Vold blant unge i Oslo har fått mye oppmerksomhet i løpet av høsten. Håvard Stamsø-Ellingsen, leder for fritidsklubben Fellesverket Sentrum, mener tilgang til fritidsklubber er ett av flere tilbud som bør være på plass for å møte dette problemet.

Det har vært en nedgang i kriminalstatistikken blant ungdom fra 2009–2015 i Oslo. I 2016 snudde det, og nå er det flere hendelser. Dette gjelder særlig voldsforbrytelser. Økningen har vært mest markant i aldersgruppen 15–17. Det er denne type hendelser som har fått mye oppmerksomhet i det siste, der folk har blitt angrepet på gata. Samtidig som antallet voldelige hendelser har gått opp, har tilgang til fritidsklubber gått ned. For forskerne er det svært krevende å bekrefte en årsakssammenheng som sier at redusert fritidstilbud fører til mer kriminalitet. Men det er fristende å tenke slik, eller hva?

– Det er fristende å tenke det, ja. Jeg, som har jobbet med dette i tolv år, føler meg ganske trygg på at fritidsklubbene har en tydelig effekt. Vi ser hvem vi når, og vi vet veldig godt hvilke ungdommer som bruker oss og hva de er involvert i på andre arenaer. Så jeg vil jo si at vi er en viktig ingrediens i livet til mange ungdommer som er litt i randsonen av samfunnet.

Politiet mener økningen i voldshendelser hovedsakelig begås av en liten gruppe, de såkalte gjengangerne. Det er færre voldsutøvere, men flere handlinger. Er du enig i det?

– Ja, det er helt tydelig.

Er det fritidsklubbenes ansvar å forhindre kriminalitet, egentlig?

– Jeg ønsker at fritidstilbudet skal være så bredt at alle vil bruke det. Det bør helst ikke bli et stigma å gå på fritidsklubb, at det bare er «problemungdom» som benytter seg av det. Derfor er jeg veldig opptatt av at man skal putte inn mye ressurser og ha så kule tilbud at det blir et bredt og variert miljø, for da funker fritidsklubben etter min mening veldig bra. Vi har et hyggelig og inkluderende miljø, og det er mange frivillige blant miljøarbeiderne våre. Vi har i alle år lagt vekt på en del grunnleggende prinsipper om at her skal man møte alle med respekt og ha en vennlig tone med alle. Hvis man har dét som fundament, og det kommer inn ungdommer som i utgangspunktet er involvert i negative ting, vil de justere seg til det positive miljøet her. Det er det beste verktøyet for å påvirke dem i en positiv retning. Akkurat dette ser jeg veldig tydelig.

At et godt miljø virker normgivende?

– Hvis helheten her er god og stabil og man har nok ressurser og voksne til å se alle og snakke med dem og ha god kontakt og bygge tillit, klarer vi å påvirke ungdom i en positiv retning. Men som du sier, det er vanskelig å måle dette. Du kan se på kriminalitetsstatistikkens utvikling i en gitt bydel, og så se hvor stort fritidstilbudet der har vært, men det er ikke nok. Man kan ikke bare telle fritidsklubber. Man må jo også se på kvaliteten på tilbudet. Man må se på hvor mange som har benyttet seg av det, hva slags tilbud har de hatt og om det er riktig kompetanse blant dem som jobber der. Men i forebygging er man jo avhengig av mange ingredienser. Fritidstilbudet er én ting, og så er det idretten, hvordan politiet har prioritert områdene, om de har gode forebyggere, og så videre.

Ungdommer opplever at politiet ofte sitter i bilen og ser på dem, i stedet for å gå ut og prate med dem, og kjører videre fra bydel til bydel. Det blir ikke noe god stemning av det, mener Håvard Stamsø-Ellingsen. Foto: Ivar Winther.

Hva med politiet?

– En ting som i hvert fall ikke har hjulpet, er nærpolitireformen, hvor de la ned 30 % av tjenestestedene. Flinke forebyggere som hadde bygget opp tillit over tid, ble trukket ut. Jeg har intervjuet ungdom om dette, i forbindelse med mine egne studier. De opplever at politiet ofte sitter i bilen og ser på dem, i stedet for å gå ut og prate med dem, og kjører videre fra bydel til bydel. Det blir ikke noe god stemning av det. Det er veldig mange brikker her, men en samlet sett dårligere forebyggende innsats i de områdene som er utsatt har nok vært noe av forklaringen til at vi har sett at en god del faller litt utenfor. Og da er det miljøer på gata som fanger dem opp og gir dem det de trenger. De føler tilhørighet, at de får identitet, og at de liksom er noen. Jeg tenker at det har oppstått noen blindsoner eller vakuum i de bydelene som har utfordringer med at det er litt for dårlig fritidstilbud. Det er litt for lite riktige politiressurser og litt for få trygge voksne i nærmiljøet. Det kan være i form av natteravner, frivillige organisasjoner og ildsjeler. Her på Grønland har vi Sterling idrettsklubb på Hval skole, som er flinke idealister med minoritetsbakgrunn som treffer veldig bra, og driver med idrett og har musikkstudio og sånne ting. Hvis man klarer å få flere sånne aktører på banen, tetter man en del av de tomrommene. Tilbudet har ikke vært godt nok over tid.

Selve voldsbruken og kulturen rundt den har kanskje endret seg noe? Det er avtalte slåsskamper og folk deler videoklipp av voldshendelser på Instagram. Det drives kanskje også fram av en æres- eller gangsterkultur? Hvilken utvikling mener du vi ser her?

– Man har plattformer nå som gjør det mulig for ungdommen å isolere seg litt. Når de ikke har gode tilbud, søker de mot andre nettverk, det er de grupperingene på gata som allerede har litt problematferd. Det trenger ikke være veldig heavy gangstere, men det er ungdom som ikke har aktiviteter som de synes appeller til dem, som de ikke synes er gode eller kule/tøffe nok nok for dem. Og det er veldig viktig å snakke om utgangspunktet deres. Det er sosioøkonomisk status, fattige familier, trangboddhet, de har lite muligheter til å være inne hos hverandre og sånne ting. Det er ute på gata og på uteområder de møtes. Jeg kjenner meg jo igjen i det selv, som vokste opp litt i hiphop- og skatemiljøer. Det er selvfølgelig kult og gøy å være ute sammen med andre ungdommer, og slippe å ha voksne til stede. Man bygger en egen identitet. Men det er klart at hvis du kommer fra en familier der du kanskje ikke har fått helt den ballasten du trenger for å ta gode valg og vurdere når du er i ferd med å rote deg inn i noe som er negativt, har de kanskje ikke de filtrene og forutsetningene for å forstå at de havner i problemer før de gjør det. Og når forutsetningene er dårlige for å forstå det, er det veldig lett å bli påvirket av den kulturen som er der allerede. Det kan være at det er lav terskel for å bruke vold. Det er en machokultur. Det er jo veldig ofte gutter det er snakk om som får resonans for den der mannlige identiteten som skolen ikke verdsetter i noe særlig grad.

Aha, å være tøff?

– Å være tøff og få aksept og få den mannlige identiteten som handler om å være tøff, hvor skolen ser på deg som en bråkmaker. Vi ser jo det i Stoltenberg-rapporten, at veldig mange flere gutter ramler utenfor, og man ser årsakene til det ganske tidlig. Så der har også skolene en jobb å gjøre, med å legge bedre til rette for gutter, med å verdsette noe av den manne- eller gutteidentiteten som de gjerne vil klamre seg til.

Du nevnte også manglende ballast hjemmefra kan være et problem. Alt som ikke funker hjemme i leiligheten, trangboddhet og fattigdom. Dette handler også om etnisitet, eller foreldrenes utenforskap i det norske samfunnet. Dette har lenge vært en underdiskutert ting, fordi folk har hatt berøringsangst. Husker du den saken utenfor Manchester, der politiet valgte å ikke etterforske pakistanske gjenger som groomet fjorten år gamle jenter? Det var mer bekvemt å la jentene bli presset ut i prostitusjon enn å bli stemplet som rasist. I Sverige ser man noe av den samme mekanismen .

– Ja, og på den andre siden har man en innvandringskritisk fløy som forklarer alt som er galt med enten hudfarge eller islam. Det er et polarisert bilde. Jeg tror det har blitt litt bedre. Men helt på bakkenivå, ser du for eksempel at hvis du skal jobbe med dette her i skolen, så er det jo sånn at lærere er redd for å bli kalt rasister når de gir elever litt motstand på ting. Og da må man jo trygge lærere på det å håndtere å bli anklaget for en sånn ting, og stå trygt i det, og kunne ta diskusjonen med den det gjelder, eller i klasserommet. Å ha et rom, ressurser og kompetanse til å jobbe med å ta det imot på en god måte.

Det er litt av et press for en lærer .

– Det finnes jo en del forklarings­modeller og teorier som kan brukes til å forstå forskjellen på nordmenn født i Norge og folk som kommer fra andre land. Den nederlandske forskeren Geert Hofstede har en modell for å sammenligne land basert på blant annet maskulinitet. Man kan sammenlikne kjønnsidentiteten i ulike land. Albania, for eksempel, har en veldig tradisjonell kjønnsdeling. Maskuliniteten i Norge er derimot helt på bunn. Dette forsøkte også ­Thomas Seltzer sette fokus på i manne-spesialen av Trygdekontoret på NRK. Og det er veldig spennende synes jeg. Det ser du på en del asiatiske kulturer, at maskuliniteten står mye sterkere. Det kan være en forklaring på at gutter, som blir oppdratt hjemme til å være mye tydelig maskulinitet kommer i kollisjon med norsk skole og samfunnet ellers hvor de kvalitetene som er forbundet med maskulinitet ikke blir like høyt verdsatt. Jeg ser på det som veldig nyttig å se på maskulinitet som en kulturell dimensjon. Og det er et sted man kan begynne fra for å få gutter til å fungere bedre, og i mindre grad kanskje havne i problemer tidlig. Jeg tror man kan klare å bevege seg videre der.

Håvard Stamsø-Ellingsen

  • Senterleder Fellesverket Sentrum (tidligere ORKIS ressurssenter for ungdom)

  • 42 år, Bor på Torshov

  • Vokst opp på Kløfta, Eidsvoll og i Oslo

  • Jobbet 12 år med ungdomstilbud i Oslo for Røde Kors, i Groruddalen, Oslo Sør, Oslo Vest og nå på Grønland

  • Er også DJ, med bl.a. 20 års fartstid i National Rap Show på NRK P3 med Tommy Tee

  • Har journalistbakgrunn

  • Har en mastergrad i sikkerhetsledelse og kulturforståelse

Hvordan er samarbeidet mellom skolene og fritidsklubbene?

– Det kan bli mye bedre. Det handler om hvordan bydelene organiserer samarbeidet. Noen bydeler er veldig gode til å involvere skolene i møte med fritidssektoren. Mens noen har bestemt seg for å dele det mer inn. Det er ulike forklaringer på det. Noen synes det er mer konstruktivt å avgrense det til noen få, for da får man snakket mye mer konkret om enkelttemaer. Mens jeg som sitter i fritidssektoren, ønsker meg jo mer kontakt med skolen og lærere i faste møter. Salto-møtene fungerer noen steder godt. Jeg har jobbet rundt i hele Oslo, jeg har jobbet på tilsvarende klubb på Grorud, på Mortensrud, på Majorstua, og på Grønland, og da har jeg sittet i de forskjellige Saltoutvalgene på Stovner, Grorud, Søndre Nordstrand, Nordstrand, og noen vestkantsteder, og nå sitter jeg i sentrumsgruppa, for de tiltakene som er for ungdom i sentrum. Men jeg skulle gjerne hatt et enda tettere samarbeid med Bydel Gamle Oslo, fordi vi ser at her er det en tredjedel av befolkningen som flytter hvert år, altså en omløpshastighet på en tredjedel av befolkningen, og det er rimelig å anta at det handler om mange minoritets­familier som flytter fordi de har fått tilbud om kommunal bolig med begrenset tidsrom. Så må de finne seg noe annet hvor det er billig å bo i Oslo, og da er det ut i andre bydeler. 60 % lever under fattigdomsgrensen i Bydel Gamle Oslo. Barna i disse familiene er inn og ut raskt. Det må være vanskelig for dem å orientere seg i nærmiljøet og finne ut av hvilke tilbud som finnes. Steds­analysen av Tøyen og Gamle Oslo gjort av Ingar Brattbakk og Aina Landsverk Hagen har mer informasjon om dette.

Disse gjengangerne det refereres til, du treffer kanskje noen av dem her. Hva sier de?

– Nå kan jeg ikke vise til en konkret samtale med en ung gjenganger, men de som har koblinger til de miljøene sier at du havner i trøbbel før du forstår det. Det er en typisk beskrivelse. Det er en stor sjanse for at kompisene driver med noe som ikke er helt bra, men det er vanskelig å bryte med det og ta avstand fra det, for da blir du sosialt fryst ut fra gjengen. Det illust­rerer litt av den dynamikken som er i sving. Det er en mangel på andre miljøer å høre til i, så er det en pull-faktor fra de grupperingene av ungdom som driver med en del tull og tøys. Det er vanskelig å stå imot, fordi det ikke er mange alternativer.