Det er en balansekunst å være forberedt på det verste og samtidig skape en atmosfære av trygghet. Planleggere har et særlig ansvar i å sikre at innbyggernes sikkerhet og velferd blir ivaretatt, mener Harald N. Røstvik.

Vi mennesker har en betydelig evne til å bekymre oss, selv om det ligger mye god trøst i det faktum at de fleste bekymringer aldri blir noe av. Vi er opptatt av trafikksikkerhet og har lykkes med å redusere dødstallene betraktelig selv om de menneskelige skadene er omfattende. Tidligere omkom over 250 mennesker hvert år i trafikken i Norge. I 2017 omkom 109 mennesker. Det er det laveste tallet siden 1939 da denne statistikkrapporteringen begynte (SSB 2017).

Vedovner dreper tusenvis

Samtidig dør cirka 1 700 mennesker i Norge hvert år av luftforurensing fra vedovner og diesel på grunn av PM 2.5 – de små partiklene som via våre lunger trenger rett inn i blodbanene (Røstvik 2015/J). Det fører til hjertestans eller luftveisproblemer. Selv om vi etter hvert har fått en debatt om dieselforbud og regjeringen har vedtatt forbud mot salg av nye diesel- og bensinbiler fra 2025, har debatten om hvor mange som dør fra vedfyringen ikke akkurat tatt av. Noen byer, blant annet Bergen, har nå innført forbud og andre har etablert panteordninger for å skifte ut ovner med svart røyk som forpester vårt felles offentlige rom. Problemet er dårlig forbrenning i vedovner fra sekstitallet, ikke gamle kakkelovner, etasjeovner og nye rentbrennende ovner. Problemet med denne forurensingen er at den i tillegg til å ta livet av mange reduserer ytterligere mange tituseners livskvalitet. Folk med pustrelaterte problemer er ekstra sårbare, og de kan i perioder vinterstid ikke oppholde seg utendørs når nordmenn legger i ovnen.

Jeg har skrevet en rekke artikler om dette de siste ti årene, både i Norge og utlandet, og har også holdt en rekke foredrag for å forsøke å få norske myndigheter til å innse alvoret i disse «drapene», men jeg må si det har gått tregt, og jeg er gjentatte ganger blitt beskyldt i media for å ville ta peiskosen fra folk. Men det jeg faktisk vil, er å redde dem, slik at både de og naboene som må inhalere denne forurensingen kan fortsette å kose seg foran den rentbrennende peisen og vedovnen. Mange fortrenger at oslo- og bergenslufta flere dager om vinteren er blant de meste forurensede byene i Europa, f.eks. mandag 2. januar 2017, da var Oslo verst i Europa.

Når vi på På en Sikkerhetskonferanse ved Universitetet i Stavanger i 2017 mangt kan ramme uskyldige også i Norge, men statistiks er sjandstrafikkofrenes dag markerer de altfor mange trafikk-døde, har jeg retorisk spurt om hvorfor vi ikke markerer de femten ganger flere som døde på grunn av PM 2.5. Jeg har forsøkt å få i gang en diskusjon om hvordan universell utforming kan utvides i regelverket til også å inkludere retten til frisk luft fri for vedovnpartikler, slik jo flere FN-dokumenter garanterer oss.

Men dette er tydeligvis ikke norske myndigheter (inntil nylig) særlig interessert i, selv om flere andre fagmiljøer, også SINTEF, har advart mot PM 2.5 i lang tid. Norske myndigheter har heller ikke vært bekymret for denne delen av vår helse. I stedet bekymrer vi oss for mange andre farer som det er lite sannsynlig vil ramme oss, terrorisme for eksempel. Selvfølgelig skal vi være på vakt, og etter Utøya vet vi jo at mangt kan ramme uskyldige også i Norge. Men statistisk er sjansene ørsmå.

Perimetersikring i Oslo sentrum. Foto: Helge Høifødt.

