Marit Kapla har skrevet bok om en avfolkingsbygd på den svenske gläsbygden. Er befolkningsnedgang alltid et onde?

Når Trysilelva renner over til Sverige, skifter den navn til Klarälven. Følger du elva videre sørøstover på vei mot innsjøen Vänern, kommer du etter en stund til den lille bygda Osebol, som ligger i Torsby kommune. Her er journalist og forfatter Marit Kapla vokst opp. Hun er født i 1970, og gjennom livet har hun kunnet bevitne hvordan flyttestrømmen inn til byene gradvis tømmer fødestedet for folk.

Kapla ga i fjor ut boka Osebol, som kom i norsk oversettelse i år. Her har hun intervjuet 42 personer som bodde i bygda da hun jobbet med prosjektet, så godt som alle voksne på stedet. Siden har Kapla fått mye oppmerksomhet for boka, som også har vunnet flere priser i Sverige.

I formen er Osebol en uvanlig intervjubok. Det meste kildene sier er skrelt bort til fordel for korte beskrivelser av hverdagen, betraktninger om fortid og framtid og om forskjellen mellom by og land — blant annet.

Vi koster på oss et kort eksempel, hvor Jan Hagström, født 1966, snakker:

Jeg trives ikke ordentlig i en by heller.

Jeg vil ikke sitte i noe jævla villaområde.

Det er ikke helt min greie det der.

Jeg vil gå hjemme og pusle og drive.

Det er litt slitsomt.

Det er drøye uker når en skal være borte på jobb.

Og en blir ikke yngre.

Men det er sånn det er.

En skal tilbake til Osebol.

Det er vel en slags sykdom da.

Det er vel noe på bunnen.

Det er nok det at jeg har vokst opp her.

Det er nok det.

Du har bodd i Göteborg siden 1998. Hva kan du fortelle oss om forskjellen mellom Göteborg og Osebol?

– Det er ingen tvil om at det er en stor forskjell, sier Kapla. – Mange av dem jeg har intervjuet har bodd i Osebol hele sitt liv, og de har sett befolkningsnedgangen mens den har pågått, og for dem merkes det veldig tydelig. Jeg er oppvokst i Osebol selv og kunne gå til skolen fram til jeg gikk i niende klasse, det var bare noen kilometer. Nå kan ungene i Osebol gå til skolen bare fram til og med til femte klasse, og deretter må de ta bussen til kommunesentrum. Når det gjelder innbyggertallet, var det 15 000 i Torsby kommune, som Osebol ligger i, på slutten av 1980-tallet. Nå er det under 12 000, så det er en veldig stor andel som har flyttet. Det merkes godt at man blir færre og at befolkningen blir eldre. I Göteborg er det massevis av unge mennesker, og man får ikke følelsen av avfolkning, selv om det også der er befolkningsnedgang enkelte steder i sentrum. Det skyldes at folk bodde trangere før, og nå bor det færre personer i hver leilighet.

Forfatter og journalist Marit Kapla er født i Osebol i Värmland, men bor nå i Göteborg. Foto: Trinidad Carrillo.

Hva er hovedgrunnen til å bli boende i Göteborg?

– Det er nok kulturtilbudet, muligheten til å kunne gå på konserter og teater, og å leve i et dynamisk kulturmiljø. Det er dessuten flere jobber for meg som journalist. Det er jo en sammenheng mellom avfolkning og tilgang på jobb. Det hjelper heller ikke at broen stengte og at butikken og slalombakken la ned.

Det er ikke så langt fra norskegrensa til Osebol. I luftlinje er det under fire mil til norsk territorium. Også på norsk side går folketallet ned, eksempelvis i kommunene Trysil, Grue, Våler og Åsnes, som alle grenser til Torsby kommune.

Hvordan ser norsk distriktspolitikk ut fra Osebol?

– Jeg er ikke så veldig innsatt i det, men jeg har jo en nordmann med i boka, Kai Johansen, som sier at norsk bygdepolitikk er bedre. Jeg ser jo også at det har vært forskjellig utvikling i de to landene. På den svenske landsbygda har det nok vært en holdning til sentraliseringen om at dette må man bare godta. Sverige har omfavnet moderniteten veldig, på godt og ondt. I Norge virker det som om man har kjempet imot i større grad. Men nå virker det på meg som om det samme som har skjedd i Sverige er i ferd med å skje i Norge.

I Norge legger blir det lagt ned i omtrent to gårdsbruk om dagen i snitt. Og så heter det seg at distriktene skal leve av reiseliv og å selge fritidstilbud til en urban befolkning. Men i Osebol ble også slalombakken lagt ned. Hva skjedde?

– Nei, dette var jo en bitteliten slalombakke, hvor alle arbeidet frivillig og gratis. Bare tre mil nord for Osebol ligger Branäs. Der finnes det et stort alpinanlegg med 12 000 sengeplasser, mer enn 20 skiheiser og mange arbeidsplasser. Men siden selskapet som driver anlegget har hovedkontor i Karlstad, så går veldig mye av skattepengene går dit hvor den nærmeste store byen ligger, nesten 15 mil unna. Dermed blir alpinanlegget i enda større grad en forlenging av storbyen, i tillegg til at skianlegget blir en parallell virkelighet til det livet som de fastboende lever. Skianlegget fører med seg nye bygninger og veier, men bare noen kilometer derfra går de gamle grusveiene som ikke blir vedlikeholdt, og lokalbefolkningen sitter i sine gamle hus og lever av pensjonen sin.

1966 1099 610 612

Symboltungt: Osebolsbrua har vært stengt mer enn 20 år. For beboerne blir den en stadig påminner om storsamfunnets likegyldighet overfor stedet. Foto: Marit Kapla.

Er det alltid en ulempe når steder avfolkes?

– I Osebol, som mange steder, handler avfolkningen om stordrift, lønnsomhet og kapitalisme. Fra gammelt av har nesten alle jobbet som skogsarbeidere i Osebol. I skogbruket har det vært en voldsom automatisering, med hogstmaskiner og store tømmerbiler. Nå trenger man mange færre personer for å avvirke det samme arealet, det har vært en nesten utrolig effektivisering.

Aha.

– Og når man tenker på hvor mye strev og hvor mange arbeidsskader det var i skogbruket tidligere, er det kanskje bra at det gikk slik som det har gått. Som én av dem jeg har snakket med sier i boka: Det ser vakkert ut med hest og slede i snøen, men fotografiene viser sjelden blodslitet. Men på den annen side er det ikke kommet noen nye industrier til området. Det er nok vanskeligere å lykkes som entreprenør i turistbransjen, for du må kunne håndtere folk, økonomi, annonsering og mange andre ting. Om du jobber med hogst på den gamle måten, er oppgavene tunge, men ikke like sammensatte som i reiselivet. Fortsatt finnes naturen og skogen, og det ser ganske likt ut i Osebol som tidligere. Slik er det også i Bohuslän ved kysten. Der finnes fortsatt de gamle husene ved sjøen på samme måte som da de som bodde der livnærte seg ved å fiske. Men i dag må man fiske så utrolig mye mer for å tjene til livets opphold, og husene leies ut om sommeren til tilreisende. Det mange ikke ser, er hvor vanskelig det er å opprettholde tilbudene til dem som bor der året rundt.

Mindre behov for arbeidskraft beskrives på følgende måte av Osebolsbeboeren Alvar Jansson (født 1945):

På en måte er det bra.

Det de utrettet

på en hel vinter

kanskje seksti skogsarbeidere

her i Osebol

det var manuelt.

De hadde ikke motorsager

eller noen ting.

Det gjør en kar

som sitter i lakksko

i en maskin

det gjør han glatt

på en dag.

