Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Finansiering fram til børs - en oversikt

Edvard Cock er partner i Advokatfirmaet CLP DA og rådgir særlig innen kapitalmarkeder og egenkapitaltransaksjoner. Epost: eco@clp.no

Advokatfullmektig Thea Raugland bistår innenfor kapitalmarkeder, egenkapitaltransaksjoner og selskapsrett. Epost: tjr@clp.no

Advokat Joakim Gjerde bistår innenfor kapitalmarkeder, egenkapitaltransaksjoner og selskapsrett. Epost: jog@clp.no

En vellykket finansiering er en kritisk suksessfaktor i en virksomhets oppstartsfase, ved videre kommersialisering, drift og vekst. Mange gode forretningsideer blir aldri realisert fordi initiativtakerne ikke klarer å skaffe til veie nødvendig kapital. Selskaper som kommer seg gjennom oppstartsfasen, erfarer også ofte at finansiering er en løpende utfordring. Hvordan finansieringen av de neste fasene håndteres, er ofte avgjørende for om virksomheten oppnår suksess eller ikke. Selv om nødvendig finansiering til slutt kommer på plass, hjelper ikke det om mulighetene i mellomtiden har løpt fra selskapet og dets forretningsidé.

Nøkkelord: finansieringskilder, opplevd risiko, due diligence, informasjonsgrunnlag, rådgivere, lovkrav, Merkur Market

Innledning

I denne artikkelen vil vi se nærmere på forhold som er vesentlig for at et selskap skal få på plass en vellykket finansiering. Vi vil både ta for oss selskaper i oppstartsfasen og selskaper som har kommet så langt at det kan være aktuelt med en børsnotering. Vi vil i hovedsak ha fokus på finansiering i form av egenkapital.

Generelt vil selskaper som søker tilførsel av kapital alltid være tjent med å investere i forberedelser og tiltak som reduserer den opplevde risikoen ved investeringer i virksomheten. Hvis mulige investorer oppfatter risikoen som lav, øker sannsynligheten for at selskapet får på plass nødvendig finansiering. Finansieringskostnadene vil også bli lavere.

Aktuelle finansieringskilder

Hvilke finansieringskilder som er aktuelle og tilgjengelige beror på en rekke faktorer. Dette avhenger blant annet av hvilken fase selskapet er i, hva slags virksomhet selskapet driver, om virksomheten har et innovasjonspreg, om selskapet kan stille sikkerhet og om det kan vise til en stabil inntjening. Selskaper søker normalt å få på plass en kombinasjon av flere finansieringskilder. Tilgang til én finansieringskilde utløser ofte andre. Dersom man når frem overfor én finansieringskilde, vil dette ofte gi virksomheten et kvalitetsstempel og lavere opplevd risiko hos potensielle investorer, noe som erfaringsmessig vil øke sannsynligheten for at virksomheten også vil oppnå finansiering fra andre.

Oppsparte midler, egeninnsats og avlønning i aksjer

I en oppstarts- og kommersialiseringsfase delfinansierer mange gründerne virksomheten ved å skyte inn egne midler, redusere privatuttak og legge ned en betydelig ulønnet egeninnsats for å få virksomheten på bena. Dette kan være helt nødvendig for å realisere oppstarten av virksomheten, men det kan også være en fornuftig frivillig investering. Mange investorer forventer at gründerne er villige til å investere egen tid og egne midler, mens gründerne på sin side får betalt i form av mindre utvanning og bedre vilkår for finansieringen. Gründernes egen satsing er også et viktig moment i vurderingen ved ulike støtteordninger fra Innovasjon Norge.1

Andre enn de opprinnelige aksjonærene, typisk rådgivere og andre ansatte, kan også få tilbud om å arbeide for selskapet mot å få aksjer. Dette kan ofte være en fornuftig løsning som øker sannsynligheten for videre finansiering og utvikling av selskapet. Uttak av lønn og vederlag i aksjer reiser imidlertid noen skatte- og likviditetsmessige utfordringer, som bør avklares før man avtaler slike ordninger. Avtaler som forutsetter oppgjør i aksjer kan også være problematiske hvor rådgiveren forutsettes å ha en uavhengig stilling. Advokater har begrenset mulighet til å akseptere aksjer som oppgjør etter gjeldende etiske regelverk. Det er heller ikke vanlig at verdipapirforetak og profesjonelle transaksjonsrådgivere aksepterer oppgjør i form av aksjer. Mange rådgivere vil imidlertid akseptere å ta en viss risiko gjennom en suksessorientert vederlagsmodell.

Finansiering ved utstedelse av egenkapitalinstrumenter

De fleste selskaper vil på et eller annet tidspunkt ha behov for tilførsel av frisk kapital fra eksterne investorer. For selskaper i en tidlig fase vil tilførsel av ekstern kapital normalt skje i form av aksjer eller andre egenkapitalinstrumenter.

En fordel ved egenkapitalfinansieringer at selskapet slipper likviditetsbelastningene som normalt følger med lånefinansiering, i form av betaling av renter og avdrag. På den annen side koster finansieringen mer i form av utvanning av eierandel og kontroll. Graden av utvanning kan de eksisterende aksjonærene redusere ved selv å ta større risiko gjennom utstedelse av finansielle instrumenter som konvertible lån og preferanseaksjer. Ved bruk av slike instrumenter vil de eksisterende aksjonærene stå foran i køen ved en exit eller utdelinger fra selskapet. Selskapets og investorenes forhandlingsposisjon og de involvertes villighet til å ta risiko vil også ha betydning for valget av egenkapitalinstrument og de nærmere vilkårene for investeringen.

Investorgrupper som skyter inn egenkapital deles grovt sett inn i profesjonelle og ikke-profesjonelle investorer. De ikke-profesjonelle investorene består typisk av familie, venner, bekjente og ansatte i virksomhetene, og går gjennomgående inn med mindre kapital og et kortere tidsperspektiv enn profesjonelle investorer. Profesjonelle investorer vil typisk være innovasjonsselskaper, private investorer og aktive eierfond (såkornfond, venturefond, private equity og oppkjøpsfond).2

Innovasjonsselskaper med støttende miljø, såkalte inkubatormiljøer, kan være interessante samarbeidspartnere for selskaper i en tidlig fase. I tillegg til noe kapital, vil de kunne bidra med verdifull fysisk/teknisk tilrettelegging og tilgang til et nettverk av øvrige investorer. Det finnes også landsdekkende såkornkapitalordninger som går inn med egenkapital i virksomheter som befinner seg i en tidlig utviklingsfase. På visse vilkår er det også mulig å få pre-såkornkapital. Disse miljøene og ordningene er finansiert av staten og har som formål å utløse kompetent, privat kapital, jf. også nedenfor om Innovasjon Norge.

Private investorer har gjerne selv vært gründere. Dette er investorer som normalt følger investeringen nøye, og som – utover den investerte kapitalen – ofte bidrar med kompetanse og ønsker å være aktivt med i utviklingen av selskapet.

Aktive eierfond investerer i selskaper i ulike utviklingsfaser og går aktivt inn i målselskapet ved å tilføre kompetanse og verdifulle nettverk. Hvert fond har typisk en fastsatt levetid på 10 år og vil investere i, utvikle og selge selskaper som faller innenfor fondets mandat. Typisk eiertid for investeringer i porteføljebedriftene er mellom 3 og 7 år. Fondenes kapital hentes normalt fra banker, forsikringsselskaper og andre finansinstitusjoner, livselskaper, pensjonskasser og pensjonsfond, stiftelser, fond-i-fond og formuende familier. Staten er også en betydelig investor gjennom selskapene Argentum3 og Investinor4, som investerer i aktive eierfond.