På en Sikkerhetskonferanse ved Universitetet i Stavanger i 2017 ble det vist til at sjansen for å bli rammet av terrorisme er liten (SAM 2017). Dette ble illustrert ved gravstøttene i Arlington, den enorme æreskirkegården nær Washington DC i USA (EU-28 2016). Hvis man spaserer langs støttene, må man vandre gjennom hele kirkegården to ganger til ende før man møter et terroroffer (statistisk sett). Men – man møter derimot et statistisk selvmordoffer for hver femtende gravstein!

Mottiltak mot terror

Hvorfor har jeg da på Universitetet i Stavangers avdeling for byplanlegging initiert et nytt masterkurs i nettopp dette (BYG640 2018)? Det er for at studentene skal kunne forstå risiko og sikkerhet, temaer som er emerging og relevante for faggruppen.

Byplanleggere kan legge til rette for at byene blir gode møtesteder som gjør at folk føler seg mindre ensomme og mer inkludert, og derved kan dette påvirke selvmordsraten, selv om det nok er andre faggrupper som har større påvirkning. Byplanleggere kan derimot ha stor innvirkning på både bærekraft (miljø og holdbarhet) og sikkerhet. De skal jo blant annet utvikle trygge og attraktive byrom og andre offentlige steder.

Jeg har nå i to år arbeidet med studentene om temaet «bærekraftig universitetscampus», hvor vi ser på transport, energi og stedsutvikling i et langt perspektiv frem mot 2040 (UiS – Røstvik 2018). Samtidig har den engelske førsteamanuensis Dr Tegg Westbrook, som er spesialist på temaet, utviklet og ledet et kurs om sikker campus, hvor studiereise til byer som har vært hardt rammet av terror har vært del av læringsprosessen (UiS 2018). Studentene har deretter fått i oppgave å utvikle Universitet i Stavanger og noen plasser ved rådhus i England til trygge steder. Det har vært en interessant og vellykket reise som vi skal gjenta neste år.

Dobbeltfunksjon

Terrorhindrende tiltak har vært eksemplifisert ved store betongrørblomsterkasser som på Karl Johan i Oslo, benker og andre faste installasjoner. Vi oppfordrer studentene til å tenke dobbeltfunksjon og å kombinere innholdet i de to kursene ved å eksempelvis bruke solenergi og vindkraftinstallasjoner som barrierer. Vi oppfordrer dem videre til å bygge diskre tiltak som ikke skriker, skiller seg ut og annonserer at dette er et terrortiltak. Studentene ble oppfordret til å bruke landskapet, skulpturer og alle slags gatemøbler.

Kurset fokuser på rollen byplanleggere, arkitekter og trafikkplanleggere har for å bidra til at folk føler seg sikrere, ved å bruke sin kreativitet til å hindre kjøretøyangrep.

Kurset ser også på en rekke andre mulige angrep som det er vanskeligere å beskytte seg mot og avdekker et betydelig potensial for forbedringer i både byer og på campus. Kurset involverer sikkerhetsansvarlige på universitetet og Stavanger kommune.

Funnene

Noen av de betydeligste funnene kan oppsummeres i noen hovedpunkter som er et resultat av oppgaver som bruker en kombinasjon av hovedsakelig kvalitativ metode bygget på teorier om fortolkning (hermeneutikk) og menneskelig erfaring (fenomenologi). Dette omfatter systematisk innhenting, bearbeiding og analyse av observasjoner og intervju. Det er også brukt kvantitative metoder som bygger på forskjellige former for datagrunnlag som tall, og grafer fordi flere metoder utfyller hverandre og styrker hverandre (Blaikie 2009). To funn utpeker seg:

1) Det ikke er alt man kan beskytte seg mot, og vi kjenner ikke alle trusler – heldigvis. Samtidig er det klart at vi er sårbare på mange områder og har ikke tenkt nøye nok gjennom det store skadepotensialet vi utilsiktet legger til rette for med dagens planlegging. For å bøte på dette må planleggere bli langt mer bevisst sin rolle, og de må tilføres oppdatert kunnskap for å skape trygghet i byene. Mange planleggere tror de har oversikt, men studentarbeidene viser at det ikke stemmer. Mange er ikke i nærheten av å forstå verken hva de skal planlegge for eller sin egen rolle til å påvirke tryggheten i positiv eller negativ retning.

2) Det kom også klart frem – ikke minst fra studiereisen – at byer som har vært utsatt for tunge terrorangrep, har erfart at moderne glassarkitektur er et stort problem i byene. En bombe skal ikke være så veldig stor før den blåser ut vinduene i en overraskende stor radius fra åstedet. Det finnes også mindre beskyttelse enn man tror i bygninger som står mellom åstedet og det stedet man befinner seg. Trykkbølgene beveger seg nesten som en flodbølge og tar seg rundt bygninger fra siden og over dem og blåser ut vinduene og glassfasader som blir til en spray av flyvende glass. Dette dreper. Opptil 95 % av alle skader etter et bombe-terrorangrep er forårsaket av flyvende glass. Her må arkitektene tenke seg om: Anti-knus glass med film kan redusere dette, i likhet med herdet glass. Men det viktigste tiltaket er kanskje å redusere den enorme bruken av glass i moderne arkitektur. Det er ikke lenger moderne å etablere et så stort skadepotensial og forårsake unødig voldsom overoppheting og kjølebehov sommer, vår og høst og oppvarmingsbehov om vinteren.

En tryggere by? Perimetersikringer gir inntrykk av at myndighetene tar vare på inbyggerne, men er samtidig en påminnelse om mulig fare. Foto: Helge Høifødt.

Hva kan funnene brukes til?

Det er alltid vanskelig å overføre stedspesifikke funn til andre steder, men funnene viser at det må utvikles en kultur blant planleggere for å la terrorhindrende tiltak bli del av planleggingen. Vanskeligheten er selvfølgelig å vite hvordan morgensdagens terror vil se ut, men man kan ikke bli god på å forsøke å se dette uten å trene, selv om man trener på dagens antatte terrortrussel.

For snart ti år siden fikk plan- og bygningsloven kriminalitetsforebygging som et selvstendig hensyn som stiller tydelige krav til hva man må ta hensyn til i planprosesser. Fylker og kommuner må inkludere kriminalitetsforebygging.

§ 3–1 Oppgaver og hensyn i planlegging etter loven.

…….

(f) fremme befolkningens helse og motvirke sosiale helseforskjeller, samt bidra til å forebygge kriminalitet

(g) ta klimahensyn gjennom løsninger for energiforsyning og transport

(h) fremme samfunnssikkerhet ved å forebygge risiko for tap av liv, skade på helse, miljø og viktiginfrastruktur, materielle verdier mv.

I Storbritannia har UK Counter Terrorism Strategy-dokumentet utviklet mål for å forbedre sikkerheten på overfylte steder (CONTEST 2015). Det anbefales fysiske tiltak spesielt rettet mot fiendtlige kjøretøy som oppsøker «myke mål». Disse skal likevel sikre tilgjengelighet og blir en slags krav som også kunne vært integrert i norske lover om universell tilgjengelighet. Utformingen av byrom pålegger planleggere et stort ansvar, og det kommer også tydelig frem at vi har dette ansvaret. Men tar vi det? Integrerer vi kriminalitetsforebygging i våre planlegging? Er vi oppmerksomme på vår rolle og at vi faktisk til en viss grad kan hindre kriminalitet gjennom å tilrettelegge for at omstendigheten, situasjonen og muligheten ikke finnes, der det kan forhindres?

Selv om vi gjør det, og også lovgivningen og tiltak iverksettes, er det helt sentralt at man beholder oppfordringen til befolkningen om å være årvåkne og rapportere unormal aktivitet. Begrepet eyes on the street, som Jane Jacobs mente skulle sikre sosial kontroll og årvåkenhet, er fremdeles aktuelt. På et vis støttes også dette av Jan Gehl, når han hevder at levende, trygge og bærekraftige byrom har avgjørende betydning for en bys kvaliteter.

Antiterrortiltak skjult som energiproduksjon: vindgeneratorer utformet som trær for å hindre at aggressive kjøretøy tar seg inn på plassen. Ill.: Masterstudenter i byplanlegging på kursene Byg 610 og Byg 640 på UiS.