– Én ting jeg ville vise i boka, er at ganske mange har flyttet til Osebol, fra andre steder i Sverige, men framfor alt fra andre steder i verden, sier Kapla. – Akkurat dét er en av hovedgrunnene til at jeg skrev boka. Det er lett å tenke at de menneskene som bor der er mellom 70 og 100 år gamle og har bodd samme plass hele livet, men folk har flyttet fra eksempelvis Estland, Polen, Danmark, Nederland, Ungarn og Norge. Så litt av poenget er at det er ikke bare avfolking som preger stedet.

«Det er jo en sammenheng mellom avfolkning og tilgang på jobb. Det hjelper heller ikke at broen stengte og at butikken og slalombakken la ned.»

I Norge er det jo blitt så dyrt å bo i by at det kan bli fristende å flytte til et sted som Osebol, slik at en kan få litt plass for pengene. Hvordan preger det stedet?

– Nylig deltok jeg på et digitalt seminar om landsbygdens litteratur. Da deltok jeg fra Osebol over nett. Et poeng jeg trakk fram, var at for å skrive denne boka, så måtte jeg utdanne meg til journalist i byen og skaffe kontakter i byen. Boka, slik den har blitt, vokste fram i Göteborgs litterære miljø. Slik har byen vært en viktig forutsetning for boka. Så for en ungdom som vil ha utdannelse, et nettverk og en karriere, er det ikke så lett å se hvordan man skal kunne fortsette å bo et slikt sted. De som kjøper disse husene på landsbygda som ikke koster så mye – hvor har de lagt til side pengene? Det er som regel i mer urbane områder. Én av dem jeg har snakket med i boka forteller at det er vanskelig for ham å selge huset i Osebol, for han får ikke betalt ned lånet han har tatt for å kjøpe det. Nå har rett nok prisen har gått litt opp flere steder på den svenske landsbygda, for den landlige livsstilen interesserer folk. Egenskaper ved et sted som noen synes er ulempe, synes kanskje andre at er en fordel. Men de fleste er likevel avhengig av et arbeidsmarked. I Osebol er det mange som jobber i omsorgsyrker, i skoleverket eller kanskje starter egne foretak. Det er ingen store hjørnesteinsbedrifter. Det er en del som holder på mangesysleri også, det har man jo alltid drevet på bygda.

Så innflytterne finnes, altså. Hvem er de?

– Det siste huset som ble solgt i Osebol ble kjøpt av en tysk barnefamilie. En av dem jeg har intervjuet har fått sønnen sin til å flytte tilbake fra Stockholm. Av dem som er intervjuet i boka, er det fire som har dødd etter publiseringen. De var alle over 80 år gamle og hadde levd lange, fulle liv. Det er veldig vanlig at husene kjøpes av tyskere eller nederlendere.

Ikke nordmenn?

– Nei, det kan tenkes at nordmennene opplever at kanskje at det blir for langt fra grensa. For tyskere og nederlendere spiller nok ikke avstanden til Norge like stor rolle. Det er også et par som har flyttet til bygda, hun er fra USA, og han er fra Nederland. De driver et lite foretak for naturturisme.

Beboerne i Osebol har også ulvene i Ruskåsen-reviret som naboer. Hva slags betydning har ulvens tilbakekomst for et sted som Osebol?

– Ulven er en het potet i Sverige. I Osebol er ikke ulven bare noe man diskuterer, den er en realitet i nærmiljøet. Nå er det ikke så lenge siden elgjakta begynte, og da er det mange jegere som er redde for å miste jakthundene sine, og det skjer fra tid til annen at hunder blir tatt av ulv under jakta. Bor du i Osebol er det vanlig å se ulvespor, og det er for så vidt også ganske vanlig at folk ser ulv. I boka finnes det mennesker som mener ulven ikke burde være i Värmland, men det finnes også dem som vi ha dyra der. Boka tilbyr et syn på verden som er fra Osebol, også når det gjelder ulven.

«For å skrive denne boka, så måtte jeg utdanne meg til journalist i byen og skaffe kontakter i byen. Boka, slik den har blitt, vokste fram i Göteborgs litterære miljø. Slik har byen vært en viktig forutsetning for boka. Så for en ungdom som vil ha utdannelse, et nettverk og en karriere, er det ikke så lett å se hvordan man skal kunne fortsette å bo et slikt sted.»

Slitsomt: Tømmerkjøring med hest og slede var vanlig både i Norge og Sverige fram til lenge etter krigen. Mekanisering i skogbruket er en viktig grunn til avfolking i Osebol. Foto: Jørund Midttun/Anno Norsk skogmuseum.

De jeg kjenner som er veldig interessert i elgjakt, snakker ofte om at det bare finnes to årstider: elgjakta og den andre tida på året, tida hvor man venter på elgjakta. Det får meg til å tenke på det du sier om at det er kultur – teater og konserter – som får deg til å velge byen. Hvor viktig er elgjakta for at folk skal velge å bo i Osebol?

– Det finnes en frustrasjon i boka knytta til elgjakta og at elgbestanden er blitt mindre. Men det handler ikke bare om at ulven tar elg. Hvis vi går tilbake til 1980-tallet, hvor det var utrolig mye elg, så kunne jegerne ha 100 elger på kvota. Nå er tallet mye lavere. Også da jeg vokste opp, hadde vi fryserne fulle av elgkjøtt hele året. De jeg har snakket med til boka, ser at det er fordeler og ulemper. Det var ikke bra for skogbruket at elgene åt alle skuddene på småtrærne som skulle bli til hogstmoden skog, og det ga også i mange år større avskyting av elg. Men fordi bestanden har gått ned, kommer det ikke like mange gjestejegere fra byene. Da går inntektene fra utleie av jaktrettigheter ned, og det samme skjer med inntektene fra utleie av soveplasser, og så videre. Men for mange er elgjakta en fast del av året, og viktig for trivselen. Men elgjakta kan ikke drives på samme måte som før. Så kommer det an på hvem du spør om konsekvensen skal være at man skal utrydde ulven fra Värmland eller ikke. Det er det ulike syn på.

Hva slags rolle spiller nostalgien i Osebol?

– Jeg synes ikke at folk i boka er nostalgiske, og jeg ville absolutt ikke skrive en nostalgisk bok. Det handler ikke om nostalgi, snarere handler det om hva som er gått tapt og hvorfor. Nedlagte skoler, arbeidsplasser som er forsvunnet, Osebolsbrua som ikke blir vedlikeholdt, dette er ting som har hendt under folks livsløp, og som folk kan fortelle om.

Osebolsbrua, ja. Den får mye oppmerksomhet i boka. Hvorfor er den så viktig?

– Brua står fortsatt der den alltid har stått, men den er stengt for trafikk. Likevel fortsetter folk å sykle og gå over der, selv om den ikke er så trygg. Det pågår stadig en diskusjon om brua, og det var et svik da veisameiet fikk EU-støtte til å ruste den opp, men under forutsetning at kommunen måtte betale like mye som støttebeløpet. Og det gjorde de ikke. Trafikvårdsverket vil at folk skal brukes ei bru lengre nord, men da må man kjøre en omvei på mange kilometer. Så brua er blitt et veldig sterkt symbol på at man bor et sted de ikke bryr seg om, de som har ressursene.

Vi avslutter med nok et utdrag fra boka, denne gangen er det Lotten Gustafsson (født 1969) som fører ordet:

Det har gått veldig fort.

Det blir ikke født noen barn her.

Det fylles ikke på nedenfra.

Det er jobber som må til

for at folk skal kunne bli.

Men jeg vet ikke

hva slags jobber det skulle være.

Den som vil til Osebol, må kjøre et godt stykke gjennom skogen. Foto: Skjermdump fra Google Maps.

 

Les flere relevante saker på plantidsskrift.no.