Hva er planlegging, hva kan planlegges, hvem er planleggerne og hvordan jobber de? I dette nummeret tar vi en aldri så liten kikk i speilet. Hvilket spillerom har norske planleggere i dag?

Planfaget responderer på den øvrige utviklingen i samfunnet. 1900-tallet, gullalderen for de store pennestrøk, er over. Vi løser ikke lenger samfunnsutfordringer gjennom grandiose generalplaner. Den humanistiske vendingen, som alle sekstiåttere har grunn til å være stolte over, fikk gjennomslag på mange arenaer utover 1970- og 80-tallet. Enkeltmenneskets subjektive oppfatning av tilværelsen fikk gyldighet. Modernismen var for autoritær og ikke forenlig med nye idealer om individualisme, selvrealisering og frihet. Arbeidsinnvandrere kom til vestlige land og gjorde at kulturen ble mer variert og mindre oversiktlig. Kvinner tok litt mer plass i ordskiftet enn før. De hvite frakkene ble gammeldagse. Etterkrigstidens gigantiske boligblokkprosjekter ble erklært elendige. De rette linjene ble satt under kritikk.

Denne vendingen lyktes i noe viktig: Å innse sin egen begrensning. Virkeligheten er for vanskelig, for kompleks, for omskiftelig og for grenseløs til at den enkelt lar seg putte i en boks. Ingen løsninger er gode nok til at den passer for alle.

Denne type erkjennelser byr imidlertid på ulemper. Haken med å prøve å følge med på alt er at man kan bli satt ut av spill av en overveldende kompleksitet. Når man tar alle hensyn, tar man ingen hensyn. Intellektualisering gjør det generelt vanskelig å være tydelig om noe som helst.

Parallelt med denne utviklingen fikk vestlige land mer liberale markedsøkonomier, der arealpolitikk ble koplet stadig tettere mot finansbransjen, og det offentlige privatiserte velferdstjenester. I Norge ville boligeiere ha avkastning på andelsleilighetene sine, litt brennkvikt. Handlingsrommet for planlegging i offentlig sektor ble i økende grad prisgitt private initiativer.

Postmodernismen fikk et tilbakeslag, ikke bare fordi den er utydelig i sitt vesen, men fordi den vokste fram i samme takt som nyliberalismen. Det ble vanskeligere å være visjonær i planfaget, for kronglete. Et skuldertrekk kan oppleves som tryggere enn en beslutning. En eller annen Bør Børson i en norsk kommune kommer uansett og får hjulene til å gå rundt.

Men i vår tid kommer virkeligheten og banker på døren. Vi må ordne opp med klima og miljøspørsmål, segregering, klassedeling og politisk vold. Faginstansene må være tydelige for å lage politikk.

Hva er planfagets rolle i dette? Det er det vi forsøker å nøste opp i i dette nummeret. Vi stiller de samme spørsmålene til ulike personer: Er planlegging et offentlig anliggende? Hvordan har vilkårene for planlegging endret seg etter som verden har blitt mer markedsliberal? Hvordan oppfylle sosiale og miljømessige ambisjoner, når det i høy grad er private interesser som setter i gang planprosjekter?

Fagdebattene er nødvendige. Disse foregår i all hovedsak i forskningsmiljøer. Det innebærer også en diskusjon om hva planfaget bør være. Dette er valg som må tas for utdanningene. Er det en egen fagdisiplin, atskilt fra andre, med en egen metodologi og en samordnet fagutdanning som gir en felles grunnkompetanse? Eller bør de ulike utdanningene selv bestemme hvordan de utdanner planleggere?

Hvilken tilnærming til det planfaglige er den riktige? I denne utgaven prøver vi å kaste lys over utfordringer og faglig uenighet. Jeg ønsker alle god lesning.

Ivar Winther, Redaktør

 

Les flere relevante saker på plantidsskrift.no.