Virksomheter som søker finansiering vil spare verdifull tid og øke sjansen for å få med seg de riktige investorene dersom de gjør et grundig forarbeid. Det bør avklares hvilke investorer som (i) forstår selskapets virksomhet og bransje, (ii) har kapital og kapasitet og vilje til å følge opp sin investering; (iii) har en god track record; (iv) har erfaring og tilgang til ønsket nettverk, og (v) antas å gi god match til gründerne og ledelsen. Investorer vil generelt se positivt på at det stilles spørsmål ved investors forutsetninger og bidrag til selskapets utvikling.

Fremmedkapital

Et alternativ til egenkapital kan være å låne penger, men banker og profesjonelle investorer er ofte skeptiske til å yte lån til selskaper i en tidlig fase hvor risikonivået er høyt. Dersom selskapet ikke kan stille tilfredsstillende sikkerhet eller har positiv inntjening, vil aksjonærene måtte påregne å stille personlig sikkerhet. Lånene vil også belaste selskapets likviditet, som ofte er anstrengt i utgangspunktet. Lån fra aktører som Innovasjon Norge kan derfor være et godt alternativ (se om slike lån nedenfor), da de gis på vilkår som er mer attraktive enn de profesjonelle investorer kan tilby og bidrar til å utløse privat kapital.

Tilskudd og andre ordninger

Det finnes en rekke tilskuddsordninger i Norge, men gjennomgående er konkurransen høy om midlene. Innovasjon Norge5 er den viktigste bidragsyteren i Norge og ga i 2015 etablererstipend til 1300 bedrifter (fase 1 og fase 2), innovasjonslån til 260 selskaper og lavrisikolån til 450 selskaper.

Etableringstilskudd kan søkes av gründerbedrifter med vekstpotensial og en forretningsidé som representerer noe vesentlig nytt i markedet. Selskaper som vil vinne frem i konkurransen bør kunne demonstrere fremtidig lønnsomhet og et internasjonalt potensiale. Risikolån eller innovasjonslån kan brukes til toppfinansiering av investeringsprosjekter. Samlet ble det gitt ca. 2,3 milliarder kroner i tilskudd og ca. 3 milliarder kroner i lån i 2015. Innovasjon Norge har beregnet at dette utløste ca. 15 milliarder kroner i private investeringer.

SkatteFUNN er en rettighetsbasert og lovregulert offentlig støtteordning for alle skattepliktige foretak som bidrar til økt forsknings- og utviklingsaktivitet ved å gi opptil 20 % skattefradrag av prosjektkostnadene. I 2014 lå andelen godkjente søknader på 81,5 %.6

Crowdfunding

Fordi bedrifter i oppstartsfasen har vanskelig for å oppnå tilstrekkelig finansiering fra tradisjonelle finansieringskilder, har konseptet om crowdfunding vokst frem i Europa. Crowdfunding er en samlebetegnelse for forskjellige typer finansieringsformer, der finansieringen skjer gjennom internettbaserte plattformer hvor gründere gis muligheten til å innhente kapital gjennom små bidrag fra et større antall personer. Crowdfunding kan deles opp i ikke-økonomisk og finansiell crowdfunding. Finansiell crowdfunding er normalt basert på en låne- eller egenkapitalmodell hvor investoren får avkastning i form av renter, utbytte eller lignende.

Det norske regelverket er ikke tilpasset slike finansieringsformer. Både norske konsesjonsregler og prospektregler får betydning ved finansiell crowdfunding. Det norske rammeverket er foreløpig til hinder for utvikling og drift av plattformer som tilbyr finansiell crowdfunding, og norske myndigheter har så langt hatt en avventende holdning til å tilrettelegge for norske crowdfundingsplattformer.

Lovkrav om forsvarlig egenkapital og likviditet

Allmennaksjeloven og aksjeloven §§ 3‑4 bestemmer at et aksjeselskap til enhver tid skal ha forsvarlig egenkapital og likviditet, hensyntatt risikoen ved og omfanget av virksomheten i selskapet.

