Det er mandag, det er litt over et år siden Norge ble stengt ned, og nå skjer det visst igjen. Raymond Johansen skal holde pressekonferanse. Den er utsatt en halvtime. Jeg kjenner at det prikker litt i fingrene. Dette er skummelt. Hva kommer nå? Stengte skoler? Besøksforbud? Portforbud?

Vi slipper relativt billig, ser det ut til. Forbud mot mer enn to på besøk i private hjem. Det klarer vi i noen uker. Hjemmeskole for ungdommene. Man får kjøpe et nytt headset, så går vel det og.

De av oss som har hjemmekontor, studiepoeng og lån å besørge, skjønner dette. De som ikke har det, er ikke fullt så motivert. Bent Høye når ikke helt fram til disse når han snakker.

Det verste med privatlivet er at vi hatt fått så forferdelig mye av det. Folk begynner å kjenne det nå, på tvers av det politiske spekteret. Denne mandagen er det for første gang innført ulike regler for ulike bydeler i Oslo, basert på hvor smittetrykket er høyest. Og trykket er høyest i de bydelene der det bor flest innvandrere fra ikke-vestlige land. Påstandene som settes fram på Facebook om hvem som egentlig har skylden for det hele er ikke av de edleste.

Vi så den samme pekefingermentaliteten da smitten først kom til Norge, bare med motsatt fortegn. Å, som folk frydet seg da det viste seg at det var vintersportturister fra vestkanten som hadde dratt med seg dette svineriet hjem fra Italia og Østerrike.

De sosiale mediene kunne vært et offentlig rom og et sted for å dyrke opplyst samtale og kommunikativ rasjonalitet, slik vi trodde for 10–15 år siden. Men det er det jo ikke det. Tvert imot er de sosiale mediene blitt ekkokamre der folk uforstyrret oppmuntres til å tro på stadig dummere ting. Gale påstander blir ikke motsagt. For meningsprodusenter er det som å skyte sild i tønne. Så langt har politikere i det store og det hele holdt seg for gode til å slå politisk mynt på pandemien. De har i det minste unngått å aktivt sette grupper opp mot hverandre for å tiltrekke seg velgere. Selv de aller mest slagkraftige populistene har holdt seg i skinnet.

Men bare vent. Valgkampen 2021 kommer til å foregå på internett. Kommentarfeltenes logikk har blitt det mest effektive politiske våpenet. Det er bare et spørsmål om hvor dypt man orker å synke.

Planlegging har utviklet seg fra «ryddig» arealplanlegging til å bli stort, komplekst og uhåndterlig. Det omfatter folkehelse, miljøvennlig atferd, sikring av demokratiske arenaer, og så videre. Samtidig har vi gått fra å styre økonomien til å styre privatsfæren. Dette kan gi uheldige utslag. Mange tiltak som har god faglig forankring, kan virke fremmedgjørende og møte folkelig motstand. Bompengeopprøret er ett eksempel. Når Miljøpartiet de grønne snakker om å forby dieselbiler i Oslo sentrum, er det åpenbart at dette vil ramme urettferdig. Dette er splitt-og-hersk-retorikk fra de grønne, og endatil klossete.

Senterpartiet, som vanligvis forfekter bondevett, viser seg plutselig som litt vemmelige. Regjeringen la nylig fram forslag til en rusreform, som skal behandles i Stortinget, antakelig før valget. Dette er åpenbart en sak som vekker følelser og hvis utfall vil være normgivende, på samme måte som røykeloven. Når Senterpartiet går imot faglige råd og vil stanse reformen, er det nærliggende å tolke dette som en mistenkeliggjøring av problemer som sees på som spesifikt urbane. By mot land.

For den journalistiske balansens skyld skulle jeg gjerne sagt noe tilsvarende om Arbeiderpartiet, men det blir stadig mer vanskelig å skjønne hva de egentlig står for og hva som gjør dem til et «arbeider»-parti.

Folks tillit til myndighetene henger tett sammen med utdanningsnivå og sosioøkonomisk status. Når regjeringen i fullt alvor lufter muligheten for portforbud for å begrense spredningen av en sykdom som for mange ikke virker særlig truende, oppleves de ikke lenger som en alliert og en beskytter, men som en som tar fra deg friheten. Spørsmålet er om folk føler seg representert og ivaretatt.

I dette nummeret av Plan ser vi på ulike aspekter ved planlegging som griper inn i folks privatliv. Vi ønsker deg frihet, helse, nok penger og god lesning.

Ivar Winther, Redaktør

 

Les flere relevante saker på plantidsskrift.no.