Planleggerens rolle

Som planleggere har vi påtatt oss betydelige mangeartede oppgaver, og vi er nødt for å forsikre oss om at vi har en viss oversikt over at vi dekker dem alle. Vi er ikke som tannleger, hvis arbeidsfelt er relativt begrenset til et lite område rundt munnen, selv om dette området selvfølgelig henger sammen med resten av kroppen. Området er likevel begrenset i forhold til det formidable og noen ganger overveldende arbeidsfeltet til planleggere av fremtidens nye byer og tettsteder og endre de eksisterende. Man sier jo om arkitekter og leger at de kan rette opp sine feil ved henholdsvis å plante eføy og trær rundt sine feilgrep, mens legene kan begrave sine «ofre». Men feil utforming, materialbruk, dimensjonering og tilgjengelighet i våre offentlige rom kan ikke alltid fjernes eller repareres. Man kan bøte på skadene, men de står der og skriker til oss i tiår etter tiår. De minner oss om grep vi forhåpentligvis lærer av.

Hvis vi lærer av de siste års terrorangrep og terrorens vesen og form ikke endrer seg så mye de kommende tiårene, har vi som planleggere muligheter for å hindre at historien gjentar seg altfor ofte. Det er nødvendig for at byene skal forbli sentra for utveksling av varere og tjenester, møter mellom mennesker, smil, latter og andre sosiale aktiviteter. Den sosiale dimensjonen i byer og tettsteder kan ikke undervurderes. Men dersom vi derimot ikke makter å opprettholde byens kvaliteter og redselen for terror mot menneskemassene i byene tar overhånd, vil bruk av byene og vår oppførsel der endres. Det var vel noe i retning av denne frykten Sennet refererte til i klassikeren The Fall of Public Man (Sennet 1977). Konsekvensen er at folk trekker seg mer og mer inn til sine indre familie- og vennekjerner – deres private sfærer. Arendt, derimot, hevdet at det private skjulet bare vil forsterke ens egen posisjon, noe som på grunn av isolasjonen fører til ensomhet og som før eller siden tvinger de fleste tilbake til fellesrommene fordi belastningen av ensomheten kan føre til negative psykologiske og sosiale virkninger (Arendt 1958).

Det er derfor blant annet vår oppgave å hindre at dette skjer. Det er en svær oppgave, men den må utføres for å hindre, eller i hvert fall motvirke, at det sprer seg frykt, mistenksomhet og spenninger i samfunnet som kan rette seg mot uskyldige grupper og enkeltpersoner som tilfeldigvis passer inn i vår feiltolkning av hvem «fienden» er.

Dette er utgangspunktet for reisen vi tok våre studenter med på. Det blir spennende å se hvordan kurset utvikler seg neste gang.

Denne artikkelen er inspirert av samarbeidet med kurslederen førsteamenuensis ved Universitetet i Stavanger Dr Tegg Westbrook og våre studenter i kursene BYG 640 og BYG 610 våren 2018.

Referanser

Arendt, H. (1958). The Human Condition. Chicago, University of Chicago Press.

Blaikie, N. (2009). Designing sosial research: the logic og anticipation. Cambridge Polity Press. ISBN 074564337X, 9780745643373, p129.

BYG640 (2018). Ved Universitetet i Stavanger, Det Teknisk Naturvitenskapelig Fakultet, Institutt for Sikkerhet, Økonomi og Planlegging.

CONTEST (2015). https://www.gov.uk/government/collections/contest

EU (2016). EU-28 figures for deaths under 65 years old.

Røstvik (2015/F). «A ban on beggars in Norwegian cities is not the answer to homelessness», The Guardian, 12 Februar https://www.theguardian.com/cities/2015/feb/12/ban-beggars-norwegian-cities-homeless

SAM (2017). Samfunnssikkerhetskonferansen ved Universitet i Stavanger Januar 2017.

Sennet, R. (1977). The Fall of Public Man, London, Faber & Faber.

SSB (2017). Ulykkesstatistikk.

UiS – Røstvik (2018). Masterkurs BYG 610 «Sustainable City regions».

UiS – Westbrook (2018). Masterkurs BYG 640 «Counter-terrorism measures in urban areas.