Bestemmelsene er i hovedsak gitt for å beskytte selskapets kreditorer, men gir også et viktig korrektiv til selskapets ledelse og dens villighet og anledning til å pådra både selskapet og seg selv risiko. Selskapets styre har etter aksjeloven en plikt til påse at selskapet til enhver tid har forsvarlig egenkapital og likviditet. Brudd på denne handlingsplikten vil kunne være erstatningsbetingende.

Forsvarlig egenkapital

Kravet til forsvarlig egenkapital er skjønnsmessig utformet. Finansielle, operasjonelle og forretningsmessige forskjeller mellom ulike selskaper har derfor betydning for hvilke krav som stilles.

Kravet til forsvarlig egenkapital er ikke en henvisning til regnskapsmessige tallstørrelser, men til «virkelige verdier». Det innebærer at de bokførte verdiene i prinsippet skal justeres for merverdier og mindreverdier. Det er heller ikke tilstrekkelig å vurdere den verdijusterte egenkapitalen isolert. Både gjeldsgrad, hvilket marked selskapet opererer i og selskapets framtidsutsikter påvirker hva som anses som forsvarlig egenkapital.

Hvilke låneforpliktelser selskapet har pådratt seg vil også påvirke forsvarlighetsvurderingen. Om selskapet har tatt opp ansvarlige lån eller langsiktig lånefinansiering, vil dette virke positivt inn på vurderingen. I selskaper i en tidlig fase med lite innskutt aksjekapital og stor usikkerhet i tilknytning til inntjening, vil lånebetingelsene kunne være helt avgjørende for om selskapet anses å ha forsvarlig egenkapital. Ansvarlige lån vil derfor kunne være et godt alternativ til ren egenkapitalkapitalisering for gründere i en utviklingsfase.

Forsvarlig likviditet

Kravet til forsvarlig likviditet ble inntatt i lovteksten i 2013 og presiserer at styret og ledelsen også har en plikt til å vurdere at selskapets kontantstrøm er forsvarlig i lys av risikoen tilknyttet selskapets virksomhet og omfang. Et selskap i utvikling må derfor påse at virksomhetens omfang ikke øker i utakt med inntjeningen og at selskapets likviditetsprognoser bygger på reelle risikovurderinger av selskapets virksomhet.

Bruk av rådgivere i finansieringsprosessen

De fleste selskaper har behov for ekstern bistand i forbindelse med finansieringen av virksomheten. Omfanget av dette behovet beror på hvilken kompetanse selskapets styre, ledelse og investorer selv besitter. Et selskap i en tidlig fase vil typisk ha behov for bistand fra forretningsfører, revisor og advokat i tilknytning til inngåelse av avtaler, formalisering av juridiske forhold og tilrettelegging av drift og rutiner. Dette vil ofte være nødvendig for at eksterne investorer skal kunne gjennomføre risikovurderinger av selskapet med et positivt utfall. Rådgivere vil også kunne gi råd om ulike offentlige og private støtteordninger.

Selskaper som er forbi den første fasen og søker mer kapital, vil ofte se seg tjent med bistand fra konsulentfirmaer, profesjonelle transaksjonsrådgivere og verdipapirforetak som bistår aktivt med kapitalinnhenting fra nye eksterne investorer. Aktive eierfond har betydelig erfaring med slike prosesser og et bredt investornettverk. Selskaper som har aktive eierfond på eiersiden vil derfor noen ganger selv ta arbeidet med å hente kapital fra eksterne investorer.

Valget av rådgivere har ofte stor innvirkning på om selskapene klarer å hente nødvendig kapital på en kostnadseffektiv måte. Rådgiverne bør derfor velges med omhu. Selskapet bør også være nøye med utformingen av oppdragsavtalen for bistanden som skal ytes.

Due diligence av selskapet

Due diligence er en gjennomgang av nærmere angitte forhold ved virksomheten og inndeles typisk i juridisk, finansiell, skattemessig, teknisk, operasjonell og kommersiell due diligence. Profesjonelle investorer vil nesten unntaksvis kreve at det vil gjennomføres en eller annen form for due diligence før en investering gjennomføres. Formålet med selskapsgjennomgangen er dels å kvalitetssikre beslutningsgrunnlaget og avdekke mulige risikoområder ved selskapets virksomhet og dels å bedre forhandlingsposisjonen før endelige vilkår fastsettes.

Selskaper som søker finansiering har normalt mye å tjene på å gjennomføre en egen due diligence som forberedelse til investors due diligence og de senere forhandlingene. Slike forberedelser gir anledning til intern opprydding og vil kunne avdekke virksomhetskritiske risikofaktorer som ikke har blitt fanget opp tidligere. Funn i en senere due diligence vil derfor ikke komme som en negativ overraskelse. Selskaper som er godt forberedt på en potensiell investors due diligence, gir gjennomgående et bedre inntrykk og får raskere en avklaring av om og på hvilke vilkår en investor er villig til å investere. Profesjonelle transaksjonsrådgivere, verdipapirforetak og meglerhus vil ofte kreve at det gjennomføres en forberedende due diligence av selskapet før det hentes inn kapital til selskapet.

Investors selskapsgjennomgang involverer normalt både investors interne ressurser og uavhengige rådgivere. Karakteren, omfanget og dybden av en due diligence vil variere betydelig.

Størrelsen, arten og modenheten av virksomheten vil normalt ha stor betydning for omfanget av selskapsgjennomgangen. Et målselskap i tidlig fase med begrenset virksomhet og en enkel selskapsstruktur krever normalt begrenset med undersøkelser. Ved slike investeringer vil investorene normalt ha fokus på selskapets fremtidsutsikter og de grunnleggende rettighetene til selskapets forretningsidé, mens det ved investeringer i selskaper i senere faser fokuseres mer på historiske resultater.

Hvem som er investor eller långiver vil også ha betydning for omfanget av gjennomgangen. I den ene enden av skalaen har man nær familie og venner av eierne i mindre selskaper. I den andre enden har man profesjonelle investorer. Privatpersoner som investerer egne penger er generelt villig til å ta større risiko, særlig når det foreligger en personlig relasjon til selskapet det investeres i, og begrenser ofte selskapsgjennomgangen til forhold de oppfatter som virksomhetskritiske. Utenlandske investorer og profesjonelle investorer som aktive eierfond, hvor investeringsteamet forvalter andre investorers penger, har normalt en betydelig lavere risikovillighet og krever derfor normalt en mer omfattende due diligence.

Finansinstitusjoner som gjennomfører en due diligence er særlig opptatt av de sikkerheter som selskapet stiller for finansieringen.

Avtaler som inngås i forbindelse med finansiering av selskaper

Når en investor kjøper nye aksjer i et aksjeselskap, utstedes og tegnes de nye aksjene i henhold til form- og innholdskravene i aksjelovens kapittel 10. I forbindelse med investeringen inngås det normalt en rekke avtaler hvis hovedtrekk beskrives i det følgende:

En konfidensialitetsavtale (non-disclosure agreement) inngås i forbindelse med innledende forhandlinger om en investering. Konfidensialitetsavtalen søker å sikre selskapet mot at interessenter utnytter kunnskap de innhenter om selskapet og dets virksomhet til andre formål enn å vurdere om det skal investere i selskapet. Avtalen kan også inneholde bestemmelser som skal hindre forsøk på rekruttering av ansatte. Den 1. januar i år trådte det imidlertid i kraft nye regler som begrenser denne adgangen.

En intensjonsavtale/term sheet inngås normalt tidlig i forhandlingene og beskriver hvordan partene ser for seg vilkårene for en investering, hvilken due diligence som skal gjennomføres, hvilke forutsetninger som må oppfylles før investoren gjennomfører sin investering og en fremdriftsplan. Selv om dokumentene etter sitt innhold normalt sett ikke er juridisk bindende for partene, blir de i stor grad oppfattet som det. Selskapet bør derfor investere tid i avtalen, da det ofte vil tjene på en detaljert regulering av den due diligence som skal gjennomføres og tidsplanen som skal følges.

Investeringsavtalen regulerer selve investeringen, det vil si hvilke finansielle instrumenter som skal utstedes, hva som skal betales til selskapet, forutsetninger for investeringen, garantier, reklamasjonsfrister mv. Investeringsavtalen inneholder ofte også bestemmelser som reduserer investors risiko eller gir en høyere avkastning.

En aksjonæravtale er en avtale mellom aksjonærene i selskapet (og eventuelt selskapet) som regulerer aksjonærenes rettigheter i selskapet og deres utøvelse av disse. Avtalene regulerer typisk aksjonærenes informasjonstilgang, forkjøpsrett, rett til å sitte i styret, vetobestemmelser og adgangen til å overdra aksjer. En ny investor vil enten tiltre en eksisterende aksjonæravtale eller (mer normalt) kreve at den eksisterende aksjonæravtalen revideres eller at det inngås en ny aksjonæravtale.

Investors informasjonsgrunnlag

Omfanget av informasjonen som styret plikter å fremlegge til investor før denne beslutter å investere i selskapet er begrenset, med mindre tilbudet overstiger terskelverdiene som utløser krav om prospekt etter verdipapirhandelloven.

Selskaper som søker finansiering, bør likevel investere i en profesjonell forretningsplan og selskapspresentasjon. I praksis vil en investor legge størst vekt på disse presentasjonene, og dette gjelder selv om selskapet velger eller er forpliktet til å utarbeide et prospekt. Forretningsplanen bør være tydelig på hva virksomhetens forretningsidé går ut på, hvilke konkurransefortrinn virksomheten har, hvilke innsatsfaktorer som er nødvendige, hvordan inntektsmodellen fungerer og hvordan investorens kapital vil bli benyttet.7

Selskaper som tilbyr tegning av aksjer til 150 personer eller flere for et beløp på minst 1 million euro, må utarbeide et prospekt. Et viktig skille går ved tilbud om tegning på mer eller mindre enn 5 millioner euro. Dersom tilbudet samlet er mindre enn 5 millioner euro, er det tilstrekkelig å utarbeide et såkalt registreringsprospekt, Dersom tilbudet samlet overstiger 5 millioner euro, må det utarbeides et såkalt EØS-prospekt. Prospektplikten er ikke begrenset til selskaper som er notert på børs.

Registreringsprospekter skal registreres hos Foretaksregisteret. Foretaksregisteret fører ingen kontroll med at innholdskravene er oppfylt. Registreringsprospektene er heller ikke underlagt kontroll hos noe annet offentlig organ og har begrensede innholdskrav, sammenholdt med EØS-prospekter. Husk likevel at det må angis i prospektet hvem som er ansvarlig for prospektet og dets innhold.

EØS-prospekter er underlagt innholdskrav som er felles for alle land innenfor EØS-området. Innholdskravene for EØS-prospekter er mer omfattende og detaljerte enn for registreringsprospekter. Et EØS-prospekt skal kontrolleres av prospektmyndigheten som er Finanstilsynet i Norge. Kontrollprosessen tar normalt 45 uker.

Finansiering som notert selskap

Børser og andre markedsplasser for handel av aksjer gir noterte selskaper enklere adgang til innhenting av risikokapital. Notering på en børs gir selskaper adgang til en bredere base av potensielle investorer gjennom den synlighet det gir å være et notert selskap. I tillegg kan man nå andre investorer enn man kan som et unotert selskap, for eksempel pensjonskasser eller andre institusjonelle investorer hvis investeringsmandat er begrenset til noterte verdipapirer. Dette har sammenheng med at investeringer i noterte papirer av mange oppfattes å innebære lavere risiko enn investeringer i unoterte selskaper, da kravene til offentliggjøring av innsideinformasjon og regnskapsrapportering gir mer transparent informasjon om selskapet.

En børsnotering vil i tillegg kunne skape høyere likviditet i aksjen, hvilket innebærer at investoren lettere og uten involvering av andre aksjeeiere kan vekte seg ned (eller opp) i den aktuelle investeringen. Dette utgjør en viktig forskjell, sammenlignet med investeringer i unoterte selskaper. Ved investeringer i unoterte selskaper er investoren ofte avhengig av at det gjøres et fullstendig salg av aksjene i selskapet før investeringen kan realiseres.

I tillegg til finansiering gjennom utstedelse av nye aksjer, vil noterte selskaper lettere kunne oppnå finansiering gjennom utstedelse av gjeldspapirer (herunder obligasjonslån og sertifikater).

En ulempe ved å være et notert selskap er at selskapets forpliktelser og kostnader økes, blant annet som følge av at det må publiseres delårsrapporter. En annen kostnadsdriver er at regnskapsrapporteringen ofte må skje i henhold til IFRS i stedet for alminnelige norske regnskapsregler. Videre kan selskaper med lite likvide aksjer oppleve at dets underliggende verdier er lavere enn børskursen.

For gründere vil overgangen fra å eie aksjer i et unotert selskap til et notert selskap medføre økt grunnlag for formuesskatt. Formuesskattegrunnlaget for noterte aksjer avgjøres av kursverdien per 31. desember i skatteåret. For unoterte aksjer fastslås formuesskattegrunnlaget som aksjenes forholdsmessige andel av selskapets skattemessige formue per 31. desember i skatteåret, fratrukket selskapets gjeld. For gründere slår dette positivt ut ved at egenutviklet goodwill ikke regnes med i beregningen av skattemessig formue.

I Norge har vi fire markedsplasser for handel av aksjer: Oslo Børs' hovedliste, Oslo Axess, Merkur Market og OTC-listen administrert av Verdipapirforetakenes Forbund. Opptakskravene for disse markedsplassene varierer. Oslo Børs' hovedliste har de tyngste opptakskravene og OTC-listen de letteste. Vi går ikke nærmere inn på opptaksvilkårene for aksjer på de forskjellige markedsplassene.8

Merkur Market åpnet i januar 2016 og henvender seg særlig til selskaper i oppstartsfasen.9 Merkur Market er et aktuelt alternativ for selskaper i en tidligere fase som ønsker å henvende seg til en bredere investormasse. Opptakskravene på Merkur Market stiller begrensede krav til selskapets finansielle stilling og spredning av aksjeeierskap. I tillegg kan aksjeselskaper (og ikke bare allmennaksjeselskaper) noteres på Merkur Market.

Et viktig poeng for gründere og investorer er at aksjer notert på Merkur Market ikke anses som noterte aksjer i forbindelse med formuesbeskatning. Formuesskattegrunnlaget avgjøres således av aksjenes forholdsmessige andel av selskapets skattemessige formue per 31. desember i skatteåret, fratrukket selskapets gjeld.

En børsnotering kan representere en god exit-mulighet for aktive eierfond. Som eksempler kan nevnes noteringene av Kid ASA og XL ASA i 2015, som begge ga tidligere eiere milliardgevinster.

1http://www.innovasjonnorge.no/no/finansiering/
2http://www.nvca.no/
3http://www.argentum.no/
4http://investinor.no/
5http://www.innovasjonnorge.no/
6http://www.skattefunn.no/prognett-skattefunn/SkatteFUNN_i_tall/1253987666688?lang=no
7Se http://www.connectnorge.org/index.php/nb/ for rådgivning om utvikling av forretningsplan eller presentasjon for investorer
8Se http://www.oslobors.no og http://www.vpff.no for ulike opptaksvilkår
9http://www.oslobors.no/Oslo-Boers/Notering/Aksjer-egenkapitalbevis-og-retter-til-aksjer/Merkur-Market

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon