og gir dem tilgang til kapital, kompetanse og nettverk og er hva vi kaller en venture filantrop, eller sosial investor. Ferd SE er et sentralt nettverk for sosiale entreprenører i Norge i dag, som blant annet er knyttet til den kompetanse og nettverkskoblingen som deles gjennom den årlige Ferd Sosent-konferansen. Kronprinsparets Fond, Reach for Change og TD Veen Sosiale entreprenører velger også ut sosiale entreprenører og tilbyr dem støtte i form av kapital, kompetanse og nettverk. SoCentral representerer et betydningsfullt innovasjonsmiljø for aktører som jobber med nye løsninger på ulike samfunnsutfordringer og driver blant annet en nordisk inkubator for samfunnsinnovasjon. Tilsvarende spiller The Hub en sentral rolle i Bergen. Ashoka regnes som den eldste og største organisasjonen som siden den ble grunnlagt av Bill Drayton i 1980 har arbeidet både med å støtte utvalgte sosiale entreprenører (Ashoka Fellows) direkte og med å utvikle sosialt entreprenørskap som felt. Ashoka er representert i Norge og har etter en grundig seleksjonsprosess valgt ut seks norske sosiale entreprenører som Ashoka Fellows. Tittelen regnes av mange som den mest prestisjefulle tittelen en sosial entreprenør kan få og innebærer en livslang tilhørighet til et globalt nettverk av ledende sosiale entreprenører, samt tilgang på kompetanse og annen støtte fra Ashoka. Med andre ord er det i tillegg til de sosiale entreprenørene selv et bredt spekter av aktører og aktiviteter og pågående initiativ som utspiller seg. Felles for mange av disse miljøene er at de i tillegg til å støtte sosiale entreprenører direkte også har engasjert seg for å fremme feltet og utvikle sosialt entreprenørskap i Norge.

Foruten disse sentrale organisasjonene og inkubatormiljøene fungerer også enkelte sentrale ideelle organisasjoner som nettverk og senter for kompetansedeling. Kirkens Bymisjon er eksempel på et viktig tilknytningspunkt for enkelte sosiale entreprenører, og har bidratt til å etablere nye tiltak som igjen er skilt ut som selvstendige organisasjoner. Gatemagasinet Asfalt ble for eksempel etablert av Kirkens Bymisjon i Stavanger, og de deltar fremdeles som støttespiller og distributør for Asfalt i flere byer på Vestlandet. Asfalt har også vært i Ferd SE sin portefølje og representerer et eksempel på samarbeid mellom både ideelle organisasjoner, investeringsselskap og nye sosiale entreprenører. I samarbeid med kommuner har det de seneste årene blitt tatt initiativ til etablering av nye plattformer for samspill mellom profesjonaliserte ideelle organisasjoner, offentlig sektor og private investorer der man søker å bygge miljøer for utvikling av sosialt entreprenørskap. Gateentreprenører i Arendal er et slikt eksempel der kommunen og Kirkens Bymisjon er gått sammen for å skape et miljø av sosiale entreprenører som jobber særlig med arbeidsinkludering. Samfunnssentralen i Stavanger og UnLimited på Tøyen er andre eksempler. Selv om flertallet av sosiale entreprenører i Norge synes å være organisert som aksjeselskap eller ideelle aksjeselskap, og først og fremst er knyttet opp mot private aktører og investorers nettverk, er det altså også en viss andel som i større grad er knyttet opp til humanitære organisasjoner i frivillig sektor og som inngår i nære samarbeid med offentlige instanser gjennom slike ideelle organisasjoner.

Hva er mulighetsrommet for sosialt entreprenørskap i Norge?

Sosiale entreprenører vokser frem på ulike områder i Norge. Med forbehold om at det ikke finnes en komplett oversikt, kan det synes som om ulike former for arbeidsinkludering, barn og unge, samt eldreomsorg er typiske områder der sosiale entreprenører i Norge engasjerer seg. I alle fall er mange av de mer profilerte og synlige sosiale entreprenørene aktive innenfor disse områdene9.

Sosiale entreprenører forholder seg til det offentlige på ulike måter. De kan selge sine tjenester til det offentlige med for eksempel NAV, kommuner, skoler eller barnevern som tjenestekjøper. Løsningene kan adressere kjente utfordringer som faller innunder kommunenes eksisterende politikk og offentlige innkjøpskriterier, men de kan også representere nye områder og løsninger som faller utenom. Det entreprenørielle og innovative ved sosiale entreprenører knyttes gjerne nettopp til at de tilbyr løsninger som ikke allerede er kjent. Sosiale entreprenører kan også produsere løsninger sammen med andre aktører i offentlig eller privat sektor. De kan således inngå i det som gjerne omtales som «samproduksjon» og «samstyring», governance. Samproduksjon er et begrep i nyere reformer for omstilling, effektivisering og modernisering i offentlig sektor (Røiseland & Vabo 2012, Torfing m.fl., 2012).

Hvilke områder som synes sentrale for denne formen for nyskaping handler naturligvis om udekkede behov i et samfunn. I Europa generelt er det særlig arbeidsinkludering som har vært det mest sentrale området for utvikling av sosialt entreprenørskap. Dette kan knyttes til finanskrisen og at det er vært en økende arbeidsledighet i mange europeiske land. Hva slags udekkede behov som finnes kan dermed også ses i lys av type velferdsmodell som finnes i et land. Selv om finanskrisen ikke har vært tilsvarende markant i Norge, og selv om den norske velferdsmodellen tilbyr flere ordninger for arbeidsledige sammenlignet med flere andre land, er arbeidsinkludering også et sentralt felt for sosialt entreprenørskap i Norge. Eldreomsorg er et annet felt der sosialt entreprenørskap vokser frem i Norge, og nye løsninger kan for eksempel være knyttet til aktivisering eller kulturtilbud i sykehjem. Området for barn og unge er stort og sosiale entreprenører har for eksempel engasjert seg i et bredt spekter av utfordringer for eksempel knyttet til frafallsproblematikk, utenforskap, trivsel på skole, alternative undervisningsformer, samt interesse for forskning og realfag. Særlig finner vi sosiale entreprenører knyttet til inkluderingsarbeid (mot mobbing eller arbeidsinkludering for ungdom) og nye pedagogiske tiltak rettet mot skolesektoren. Hvilke områder sosialt entreprenørskap vokser frem på kan knyttes til ulike forhold. Det kan på den ene side knyttes til press mot velferdsstaten, og politiske ønsker eller nødvendig behov for reformering og omstilling. På den andre side vokser sosialt entreprenørskap frem og tilbyr løsninger som ikke dekkes av et offentlig tjenestetilbud, eller det kan vokse frem på områder der offentlig sektor besitter økonomiske ressurser og vilje til å kjøpe inn ikke-offentlige tjenester.

Omfanget av sosialt entreprenørskap har vært langt lavere i Norge sammenlignet med mange andre land. I Norge er andelen tjenesteproduksjon fra privat og ideell sektor lavt, sammenlignet med andre land. Dette gjelder også sammenligning med Sverige og Danmark (Trætteberg & Sivesind 2015). Norge har ikke har vært tilsvarende rammet av en økonomisk krise som mange europeiske land, og har dermed ikke vært tvunget til omstilling og utvikling av nye løsninger. Det at sosialt entreprenørskap har blitt mindre utviklet i Norge sammenlignet med mange andre land kan videre også knyttes til manglende politisk vilje til å stimulere ikke-offentlig velferdsproduksjon, og at det mangler kunnskap om hva sosialt entreprenørskap faktisk er og hvordan det henger sammen med nye former for økonomi og samspill mellom sektorer. Ettersom flere fagdisipliner har kommet inn i dette forskningsfeltet er også kunnskap om offentlig og frivillig sektor nå gradvis blitt trukket inn som relevante faktorer for utvikling av sosialt entreprenørskap. Her vektlegges blant annet at type velferdsmodell og tradisjoner for ideelt engasjement også spiller en rolle for hva slags mulighetsrom som finnes for fremveksten av sosialt entreprenørskap (Trägårdh, Selle, Henriksen & Hallen, 2013). Det ideelle engasjementet i Norge har tradisjonelt vært karakterisert av den såkalte «medlemsmodellen» der ideelt arbeid oftest foregår innfor rammene av en frivillig organisasjon hvor man betaler en kontingent og deltar på årsmøter. Verken kooperativbevegelsen10 eller filantropi11, som er utbredt i mange land, har vært særlig sentralt for ideelt engasjement i den norske sivilsamfunnstradisjonen (Selle, 2013).

I samfunnsvitenskapen er det vanlig å skille mellom tre typer velferdsmodeller: den universalistiske sosialdemokratiske modellen (den skandinaviske), den korporativt-statlige (sør-europeiske) og den liberale (anglo-amerikanske) modellen (Esping-Andersen, 1990; Trägårdh, 2007). En stor offentlig sektor og universalistiske løsninger preger den første modellen. Fremveksten av denne type velferdsmodell har gjort at frivillig sektor gradvis har spilt en stadig mindre rolle på velferdsfeltet, og selv om privat tjenesteproduksjon er i en viss vekst, er det fortsatt relativt lavt, selv om man kan få et annet inntrykk fra offentlige debatter. I den korporativt-statlige modellen er tjenestetilbudet i større grad behovsprøvd sammenlignet med den universalistiske modellen i Skandinavia der alle tilbys det samme. I denne type velferdsstater spiller også frivillig sektor en langt større rolle, og tjenesteproduksjon foregår særlig gjennom kooperativer. I den liberale modellen er det offentlige tjenestetilbudet mindre enn i de to andre modellene, og privat sektor er i desto større grad involvert i tjenesteproduksjon. Ideell sektor er imidlertid også svært sentral i denne modellen gjennom en sterk filantropisk tradisjon, veldedighetsarrangementer, bruk av stiftelser og privat gavegiving.12 Sosialt entreprenørskap og sosiale virksomheter er mer utbredt i landene som har en korporativt-statlig velferdsmodell og en liberal velferdsmodell, enn det er i land med større offentlig tjenestetilbud som i de skandinaviske landene. Disse tre modellene viser til variasjoner i hvordan oppgaveløsninger og samarbeid mellom offentlig, privat og frivillig sektor er organisert. Velferdsmodellene er historisk vokst frem og har blant annet et utgangspunkt i det private og ideelle engasjementet, som gradvis er blitt overtatt og institusjonalisert i offentlig sektor (Esping-Andersen, 1990; Evers 1995; Trägårdh 2007; Trägårdh, Hallén, Selle & Skov Henriksen, 2013).

Hva slags mulighetsrom som finnes for fremveksten av sosialt entreprenørskap, har med andre ord sammenheng med ulike aspekt som en økonomisk kontekst og behov som finnes i et land, til type velferdsmodell og tradisjoner for ideelt engasjement. Mulighetsrommet for fremveksten av sosialt entreprenørskap er således også et spørsmål om politiske valg om hvordan velferden i fremtiden skal produseres i samspill mellom sektorer, og i en vekting mellom offentlig og privat (ideelt) regi (Nicholls, 2008).

Omstilling og privatisering, eller samproduksjon mellom sektorer?

Sosialt entreprenørskap befinner seg i et spenn mellom de ulike sektorene og kombinerer logikker, verdier og handlingsnormer som tradisjonelt har tilhørt hver sin sektor. Kanskje særlig i de nordiske landene er sosialt entreprenørskap knyttet til et samspill mellom det som nettopp utgjør en bærebjelke i samfunnet, nemlig stat, marked og sivilsamfunn (Hulgård & Andersen, 2015). I følge Hulgård og Andersen (2015) kan sosialt entreprenørskap forstås som en konsekvens av bevegelser som skjer innen hver sektor, og det bryter opp eksisterende skiller mellom sektorene og gir grobunn for ny kunnskap og nye samhandlingsformer. Samtidig er dette også en kilde til usikkerhet og skepsis til hva dette nye konstituerer. Mens sivilsamfunnet og frivillig sektor har vært kjennetegnet av verdier som omsorg, solidaritet og altruisme, er privat eller markedssektoren kjennetegnet av profitt-tenkning, instrumentalisme og verdiøkning og vekst. Sektorene forvalter forskjellige verdier og institusjonelle logikker. Det å forsøke å kombinere disse ulike institusjonelle logikkene viser noe av den innovative kraften ved sosialt entreprenørskap, og dens potensiale til å skape nye former for samhandling og nye løsninger. Det er imidlertid også her i møtet mellom ulike logikker at vi finner kildene til mye av den usikkerhet og uklarhet som preger landskapet i dag (Loga m.fl., 2016).

Som andre entreprenører møter sosiale entreprenører utfordringer på en rekke områder som både er felles for det andre entreprenører møter, men også noen særegne. I den siste kategorien finner vi utfordringer knyttet til deres forsøk på å fremstå som bærere av sosiale formål i kombinasjon med en forretningsmessig innretning, i virksomheter som ofte er organisert som aksjeselskaper. De kan derfor oppleve å bli møtt med skepsis og mistenksomhet om underliggende motiver. For eksempel sier sosiale entreprenører at andre aktører, både i offentlig og frivillig sektor, kan møte dem med usikkerhet og skepsis til at de kan være for kommersielle og at det er lite som egentlig skiller dem fra vanlige selskaper som opererer innenfor velferdsfeltet. Mistenksomhet rettes mot hvorvidt de egentlig ønsker å skape profitt for eierne, og særlig dersom området gjelder sårbare grupper. Et eksempel kan illustrere dette. Forskerfabrikken som holder fritidskurs i forskning og realfag for barn og unge har siden starten fått låne gratis lokaler av skoler og universiteter for å holde sine kurs. En gang fikk de nei fordi «de var en kommersiell aktør». Da gründer forklarte at virksomheten hadde gått med underskudd i 10 år, skulle de få låne lokaler likevel. I dag, når de etter mange års iherdig innsats klarer seg uten økonomiske støtte fra Ferd SE, får de i økende grad krav om å betale for kurslokaler. Det skaper utfordringer for en organisasjon som ikke ønsker å øke prisen fordi de ønsker at flest mulig barn skal delta på kursene. En vanlig bedrift ville kanskje kompensert den økte utgiften med å øke prisene, men her slår de sosiale hensynene inn. Eksempelet belyser den realiteten som møter noen av de sosiale entreprenørene i dag.

Dette illustrerer at sosiale entreprenører møter utfordringer når det gjelder å synliggjøre hva som skiller dem fra vanlige bedrifter. Ettersom det ikke eksisterer en sertifiseringsordning eller organisasjonsform for sosiale entreprenører, må de selv synliggjøre sitt formål, gjennom bestemmelser de har i vedtektene og eventuelle begrensninger på uttak av profitt. Dette gjelder særlig de som er organisert som vanlige aksjeselskaper. I land som har innført egne organisasjonsformer eller merkeordninger for sosiale entreprenørskapsvirksomheter begrenses ofte mulighetene til å ta ut utbytte, det sosiale formålet må uttrykkes tydelig og virksomheten må forplikte seg til å reinvestere eventuelt overskudd til videre utvikling eller dele ut til liknende formål. Noen angir også hvor stor andel av inntektene som skal være egengenerert (salg av tjenester/produkter), noe som reflekterer vektlegging av de forretningsmessige prinsippene. Disse diskusjonene har ikke kommet så langt i Norge ennå, trolig fordi mange av de sosiale entreprenørene vi forbinder med feltet i dag har større utfordringer med å gå i balanse enn med å bestemme hvordan de skal forvalte et overskudd. Dette er imidlertid trolig en diskusjon som vil komme.

Avslutning

Selv om det har skjedd mye de siste årene, er utviklingen av sosialt entreprenørskap fortsatt i en tidlig fase i Norge sammenlignet med mange andre vestlige land. Utviklingen har kommet lengre i sørlige deler av Europa enn i de nordlige delene, og det har også kommet noe lengre i Sverige og Danmark enn i Norge. Sosialt entreprenørskap som felt er i dag preget av nye kombinasjoner av institusjonelle logikker og handlingsformer og utgjør således et mangfold av organisasjonsformer i spennet mellom offentlig, privat og frivillig sektor. På den ene side er det knyttet stor optimisme til potensialet i dette feltet, og et økende antall aktører ønsker å fremme det. Samtidig hersker det både usikkerhet og skepsis til hva dette er.

Noe av dette skyldes mangel på kunnskap om sosialt entreprenørskap og manglende institusjonelle rammer for fenomenet som kan bidra til å synliggjøre hva det er. I et landskap med pågående diskusjoner om kommersialisering av velferd, og der vi er vant til å skille mellom ideelle organisasjoner på den ene side og fortjenestebaserte selskaper på den andre side, har det vært forståelig at det knytter seg usikkerhet til hvor de ulike sosiale entreprenørene plasserer seg mellom privat og ideell sektor.

Sosialt entreprenørskap vokser frem i en tid der vi ser bevegelser og endringer innen både ideell og privat sektor, og i en tid der det fokuseres stadig mer på at velferdsstater er under press. I norske debatter trekkes sosialt entreprenørskap stadig oftere inn i politiske diskusjoner omkring behovet for omstilling og innovasjon. Dette har allerede vært sentrale temaer i næringslivet en god stund, men behovet knyttes nå også i økende grad til offentlig sektor. Mange spår at man foreløpig bare har sett starten på utviklingen av sosialt entreprenørskap som felt og at det vil få en sentral rolle i moderniseringen av velferdsstater. Selv om feltet nå får stadig større oppmerksomhet også i norske debatter og politiske handlingsplaner, er det likevel for tidlig å si hva slags omfang det kan få i Norge.

Referanser

Bacq, S. and Janssen, F. 2011. «The multiple faces of social entrepreneurship: A review of definitional issues based on geographical and thematic criteria.» Entrepreneurship & Regional Development, 23(5–6): 373–403.

Battiliana, J., Lee, M., Walker, J. and Dorsey, C. 2012. «In search of the hybrid ideal.» Stanford Social Innovation Review, 10(3): 50–55.

Dees, J.G. 1998. The meaning of social entrepreneurship. Duke University, Fuqua School of Business.

Defourny, J. 2014. «From Third Sector to Social Enterprise: A European research trajectory.» Defourny, J., Hulgård, L. & Pestoff, V. (eds) Social Enterprise, Third Sector. Changing European Landscapes in a Comparative Perspective, London: Routledge.

Defourny, J. & Nyssens, M., 2010. «Conceptions of social enterprise and social entrepreneurship in Europe and the United States: Convergences and divergences.» Journal of social entrepreneurship, 1(1): 32–53.

Esping-Andersen, G. 1990. The Three Worlds of Welfare Capitalism. Cornwall: Polity Press.

European Commission. 2013. «Social Economy and Social Entrepreneurship.» Social Europe Guide: Vol. 4 EC, Brussels. ISSN 1977–2343

European Commission. 2011. The Social Business Initiative. http://ec.europa.eu/internal_market/publications/docs/sbi-brochure/sbi-brochure-web_en.pdf

Evers, A. 1995. «Part of the welfare mix: The third sector as an intermediate area.» Voluntas, 6 (2): 159–182.

EVPA. 2014. «European Venture Philanthropy and Social Investment 2013/2014.» The EVPA Survey, 2014. ISBN 9789082316049

Hulgård, L., & Andersen, L.L. 2015. «Sosialt entreprenørskap og sosial innovasjon.» I Kartlegging av innsatser for sosialt entreprenørskap og sosial innovasjon i Norden, 3: 31–58. Nordisk Ministerråd, København: Tema Nord.

Loga, J., Eimhjellen, I., Eschweiler, J., Ingstad, E.L., Stokstad, S. & Winsvold, M. 2016. Sosialt entreprenørskap – kommunale endringsagenter. Bergen: Uni Research Rokkansenteret, rapport 1/2016.

Nicholls, A. (ed.). 2008. Social Entrepreneurship: New Models of Sustainable Social Change. Oxford: Oxford University Press.

Porter, M.E. and Kramer, M.R. 2011. «Creating shared value.» Harvard business review, 89 (1/2): 62–77.

Røyseland, A. & Vabo, S. 2012. Styring og samstyring – governance på norsk. Bergen: Fagbokforlaget.

Selle, P. 2013. «Refleksjoner rundt medlemsmodellens betydelse» i Trägårdh, Lars, Per Selle, Lars Skov Henriksen og Hanna Hallin (red.) 2013. Civilsamhallet klämt mellan stat ock capital. Stockholm: SNS Förlag.

Sivesind, K H. 2013. «Ideella välfärdstjenestar: en lösning på den nordiska modellen framtidiga utmåningar?» i Trägårdh, L., Selle, P., Skov Henriksen, L. & Hallin, H. (red.) 2013. Civilsamhallet klämt mellan stat ock capital. Stockholm: SNS Förlag.

Sivesind, K H. 2015. Private bidrag til frivillig sektor i Norge – en kunnskapsoversikt. Oslo: Bergen: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor, rapport nr. 2/2015.

Torfing, J., Peters, G., Pierre, J & Sørensen, E. 2012. Interactive Governance. Advancing the Paradigm. Oxford: Oxford University Press.

Trætteberg, H. og Sivesind, K. 2015. «Ideelle organisasjoners særtrekk og merverdi på helse- og. omsorgsfeltet.» Rapport 2/2015. Oslo/Bergen: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

Trägårdh, L. 2007. «The ‘Civil Society’ Debate in Sweden: The Welfare State Challenged» i L. Trägårdh (red), State and Civil Society in Northern Europe: The Swedish Model Reconsidered, London and New York: Berghahn Books.

Trägårdh, L., Selle, P., Henriksen, L. S. & Hallén, H. 2013. Civilsamhället klämt mellan stat ock capital. Stockholm: SNS-förlag.

Virke, 2015: http://www.virke.no/virkehjelperdeg/inkluderendearbeidsliv/Sider/Sosiale-entrepren%C3%B8rer-samles-hos-Virke.aspx

1Det finnes en variasjon i begrepsbruk som blant annet er knyttet til juridiske forhold. Dette kommer vi tilbake til.
2Joseph Schumpeter var en østerrisk og amerikansk økonom og regnes som en av de klassiske bidragsyterne i blant annet entreprenørskapsteori.
3Dees hadde sin bakgrunn i fagfeltene økonomi og ledelse, samt i filosofi, og bidro blant annet til å etablere Stanford Centre for Social Innovation.
4Den franske økonomen Jean Baptiste Say fremstilte entreprenøren som en verdiskaper. Peter F. Drucker la vekt på at entreprenøren alltid søker etter og utforsker muligheter, og Howard Stevenson bidro særlig med sitt syn på entreprenøriell ledelse som noe annet enn tradisjonell ledelse, blant annet ved at de ikke lar seg begrense av ressurser de har (Dees, 1998).
5Oversatt til norsk fra Dees (1998:4)
6Det finnes for eksempel kartlegging og registre for frivillige organisasjoner, selv om også disse kan være vanskelige å definere og er gjenstand for nasjonale variasjoner.
7Vi viser her til støtte fra organisasjoner som støtter sosiale entreprenører spesielt, og som har vokst frem som resultat av feltets utvikling. Flere av disse mottar også støtte eller samarbeider med andre aktører som stiftelser, bedrifter og private investorer.
8For å være et ideelt aksjeselskap må det sosiale formålet være tydelig uttrykt i formålsbeskrivelsen, vedtektene må inneholde bestemmelser om at det ikke kan utbetales utbytte, og vedtektene må inneholde bestemmelser om hva som skal skje med virksomhetens aktiva ved en eventuell konkurs.
9Barn og unge har fått mye oppmerksomhet, og både Ferd Sosiale Entreprenører, Reach for Change og Kronprinsparets Fond har barn og unge som sin målgruppe. Dette kan bidra til at disse sosiale entreprenørene er ekstra synlige, samtidig som det kan bidra til å tiltrekke seg nye innenfor dette området.
10I Skandinavia har kooperativbevegelsen hatt en viss utbredelse i Danmark, blant annet boligkooperative.
11Det at filantropien ikke har stått særlig sterkt i Norge har bakgrunn i små klasseskiller og mangelen på et stort borgerskap med økonomisk kraft til å fremme en filantropi som sosial bevegelse. Med sosialdemokratiet har filantropi gradvis også blitt møtt med skepsis i Norge, fordi det knyttes til maktforhold og klasseskiller.
12Antall stiftelser og private gaver er nå i vekst i Norge (Sivesind 2015).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon