Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Pøbelprosjektet - godt sosialt entreprenørskap

Ingeborg Rasmussen er utdannet samfunnsøkonom (cand.oecon) fra Universitetet i Oslo. Hun er daglig leder i Vista Analyse og er faglig ansvarlig for området velferd og sosial entreprenørskap i Vista Analyse. Hun har bred erfaring fra samfunnsøkonomiske analyser på ulike velferdsområder. E-post: ingeborg.rasmussen@vista-analyse.no

Hva er sosialt entreprenørskap – og har sosiale entreprenører en rolle i den norske samfunnsmodellen? Dette er spørsmål som belyses i denne artikkelen med utgangspunkt den sosiale entreprenøren Pøbelprosjektet. Pøbelprosjektet arbeider med å få ungdom i arbeid. Pøbelprosjektet er skapt i et hull mellom kunnskap om hva som virker og hva som faktisk gjøres. Pøbelprosjektet er godt sosialt entreprenørskap fordi de har klart å finne nye og bedre måter å få flere unge i arbeid på, og fordi de skaper sosiale verdier og samfunnsøkonomiske verdier.

Nøkkelord: sosialt entreprenørskap, innovasjon, velferd, systemsvikt

Innledning1

Det norske samfunnet er kjennetegnet av et høyt velstandsnivå, et inkluderende arbeidsliv og godt utbygde velferdstjenester. Vi har den laveste arbeidsledigheten i Europa, høy arbeidslivsdeltakelse blant kvinner og svært små inntektsforskjeller. Utdanning, helse og omsorg finansieres over offentlige budsjetter, og vi har gode inntektssikringsordninger ved tap av arbeid, sykdom og uførhet.

Likevel har den nordiske modellen enkelte ekskluderende trekk. En sammenpresset lønnsstruktur, der særlig bunnen av fordelingen er presset sammen, stiller høye krav til produktivitet. Et sterkt stillingsvern og en regel om fast ansettelse verner om dem som allerede er i jobb, men kan heve terskelen for å komme inn i arbeidslivet. I tillegg er noen velferdstjenester innrettet slik at det iblant kan lønne seg å stå utenfor.2

Perspektivmeldingen 2013 (Meld. St. 12 (2012–2013)) peker på at det norske velferdssystemet ikke er bærekraftig på sikt. Mens vi de siste tjue årene har hatt flere yrkesaktive i forhold til antall eldre, er dette nå i ferd med å snu. En aldrende befolkning krever at flere står i jobb lenger. Det er derfor viktig at alle som har evne til å arbeide, får mulighet til å bidra. Flere i arbeid vil ha stor betydning for offentlige finanser, med høyere offentlige inntekter samtidig som utgiftene vil kunne reduseres. Med en økende etterspørsel etter velferdstjenester som skal tilbys innenfor stadig strammere budsjetter, og en økende knapphet på arbeidskraft, er det et stort og økende behov for nye løsninger.

Spørsmålet som belyses i denne artikkelen er hvorvidt sosialt entreprenørskap kan spille en rolle i den norske velferdsmodellen? Trenger vi sosiale entreprenører – og hva kan sosiale entreprenører bidra med? Spørsmålet besvares gjennom en presentasjon og vurdering av Pøbelprosjektet. For flere eksempler på sosialt entreprenørskap vises det til Vista Analyse (2014).

Hva er sosialt entreprenørskap?

Nordisk ministerråd (2011) definerer sosialt entreprenørskap på følgende måte: «Sosiale entreprenører arbeider for sosiale endring i de sprekkene og hullene som eksisterer mellom staten, markedet og det frivillige samfunn. En sosial entreprenør anerkjenner et sosialt problem og bruker virkemidler fra forretningsverdenen for å bidra til å løse dette problemet».

Med utgangspunkt i denne definisjonen kan det avledes tre karakteristika for en sosial entreprenør:

  • De har en innovativ løsning på et sosialt problem og evner å iverksette løsninger på en måte som kan skape varige forbedringer.

  • De har en sosial målsetting, med dette menes at hensikten med virksomheten er å løse en samfunnsutfordring.

  • De er entreprenører. Ifølge store norske leksikon er en entreprenør: «en aktør, gjerne enkeltperson, som driver frem innovasjon, eller etablerer ny virksomhet. En aktør som på tross av motstand fra andre greier å få i gang nyskapende virksomhet, ofte med utgangspunkt i nye tekniske løsninger, og gjennom å finne allierte og etablere samarbeid».

Definisjonen kan kritiseres for å være svært åpen, så åpen at både organisasjoner (ideelle og andre), nye tiltak i eksisterende offentlige og private virksomheter og nye virksomheter med et sosialt formål kan definere seg som sosiale entreprenører. Definisjonen er også blitt kritisert og diskutert. For en grundigere diskusjon av begrepet og utviklingen av feltet, se Nordisk ministerråd (2015). Oppsummert kan det slås fast at det finnes mange former for sosialt entreprenørskap. Innenfor den nordiske tradisjonen kan det også fastslås at sosiale entreprenører opererer både i offentlig, privat og frivillig sektor, og at de ofte beveger seg i skjæringspunktet mellom de ulike sektorene.

Figur 1. Sosialt entreprenørskap i offentlig, privat og frivillig sektor. Kilde: Vista Analyse (2014)

Definisjonen er viktig dersom utviklingen av feltet skal følges. Definisjonen og avgrensningen av hva sosialt entreprenørskap er, eller skal være i Norge, er også viktig dersom det skal utformes virkemidler og støtteordninger for sosiale entreprenører. Tradisjonelt har frivillig sektor i Norge vært en innovatør og forretningsutvikler på en rekke sosiale områder, som for eksempel utvikling av helsestasjoner, barnehager osv. Frivillig sektor selger i dag tjenester til det offentlige på flere velferdsområder (barnevern, helsetjenester, rusbehandling etc.), hvorav flere av tiltakene og tilbudene sorterer under definisjonen over. Frivillig sektor i Norge er en viktig velferdsgenerator med et bredt tilbud til ulike grupper i samfunnet. Mange av tilbudene frivillig sektor i dag tilbyr, er tjenester som også kan selges og dermed danne grunnlag for en privat sosial entreprenør. Selv om det opplagt er behov for en klarere definisjon og avgrensning av fenomenet «sosialt entreprenørskap på norsk», er avgrensningen mindre viktig for problemstillingen som drøftes videre i denne artikkelen.

For å forenkle den videre drøftingen i denne artikkelen tas det utgangspunkt i to tilnærminger til sosialt entreprenørskap:

  • The Economist (2010): A social entrepreneur is, in essence, someone who develops an innovative answer to a social problem. The idea behind social entrepreneurship is that fresh, businesslike ideas will bring about a productivity miracle in the «social sector» (public services plus charity) similar to the one that began in business in the 1990s.

  • og den befriende enkle definisjonen om sosialt entreprenørskap som sier at det handler om «å finne nye og bedre måter å skape sosial verdi på» (Dees, Emerson, & Economy, 2002).

Spørsmålet videre blir da om det er behov for nye og bedre måter å skape sosiale verdier på, og om det er noe å hente fra «businesslike ideas» som kan bringe økt produktivitet inn i sosiale velferdsområder.

Kjente utfordringer – hvorfor løses de ikke?

Vista Analyse (2014) viser til kjente utfordringer bl.a. innenfor barnevern, skole (frafall, mobbing), arbeidsmarkedet og særlig ungdom som faller utenfor arbeidsliv og skole. Det store spørsmålet er derfor hvorfor utfordringene ikke løses? Goldsmith (2010) gir noen mulige svar. Han viser til at det er strukturelle årsaker til at verken markedet eller offentlige velferdsprodusenter vil kunne løse alle utfordringene.

Goldsmith peker på fem strukturelle problemer, hvorav minst følgende tre er relevant i en vurdering av Pøbelprosjektet:

  1. Dårlige målemetoder og kausal forvirring. Goldsmith (2010) viser til at det ofte er mange ulike og til dels overlappende offentlige aktører. Dette gjør det vanskelig å måle resultatene og også vanskelig å få øye på årsak-virkningssammenhenger. Dette sammenfaller med funn i Vista Analyse (2010). I likhet med Vista Analyse (2010) peker Goldsmith på risikoen for at noe (eller noen) faller mellom to stoler når det blir utydelig hvor ansvaret for resultatoppnåelsen ligger. Når ansvaret blir utydelig og det heller ikke gjøres effektmålinger, blir utviklingsarbeid vanskelig.

  2. Vertikale løsninger på horisontale problemer. Det vises til at offentlig sektor består av kompetente, spesialiserte fagfolk med sektorinndelinger, avdelinger og fagområder. Dette er egnet til å løse mange problemer og utfordringer, men er ikke nødvendigvis egnet for å løse sammensatte problemer som ikke passer inn i den horisontale og vertikale inndelingen. Det blir da vanskelig å utforme løsninger og tiltak som henger sammen og ivaretar individene i systemet. Også dette punktet stemmer med funn i Vista Analyse (2010) der det vises til at fragmenterte ansvars- og budsjettområder kan skape hindringer for å utarbeide gode løsninger.

  3. Profesjonaliseringens forbannelse. Flere spesialister med sterke profesjonstilhørigheter skaper kulturer og enhetlige måter å løse problemene på. Dette kan være hemmende for innovasjon, og det kan også være vanskelig å nå fram med erfaringsbasert kunnskap om man ikke tilhører de «rette» profesjonene. Funn fra våre undersøkelser av Pøbelprosjektet bekrefter langt på vei dette. I kravspesifikasjonene for å levere arbeidsmarkedstiltak legges det ofte vekt på sosionomkompetanse, mens erfaring fra arbeidsgiversiden og annet arbeid med å få unge i arbeid, ikke tillegges samme vekt.

Goldsmith (2010) konkluderer med at det på noen områder er behov for innovasjon og mer brukerorientering. Han argumenterer for at Sosiale Entreprenører kan gi et bidrag, ikke fordi offentlige sektor er ineffektiv eller mangler ressurser, men fordi Sosiale Entreprenører på noen områder kan bidra med nye løsninger, brukerorientering og innovasjon som det ikke er rom for å skape innenfor store offentlige systemer.

Eksempel på systemsvikt?

Arbeidsmarkedstiltak som ofte tilbys til ungdom, er de som fungerer dårligst

Vista Analyse (2014) går gjennom flere velferdsområder med opplagt systemsvikt. For å vurdere Pøbelprosjektet er det interessant å se på hvilke arbeidsmarkedstiltak som ble tilbudt ungdom i den perioden Pøbelprosjektet vokste fram.

I 2012 deltok omtrent 5000 ungdommer i alderen 16–24 år på ordinære arbeidsmarkedstiltak i regi av NAV. Dette utgjør nærmere 40 prosent av alle tiltaksdeltagere, men i underkant av én prosent av all ungdom i samme alder. Ungdommene deltok i hovedsak på tre typer tiltak: Arbeidspraksis, Kvalifiseringstiltak og Lønnstilskudd. Arbeidspraksis var det tiltaket som oftest ble tilbudt ungdom fram til 2012. Gjennom tilrettelagt arbeidstrening og oppfølging skulle deltagerne få prøve ut hvilke muligheter som fantes i arbeidsmarkedet, og dermed øke sjansen for å komme ut i jobb. Kvalifiseringstiltak skulle heve kompetansen til deltagerne, enten gjennom yrkesrettet klasseromsundervisning eller mer jobbsøkerettede kurs. I tiltaket Lønnstilskudd jobbet deltagerne i ordinære bedrifter, men arbeidsgiver mottok tilskudd for deler av lønnen i inntil ett år. Målet var et varig arbeidsforhold også etter at tilskuddsperioden er over.

Kristine von Simson (2012) undersøker effekten av tiltaksdeltakelse for ungdom som ikke har fullført videregående skole. Studien tar utgangspunkt i registerdata over all ungdom som falt fra videregående utdanning i perioden 1994–2003. Ungdommene følges fra det tidspunktet de forlater videregående skole til de finner seg en jobb. Det undersøkes så om ungdom som deltar på tiltak, kommer raskere i jobb enn ungdom som ikke deltar på tiltak, og om tiltakserfaringen påvirker hvor lenge ungdommene blir i arbeidsmarkedet etterpå. Mens Lønnstilskudd har store positive effekter på jobbsannsynligheten og på det etterfølgende sysselsettingsforløpet, viser studien at Arbeidspraksis har en negativ effekt både på sannsynligheten for å komme inn i det ordinære arbeidsmarkedet og på å bli der. Med andre ord var det tiltaket som oftest ble tilbudt ungdom, det tiltaket som i gjennomsnitt fungerer dårligst.

Ungdom utenfor arbeidslivet: hva skal til og hva sier forskningen?

En stor andel av de som står utenfor arbeidsmarkedet ønsker å delta. Av ulike årsaker kan flere ha en nedsatt produksjonsevne som gjør at de ikke når opp til arbeidslivets krav. Selv etter å ha deltatt på ulike typer kompetansehevende og kvalifiserende tiltak, er det mange som opplever at de ikke mestrer kravene som stilles. Med dette som utgangspunkt argumenterer Holden, Markussen og Røed (2012) for en endret strategi i arbeidsmarkedet der virkemiddelbruken dreies fra de som ønsker arbeid til de som trenger arbeidskraft. Eller sagt på en enklere måte, det er behov for en bedre kobling mellom de som trenger arbeidskraft og kan nyttiggjøre seg ungdom og andre som av ulike grunner har falt ut av arbeidsmarkedet og de som ønsker å komme inn i arbeidsmarkedet. For å få til dette må virkemiddelbruken ifølge Holden, Markussen og Røed (2012) dreies mot de som trenger arbeidskraft. Spørsmålet blir da hva som skal til for at de som trenger arbeidskraft skal ta i mot arbeidstakere som det på grunn av en «rufsete» CV med hull kan være en risiko med. Dette temaet synes å være lite belyst i litteraturen.

Går vi til forskningen og ser hva den sier om hva som skal til for lykkes med å få ungdom som har falt ut av utdanningsløpet eller arbeidslivet inn igjen, er litteraturen adskillig rikere. I denne litteraturen er det noen sentrale suksesskriterier som går igjen. I Tabell 1 oppsummeres suksesskriteriene med referanse til et utvalg artikler.

Tabell 1 Kjennetegn på et vellykket tiltak

Et vellykket tiltak er kjennetegnet ved et fokus på...

Indre motivasjon

Den indre motivasjonen til deltagerne er en avgjørende faktor for å kunne lykkes med arbeidsmarkedstiltak.

Biniam (2011)

Krav til deltagerne

Å bli stilt krav til bidrar til innsats, gir øvelse i å prestere, og gjør det mindre fristende å bli med bare for å få goder.

Hernæs, Øystein, Simen Markussen, Knut Røed (2016)

Kobling mot arbeidsmarkedet

En nær kobling mot arbeidslivet, både i form og innhold, kan gi kunnskap om hvordan arbeidslivet fungerer og relevant erfaring. Bedriftene som tar i mot ungdommene må ha bruk for dem, og anse dem for reell arbeidskraft.

von Simson (2012); Djuve (2007)

Individuell tilpasning

Det er ikke nok å bare plassere ungdom i tiltak eller jobb. For at deltagerne skal kunne få noe ut av tiltakene og stå i en jobb, er det også viktig å finne den rette matchen mellom deltager/tiltak og deltager/jobb.

Frøyland (2012)

Oppfølging

En tett og langvarig oppfølging av både deltagere og arbeidsgivere er et nøkkelord når det gjelder måloppnåelse for arbeidsmarkedstiltak.

Frøyland (2012); Rambøll (2009)

Med en rik forskningslitteratur om hva som fungerer for å få ungdom i arbeid, kan man undres over hvorfor tiltak som ikke virker i det hele tatt er i bruk. Behovet for nytenking eller innovasjon gjennom å sette kunnskap ut i praksis synes i det minste å være godt dokumentert.

Hva gjør så Pøbelprosjektet?

Pøbelprosjektet – en sosial entreprenør støttet av Ferd sosiale entreprenører

Pøbelprosjektet henvender seg til ungdom mellom 15 og 30 år som enten er på vei mot utenforskap eller som allerede har havnet utenfor. Pøbelprosjektet selger tjenestene sine til NAV, og en stor andel av målgruppen har vært på ulike tiltak tidligere uten å lykkes.

Indre motivasjon, krav til deltagerne og individuell tilpasning

Pøbelprosjektet arrangerer kurs for ungdom som har falt ut av skole eller jobb. Etter endt kurs introduseres ungdommene for potensielle arbeidsgivere. Sentralt i Pøbelprosjektets metodikk står ungdommenes egne drømmer og motivasjon. For å få plass på kurs, må deltagerne tydelig vise at de er motiverte for å delta og komme med forslag til jobber de kunne tenke seg.3 Når man er kommet med i Pøbelprosjektet stilles det klare forventninger og krav, og det har konsekvenser ikke å innfri kravene som settes. Konsekvensene er rett og slett at man settes ut, men med muligheter til å søke på nytt når man er klar for å innfri Pøbelprosjektets krav. I utredningsarbeidet om sosiale entreprenører der Pøbelprosjektet var en av bedriftene som ble studert, fant vi eksempler på personer som ikke klarte kravene på første forsøk, men som ble tatt opp igjen en tid etterpå og da klarte kravene med glans (Vista Analyse, 2014).

Kravene som stilles er enkle, men de er absolutte. Følgende tekst er hentet fra Pøbelprosjektets hjemmeside og formidler godt hva kravene handler om (www.pobelprosjektet.no)

  • I Pøbelprosjektet har vi tre regler: Har du lyst til å slutte – bare slutt. Er du borte uten gyldig fravær, er du for syk til å være hos oss. Da er det bare å slutte – og stille seg i kø for å komme med oss igjen. Er du rusa, ser jeg at du er det. Da kan vi ble enige om å levere prøver, sier Eddi, som ikke syr puter under armene på ungdommer som er med i hans pøbelprosjekt.

  • Han sier at det å hente noen hjemme, for at de skal komme seg på jobb, er helt uaktuelt.

  • Hallo, vi driver ikke ambulanse. Vi henter ingen! Vi driver heller ikke med leke-jobber. Still opp, være presis. Men for å klare det må man ha lyst til å gjøre noe med livet sitt, sier Eddi, som hevder mye av problemet for mange er at de sitter oppe halve natta og spiller dataspill.

  • Ungdommer – og voksne sier de har problemer med å komme seg opp om morgenen. Det er ikke vanskelig å stå opp om morgenen. Det er vanskelig å legge seg tidlig, sier Eddi Eidsvåg, som er opptatt av at vi er gode nok.

Oppsummert handler kravene om å gjøre noe med sin egen livssituasjon sånn at man blir i stand til å jobbe, man møter opp presis og gjør det man blir bedt om, og man legger seg tidsnok til at man er i stand til å stå opp om morgenen for å møte presis og opplagt på jobb. Observasjoner og intervjuer viser at Pøbelprosjektet hjelper sine pøbler med å holde motivasjonen oppe, og det er også flere eksempler på at de holder tak i de som dropper ut for å få de motivert for et nytt forsøk. Kravene er likevel å betrakte som absolutte. I tillegg til kravene spiller Pøbelprosjektet på ungdommenes indre motivasjon gjennom å strekke seg langt for å kunne imøtekomme en av pøblenes tre drømmer.

Kobling til arbeidsmarkedet og risikoavlastning for arbeidsgiver

Pøbelprosjektet bruker mye tid på å identifisere og kartlegge deltagernes ressurser og muligheter, og hadde i 2013 en pool med over 7500 bedrifter som ønsket å ta i mot deltagerne på hospitering. Sett i lys av at det er knapphet på praksisplasser innenfor fagutdanningen i videregående skole, og at det offentlige virkemiddelapparatet sliter med å finne relevante arbeidsplasser til Pøbelprosjektets målgruppe, er resultatene på dette området unike. Mange potensielle arbeidsgivere gir et større arbeidsmarked og øker sannsynligheten for å finne en god match mellom deltager og bedrift.

Bedriftene som tar i mot pøblene får prøve ut deltagerne risikofritt, og kan når som helst sende tilbake ungdommene hvis det ikke er en god match. Samtidig ligger det i de fleste tilfeller muligheter til fast jobb hvis samarbeidet fungerer bra. Hver ungdom har sin egen oppfølger som besøker bedriften minimum 12 timer i måneden. Denne tette kontakten mellom Pøbelprosjektet, ungdom og bedrift reduserer risikoen for arbeidsgiver, som på denne måten får mulighet til å prøve ut ungdommene før en eventuell fast jobb.

I Vista Analyse (2014) finner vi nettopp det at «risikofritt» er en viktig forklaringsfaktor bak Pøbelprosjektets suksess med å etablere en stor og bred bedriftsdatabase. Arbeidsgivere kan i utgangspunktet være positive til å ta i mot ungdommer og til å gi de en reell mulighet til å komme inn i arbeidslivet. Mange kan likevel kvie seg for å ta i mot ungdommer av redsel for at det skal bli mye plunder og heft som følger med. Ved å gi trygghet for at Pøbelprosjektet faktisk er der, og også stiller opp og løser problemer, og i verste fall omplasserer ungdommen hvis det viser seg å være mismatch mellom arbeidsgiver og arbeidssøker, gjør at det kan oppleves som tryggere for arbeidsgivere å stille opp. Intervjuede arbeidsgivere viser til verdien av tryggheten for at ungdommen som eventuelt ikke passer hos dem blir ivaretatt videre, og at arbeidsgiver ikke trenger å bekymre seg.

Funn i Vista Analyse (2014) bekrefter at risikoavlastning er viktig for arbeidsgivere som ønsker å teste ut arbeidskraft og/eller ønsker å tilby opplæringsplasser. Risikoen er både av økonomisk art ved at feilplasseringer koster, og kanskje vel så viktig, av sosial og menneskelig art. Pøbelprosjektet gir en trygghet for at de tar seg av menneskene og løser eventuelle problemer som oppstår enten det handler om rus, manglende oppmøte eller andre problemer en pøbel eventuelt måtte ha med seg inn på arbeidsplassen.

Pøbelprosjektet bekrefter forskningsresultater gjennom praktisk erfaring

Pøbelprosjektet representerer en innovasjon i tiltakssektoren. Et sterkt fokus på individet samt på tilbudssiden i arbeidsmarkedet, representerer en ny måte å tenke på når det gjelder arbeidsmarkedstiltak. Pøbelprosjektet er innovativt på områder forskningen har identifisert som avgjørende for å kunne lykkes med arbeidsmarkedstiltak. Gjennom å sette ideer som støttes i forskingen ut i live lykkes Pøbelprosjektet med å få en stor andel «pøbler» i arbeid (Vista Analyse, 2014). Pøbelprosjektet lykkes i stor grad med å skape sosiale verdier gjennom å få ungdom utenfor arbeidslivet raskere i arbeid enn de ellers ville klart, de får ungdom som høyst sannsynlig ville stått utenfor arbeid inn i arbeidslivet, mens de for andre neppe har noen effekt utover det andre tiltak for å få ungdom i arbeid ville hatt. Forklaringen bak Pøbelprosjektets sosiale suksess sammenfaller med suksesskriterier som forskningslitteraturen har identifisert med vellykkede arbeidsmarkedstiltak for unge (jf. Tabell 1).

Så er det et aldri så lite paradoks som følger med historien om Pøbelprosjektet, nemlig at de viktigste suksesskriteriene bak resultatene som skapes ikke eller i svært liten grad har vært finansiert gjennom avtalene som gjøres med NAV. Når bestiller (NAV) i kravspesifikasjonen ikke bestiller det som skaper Pøbelprosjektets suksess, så vil heller ikke disse oppgavene finansieres. Dette er en utfordring som sosiale entreprenører med innovative velferdstjenester vil kunne møte innenfor områder som reguleres av offentlige innkjøpsordninger og anbudskonkurranser. Sosiale entreprenører som ønsker å levere tjenester til offentlig sektor vil derfor kunne møte tilleggsutfordringer utover utfordringer knyttet til tilgang til risikokapital, kompetanse og nettverk som er kjent fra ordninær entreprenørvirksomhet. Sånn sett svarer Pøbelprosjektet på definisjonen av en entreprenør ved at de på tross av motstand i form av manglende finansiering har klart å få igang nyskapnede virksomhet. Donorer, blant annet Ferd, diverse offentlige mer eller mindre ad hoc støttebevilgninger, og kreative inntektskilder holder Pøbelprosjektet igang.

Konklusjon

Pøbelprosjektet er et eksempel på godt sosialt entreprenørskap, men med en sårbar driftsøkonomi. Pøbelprosjektet har vist at det er mulig finne nye og innovative måter å arbeide på for å få ungdom ut i arbeid.

I litteraturen om forskning, innovasjon og entreprenørskap, finner vi det godt dokumentert at entreprenører er et viktig ledd i verdiskapingen. Van Praag og Versloot (2008) har for eksempel gått gjennom 57 empiriske studier av entreprenørskapets bidrag til økonomien. De konkluderer med at entreprenører har en viktig funksjon i økonomien. Entreprenørene står bak en stor andel av produktivitetsveksten, og de produserer og kommersialiserer innovasjoner av høy kvalitet.

Fra forskings- og innovasjonslitteraturen vet vi også at det på grunn av markeds- og systemsvikt forskes mindre enn det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt, og at det kan være hindringer for å realisere samfunnsøkonomiske lønnsomme innovasjoner. Dette gjelder trolig også velferdsområder og tjenesteproduksjon som ligger under offentlig sektors ansvar.

Innenfor økonomisk teori er det et grunnleggende resultat at et velfungerende marked er mest egnet til å allokere ressursene slik at varer og tjenester produseres mest mulig effektivt. Et velfungerende marked krever at det er konkurranse, perfekt informasjon, ingen eksternaliteter og at prisen reflekterer etterspørselen. Når det gjelder sosiale entreprenører og markedene (i den grad det er markeder på det aktuelle området) vil ofte samtlige tre forutsetninger være brutt. Ved positive eksterne effekter er samfunnets nytte større enn bedriftenes nytte av virksomheten. Markeds- og systemsvikt knyttet til entreprenørskap fører til at verdien av entreprenørskap er større for samfunnet enn for den enkelte bedrift. Budsjettrestriksjoner og innkjøpsreglement gjør at betalingen som ytes ved leveranser til en offentlig aktør, ikke nødvendigvis reflekterer betalingsvilligheten for tjenesten som gis.

Dette betyr at det fra et samfunnsøkonomisk perspektiv kan bli en underetablering av entreprenører (inkludert sosiale entreprenører) og at innovasjon og utvikling bremses. I tilfeller der den samfunnsøkonomiske verdien er større enn den bedriftsøkonomiske verdien av å etablere en virksomhet, kan det argumenteres for at myndighetene bør tilrettelegge for eller stimulere til økt entreprenørskap der også sosiale entreprenører inkluderes. Hvorvidt samfunnet bør stimulere denne type virksomhet, samt hvordan virkemidlene best bør utformes, er et annet spørsmål som ikke tas opp i denne artikkelen. Det bør uansett ikke være en automatikk i at et gap mellom bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet skal utløse offentlige tiltak. Derimot er det rimelig å forvente at eventuelle tiltak som er kostnadseffektive eller treffer målene bedre enn etablert praksis slipper til. Markeds- og systemsvikter som blokkerer for å realisere samfunnsøkonomiske gevinster bør på et prinsipielt grunnlag søkes løst så lenge gevinstene som kan utløses er større enn kostnadene ved å fjerne eventuelle barrierer.

Pøbelprosjektet er skapt i et hull mellom kunnskap om hva som virker og hva som faktisk gjøres. Pøbelprosjektet er godt sosialt entreprenørskap fordi de har klart å finne nye og bedre måter å få flere unge i arbeid på, og skaper sosiale verdier og samfunnsøkonomiske verdier. Prosjektet har vært og er avhengig av donorer og sideinntekter for å kunne skape ønskede sosiale verdier. Hvorvidt dette kan sies å være en «businesslike» modell kan diskuteres.

Referanser

Biniam, Y. 2011. «Ungdom og arbeidsmarkedstiltak. Et kvalitativt studium på hvordan arbeidsledig ungdom opplever situasjonen som deltager på arbeidsmarkedstiltak.»

Dees, G., Emerson, J., & Economy, P. 2002. Strategic Tools fpr Sosial Entrepreneurs: Enhangcing the Perormance of Your Enterprising Nonprofit.

Djuve, A. 2007. «Vi får jo to ekstra hender – Arbeidsgivers syn på praksisplasser for ikke-vestlige innvandrere.» Rapport 2007:26 Fafo .

Frøyland, K. 2012. «Inkludering av ungdom i skole eller arbeid. Tiltak, metoder, samarbeid og samordning i og rundt NAV-kontoret. Første delrapport fra evaluering av utviklingsarbeid i 13 prosjektområder». AFI-rapport 20/2012.

Goldsmith, S., Geogres, G., & Burke, T. 2010. The Power of Social Innovation. How Civic Entrepreneurs Ignite Community Networks for Good.

Hernæs, Ø., Markussen, S., & Røed, K. 2016. «Can Welfare Conditionality Combat High School Dropout?» IZA Dicussion paper 9644 .

Holden, S., Markussen, S., & Røed, K. 2012. «Arbeid til alle?» Samfunnsøkonomen 9/2012.

Meld. St. 12 (2012–2013). (u.d.). Perspektivmeldingen 2013.

Nordisk ministerråd. 2015. Sosialt entreprenørskap og sosial innovasjon. Kartlegging av innsats for sosialt entreprenørskap og sosial innovasjon i Noden. TemaNord 2015:502.

Noridsk ministerråd. 2011. Kreativitet, innovasjon og entreprenørskap i utdanningssytemene i Norden. Bakgrunn og begrepsinnhold basert på politisk initiering og strategivalg. Av: Michael Dal, Julie Borup Jensen, Ella Lindfors, Birthe Lund, Sissel Ovesen, Ove K. Pedersen, Bente Rotefoss, Jarle Sjøvoll, Gudrun Svedberg, Thordis Thordardisdottir.

Rambøll. 2009. «Kartlegging av ungdomstiltak». Oslo: NAV Drift og utvikling.

Rasmussen, I. 2007. Samarbeid i arbeidslivet som bidrar til produktivitet – den norske modellen. Notat publisert under «Dugnad for verdiskapskaning – Kunnskapsplattformen» v) Tekna, LO og NHO. Vista Analyse – www.vista-analyse.no.

Van Praag, C., & Versloot, P. 2008. The economic benefits and cost of entrepreneurship. Foundations and Trends in Entrepreneurship 4 (2) .

Vista Analyse. 2010. Samfunnsøkonomiske konsekvenser av marginalisering blant ungdom. Av Ingeborg Rasmussen, Vivian A Dyb, Nicolai Heldal og Steinar Strøm.

Vista Analyse. 2014. Ferd sosiale entreprenører. Effekter og verdier. Av Ingebrog Rasmussen og Kristine von Simson.

von Simson, K. 2012. «Veier til jobb for ungdom uten fullført videregående opplæring: Kan vikarbyråer og arbeidsmarkedstiltak lette overgangen fra utdanning til arbeidsliv?» Søkelys på arbeidslivet 1–2/2012 .

1 Denne artikkelen er basert på utredningsarbeid finansiert av Ferd Sosiale entreprenører, dokumentert i rapporten: Ferd Sosiale entreprenører. Effekter og verdier. Vista Analyse, rapport 2014/09, av Ingeborg Rasmussen og Kristine von Simson.
2Se Samarbeid i arbeidslivet som bidrar til produktivitet – den norske modellen (Rasmussen, 2007) for en kortfattet oversikt over sentrale trekk ved den norske modellen.
3Kilde: Intervju med deltager og observasjon fra opptaksmøte i Oslo, høst 2013.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon