Hvem

Marina Hiller Foshaugen og Camilla ­Farstad Lamprecht

Hva

«Vi er jo opptatt av å lage gode steder for folk» – En komparativ studie av politi og arkitekters kriminalitetsforebyggende arbeid i offentlige rom Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Det juridiske fakultet (UiO, 2019)

Da plan- og bygningsloven ble endret i 2011, var det ikke mange som hadde fokus på å drive med forebygging i offentlig rom, eller forholdt seg til begrepet i det hele tatt. De to kriminologi-studentene Marina Hiller Foshaugen (MFH) og Camilla Farstad Lamprecht (CFL) tok spiralheftene i egne hender og ville med sin masteroppgave sette lys på et tema det finnes lite forskning på, et ikke-eksisterende tverrfaglig samarbeid om og betydelig forvirring rundt.

Koselig tittel! Prøv å forklare den

Marina Hiller Foshaugen: Tittelen kommer fra en av informantene vi intervjuet, som er beskrivende for funnene i oppgaven. Utgangspunktet vårt var endringen i plan- og bygningsloven i 2011, da det åpnet for at flere aktører ble pålagt å jobbe kriminalitetsforebyggende i offentlige rom. Vi ville finne ut av hvordan praksisen rundt det kriminalitetsforebyggende arbeidet gjennom arkitektur, fysisk utforming og situasjonelle tiltak fungerer gjennom å snakke med aktører som jobber med dette, på ulike måter.

Camilla Farstad Lamprecht: Vi valgte sitatet fordi det vi gjennomgående ble fortalt av både arkitekter og politi var at de vil jobbe for trygge rom, som mennesker kan bruke uten å oppleve kriminalitet, utrygghet og så videre.

Hva har vært politiets strategi i et slikt forebyggende arbeid? Hvordan kan man beskrive utviklingen?

MHF: Politiet har ikke noen etablert rolle på dette feltet, de har ingen bestemte strategier, selv om de kan mye om forebygging på andre om­råder. Det er lite empiri og lite materiale som sier noe om hva som skjer i praksis på denne forebyggings­arenaen i Norge. Det er riktignok et stort fokus på forebygging, men mye av innholdet i det forebyggende arbeidet er nytt. Vi opplever at politiet ser til arkitektene og ønsker samarbeid, de ønsker å etablere mer kunnskap om dette, men det er mange utfordringer.

CFL: Politiet har forebygging som et hovedmål frem mot 2020, men de står samtidig midt oppe i en omfattende politireform. De har vanskelig for å definere hvor mye de skal gjøre og hvordan de skal gjøre det. Tidligere besøkte politiet skoler for å forebygge, men etter 22. juli handler forebygging om flere fysiske sperringer, om mer kontroll på byrommet. Politiet vet likevel godt at forebygging handler om mye mer enn å sperre av områder.

Og hvordan stod det til blant ­arkitektene?

MHF: Forebygging og sikkerhet er ikke noe majoriteten av arkitekter jobber med, det er få kontorer som arbeider spesifikt med dette og som har en etablert strategi, men vi har fått snakke med noen av dem. For arkitektene handler kriminalitetsforebygging og trygge byrom i stor grad om jevn flyt av mennesker og aktivitet. De vil sørge for at noe skjer i rommet til enhver tid, fordi det vil gi en høyere sosial kontroll der folk er, og det vil dessuten styrke opplevelsene av trygghet.

CFL: Arkitektene har større fokus på det menneskelige aspektet, mens politiet tenker på sikring. Det går et tydelig skille mellom subjektiv trygghet versus objektiv sikkerhet, fra det å være fysisk sikret mot kriminalitet og terror, til det å oppleve trygghet. Mange arkitekter er skeptiske til fysiske sikringer, de ser ikke fine ut og virker skremmende på publikum. Arkitektene vektlegger at de som bruker rommet ikke føler trygghet gjennom det fysiske, men ved at andre mennesker ser deg. Selv om det ikke er mange arkitekter som jobber spesifikt med dette, er det et ubevisst fokus når de tar vurderinger i skapningen av gode byrom.

I hvilken grad får man til å forene de ulike strategiene?

CFL: Vi vet det har vært noen nyopprettede stillinger med forebyggende oppgaver i politiet, og at politiet har kommet til erkjennelsen at de ikke kan forebygge alene, at man må jobbe sammen. Likevel er det ikke per nå noen mulighet til bredt samarbeid, men det blir spennende å se om noen år. Det som skjer av samarbeid er i stor grad prosjektavhengig og avhengig av hvor i byen enheten ligger eller i hvilken kommune man jobber i. Informantene våre sier er de arkitektene som jobber i det offentlige, og ikke ved i private arkitektkontor, er de som i hovedsak jobber med dette.

MHF: Ut i fra dem vi snakket med er det tydelig veldig variert hvor mye politiet er involvert i forebyggende arbeid i det offentlige rom. Dette er ikke noe etablert felt, men det finnes antagelig litt samarbeid på kommunalt- og fylkesnivå.

Dette er en tverrfaglig oppgave. Hvilke vanskeligheter støtte dere på? Er det stor forskjell på stamme­språkene?

MHF: Størst utfordring var det å finne informanter fra begge yrkesgruppene som ville stille opp. En annen utfordring var at vi brukte felles intervjuguide til både arkitekter og politi, og tok det for gitt at de ville skjønne oss. Derfor måtte vi ha ulike formuleringer av spørsmålene i intervjuguiden, om hva slags rolle de ulike informantene har i det krimforebyggende arbeidet. Det var vanskelig å svare på, men det viser seg at de har forskjellige roller. Politiets rolle i det forebyggende arbeidet er på generell basis større enn arkitektenes, men likevel finnes det en del likheter mellom begge aktører som forebyggere.

CFL: En fin ting var at en del av arkitektene ikke så på seg selv som forebyggere, men etter å ha tenkt seg om fant ut at de var det. Mange kunne svare godt på flere spørsmål, men det var varierende svar også innad i politiet om hvor mye de har satt seg inn i det. Vi opplevde at informantene var engasjerte i spørsmålene, men dette er samtidig helt nytt i Norge og det finnes ingen grupper som har kommet så langt.

Arkitekter har gjerne materielle ­løsninger på sosiale problemer. Hva sier kriminologien om påvirkningskraften i bygde miljøer?

CFL: Vi har et teorikapittel i oppgaven, der vi presenterer en del av teoriene som går på akkurat det området.

MHF: Jane Jacobs skriver for eksempel om at hvordan et rom er utformet kan påvirke det sosiale. Er et rom kriminalitetsfremmende eller hindrer det kriminalitet? Jacobs er mye kritisert, hennes teorier er ikke generaliserbare nok, men de er en del av teorien vi har hatt på studiene her. Vi har dessuten sett på mye teori som handler om de bakenforliggende årsakene til de nye tiltakene. Mye av det er man kritiske til i kriminologien, som for eksempel displacement eller forflytningsstrategier. Det finnes ingen garantier for at ikke kriminalitet kan oppstå et annet sted.

Fikk dere noe inntrykk av hvorfor dette er et lite utforsket felt?

MHF: På generelt grunnlag har det sammenheng med liten tradisjon for forebygging. Det er et samarbeid som en vanskelig å få til fordi det er så mange aktører som gjerne skulle vært involvert, men som ikke blir det, på grunn av praktiske årsaker. Det kan godt hende informantene har overdrevet overfor oss hvor interesserte de egentlig er i dette, men jeg tror det er et genuint ønske om å få til. At forebygging i byrom med fokus på å tilrettelegge for sosialt liv blir viktigere og viktigere å prioritere.

CFL: Det handler ikke bare om et manglende fokus fra politikernes side, men i hele samfunnet. I kriminologi har forebygging liten plass i det vi lærer, vi har mer fokus på årsaker. Derfor er det bra at politikerne nå sier at vi må komme i forkant, ikke etterkant.