Skal landskap primært forstås som en statisk forvaltningsgjenstand eller et dynamisk grunnlag for vår felles identitet? Lanseringen av NiN Landskap (2.0) minner oss om at forståelsen av landskap ikke først og fremst er et spørsmål om datakraft, men heller en faglig utfordring som krever delaktighet i verden slik den fremtrer dag etter dag.

NiN Landskap (2.0), et omfattende prosjekt med å analysere og kartlegge landskapstyper i Norge, er fullført. Det grundige arbeidet ble presentert på en konferanse i regi av Kommunal- og moderniseringsdepartementet 2. april i år. Her fikk de fremmøtte en introduksjon til systemets oppbygning og tiltenkte bruk. Samtidig ble systemet lansert på Artsdatabankens hjemmesider. Det er Artsdatabanken i samarbeid med Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Naturhistorisk museum, UiO som står bak utviklingen av systemet.

For en tilhører ble det mye å sette seg inn i på den korte tiden som var avsatt i programmet. Det var derfor til stor hjelp at det komplekse stoffet ble godt presentert av mange dyktige fagpersoner. Men det var også tydelig at møtet mellom kartsystem og landskap utløste et visst stress i forsamlingen. Kanskje skyldtes noe av uroen at vi denne formiddagen ikke bare ble forelagt et sobert landskapskartleggingssystem. Enkelte innså nok også at vi ble eksponert for systemtenkningens begrensninger når eksistensielle tema som landskap står på den offentlige dagsordenen.

Vitenskapelige idealer og erfaringsbasert databehandling

NiN Landskap (2.0) produserer maskingenererte landskapskart basert på et enormt datagrunnlag. Rune Halvorsen fra Naturhistorisk museum (UiO) holdt et engasjert og informativt innlegg om hvordan områder med like og ulike egenskaper kunne grupperes og skilles fra hverandre. For å kunne behandle alle disse dataene kreves stor ekspertise og betydelig datakraft. I tillegg kreves det stor tiltro til idealer som etterprøvbarhet, verdinøytralitet og observatøruavhengighet. Disse ble stadig nevnt – før de gang på gang ble korrigert av faglige vurderinger. For en observatør i salen, som bekjenner seg til en estetisk fagtradisjon, ble denne vekslingen mellom tiltro og forbehold til det såkalt «objektive» i systemet etter hvert ganske påfallende. Vi ble lovet detaljerte manualer som beskriver alt fra skript til gradienter, men hvor mange fagpersoner har egentlig tilstrekkelig innsikt i statistikk og informatikk til å kunne etterprøve systemets innhold og oppbygning? Vi fikk høre at det er naturlig å ta utgangspunkt i landform i et kupert land som Norge, men er dette verdistandpunktet gyldig for alle landskapsrelaterte fagtradisjoner? Vi fikk presentert en grundig redegjørelse av problemet med å sette grenselinjen mellom fjell og dal, men viser ikke bare dette at observatørstandpunktet, uavhengig om det er fysisk eller konseptuelt, er helt vesentlig for selve landskapsdannelsen?

Landskap oppstår i en ytring

Tvetydigheten i systemets verdigrunnlag gjenspeiles i systemets objekt, landskapet. Elefanten i rommet, slik Trond Simensen fra Miljødirektoratet beskrev bruken og forståelsen av selve landskapsbegrepet, så dessverre ikke ut til å bli hjemløs da dagen var omme. Selv om Norge alt siden opphavsåret 2000 har forpliktet seg til å følge innholdet i den europeiske landskapskonvensjonen, volder fortsatt den lille, innskutte bisetningen «slik folk oppfatter det» mye hodebry. I Norge tolkes teksten ofte som at landskapet er den subjektive og personlige opplevelsen hos folk flest, slik Liv Kirstine Just-Mortensen fra KMD utla den. Trond Simensen gjorde derimot et forsøk på å allmenngjøre «oppfatning av områder». Slik ville systemets idealer om verdinøytralitet og etterprøvbarhet selvfølgelig også passe bedre med konvensjonens intensjoner. Skjeler man til de andre oversettelsene av definisjonsteksten i den germanske språkgruppen, ser man derimot at de fleste bruker «menneske» der det i den engelske teksten står «people» og den norske bruker «folk». Når områder oppfattes som landskap, forteller konvensjonen oss, skjer dette med et verdiladet blikk der enkeltmenneske oppfatter områder som landskap med ulike kulturelle referanser. Dette gjelder like mye om landskapet behandles systematisk i kartmediet, eller om det behandles systematisk i medier som f.eks. tekst, tegning eller fotografi. Det er jo derfor hverken mediet eller metoden som gir gode eller dårlige representasjoner av landskapet. Det ansvaret hviler på fagekspertenes kunnskap, kompetanse og dømmekraft og vissheten om dette når de fremstiller landskapet gjennom ulike ytringer.

Helligvær: Hensynet til systemeffektiviteten går gjerne på bekostning av innsikt i systemets bestanddeler. Foto: Øystein H. Brekke/Wikimedia Commons.

Kartlegging og analyse

Med stadig større kunnskap om problematikken som knytter seg til bisetningen «slik folk oppfatter det», melder også spørsmålet seg om en positivistisk kartleggingsideologi er et velegnet middel til å gripe grunnlaget for enkeltmenneskets identitet, slik konvensjonen fremlegger landskapets funksjon i innledningsteksten. Forrige gang kartleggingen av landskapstyper ble presentert i regjeringskvartalet ble det gjort et stort poeng av skillet mellom kartlegging og analyse. Også denne gangen ble det henvist direkte til konvensjonstekstens artikkel 6 C selv om poengteringen av skillet mellom kartlegging og analyse nå var noe mer nedtonet. Når for eksempel de fremragende temakartene blir lagt til grunn for å konstruere landskapstyper, har man jo for lengst forlatt kartleggingen og er langt inne i analysefasen. Det åpenbare samspillet mellom databehandling og faglig analyse, som også utviklingen av systemet vitner om, maner til en mer kompleks og rikere forståelse av sammenhengene mellom mål og virkemiddel i arbeidet med landskap. Kanskje henger også begrepsbruken i den norske konvensjonsteksten igjen i gammelt tankegods. For eksempel gir bruken av ordet «kartlegging» grunn til å spørre om sammenhengen mellom landskap som identitetsgrunnlag og landskap som forvaltningsgjenstand egentlig er erkjent. I den engelske originalteksten er «kartlegging» omtalt som identification, mens den tyske teksten bruker Erfassung. Betydningsforskjellen er ganske stor mellom å kartlegge og å begripe landskap (Erfassung). Og tilsynelatende ligger den sistnevnte betydningen nærmere «slik folk oppfatter det» enn det mer kategorisøkene, systemorienterte kartleggingsbegrepet. Forstått som identifikasjon og vurdering blir «kartlegging og analyse» i større grad to integrerte deler av den samme kunnskapsdannelsen og i mindre grad to vesensforskjellige faser i en prosess. Med denne integrerende innfallsvinkelen trenger man først og fremst en allmenn forståelse av landskapets eksistensielle funksjon i dagens samfunn før kart og typer introduseres.

Systemet trumfer den faglige dømmekraften

Til tross for de mange opplysende presentasjonen, vedvarer imidlertid tilbakeholdenheten mot å innrømme og klargjøre det åpenbare verdigrunnlag til NiN Landskap (2.0). Når Lars Erikstad fra Naturhistorisk museum (UiO) viser systemets landskapstypeinndeling over Oslo og samtidig, med røde, tykke streker viser hvor han mener at grensene egentlig burde ha vært tegnet, så er det jo den faglige verditradisjonen som ligger bak de røde strekene vi blir nysgjerrige på. Bortsett fra den programmerte maskinen vil trolig de fleste erfarne landskapskartleggere se at skråningen mellom ekebergplatået og oslogryta nedenfor danner et sentralt karaktertrekk i oslolandskapet. Men i NiN Landskap (2.0) endres likevel ikke grensene. Vi får høre at slike endringer i for stor grad ville kunne påvirke systemets funksjonalitet. De åpenbare feilslutningene sees, men aksepteres. Systemet ser ut til å trumfe den faglige dømmekraften.

Erstattes fagkunnskap om landskap av en systemkultur?

Den franske filosofen Jean Francois Lyotard fastslo allerede tidlig på 80-tallet at idealene om dannelse eller velferd var i ferd med å bli erstattet av formålet om å optimalisere systemers effektivitet. Performativity eller anvendbarhet betegner hvordan systemer gir størst mulig utbytte gitt minst mulig innsats (Lyotard 1984:11). For eksempel kan alle i dag med GPS-systemer finne den korteste veien mellom to punkter uten å kjenne området fra før. Da det ble fremlagt utbyggingsplaner for øya Helligvær utenfor Bodø, hadde Bodø fylkeskommune med pilotprosjektet «Landskapstyper i Nordland» nå et kunnskapsgrunnlag å vise til, ble det sagt. Men ut fra presentasjon til Geir Davidsen fra Nordland fylkeskommune var det vanskelig å fastslå om autoriteten lå i selve henvisningsmuligheten eller i kartleggingens resultat. Hensynet til systemeffektiviteten går gjerne på bekostning av innsikt i systemets bestanddeler.NiN Landskap (2.0) bidrar på sin måte. Uten en kritisk innstilling til begrepene selv, legitimeres systemet kun av den sammenhengen systemet selv etablerer. NiN Landskap (2.0) er i så måte en funksjon av formelen: landskap-landskapskonvensjon-kartlegging-NiN. Systemenheten forsterkes ved å betone denne forbindelsen uten å problematisere sammenhengen mellom hvert enkelt ledd. Fagseminaret ga oss anledning til å bevitne en av samtidens mange mytedannelser. Systemet blir selv en autoritet som ikke fordrer annet enn en henvisning.

Jean Francois Lyotard mente at idealene om dannelse eller velferd var i ferd med å bli erstattet av formålet om å optimalisere systemers effektivitet. Foto: Barcha L. Ettinger/Wikimedia Commons.

Systemlandskap og erfarte landskap

Når systemet trumfer den faglige dømmekraften, har systemkulturens performativity et stort handlingsrom. På fagseminaret fikk vi, med utgangspunkt i systemet, blant annet påvist Norges vanligste og sjeldneste landskapstype. I disse vindkrafttider kan man lett forestille seg hvordan «vanlig» og «sjelden» vil kunne bli brukt. Riktignok påpekte Lars Erikstad fra Naturhistorisk museum (UiO) at «sjelden» ikke nødvendigvis betydde annet enn en kuriositet ved datagrunnlaget. Men vil denne kildekritiske holdningen også holde seg i en saksbehandlingsorientert og temmelig pragmatisk planleggerhverdag? Når Glåmdalen og tilsvarende daler forsvinner i systemet av hensyn til systemets anvendbarhet på nasjonal skala, forsvinner jo også de regionale og lokale kjennetegnene som ikke minst landskapskonvensjonen er motivert av å identifisere og ta vare på. Når for eksempel systemets grunntype «Kystnært innlandsslettelandskap under skoggrensen med tett bebyggelse og jordbruksdominans» lokaliseres både til Varhaug på Jæren og Vestby i Akershus, etablerer kanskje systemet en forbindelse som i det erfarte landskapet virker fremmed og søkt? Bryter de definerte polygonene de essensielle relasjonene som det erfarte landskapet gis av? Skaper NiN Landskap (2.0) et genmanipulert snarere enn et økologisk frembragt artsmangfold? Vi som for eksempel har jobbet med konsekvensutredninger for ulike tiltak, vet jo at vi trenger ulik inndeling av landskapet ut fra hvilket spørsmål som skal besvares? En firefelts motorvei gir jo først og fremst gir et omfattende irreversibelt terrenginngrep, men et vindkraftverk også skaper et betydelig visuelt arealbeslag. Ut fra beskrivelsen av NiN (2.0) kan det virke som om en totalt endret horisontlinje ikke ville gi noen utslag i systemets typeinndeling i det hele tatt.

Når gjenstanden som systemene skal beskrive, inneholder mer kompleksitet enn systemet har evne til å takle, ender systemet opp med å redusere kompleksiteten uten samtidig å gi avkall på totalitetskravet. Hinnøya. Foto: Ximonic/Wikimedia Commons.

Hvor mye standardisering tåler landskapet?

Og det er vel her den største utfordringen med systemer, enten de kaller seg håndbøker, veiledere eller normaler, kommer til syne. Når gjenstanden som systemene skal beskrive, inneholder mer kompleksitet enn systemet har evne til å takle, ender systemet opp med å redusere kompleksiteten uten samtidig å gi avkall på totalitetskravet. Når planleggerrasjonalismen fra 1960-tallet, representert bl.a. med Ian McHargs kartleggingsideologi, får fornyet kraft gjennom dataverktøyet, kommer avviket mellom kartet og det kartlagte enda tydeligere til syne. De mange forbeholdene og betenkelighetene som systemutviklerne sympatisk nok kom frem med på fagseminaret, indikerer vel egentlig at kartlegging av standardlandskap ikke er mulig. Som den amerikanske landskapsarkitekten Charles Waldheim poengterer, «in spite of the rapid growth of computing speed and capacity, the complexity of the natural world continues to elude modelling (Charles Waldheim 216:146).» Ufattelig detaljerte laserdata, bedre prosessorkraft og dataprogrammer viser det motsatte av budskapet til teknofuturistene. I et samfunn som preges av skiftende teknikker, verdier og natur, vil en fast typeinndeling unektelig komme til kort overfor morgendagens utfordringer.

På vei mot et mer brukerorientert landskapsverktøy?

NiN Landskap (2.0) fremstår som en imponerende sosial konstruksjon. Spørsmålet er imidlertid om landskapsplanleggingen og forvaltningen er tjent med denne konstruksjonen. For det er jo klart at systemet bare viser ett av mange mulige landskap i Norge. Skal man følge Trond Simensens inndeling av fagtradisjoner innenfor landskapsforskningen, faller NiN Landskap (2.0) innenfor en naturvitenskapelig fagtradisjon. Som et uttrykk for denne virkelighetsforståelsen kan nok typeinndelingen være nyttig. Det har imidlertid ikke vært foretatt en offentlig debatt om systemets status. Dessuten har ett av de to direktoratene som har ansvar for forvaltningen av landskap i Norge, Riksantikvaren, valgt å stå på sidelinjen av arbeidet. Polygonene som viser landskapstyper tilhører derfor kanskje den mindre interessante delen av prosjektet. Derimot kan måten systemet behandler store datamengder på, være i tråd med den tendensen som landskapsarkitekten Philip Belesky på fjorårets Herrenhausen Symposium i Hannover omtalte som en «human-machine-dialogue». Systemets styrke ligger i evnen til å produsere og tilrettelegge temakart som den enkelte fagperson kan ta i bruk tilpasset de konkrete oppgavene. Kunne resultatet av den store innsatsen komme den enkelte landskapsplanlegger og –forvalter til hjelp, ville satsingen trolig bli oppfattet som en svært god investering.

Referanser

LYOTARD, J.-F. 1984. The postmodern condition: a report on knowledge, Manchester, Manchester University Press.

WALDHEIM, C. 2016, Landscape as urbanism, New Jersey, Princeton University Press