Norge er et særegent land. Et land med svært mye natur og villmark, store landarealer og enorme havarealer, med en svært spredt bosetting, små storbyer og desentralisert senterstruktur. Det er et land oppbygd av regioner, lokalsamfunn, regionale og lokale identiteter. Vi har ikke bare en regionalpolitikk, men også en distriktspolitikk. Hva som er forskjellen på disse begrepene og hvordan de har endret seg, skal vi prøve å nøste opp i et intervju med professor Håvard Teigen ved Høgskolen i Innlandet.

Man snakker ofte om den nordiske modellen, om samfunn som kombinerer en åpen og fri markedsøkonomi, en rammestyrende stat, trepartsamarbeid i arbeidsmarkedet og en universell velferdsstat med sterke, liberale demokratier med bred medvirkning og politikk orientert mot konsensus og kompromiss. Kanskje har Norge i tillegg også utviklet noe mer særegent – en norsk modell, med en regional- og distriktspolitikk, en ofte regionalt begrunnet næringspolitikk og en regionalt begrunnet samferdselspolitikk, som avviker fra våre naboland.

NORDREGIO (Nordisk regional forskning) har en utviklet tematiske kart som viser samfunns-utviklingen i de nordiske landene på regionalt og lokalt nivå. Disse kartene viser at Norge gjør det bra mht. regional og lokal fordeling av befolkningsvekst (70 % av norske kommuner er i vekst), langt mindre sentraliserte flyttemønstre, mer balansert fordelt næringsliv, mindre forgubbing i kommunene utenfor storbyene, høyere utdanning, sysselsetting og ungdomsdeltakelse i kommunene utenfor de store byene enn i våre naboland. Denne utgaven av Plan vil antyde at det kanskje er et liv mellom de store byene våre fortsatt.

Skyldes dette at vi har hatt en fungerende regional- og distriktspolitikk, regional samferdselspolitikk, og en delvis regionalt orientert regional næringspolitikk, landbruks- og fiskeripolitikk? Er det et underliggende politisk poeng at våre store eksportnæringer i hovedsak ligger i havet, langs kysten og i distriktene (olje, gass, fisk, oppdrett, verft, kraftkrevende industri)? Er dette grunnen til at vi har en regional- og distriktspolitikk? Har dette faktisk vært lønnsomt for oss?

Norge har mange vellykkede samfunn i vekst ute i det vi kaller distriktene, ikke minst langs kysten. Samfunn med velfungerende samfunn både økonomisk og sosialt, med et velutviklet tilbud for sine innbyggere. Men også kommuner utenfor tilgjengelighet til lokale vekstsentra, utkantsamfunn som sliter med svekket befolkningsgrunnlag, sviktende kommuneøkonomi, en aldrende befolkning og rekrutteringen til nøkkelstillinger. Den desentraliserte veksten er sårbar. Den er avhengig av arbeidsinnvandring, råvareeksport og internasjonale konjunkturer. Også vekstkommunene vil få problemer med en aldrende befolkning. En artikkel i dette nummeret vil ta for seg befolkningsveksten i Ringsaker kommune, og hvordan dette kan tenkes å utvikle seg. En annen artikkel vil ta for seg den utfordring som ligger i at kommuner faktisk trenger folk.

Å skape vellykkede små regionsentra forutsetter også en vellykket stedsutvikling, sentrumsutvikling og at man lykkes i å skape steder med et attraktivt og fungerende tilbud. En artikkel i denne utgaven vi ta opp et aspekt av dette, nemlig fortetting i små steder. Denne utgaven tar også opp en evaluering av utviklingsprogrammet for byregioner. Byregioner omfatter også mindre byregioner. Regional- og distriktspolitikk er et svært stort fagfelt. Men vi håper dette nummeret kan belyse noen sider ved dette store temaet! God lesning!

Ivar Winther, redaktør