En lang periode med riggknapphet og høye riggrater på norsk sokkel har ledet til en rekke eksempler på innovasjon innen innkjøp av riggtjenester og i relasjonen mellom olje- og riggselskaper. Artikkelen diskuterer noen av disse endringene, med vekt på risikodeling og fordeling av eierskap. Avveininger innen rigginnkjøp drøftes. En robust tilgang på riggkapasitet sikrer gjennomføring av leteprogram og fullføring av tidskritiske produksjons- og injeksjonsbrønner, og dermed også tilfredsstillelse av arbeidsprogram overfor myndighetene. Disse fordelene må avveies mot risikoen for midlertidig fall i avkastning på sysselsatt kapital og kredittrangering som resultat av potensiell overforsyning eller mismatch av riggkapasitet samtidig med fallende riggrater.1

Nøkkelord: rigginnkjøp, innovasjon, kontrakter, organisering, eierskap