En gjenganger når vi jobber med norske og internasjonale konsern er kommentaren «De verste kundene finnes internt i konsernet». Hvorfor er det slik at det brukes mer tid på interne forhandlinger enn forhandlinger med eksterne kunder? Det er heller ikke slik som mange tror, at omfattende interne forhandlinger fører til en skattemessig riktig internpris (en armlengdes pris). En feil internpris har dessuten konsekvenser utover det skattemessige. Den finansielle rapporteringen som danner grunnlag for konsernledelsens beslutninger vil bli feil, samt at konsernenheter kan få insentiver til å handle på en måte som ikke er til konsernets beste. Hvorfor ser vi at dette skjer, og kanskje viktigere, går det an å gjøre noe med det?