Med sin kjente formulering «the business of business is business» uttrykte nobelpristageren Milton Friedman på 1970 tallet det som synes å være næringslivslederes legitime hovedmål – å maksimere verdiene for eierne, gitt at man følger de lover og regler som gjelder. Kritikere av dette synet har imidlertid lenge fremhevet at bedrifter også må ha et selvstendig ansvar for å følge etiske normer, for å ta et bredere samfunnsansvar og for å inkludere miljø- og fordelingshensyn i sine beslutningsgrunnlag, også der hvor dette kan gå på bekostning av verdiskapningen.

Debatten omkring disse spørsmålene er levende, og det er en økende interesse både i media og blant næringslivsledere for etikk og samfunnsansvar. Men vil det økende fokus på etikk og samfunnsansvar få noen konsekvenser når næringslivsledere skal fatte vanskelige beslutninger? «Samfunnsansvar og etikk kan aldri bli noe mer enn salgsfremmende staffasje for store, børsnoterte selskaper i Nord-Amerika», hevder Joel Bakan, forfatteren av boka «The Corporation- The Pathological Pursuit of Profit and Power».1 Likevel – det skjer mye som gir grunn til noe mer optimisme.

Utviklingen synes å gå raskest der hvor etikk og samfunnsansvar kan forenes med hensynet til den langsiktige verdiskapningen i bedriftene. Denne utviklingen er i første rekke drevet fram av følgende fakta og resonnementer:

Den globale økonomiske veksten er truet av forhold som fattigdom, korrupsjon, skader på miljø m.m. Dette truer også den langsiktige veksten i næringslivet, og det må derfor være i næringslivets egen interesse å bidra til å løse disse utfordringene.

Enkeltbedrifter er opptatt av å opprettholde et godt omdømme blant sine ansatte, leverandører, kunder, lokalsamfunnet mv. fordi et svekket omdømme kan føre til lavere verdiskapning og i verste fall konkurs (jfr. revisjonsselskapet Arthur Andersen). I denne sammenhengen spiller ulike pressgrupper og NGO’er en stor og viktig rolle.

Store institusjonelle investorer er i stigende grad opptatt av hvordan bedriftene behandler miljømessige og etiske spørsmål. På denne måten blir etikk og samfunnsansvar en integrert del av en aktiv eierskapsstrategi.

Når det gjelder spørsmålet om næringslivets muligheter og vilje til å «gjøre det gode», er det grunn til å ha noe mer nøkternhet. Her vil ofte styret og ledelsen møte juridiske begrensninger. Til å belyse dette viktige spørsmålet har vi i dette nummeret en artikkel om selskapers adgang til å gi gaver til allmennyttige formål.

«Det som blir målt blir gjort» – er et uttrykk mange slutter seg til. Derfor er også den økende fokus på bærekraftrapportering /CSR rapportering blitt viktig redskaper. UN Global Compact og Global Reporting Initiative er sentrale i denne utviklingen.

Jeg vil avslutte med igjen å sitere fra intervjuet med Joel Bakan:

– «Hva med profittmaksimering, er det nødvendigvis galt?»

– «Ikke nødvendigvis. Jeg tror profittmaksimering kan være et virkemiddel for å fremme innovasjon og skape incentiver til å skape varer og tjenester som folk trenger.

Det som er galt, er å anta at profittmaksimering er et mål i seg selv, og at profittmaksimering ikke krever grenser.»

Vi trenger å bli minnet på dette!

Hovedredaktør nr 4/2006

Sverre Dyrnes