Hva er FNs bærekraftsmål og hvorfor er de blitt så viktig for alle verdens land? Denne artikkelen forsøker å gi svar.

25. september 2015 var en viktig dag for verdens fattige og en hardt presset jordklode. FNs generalforsamling møttes da i New York for å markere organisasjonens 70-årsdag og vedtok i samme åndedrag en deklarasjon for å transformere verden i løpet av 15 år. Middelet for transformasjonen var en ny agenda, Agenda 2030, konkretisert i form av 17 bærekraftsmål (sustainable development goals, ofte forkortet til SDGs). Alle FNs 193 medlemsland har forpliktet seg til å arbeide forpliktende og utrettelig for disse målene i årene som kommer (UN, 2015a).

Selv om det kan reises mange innvendinger mot og pekes på mange svakheter ved agendaen og målene (se f.eks. Holden et al., 2017), er det liten tvil om at deklarasjonen er en stor politisk suksess. Det gir håp for fremtiden at FNs medlemsland nå har satt bærekraftig utvikling (sustainable development) på den globale dagsorden og gitt land, byer, bedrifter og organisasjoner noe konkret å jobbe med.

Det er flere grunner til at disse målene kommer nå. En av grunnene er suksessen med FNs tusenårsmål som ble vedtatt i 2000 (millennium development goals, ofte forkortet MDGs). Det overordnede målet var her å halvere andelen mennesker som lever under ekstrem fattigdom innen 2015. Målet ble nådd med god margin (UN, 2015b), så hvorfor ikke videreføre suksessen og prøve igjen med enda større ambisjoner, utrydde ekstrem fattigdom og samtidig inkludere miljødimensjonen?

En annen grunn er å få fart på arbeidet med ideen bærekraftig utvikling som, i alle fall i FN-regi, hadde ligger mer eller mindre i dvale siden 1990-tallet. Men må enda lengre tilbake for å finne den opprinnelige ideen til bærekraftig utvikling. Nærmere bestemt til 19. desember 1983.

Før vi reiser 36 år tilbake, litt om oppbyggingen av artikkelen. Artikkelen har fire seksjoner etter følgende innledning. I seksjon 1 presenterer vi det historiske bakteppet til begrepet bærekraftig utvikling og de ulike prosessene som har ført oss frem til FNs nye agenda og bærekraftsmålene. I seksjon 2 tar vi for oss et utvalg av diskusjonene rundt begrepets innhold. I seksjon 3 presenterer vi noen betydningsfulle modeller for operasjonalisering av bærekraftig utvikling. I seksjon 4 presenterer vi noen prinsipper for hvordan ideen om bærekraftig utvikling kan anvendes ikke bare globalt og nasjonalt, men også lokalt på kommuner, byer, bedrifter, organisasjoner og individer.

Begrepets historiske bakteppe

19. desember 1983 vedtok FNs generalforsamling å opprette en spesialkommisjon for å trekke opp miljøperspektivet fra år 2000 og deretter. Daværende leder av Arbeiderpartiet, Gro Harlem Brundtland, ble utnevnt til leder av kommisjonen. Fire år senere, 27. april 1987 i Queen Elisabeth IIs konferansesenter i London, presenterte kommisjonen sin endelige rapport. Rapporten bar navnet Vår felles framtid (Our Common Future) og satte begrepet bærekraftig utvikling for første gang på den globale politiske dagsorden (VKMU, 1987).

Nå skal det sies at Vår felles framtid ikke oppfant begrepet bærekraftig utvikling eller var den første til å uttrykke bekymring for fattigdom og miljø. Kilder til «bærekraftig tenkning» kan føres tilbake til 1600- og 1700-tallet (Caradonna, 2014; Dresner, 2002). På 1960- og 70-tallet kom det også flere arbeid som på mange måter utgjorde bakteppet for Brundtland-kommisjonens mandat. Disse arbeidene inkluderer blant annet Rachel Carsons Silent Spring (1961), Kenneth Boulding’s Spaceship Earth (1966), Paul Ehrlichs Population Bomb (1968), Romaklubbens Limits to growth (1972), og Ernst Schumachers Small is Beautiful (1973). Et annet viktig bakteppe var Stockholmskonferansen i 1972, som var den første globale miljøvernkonferansen i regi av FN, der 113 land deltok. Konferansens åpningsdag 5. juni er siden hvert år blitt markert som verdens miljøverndag. Stockholmskonferansen vedtok FNs miljøvernerklæring der menneskehetens forpliktelse overfor natur og miljø ble slått fast. Et annet synlig resultat av konferansen var at FNs miljøvernprogram (UNEP) ble opprettet.

En rapport fra 1980 utgitt av FNs miljøprogram, Verdens naturfond og Verdens naturvernunion er imidlertid ofte referert til som den første som brukte selve begrepet «bærekraftig utvikling» (IUCN, 1980). Skjønt det var trolig den britiske økonomen Barbara Ward som allerede i 1972 laget begrepet (Borovy, 2014). Det er likevel liten tvil om at det er Brundtland-kommisjonen som satte begrepet på den globale dagsorden og gav den autorative definisjonen på bærekraftig utvikling: «Bærekraftig utvikling er utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegger muligheten for at framtidige generasjoner skal få dekket sine behov» (VKMU, 1987, 42). Denne definisjonen har tålt tidens tann og er da også sentral i FNs nye agenda og bærekraftsmålene.

Grunnen til at Vår felles framtids definisjon står seg er enkel. Den uttrykker en kraftfull idé som de fleste forstår og kan slutte seg til. Omsatt til norsk dagligtale sier den to ting: «Vi aksepterer ikke fattigdom og urettferdighet» og «Vi må ikke sage over den (grønne) greina vi sitter på». På et litt mer abstrakt nivå, men fremdeles gjenkjennelig, inneholder definisjonen tre moralske imperativer: tilfredsstille menneskelige behov, sikre sosial rettferdighet og respektere miljømessige grenser.

Etter 1987 har det vært en rekke konferanser i FN-regi for å omsette Vår felles fremtids idé til handling. 3.–14. juni 1992 ble FN-konferansen om miljø og utvikling arrangert i Rio de Janeiro. På konferansen, oftest referert til som Rio-konferansen, deltok ikke mindre enn 178 regjeringer med 118 statsoverhoder. Omkring 2 400 representanter fra ikke-statlige organisasjoner deltok, med 17 000 deltagere ved et parallelt NGO-forum. De viktigste resultatene fra Rio-konferansen var en handlingsplan for bærekraftig utvikling – Agenda 21 (UN, 1992), Rio-erklæringen om miljø og utvikling (et sett prinsipper som retningslinjer for framtidig utvikling) og konvensjoner for klima (samkjøres nå med FNs klimapanel, IPCC) og biologisk mangfold (førte etterhvert til opprettelsen det internasjonale naturpanelet, IPBES). Senere kom den nokså mislykkede Johannesburg-konferansen i 2002 (Rio+10) og en ny, mer vellykket konferanse i Rio de Janeiro i 2012 (Rio+20). I sluttdokumentet fra Rio+20 ble det vedtatt å sette i gang arbeidet med å lage bærekraftsmål – som altså ble vedtatt i 2015.

Tre viktige diskusjoner om bærekraftig utvikling

Vi skal nå legge historien og de store konferansene til side og forsøke å besvare spørsmålet: Hva betyr bærekraftig utvikling? Det er ikke et trivielt spørsmål. Blekket fra Vår felles framtid var knapt tørt før kritikerne stod i kø for å mistenkeliggjøre, for ikke snakke om latterliggjøre begrepet. Bærekraftig utvikling som begrep var og er – ifølge kritikerne – umulig, motsetningsfullt, naivt, sosialistisk, uegnet for politikk, svakt, håpløst, fragmentert og mye, mye annet. Begrepets innhold har altså fått juling i mer enn tre tiår. Vi har ingen ambisjoner om definere bærekraftig utvikling en gang for alle. Trolig er ikke det mulig. Vi skal heller presentere noen av de viktigste diskusjonene og modellene som har vært fremme i litteraturen siden Vår felles fremtid. Men først to viktige avklaringer.

For det første: Flere studier peker på at det er forskjell på begrepene «bærekraftig utvikling» og «bærekraft» (sustainability). For oss er dette ikke viktig. Begge begrepene er etter vår mening forankret til Vår felles fremtids sentrale idé. Vi skiller derfor ikke på de to begrepene.

For det andre: Bærekraftig utvikling er et normativt verdisyn på linje med menneskerettigheter, demokrati, fred og frihet (Lafferty and Langhelle, 1999). Det er altså noe vi bør gjøre. Det er et mål vi har satt oss og som vi for menneskers og naturens skyld bør nå. Slik sett er bærekraftig utvikling et etisk utsagn og alle relaterte definisjoner og modeller må ha det utgangspunktet. Men hva om bærekraftig utvikling er i konflikt med andre normative verdisyn? Noen hevder at ønske om demokrati og frihet står i veien for en bærekraftig utvikling. Andre vil hevde at det er omvendt: målet om en bærekraftig utvikling står i veien for demokrati og frihet. Det er et lett og et vanskelig svar på dette spørsmålet. Det lette svaret er at konflikten nok ikke er så stor. Alle de nevnte normative verdisynene en deler av den samme agenda der menneskers og miljøs vel og vel står i fokus (Alkire, 2010). Det vanskelige svaret er at vi må være åpne for at det kan være konflikt og da må vi kanskje velge hva vi prioriterer mest.

Smal og bred bærekraft

Den smale forståelsen fokuserer på en bestemt aspekt ved bærekraftig utvikling. Typisk handler den smale forståelsen om å sette miljøaspektet i fokus. Filosofen Arne Næss var en av dem som delte dette synet: «En utvikling er ikke bærekraftig om den ikke er miljømessig bærekraftig» (Næss, 1991, s. 37). Den tidligere omtalte studien av FNs miljøprogram, Verdens naturfond og Verdens naturvernunion delte også dette synet (IUCN, 1980). Bærekraftig utvikling handler altså ifølge Næss og disse institusjonene først og fremst om miljø. Ikke uventet kom det sterk kritikk fra utviklingslandene mot denne forståelsen av bærekraftig utvikling: typisk at de rike landene fokusere på sine miljøproblemer og overser våre fattigdomsproblemer. En slik smal forståelse er ikke i samsvar med Vår felles fremtid og heller ikke med Agenda 2030. En bærekraftig utvikling handler riktignok om miljøspørsmål, men må også handle om menneskelige behov, rettferdighet og etikk. Dette er den brede forståelsen av bærekraftig utvikling som ligger til grunn for bærekraftsmålene.

Lafferty og Langhelle (1999) argumenterer for at poenget med ideen om en bærekraftig utvikling er at det ikke lages et hierarki mellom de ulike aspektene. En utvikling er bare bærekraftig dersom den tar like store hensyn til alle delene. De er like viktige og alle må oppfylles om vi skal oppnå bærekraftig utvikling. Det er et syn vi deler.

Sterk og svak bærekraft

Forskjellen på sterk og svak bærekraft er økonomens tilnærming til å forstå bærekraftig utvikling. Tre begreper er helt sentrale i denne tilnærmingen: kapitalteori, fremtidige generasjoner og substitusjon. Få år etter at Vår felles fremtid kom ut skrev økonomen Peter Victor at økonomens bidrag til diskusjonen om bærekraftig utvikling er ideen om at bruk av naturressurser for økonomisk vekst er det samme som å leve på kapital i stedet for overskudd (Victor, 1991). Victor definerte bærekraftig utvikling som det maksimale uttaket av ressurser som kan oppnås uten å redusere en nasjons kapitalbase som kan videreføres til fremtidige generasjoner. Kapitalbasen er på ingen måte begrenset til økonomisk kapital, men inkluderer menneskelig kapital (f.eks. utdanning), menneskeskapt kapital (f.eks. veier og bygninger), naturkapital (f.eks. rent vann og luft) og kulturell kapital (f.eks. kunst).

Så langt alt vel. Forskjellen på de ulike økonomiske tilnærmingene til bærekraftig utvikling er i hvilken grad de ulike kapitalene kan substitueres. Kan man med andre ord erstatte en kapital med en annen? Kan vi ofre en skog (dvs. redusere naturkapitalen) dersom vi bygger en vei i stedet (dvs. øke menneskeskapt kapital)? De fleste – også økonomene – vil vel tenke at her er det noe som kan bli problematisk.

Turner (1993) mente at de ulike tilnærmingene varierte langs et spekter fra «veldig svak» bærekraft til «veldig sterk» bærekraft. I den første tilnærmingen finner vi de ekstreme (teknologi-)optimister som mener vi kan substituere enhver form for naturkapital med annen kapital. I den andre tilnærmingen finner vi dypøkologene som mener at vi ikke kan substituere noen form for naturkapital med annen kapital. Vi finner imidlertid svært få tilhengere av veldig svak og veldig sterk bærekraft. De fleste samler seg i to ulike posisjoner midt i spekteret: «sterk» og «svak» bærekraft.

Neumayer (2013) mener svak bærekraft kan ses på som en forlengelse av ny-klassisk velferdsøkonomi, spesielt teorier utviklet av økonomene Robert Solov (1974) og John Hartwick (1977). Disse teoriene baserer seg på at hva som betyr noe for fremtidige generasjoner er nytten av den samlede kapitalbasen. Vi kan gjerne spare noe naturkapital, men det må være fordi den har en potensiell nytteverdi for de generasjonene som kommer etter oss. Svak bærekraft innebærer altså en høy grad av substitusjon mellom ulike kapitalbaser.

Tilhengere av sterk bærekraft mener det er utilstrekkelig å fokusere på den samlede naturkapitalbasen. Selv om de ikke avviser en viss form for substitusjon er det likevel kritisk naturkapital som simpelthen ikke lar seg erstatte av utdanning, veier, bygninger, kunst eller av andre former for naturkapital. Flere forskere mener dessuten det er gode teoretiske grunnet til å velge sterk fremfor svak bærekraft, fordi naturkapital er fundamentalt ulik andre former for kapital (f.eks. Dietz and Neumayer, 2007; Ekins, 2014). For det første er endringer i naturkapital irreversibel på en måte som annen kapital ikke er. En bygning kan bygges opp igjen, og kunnskap kan læres på nytt. Arter som er utryddet er borte for alltid. For det andre trengs som regel naturkapital for å produsere menneskeskapt kapital, mens det omvendte ikke er tilfellet. Full substitusjon er derfor ikke mulig. For det tredje, og dette er trolig den viktigste grunnen, enkelte former for naturkapital er avgjørende for vår eksistens. Vi trenger ren luft, rent vann og mat for å overleve. Denne naturkapitalen bør vi ikke tulle med. Endelig er det stor usikkerhet knyttet til konsekvensene av å bygge ned naturkapital. Vi kan miste muligheter vi aldri får tilbake.

Det er dessuten flere grunner enn en diskusjon om kapitalbasen som taler for sterk bærekraft. Den amerikanske juristen Edith Brown Weiss (1992) hevder at vi som lever nå har et moralsk ansvar for at fremtidige generasjoner får dekket sine behov. Dette ansvaret innebærer i det minste å bevare den kritiske naturkapitalen. Den indiske økonomen, filosofen og nobelprisvinneren Amartya Sen (2009) peker på at det sterkt asymmetriske maktforholdet mellom mennesker og natur pålegger oss mennesker et særlig ansvar. Dette ansvaret innebærer at vi må respektere miljømessige grenser og kritisk naturkapital.

Uansett, den teoretiske diskusjonen om svak og sterk bærekraft fortsetter i akademia. I det praktiske liv er det mye som taler for at svak (for ikke å snakke om svært svak) bærekraft dominerer. Åpning av stadig nye olje- og gassfelt i Nordsjøen med jevnt økende oljefond tyder på det.

Økonomisk vekst og grønn teknologi

Den trolig mest opphetede debatten venter den som vil diskutere økonomisk vekst og bærekraftig utvikling. På den ene siden finner vi de som mener økonomisk vekst er en forutsetning for en bærekraftig utvikling. På den andre siden finner vi de som mener økonomisk vekst er, har vært og alltid kommer til å være, hovedårsaken til dagens ikke-bærekraftige utvikling.

Her må vi imidlertid være varsomme. Som nevnt hviler bærekraftig utvikling på tre moralske imperativer. Diskusjonen om sammenhengen mellom økonomisk vekst og bærekraftig utvikling er først og fremst knyttet til hvilken rolle førstnevnte har for å respektere miljømessige grenser. At en viss grad av økonomisk vekst må til for å tilfredsstille de mest grunnleggende menneskelige behov og sikre sosial rettferdighet er det stort sett enighet om.

Helt sentralt i argumentasjonen til tilhengerne av økonomisk vekst er tanken om at vi kan frakoble (decouple) økonomisk vekst og miljøkonsekvenser. Vi kan med andre ord få mer økonomisk vekst og mindre miljøproblemer på en gang. Tanken tar utgangspunkt i kuznetskurven utviklet av den russisk-amerikanske økonomen Simon Kutznets på 1950- og 60-tallet (se f.eks. Kuznetz, 1955). Kurven, som egentlig er en hypotese, har en omvendt U-form og sier i korthet at når gjennomsnittlig inntekt per person øker vil først ulikhetene i samfunnet øke for deretter, på et visst inntektsnivå, avta. Kuznetskurven handlet altså i utgangspunktet om økonomisk vekst og ulikhet, men ble på 90-tallet videreutviklet til en miljømessig kuznetskurve (Grossman and Krueger, 1991). Kort sagt postulerer den sistnevnte kurven at bare inntektsnivået blir høyt nok, vil miljøproblemene løses mer eller mindre av seg selv.

Tilhengerne av økonomisk vekst og kuznetskurven har blitt møtt av massiv kritikk. Fremst av kritikerne er den såkalte negativ-vekstbevegelsen (the degrowth movement) (se f.eks. Demaria et al., 2013). Den avviser blankt at økonomisk vekst kan bidra til mindre ulikheter og miljøkonsekvenser. Bevegelsen er til en viss grad preget av grasrot-ideologisk maktkritikk og har liten gjennomslag i forskning og politikk. En mer akademisk kritikk kommer fra fagfeltet økologisk økonomi (se f.eks. Daly, 2007). Økologisk økonomi er sterkt kritisk til det Daly og andre kaller vekstmanien i ny-klassisk økonomi. Kritikken har (i alle fall) to deler. For det første mener den at økonomien på forholde seg til fysisk-biologiske ressursgrenser og naturens evne til å håndtere avfall. Stadig økonomisk vekst vil før eller siden sprenge disse grensene og redusere denne evnen. For det andre peker den på at det ikke finnes empirisk belegg for en miljømessig Kuznetskurve. Tvert imot viser alle data at økonomisk vekst og miljøkonsekvenser følger hverandre som siamesiske tvillinger.

Diskusjonen om ny, grønn teknologi følger samme mønster som økonomisk vekst. Teknologioptimistene hevder: Ja, ny teknologi er en forutsetning for en bærekraftig utvikling. Som svar til dette roper teknologipessimistene ut: Nei, teknologi er, har vært og kommer alltid til å være, hovedårsaken til dagens ikke-bærekraftige utvikling. Dessuten, fortsetter teknologipessimistene, har ny teknologi alltid uforutsette konsekvenser som gjerne er verre enn dem man i utgangspunktet ville fjerne. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på det. I 1894 skrev en bekymret journalist i The Times at Londons gater ville bli dekket av et tre meters lag med hestemøkk i 1944 på grunn av den voksende hestetransporten. Innen få år hadde imidlertid bilen løst det problemet.

Vår tilnærming til denne diskusjonen er slik: Økonomisk vekst og ny teknologi har et betinget eller nøytralt forhold til bærekraftig utvikling. Under gitte forutsetninger kan økonomisk vekst og ny teknologi bidra til bærekraftig utvikling, under andre forutsetninger kan det bidra til en ikke-bærekraftig utvikling.

Modeller for bærekraftig utvikling

Tre-pilarer-modellen (TPM)

Den udiskutabelt mest populære bærekraftmodellen er tre-pilarer-modellen (the three-pillar model). Modellen sier at bærekraftig utvikling har en økonomisk, en sosial og en miljømessig dimensjon (Fig. 1a). Den mest vanlige tolkningen er at de tre dimensjonene er integrert og skal balanseres. I en litt strengere versjon av modellen finner vi bærekraftig utvikling i skjæringspunktet mellom de tre dimensjonene (Fig. 1b).

Det er flere grunner til at denne modellen er så populær, i tillegg til at den er det første du møter når du googler bærekraftig utvikling på Wikipedia. For det første er den enkel og overlater til brukeren å definere hva som ligger i de ulike dimensjonene. Brukeren må gjøre noe på hver dimensjon for å komme rettferdiggjøre bruken av begrepet «bærekraftig utvikling». Det er også langt på vei opp til brukeren å finne den rette balansen, noe som naturlig nok faller i god jord hos de fleste. Den andre grunnen er at Agenda 2030s 17 bærekraftsmål er forankret i en slik forståelse: «de [SDGs] er integrert, udelelige og balanserer bærekraftig utviklings tre dimensjoner: økonomiske, sosiale og miljømessige» (UN, 2015, s. 1, vår oversettelse). Faktisk kan tanken om bærekraftig utviklings tre dimensjoner spores helt tilbake til Agenda 21.

Figur 1. Tre-pilarer-modellen for bærekraftig utvikling. Kilder: Figur 1a: forfatterne. Figur 1b: Wikipedia.

Det er positivt at modellen tvinger oss til å se på mer enn bare én dimensjon når vi skal vurdere bærekraften av teknologi, politikk eller konkrete virkemidler. Likevel er det grunn til å rette noen kritiske spørsmål til modellen. For det første mangler den en etisk overbygning. Den spør ikke hva vi bør gjøre, men snarere hva vi kan (eller vil) gjøre. For det andre ber den oss om å gjøre «noe» uten å spesifisere nærmere hva dette «noe» er. For det tredje overlater den til brukerne å finne balansen mellom dimensjonene, hvilken innebærer at man finner en akseptabel balanse mellom dimensjonene. Akseptabelt for hvem? For det fjerde blir den økonomiske dimensjonen ofte tolket som økonomisk vekst (SDG nr. 8 handler eksplisitt om økonomisk vekst) noe som leder oss over til den neste modellen.

Før vi går dit er det imidlertid viktig å nevne at tre-pilarer-modellen i praktisk bruk alltid inneholder et sett med indikatorer for hver dimensjon. I noen tilfeller er det også foreslått en sammensatt indikator (composite indicator) for alle tre dimensjonene, såkalt bærekraftindikator. Indikatorene gjenspeiler hvilke «noe» som er vektlagt i den enkelte studie. Det vil føre for langt å gå inn på ulike indikatorsett og bærekraftindikatorer her. Den interesserte leser henvises til kapittel 5 i Holden et al., 2017 for en oversikt.

Den tredoble bunnlinjen (TBL)

I årene etter Vår felles fremtid strevde bedrifter og konsulenter og forskere som jobbet tett med bedrifter med å oversette den globale ideen om bærekraftig utvikling til bedriftenes behov. Det er vel og bra med økonomisk vekst i fattige land, men Vår felles fremtid pekte snarere på at vi kanskje hadde for mye økonomisk vekst og for høyt forbruk i den rike verden. Ikke mye å ta tak i der, altså, for et sultent næringsliv. Det ble litt bedre med Agenda 21 som snakket eksplisitt om den økonomiske dimensjonen ved bærekraftig utvikling. Men fremdeles handlet det mest om utviklingsland og fattigdomsbekjempelse.

Ut over 1990-tallet kom redningen. John Elkington (i 2004 omtalt i Blombergs Business Week som «dekanen til grønn forretningsutvikling» og i 2008 av Evening Standard som en «sann grønn forretningsguru» – ingen hvem som helst, altså!) hadde i flere år vridd hjernen for å gjøre bærekraftig utvikling relevant for næringslivet. Svaret kom i 1994 med begrepet «den tredoble bunnlinjen» (Triple Bottom Line) og som han året etter raffinerte til «People, planet and profit.» (Elkington, 1997, 2004).

Bunnlinje var en begrep som næringslivet forstod. Bunnlinje er nemlig stedet i et resultatregnskap som viser det økonomiske resultatet for en bedrift – altså bedriftens lønnsomhet. Og uten lønnsomhet kan ikke en bedrift overleve over tid. Elkingtons modell sier imidlertid at nå må en bedrift også være sosialt og miljømessig lønnsom. Denne modellen er utgangspunktet for det vi kan kalle bærekraftig næringsutvikling.

Den tredoble bunnlinjen baserer seg på tre-pilarer-modellens tre dimensjoner, men tolker den økonomiske dimensjonen som økonomisk lønnsomhet. Når det gjelder håndtering av de to andre dimensjonene skiller bedriftene seg i to grupper. Den første gruppen, som er den klart største, nøyer seg med å holde seg innenfor det legale regelverket som myndighetene setter og de standarder som næringslivet selv setter. Det handler for eksempel om å ikke slippe ut mer forurensning enn det loven tilsier, å ikke bryte avtaleverk i arbeidslivet, eller å ikke miste kontrakter fordi man bryter gjeldende ISO-standarder. Ingen bedrifter vil altså utsette seg for bøter eller kontraktsvikt da dette også vil påvirke den økonomiske bunnlinjen.

Den andre gruppen – som nok ikke er så veldig stor – ønsker å gå lengre enn gjeldende regler og standarder. Det kan være flere grunner til det. En grunn er at ledelsen i en bedrift synes at gjeldende regler og standarder er for slappe og ønsker å vise at lista kan legges høyere. For eksempel ser man i USA at flere bedrifter har langt mer ambisiøse mål for reduksjon av klimagasser enn det de føderale myndighetene legger opp til. Det kan vise seg å være strategisk lurt å ligge i forkant av den teknologiske utviklingen dersom man forventer at den økonomisk politikken vil legge forholdene stadig mer til rette for utslippsreduksjoner.

En annen grunn kan være at man gjennom å kutte utslipp samtidig kan kutte kostnader og slik øke overskuddet. En tredje grunn er at bedriften tror at det å strekke seg vil gi et positivt omdømme som igjen vil resultere i bedre lønnsomhet. Dette kan skyldes at kunder vil foretrekke produkter fra en bedrift med bærekraftig profil, og/eller at de som søker jobb til foretrekke å være ansatt i en slik bedrift. Det er i dag stor uenighet i forskningslitteraturen om det faktisk lønner seg å være en foregangsbedrift på miljø og sosiale forhold.

Det finnes i dag en rekke forum (f.eks. FNs Global Compact), organisasjoner (f.eks. World Business Council for Sustainable Development, WBCSD), frivillige standarder (f.eks. Corporate Social Responsibility) og rapporteringer (f.eks. GRI Standards) med formål om å gjøre små og store bedrifter mer bærekraftige. Alle disse tar utgangspunkt i den tredoble bunnlinjen. Siden 2015 er det imidlertid FNs bærekraftsmål som er gullstandarden for bedrifter som ønsker å gjøre en innsats for en bærekraftig utvikling. Det er derfor naturlig å bruke litt tid på disse målene nå.

FNs bærekraftsmål

De 17 bærekraftsmålene som ble presentert og vedtatt av FNs medlemsland i 2015 (Fig. 2) ble samtidig beskrevet mer detaljert i form av 169 delmål (targets). 10. juli 2017 vedtok FNs generalforsamling et globalt indikatorsett for bærekraftsmålene og delmål (UN, 2017). Indikatorsettet består av 232 indikatorer, hvilket innebærer nær 14 per mål. Dette indikatorsettet vil være førende for alle aktørers arbeid med bærekraftig utvikling i årene som kommer.

Figur 2. FNs bærekraftsmål, oversatt til norsk av Utenriksdepartementet. Kilde: Norad, 2018.

For bedrifter og kommuner som vil følge opp bærekraftsmålene er det trolig det såkalte bærekraftkompasset (SDG Compass) som blir viktig. Kompasset, som er utarbeidet av de tidligere nevnte aktørene FNs Global Compact, WBCSD og GRI, er en guide til de som vil handle i samsvar med bærekraftsmålene. Kompasset er organisert i fem trinn: (1) forstå bærekraftsmålene, (2) definere prioriteringer, (3) sette mål, (4) integrere prioriteringer og mål i bedriften, (5) rapportere og kommunisere. Denne fremgangsmåten skiller seg lite ut fra alle former for miljø- og bærekraftrapporteringer vi har sett de siste tiårene, bortsett fra den eksplisitte forankringen i bærekraftsmålene. Punkt (2) og (3) er viktige. Her er det bedriftene som selv prioriterer de muligheter og risikoer som det å jobbe med bærekraft betyr og som setter mål som de synes er viktige for dem. Stort handlingsrom med andre ord. Til slutt i denne delen skal vi presentere en modell med mye mindre handlingsrom.

Fra global til lokal bærekraft

Hva menes med å «handle lokalt»? Hvorfor er det så viktig? Det er mange grunner til det. For det første, og nokså opplagt, fordi de fleste handlinger er lokale. Selv om konsekvensene kan være langt unna i tid og rom, er handlingene her og nå. For det andre fordi de lokale aktørene sitter på mange av virkemidlene som er nødvendig for å implementere en nasjonal (og internasjonal) politikk for bærekraftig utvikling. Kommunene og byene rår over arealplanleggingen med store konsekvenser for transport og boliger. Bedriftene tar avgjørelser om bygging av fabrikker og produsering av produkter. Det enkelte individ bestemmer om de skal kjøpe en ny vaskemaskin eller reparere den gamle, kjøre bil eller ta buss til jobben, reise til Hellas i ferien eller være hjemme.

For det tredje fordi vi oftest finner de beste løsningene lokalt. Det er den som har skoen på som best vet hvor den trykker. Det slett ikke sikkert at måten å for eksempel halvere utslippene av klimagassen CO2 i Tokyo, Thule og Tolga skal være den samme. Trolig vil innbyggeren (og lokalpolitikerne) være best egnet til å finne de mest effektive løsningene for dem. Det er dessuten slik at eierskap til løsningene gir størst mulighet for å nå målet. Ok, jeg skal halvere utslippene, men jeg vil gjøre det på min måte! På denne måten kan lokale aktører fungere som laboratorier for å finne gode løsninger. Disse kan senere overføres til andre.

For der fjerde fordi lokale aktører kan legge press på statlige myndigheter. Gjennom lokal handling kan de vise at de er misfornøyd med det de oppfatter som en passiv og lite ambisiøs nasjonal miljøpolitikk. De kan vise at det som nasjonale politikere synes vanskelig å gjennomføre faktisk er mulig og at de ikke finnes noen unnskyldninger for å vente.

En bærekraftig utvikling utspiller seg altså i spenningsfeltet mellom det globale og det lokale. Målene er globale, mens løsningene gjerne er lokale. Slik sett kan en se for seg at målene er ovenfra og ned (top-down), mens løsningene er nedenfra og opp (bottom-up). Her skal en imidlertid være litt varsom. Ovenfra og ned har en autoritært (negativ) klang der en grønn, global elite bestemmer og der individuelle stemmer ikke slipper til. Nedenfra og opp har gjerne en mer demokratisk (positiv) klang der lokale enkeltindividers verdier og behov står i sentrum.

Det er ikke slik vi forstår global og lokal i denne sammenhengen. Med «global» mener vi her at vi står overfor felles utfordringer og et felles ansvar for å løse disse. Utfordringene har gjerne lokale konsekvenser i form av enkeltmennesker som lever i ekstrem fattigdom eller naturområder som ødelegges. Men bærekraftig utvikling betyr at vi har et ansvar for alle mennesker som sulter og hele naturen. Det er dette som er det globale målet. Det er dette felles ansvaret for å finne løsninger på felles globale utfordringer som er bærekraftig utvikling – ikke de å tilfredsstille spesifikke lokale preferanser.

Med «lokal» mener vi at løsninger finnes der enkeltindivider kommer sammen og finner ut hva som passer best der de er. Men de kan ikke gjøre det på bekostning av det felles, globale ansvaret. Skjønt de kan gjerne gjøre det, men da er det ikke i samsvar med en bærekraftig utvikling. Det finnes dessuten mange eksempler på at nedenfra-og-opp-bevegelser på ingen måte er positive. Ekstrem nasjonalisme, ny-nazisme og venstrevridd autoritærisme er definitivt nedenfra og opp, men noen positiv klang har det ikke. Ellers er det også slik at det ikke kun finnes lokale løsninger. Noen løsninger kan være globale i den forstand at de gjelder alle. En internasjonal CO2-skatt og freding av spesifikke arter er slike eksempler.

Men hvordan skal de globale utfordringene oversettes til lokale forhold? Hva innebærer lokal bærekraft? Det første poenget vi må gjøre her er å understreke at bærekraftig utvikling betyr ulike ting for ulike land. I en del utviklingsland betyr bærekraftig utvikling å redusere ekstrem fattigdom, forbedre helse- og utdanningssystemet og styrke demokratisk deltakelse. For de fleste utviklede land (der vi befinner oss) betyr bærekraftig utvikling først og fremst å løse miljøproblemer, i tillegg til å hjelpe mindre privilegerte land med å løse deres utfordringer.

Går vi så ned på det lokale nivået i vår del av verden og forsøker anvende begrepet der, blir det fort vanskeligere. For hva betyr det at en kommune, en bedrift, en bygning, et produkt eller et individ er bærekraftig? Er det meningsfullt å anvende begrepet bærekraftig utvikling på disse nivåene?

Det er åpenbart at det tidligere presenterte bærekraftrommet (Fig. 3) er til liten hjelp her. For mens bærekraft-rommet representerer en form for normativ idealtilstand, er det behov for noe mer virkeligsnært på lokalt nivå. Aktørene på det lokale nivået må imidlertid også ha noen mål å forholde seg til. Men det vil være urimelig at hver kommune, hver bedrift eller hvert enkeltindivid skal ha det samme målet. De er ikke sikkert at Oslo og Alta skal ha samme mål om utslippsreduksjoner. Det er lang fra sikkert at en aluminiumbedrift og et regnskapskontor skal ha samme mål. Og det er slett ikke sikkert at en pensjonist i en omsorgsbolig og en yrkesaktiv kvinne med internasjonale arbeidsoppgaver skal behandles likt. Det må altså en form for allokering til og den er det de nasjonale myndigheter som må sørge for. Det er de som til syvende og sist skal svare for den samlede aktiviteten innenfor deres myndighetsområde.

Og dessuten: det er ikke alle globale bærekraftsmål som er relevante for enhver lokal aktør og selv om det skulle være relevant er det slett ikke sikkert de har muligheter til å gjør noe med det. For hva skal Alta kommune gjøre for å bevare truede arter i Sør-Amerika? Hva skal regnskapskontoret gjøre for å øke demokratisk deltakelse i Norge. Og hva skal pensjonisten i en omsorgsbolig gjøre for å redusere utslipp av CO2? Lokal bærekraft må altså ha en eller annen form for relevans- og mulighetsvurdering.

Hva skal så den enkelte lokale aktør gjøre? En snartur innom moralfilosofi og teorier om rettferdighet kan hjelpe oss litt på vei. Den amerikanske filosofen Johan Rawls lanserte i 1971 en idealteori om rettferdighet (Rawls, 1999). Her presenterte han noen universelle og ideelle prinsipper for rettferdighet. Den tidligere presenterte Amartya Sen mente at en slik teori var vel og bra, men at en perfekt idealteori var til liten hjelp for dem som lever i fattigdom og nød. Hans teori (eller idé, som han kaller den) om rettferdighet baserer seg på folks livssituasjon her og nå, og å rette opp fattigdom og urettferdighet hvor enn de befinner seg. Så heller enn å søke det perfekte, starter man med å rette opp det som er galt.

Sen kaller sin ide for en komparativ teori. Man sammenlikner de alternativene man står overfor og velger den beste løsningen med de midler man har. Og her finner vi kjernene i lokal bærekraft: Den enkelte aktør forplikter seg til å velge den beste løsningen gitt de utfordringer de faktisk kan gjøre noe med, de forutsetninger de har og de midler de rår over. I tillegg skal de tenke globalt og bidra til å bedre livssituasjonen til de som ikke er i stand til å gjøre det selv. Men dette utgangspunkt kan en se for seg følgende prinsipper for lokal bærekraft (prinsippene tar utgangspunkt i den normative modellen presentert på slutten av forrige seksjon):

  • Relevans: Alle de seks hovedtemaene skal vurderes og er i utgangspunktet like viktige (se kommentarer til figur 3). Dersom noen hovedtema ikke er relevante, skal dette begrunnes.

  • Mulighet: For hvert relevant hovedtema skal aktøren jobbe med ting som gir best mulig progresjon mot spesifiserte grenseverdier gitt de muligheten de har, uten at dette har negative konsekvenser for andre hovedtema.

  • