Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Folkefinansiering: Status og fremtidsutsikter

Tor Helge Aas er førsteamanuensis i ledelse ved Handelshøyskolen, Universitetet i Agder. E-post: tor.h.aas@uia.no

Rotem Shneor er førsteamanuensis i ledelse ved Handelshøyskolen, Universitetet i Agder, og leder av «Nordic Crowdfunding Alliance». E-post: rotem.shneor@uia.no

Folkefinansiering er en kapitalinnhentingsmetode der mange personer går sammen om å reise kapital til et bestemt formål. Det totale beløpet som reises gjennom folkefinansiering kan være betydelig, men beløpet hver enkeltperson bidrar med er normalt relativt beskjedent. Potensialet til folkefinansiering har økt betydelig de senere år blant annet med bakgrunn i etableringen av sosiale nettsamfunn. I denne artikkelen diskuterer vi røttene til folkefinansiering, hvilke former for folkefinansiering som finnes, og hvilke suksessfaktorer som knytter seg til folkefinansiering. Deretter fokuserer vi på fordelene og utfordringene med folkefinansiering i Norden og til slutt konkluderer vi ved å diskutere implikasjoner både for praksis og forskning.

Nøkkelord: folkefinansiering, crowdfunding, kapitalinnhenting, entreprenørskap, eierkapital, donasjon, lån, Norden

Innledning

Folkefinansiering, eller crowdfunding på engelsk, handler om å skaffe kapital fra en stor gruppe personer. Gjennom folkefinansiering bidrar hver enkeltperson med et relativt lite beløp, og metoden er et alternativ til mer tradisjonelle kapitalinnhentingsmetoder der man henter kapital fra et lite antall investorer og støttespillere (Belleflamme, Lambert og Schwienbacher 2014). Moderne folkefinansieringskampanjer lanseres ofte på Internett uten bruk av finansielle mellomledd (Mollick 2014). Fenomenet folkefinansiering har eksistert lenge, men etableringen av ulike nettbaserte folkefinansieringsplattformer har medført at interessen har økt betydelig de senere år (Kuppuswamy og Bayus 2013, Lawton og Marom 2012). Faktisk indikerer de siste rapportene at så mye som 16 milliarder dollar ble hentet på verdensbasis via folkefinansiering i 2014, og at beløpet ble mer enn doblet til 34 milliarder dollar i 2015 (Massolution 2015). Estimater tyder på at kapitalen hentet via folkefinansiering vil være større enn den totale mengden av annen risikokapital i verden i 2016 (Massolution 2015), og at beløpet vil være hele 93 milliarder dollar i 2025 (infoDev 2013).

For å forstå den moderne varianten av folkefinansiering må vi først reflektere over begrepet og sette det inn i en større sammenheng. Moderne folkefinansiering kan spores tilbake til den digitale revolusjonen generelt, og til kommunikasjonsdynamikken forbundet med fremveksten av Web 2.0 spesielt (Shneor og Flåten 2015). Web 2.0 reflekterer ideologiske og teknologiske tilnærminger for bruk av Internett som «en plattform der innhold og applikasjoner kontinuerlig endres av deltakende og samarbeidende brukere» (Kaplan og Haenlein 2010, s. 61). En viktig manifestasjon av Web 2.0 er sosiale media som muliggjør dannelsen av nettsamfunn som legger til rette for at medlemmene kan samhandle (Shneor og Flåten 2015) og utvikle personlige relasjoner (Spaulding 2010). Nettsamfunn består gjerne av en gruppe mennesker som deler de samme interessene, og som møtes regelmessig for å samhandle rundt emner av felles interesse (Ridings og Gefen 2004). Problemløsning i slike nettsamfunn skjer ofte gjennom en nettbasert dugnad, som på engelsk kalles crowdsourcing, som utnytter medlemmenes kollektive intelligens (Brabham 2013).

Med bakgrunn i dette kan moderne folkefinansiering, eller crowdfunding, sees på som nettsamfunnsaktivert kapitalinnhenting som bygger på de samme prinsippene som dugnader i nettsamfunn, eller crowdsourcing, men som er tilpasset kapitalinnhenting som formål (Belleflamme, Lambert og Schwienbacher 2014, Macht og Weatherston 2014). På grunn av sin forankring i nettsamfunn, har folkefinansiering fordeler som går langt utover de faktiske beløpene som blir hentet fra medlemmer i nettsamfunnet. Andre fordeler knytter seg for eksempel til at brukerne får tilgang til verdifulle tilbakemeldinger om konsepter som er under utvikling (Gerber, Hui og Kuo 2012), at brukerne får verifisert prosjektets legitimitet (Frydrych, m.fl. 2014), og at brukerne får direkte tilgang til, og en mulighet til å interagere med ulike interessenter som for eksempel potensielle kunder, samarbeidspartnere, media, samt eksisterende og fremtidige finansieringskilder (Macht og Weatherston 2014, Mollick og Kuppuswamy 2014).

Folkefinansieringskampanjer kan gjøre bruk av en rekke sosiale medier, men en bestemt folkefinansieringsplattform står som regel sentralt. En folkefinansieringsplattform er en applikasjon på Internett som knytter sammen prosjekteiere og deres potensielle støttespillere, og legger til rette for utveksling av informasjon mellom dem. Det er anslått at det finnes over 1200 folkefinansieringsplattformer i drift på verdensbasis (Massolution 2015). Plattformenes geografiske nedslagsfelt, sektorfokus og omfang varierer. Forretningsmodellen til en bestemt plattform er avhengig av hvilken type folkefinansieringskampanje den kjører, men det vanlige er at plattformen får en provisjon av kapitalen den bidrar til å hente. De viktigste formene for folkefinansiering er eierkapital, lån, donasjoner og belønning (Belleflamme, Lambert og Schwienbacher 2014, Kuppuswamy og Bayus 2013, Mollick 2014), og de fleste plattformer har spesialisert seg på kun én av disse formene. De siste årene har imidlertid stadig flere plattformer søkt å diversifisere tjenestene sine ved å tilby kombinasjoner av ulike folkefinansieringstyper, for eksempel en kombinasjon av eierkapital og lån, eller en kombinasjon av belønning og donasjon.

Former for folkefinansiering

Ifølge en rekke nyere rapporter er lån den formen for folkefinansiering som i de senere år har stått for den største andelen. Lån har blitt estimert til å utgjøre over 70 % av den totale kapitalen innhentet gjennom folkefinansiering både på verdensbasis og i Europa i 2014 (Massolution 2015, Wardrop, m.fl. 2015). Denne formen for folkefinansiering handler om å reise kapital gjennom å etablere en låneavtale mellom en gruppe långivere og en låntager. I forbindelse med denne formen for folkefinansiering tar noen plattformer en rolle som mellommenn, mens andre kun formidler kontakt mellom långivere og låntagere (De Buysere, et al. 2012). De tre viktigste typer lån er næringslån, forbrukslån og mikrolån. Når det gjelder mikrolån er det verdt å merke seg at långiver i noen tilfeller kan være mer interessert i den sosiale nytten lånet gir enn avkastningen (Allison, et al. 2015, Galak, Small og Stephen 2011).

En annen form for folkefinansiering har som mål å hente eierkapital til selskaper, for eksempel gjennom ervervelse av aksjer (De Buysere, et al. 2012). Nasjonale reguleringer, for eksempel knyttet til emisjoner, begrenser imidlertid ofte mulighetene for denne formen for folkefinansiering (Belleflamme, Lambert og Schwienbacher 2014, Schwienbacher og Larralde 2012). Likevel, til tross for begrensningene, er denne typen folkefinansiering forventet å vokse raskere enn andre former for folkefinansiering (Cholakova og Clarysse 2015). Dette skyldes spesielt at USA i 2012 vedtok en ny lov, «JOBS Act», som hadde som intensjon å gjøre det enklere å reise privat eierkapital til små bedrifter blant annet gjennom folkefinansiering.

En alternativ folkefinansieringsmodell som også har som formål å skaffe kapital til bedrifter, tar sikte på å reise kapital gjennom å etablere avtaler om å dele fremtidige inntekter eller overskudd. Økonomiske bidrag gjennom folkefinansiering vil her typisk dekke kostnadene til produktutvikling og tidlig produksjon, og på et senere stadium vil bidragsyterne typisk bli belønnet med en andel av inntektene eller overskuddet som genereres fra salg av disse produktene (Belleflamme, Lambert og Schwienbacher 2014). I denne sammenheng fant en studie av Belleflamme m.fl. (2013) som undersøkte individuell folkefinansiering (det vil si folkefinansiering som kjøres uavhengig av og utenfor spesialiserte plattformer) at gründere foretrekker modeller basert på overskuddsdeling når prosjektene krever relativt store investeringer, mens de foretrekker modeller basert på ikke-monetær belønning når kapitalbehovet er forholdsvis lite.

Ikke-monetær belønningsbasert folkefinansiering er den mest kjente formen for folkefinansiering, selv om beløpene som blir reist gjennom denne formen vanligvis er små (Belleflamme, Lambert og Schwienbacher 2014, Cholakova og Clarysse 2015). Denne formen for folkefinansiering forbindes ofte med ledende globale folkefinansieringsplattformer som Kickstarter og Indiegogo. Her betaler bidragsytere typisk for et nytt produkt allerede mens produktet er under utvikling, og så brukes inntektene til å fullføre utviklingen og produksjonen av det nye produktet. I belønningsbasert folkefinansiering belønnes de finansielle bidragsytere vanligvis med ikke-monetære gaver, priser, produkter og/eller tjenester (De Buysere, et al. 2012). Andre belønninger kan for eksempel være takkebrev til bidragsytere, signerte bilder av gründerteamet, anerkjennelse av bidragsytere på skilt i selskapets lokaler og nettsteder, prisavslag til bidragsytere på produkter, oppkalling av produktet etter bidragsytere og møter med gründerne. Videre kan belønningene forsterkes med aspekter av crowdsourcing, for eksempel ved at bidragsyterne får anledning til å komme med kreative innspill i utviklings- og/eller produksjonsprosessen.

Den siste formen for folkefinansiering er basert på donasjoner. Her gir bidragsyterne et bidrag uten å forvente andre belønninger enn tilfredsstillelsen det gir å bidra til økt velferd og trivsel for de som berøres av bidraget (De Buysere, et al. 2012). Bidragsytere i donasjonsbasert folkefinansiering kan med andre ord ses på som filantroper som drevet av altruistiske motivasjoner, donerer pengene sine uten forventninger om konkrete belønninger (Kuppuswamy og Bayus 2013). Det er imidlertid verdt å merke seg at forskning har funnet at belønninger indirekte også spiller en rolle i donasjonsbasert folkefinansiering. Bidragsytere ønsker typisk å dele innlegg på sosiale medier om årsaken til at de har gitt en donasjon, og dette ønsket øker med størrelsen på donasjonen (Castillo, Petrie og Wardell 2014). Anledningen til å dele innlegg i sosiale medier kan derfor indirekte ses på som en belønning i donasjonsbasert folkefinansiering.

Suksessfaktorer

Selv om nettbasert folkefinansiering er et relativt nytt fenomen, både fra et praktisk og et akademisk ståsted, er forskningen allerede i stand til å gi oss en initiell oversikt over hvilke faktorer som påvirker suksess i forbindelse med folkefinansiering. Tidlige studier av suksessfaktorer peker på betydningen av den sosiale kapitalen til gründere eller prosjekteiere. Både den sosiale kapitalen som eksisterer før og den som blir utviklet under folkefinansieringskampanjen har betydning. Zheng m.fl. (2014) finner blant annet at båndene i gründeres sosiale nettverk, gründeres opplevde forpliktelse til å finansiere andre gründere, og det at gründere og bidragsytere har en felles oppfatning av hvilken betydning folkefinansiering har, er faktorer som alle har signifikante effekter på ytelse både i Kina og i USA.

Denne innsikten korresponderer godt med forskningsfunn som viser viktigheten av gründeres sosiale kapital også utenfor folkefinansieringssamfunnet. Dette inkluderer sosial kapital fra venner og familie, som ofte påvirker bidragene i den tidlige fasen av folkefinansieringskampanjer (Agrawal, Catalini og Goldfarb 2015). Forskning har også anerkjent betydningen av at sosial kapital skapes inne i folkefinansieringssamfunnet som følge av samspill mellom ulike kampanjeeiere og bidragsytere (Colombo, Franzoni og Rossi-Lamastra 2015). Aktørene kan ofte styrke følelsen av samhørighet til et fellesskap med samme interesser og idealer (Gerber, Hui og Kuo 2012). Noen av disse dynamikkene ble tatt til følge av Lehner (2014) som foreslo at mens suksess er basert på gründeres sosiale kapital, så er selve transformasjonen av suksess til økonomisk kapital moderert av kulturell og symbolsk kapital som utvikles gjennom folkefinansieringsprosessen. Likevel, den sosiale kapitalen til gründere og prosjekteiere, både fra utsiden og innsiden av folkefinansieringssamfunnet, bidrar til å akselerere kapitalinnhentingsprosessen (Colombo, Franzoni og Rossi-Lamastra 2015).

Andre studier peker på at suksessfaktorene er situasjonsavhengige. Pitschner og Pitschner-Finn (2014) fant for eksempel at det er betydelig mer sannsynlig at non-profit prosjekter når sine kapitalinnhentingsmål enn for-profit prosjekter. Videre fant de at non-profit prosjekter typisk mottar større bidrag fra den gjennomsnittlige bidragsyteren enn for-profit prosjekter, men siden antall bidragsytere i for-profit prosjekter typisk er høyere, klarer disse prosjektene ofte å hente inn større totalbeløp gjennom folkefinansiering. Når det gjelder donasjonsbasert folkefinansiering fant Meer (2014) at sterk konkurranse med andre prosjekter innen samme område reduserer sannsynligheten for at en bestemt kampanje blir en suksess. Andre forskere har understreket betydningen av kommunikasjon og profesjonalitet gjennom hele perioden kampanjen pågår (Mollick 2014, Müllerleile og Joenssen 2015). Profesjonalitet innebærer for eksempel å holde presentasjoner, å gjennomføre kontinuerlige oppdateringer av kampanjen og å delta i samfunnsdebatten (Mollick 2014, Müllerleile og Joenssen 2015).

Folkefinansiering i et nordisk perspektiv

I tråd med den internasjonale trenden, har folkefinansiering i Norden vokst raskt de siste årene (Shneor 2015). Størrelsen på beløpene som hentes inn gjennom folkefinansiering per innbygger varierer imidlertid betydelig mellom de nordiske landene. De nordiske landene representerer således både ledere (Sverige) og etternølere (Norge) i forhold til adopsjon av folkefinansiering (Wardrop, m.fl. 2015).

I dag er det nær femten lokalt forankrede folkefinansieringsplattformer som opererer i Norden. Majoriteten av disse er veldig små og unge bedrifter som har spesialisert seg på en bestemt form for folkefinansiering (Shneor 2015). Flertallet fokuserer på belønningsbasert folkefinansiering og noen fokuserer på donasjonsbasert folkefinansiering. Dette skyldes i hovedsak at det er uproblematisk å implementere disse formene for folkefinansiering i forhold til de gjeldende nasjonale lovverkene i Norden (op. cit).

Situasjonen for låne- og eierkapitalbasert folkefinansiering er ifølge Shneor (2015) annerledes. Disse formene for folkefinansiering er i de nordiske landene styrt av et lovverk som ble formulert før nettsamfunnsbasert folkefinansiering eksisterte. Nordiske myndigheter har til nå vært ganske passive i forhold til å tilpasse og fornye lovverket til fordel for nettsamfunnsbasert folkefinansiering. Dette skyldes dels en bekymring for at folkefinansiering vil svekke forbrukerbeskyttelsen og dels manglende kjennskap til folkefinansiering som fenomen. Den offisielle holdningen i de nordiske landene synes å være at man ønsker at EU skal utarbeide felles retningslinjer som de enkelte landene i neste omgang kan rette seg etter. Likevel bør det bemerkes at aktiv lobbyvirksomhet til en viss grad har ført til lovendringer og nye tolkninger av eksisterende lovverk, spesielt i Danmark og Finland. Slike lovendringer er viktig for at de nordiske landene skal bli i stand til å realisere vekstpotensialene til låne- og eierkapitalbasert folkefinansiering. En fersk rapport (Wardrop, m.fl. 2015) indikerer at folkefinansierte forbrukslån i Europa (eksklusiv Storbritannia) representerte 44 % av den totale kapitalinnhentingen gjennom folkefinansiering i 2014. Tilsvarende tall for næringslån og eierkapitalinnhenting var henholdsvis 15 % og 14 %. Rapporten hevder også at forbrukslån vokste med 113 % per år de siste tre årene, mens næringslån og eierkapitalinnhenting vokste med henholdsvis 272 % og 116 % per år i den samme perioden.

Hvis vi ser bort fra folkefinansierte lån, er det anslått at det er hentet inn over 25 millioner euro på nordiske folkefinansieringsplattformer de senere årene. I tillegg anslås det at nordiske aktører har hentet inn omtrent 15 millioner euro via globale folkefinansieringsplattformer som for eksempel Kickstarter og Indiegogo, og internasjonale plattformer med lokale tilpasninger som for eksempel Crowdcube. Dessuten, siden eierkapitalbasert folkefinansiering er forbundet med betydelig større beløp enn de andre formene for folkefinansiering, er det verdt å merke seg at det anslås at de to ledende nordiske aktørene, «Invesdor» i Finland og «FundedByMe» i Sverige, står for mellom 60 og 70 % av den totale kapitalen innhentet gjennom folkefinansiering i perioden fra 2012 til 2015, når vi ser bort fra lånebasert folkefinansiering. Når det blir kjent internasjonalt at nordiske folkefinansieringskampanjer de senere år har klart å innhente betydelig kapital forventes det at de nordiske plattformene vil møte økende konkurranse fra internasjonale plattformer.

I lys av disse tallene og i lys av at det er begrenset tilgang på risikovillig kapital i Norden (Johansson m.fl. 2011, Napier, m.fl. 2012), kan vi slutte at folkefinansiering har potensial til å bli en viktig kapitalinnhentingsmetode for gründere og prosjekteiere i Norden. Spesielt forventes det at folkefinansiering kan bidra til å øke tilgangen på risikovillig kapital i de tidlige fasene av nyetableringer, samt bidra til å øke eierkapitalen i vellykkede nyetableringer. Som følge av disse positive forventningene har vi i Norden sett fremveksten av flere nye foreninger, som for eksempel «Dansk Crowdfunding Forening» og «Nordic Crowdfunding Alliance». Disse foreningene søker å fremme folkefinansiering og adressere utfordringer knyttet til denne formen for kapitalinnhenting. Foreningene gjør dette ved å samle ressurser og kunnskap fra ulike offentlige og private aktører og initiere samarbeid om utvikling, utdanning og støtte av folkefinansiering i Norden (Shneor 2015).

Konklusjon

Folkefinansiering er en kapitalinnhentingsmetode som har hatt en eksponentiell vekst de siste årene (Belleflamme, Lambert og Schwienbacher 2014, Cholakova og Clarysse 2015, Frydrych, m.fl. 2014, Mollick 2014). Den moderne formen for folkefinansiering handler om å skaffe flere små beløp fra mange enkeltpersoner gjennom å utnytte nettsamfunn. I denne artikkelen har vi beskrevet det konseptuelle fundamentet for folkefinansiering som fenomen, diskutert hvilke ulike former for folkefinansiering som finnes og fremhevet noen viktige suksessfaktorer. I tillegg har vi gitt en oversikt over status og fremtidsutsikter for folkefinansiering i Norden. Til slutt vil vi nå konkludere ved å diskutere implikasjoner for praksis og forskning:

Dagens folkefinansieringspraksis har implikasjoner for prosjekteiere og gründere, folkefinansieringsplattformeiere og offentlige aktører. Erfaringene med folkefinansiering tilsier at gründere og prosjekteiere bør vurdere folkefinansiering som kapitalinnhentingsmetode særlig fordi folkefinansiering har en rekke potensielle gevinster som går utover de faktiske beløpene som blir hentet. For å realisere slike gevinster bør gründeren eller prosjekteieren først velge den formen for folkefinansiering som passer best i forhold til formålet og behovene. Deretter bør aktøren planlegge og gjennomføre en kampanje som utnytter eksisterende sosial kapital, har et godt innhold og oppleves som engasjerende. Det er en fordel dersom aktøren samtidig bidrar som et aktivt medlem i et folkefinansieringssamfunn ettersom sosial kapital typisk skapes gjennom slike aktiviteter. Plattformeiere bør investere i utvikling av brukergrensesnitt, forretningsmodeller og tjenester som bidrar til økt verdi for brukerne blant annet gjennom å legge til rette for interaktiv kommunikasjon. Samtidig bør plattformeiere være i kontinuerlig dialog med myndighetene både for å bli i stand til å etterleve lovverket og sikre omdømmet til deres plattform, men også for å gi innspill til myndighetene dersom endringer i lovverket er nødvendig. Til slutt bør offentlige myndigheter formelt omfavne folkefinansiering, justere lovverket, etablere samarbeid mellom det offentlige virkemiddelapparatet og folkefinansieringsplattformer og etablere opplæringstilbud til relevante målgrupper derunder blant annet kommersielle, sosiale og kulturelle gründere.

Nettsamfunnsbasert folkefinansiering er et relativt nytt fenomen som mottar økende interesse fra ulike aktører. Foreløpig er imidlertid den forskningsbaserte kunnskapen om fenomenet begrenset, noe som gir mange muligheter for videre forskning. Mer forskning er for eksempel nødvendig for å få bedre kunnskap om drivere og barrierer for ulike former for folkefinansiering i ulike land og sektorer. Det er også behov for forskning for å få mer kunnskap om i hvilken grad og på hvilken måte folkefinansiering erstatter, utvider og supplerer mer tradisjonelle kapitalinnhentingsmetoder. Videre er det et stort behov for analyser av bidragsyteres motivasjon og erfaringer i forbindelse med folkefinansiering, selv om noen slike analyser til en viss grad allerede foreligger. Andre relevante forskningstematikker knytter seg til nettverksdynamikk, og -struktur og særlig hvordan kunnskap flyter i nettsamfunn i folkefinansieringssammenheng. Longitudinelle studier vil være av særlig interesse, ettersom slike studier vil være i stand til å fange forskjeller mellom ulike stadier i folkefinansieringsprosessen.

Allison, Thomas H., Blakley C. Davis, Jeremy C. Short, and Justin W. Webb. 2015. «Crowdfunding in a Prosocial Microlending Environment: Examining the Role of Intrinsic Versus Extrinsic Cues.» Entrepreneurship Theory and Practice 39, no. 1: 53–73.

Müllerleile, Thomas, and DieterWilliam Joenssen. 2015. «Key Success-Determinants of Crowdfunded Projects: An Exploratory Analysis.» Chap. 24 In Data Science, Learning by Latent Structures, and Knowledge Discovery, edited by Berthold Lausen, Sabine Krolak-Schwerdt and Matthias Böhmer. Studies in Classification, Data Analysis, and Knowledge Organization, 271–81: Springer Berlin Heidelberg.

Referanser

Agrawal, Ajay, Christian Catalini, and Avi Goldfarb. 2015. «Crowdfunding: Geography, Social Networks, and the Timing of Investment Decisions.» Journal of Economics & Management Strategy 24, no. 2: 253–74.

Allison, Thomas H., Blakley C. Davis, Jeremy C. Short, and Justin W. Webb. 2015. «Crowdfunding in a Prosocial Microlending Environment: Examining the Role of Intrinsic Versus Extrinsic Cues.» Entrepreneurship Theory and Practice 39, no. 1: 53–73.

Belleflamme, Paul, Thomas Lambert, and Armin Schwienbacher. 2014. «Crowdfunding: Tapping the Right Crowd.» Journal of Business Venturing 29, no. 5: 585–609.

Belleflamme, Paul. 2013. «Individual Crowdfunding Practices.» Venture Capital 15, no. 4: 313–33.

Brabham, Daren C. 2013. «Crowdsourcing». The Mit Press Essential Knowledge Series. Cambridge, MA: MIT Press.

Castillo, Marco, Ragan Petrie, and Clarence Wardell. 2014. «Fundraising through Online Social Networks: A Field Experiment on Peer-to-Peer Solicitation.» Journal of Public Economics 114: 29–35.

Cholakova, Magdalena, and Bart Clarysse. 2015. «Does the Possibility to Make Equity Investments in Crowdfunding Projects Crowd out Reward-Based Investments?». Entrepreneurship Theory and Practice 39, no. 1: 145–72.

Colombo, Massimo G., Chiara Franzoni, and Cristina Rossi-Lamastra. 2015. «Internal Social Capital and the Attraction of Early Contributions in Crowdfunding.» Entrepreneurship Theory and Practice 39, no. 1: 75–100.

De Buysere, Kristof, Oliver Gajda, Ronald Kleverlaan, and Dan Marom. 2012. A Framework for European Crowdfunding. https://d21buns5ku92am.cloudfront.net/26522/documents/17930-1351284179-FRAMEWORK_EU_CROWDFUNDING.pdf.

Frydrych, Denis, Adam J. Bock, Tony Kinder, and Benjamin Koeck. 2014. «Exploring Entrepreneurial Legitimacy in Reward-Based Crowdfunding.» Venture Capital 16, no. 3: 247–69.

Galak, Jeff, Deborah Small, and Andrew T. Stephen. 2011. «Microfinance Decision Making: A Field Study of Prosocial Lending.» Journal of Marketing Research 48, no. SPL: S130-S37.

Gerber, Elizabeth M., Julie S. Hui, and Pei-Yi Kuo. 2012. «Crowdfunding: Why People Are Motivated to Post and Fund Projects on Crowdfunding Platforms.»

infoDev. 2013. «Crowdfunding’s Potential for the Developing World.» Washington DC: Information for Development Program (infoDev)/The World Bank.

Johansson, Erik, Peter Alhanko, Paulus Hidén, Erna Sif Jónsdóttir, Janne Juusela, Finn J. Lernø, Carl-Peter Mattsson, et al. 2011. Obstacles to Nordic Venture Capital Funds – Promoting a Common Nordic Venture Capital Market. Oslo: Nordic Innovation Publishing.

Kaplan, Andreas M., and Michael Haenlein. 2010. «Users of the World, Unite! The Challenges and Opportunities of Social Media.» Business Horizons 53, no. 1: 59–68.

Kuppuswamy, Venkat, and Barry L. Bayus. 2013. «Crowdfunding Creative Ideas: The Dynamics of Project Backers in Kickstarter.»

Lawton, Kevin , and Dan Marom. 2012. The Crowdfunding Revolution: How to Raise Venture Capital Using Social Media. McGraw-Hill.

Lehner, Othmar M. 2014. «The Formation and Interplay of Social Capital in Crowdfunded Social Ventures.» Entrepreneurship & Regional Development 26, no. 5/6: 478–99.

Macht, Stephanie A., and Jamie Weatherston. 2014. «The Benefits of Online Crowdfunding for Fund-Seeking Business Ventures.» Strategic Change 23, no. 1–2: 1–14.

Massolution. 2015. 2015cf – Crowdfunding Industry Report. http://www.crowdsourcing.org/editorial/global-crowdfunding-market-to-reach-344b-in-2015-predicts-massolutions-2015cf-industry-report/45376.

Meer, Jonathan. 2014. «Effects of the Price of Charitable Giving: Evidence from an Online Crowdfunding Platform.» Journal of Economic Behavior & Organization 103: 113–24.

Mollick, Ethan. 2014. «The Dynamics of Crowdfunding: An Exploratory Study.» Journal of Business Venturing 29, no. 1: 1–16.

Mollick, Ethan, and Venkat Kuppuswamy. 2014. «After the Campaign: Outcomes of Crowdfunding.» UNC Kenan-Flagler Research

Müllerleile, Thomas, and DieterWilliam Joenssen. 2015. «Key Success-Determinants of Crowdfunded Projects: An Exploratory Analysis.» Chap. 24 In Data Science, Learning by Latent Structures, and Knowledge Discovery, edited by Berthold Lausen, Sabine Krolak-Schwerdt and Matthias Böhmer. Studies in Classification, Data Analysis, and Knowledge Organization, 271–81: Springer Berlin Heidelberg.

Napier, Glenda, Petri Rouvinen, Dan Johansson, Thorvald Finnbjornsson, Espen Solberg, and Katrine Pedersen. 2012. The Nordic Growth Entrepreneurship Review 2012. Oslo: Nordic Innovation Publications.

Pitschner, Stefan, and Sebastian Pitschner-Finn. 2014. «Non-Profit Differentials in Crowd-Based Financing: Evidence from 50,000 Campaigns.» Economics Letters 123, no. 3: 391–94.

Ridings, Catherine M., and David Gefen. 2004. «Virtual Community Attraction: Why People Hang out Online.» In, Journal of Computer Mediated Communication 10, no. 1. http://jcmc.indiana.edu/vol10/issue1/ridings_gefen.html.

Schwienbacher, Armin, and Benjamin Larralde. 2012. «Crowdfunding of Small Entrepreneurial Ventures.» Chap. 12 In The Oxford Handbook of Entrepreneurial Finance, edited by Douglas Cumming. 369–91. New York, NY: Oxford University Press.

Shneor, Rotem. 2015. «View from the Field: Nordic Countries.» In Moving Mainstream: The European Alternative Finance Benchmarking Report, edited by Robert Wardrop, Bryan Zhang, Raghavendra Rau and Mia Gray. London: University of Cambridge.

Shneor, Rotem, and Bjørn-Tore Flåten. 2015. «Opportunities for Entrepreneurial Development and Growth through Online Communities, Collaboration, and Value Creating and Co-Creating Activities.» Chap. 11 In Entrepreneurial Challenges in the 21st Century, edited by Hans Reudiger Kaufmann and S. M. Riad Shams. 178–99. Basingstoke: Palgrave MacMillan.

Spaulding, Trent J. 2010. «How Can Virtual Communities Create Value for Business?». Electronic Commerce Research and Applications 9: 38–49.

Wardrop, Robert , Bryan Zhang, Raghavendra Rau, and Mia Gray. 2015. Moving Mainstream: The European Alternative Finance Benchmarking Report. London: University of Cambridge.

Zheng, Haichao, Dahui Li, Jing Wu, and Yun Xu. 2014. «The Role of Multidimensional Social Capital in Crowdfunding: A Comparative Study in China and Us.» Information & Management 51, no. 4: 488–96.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon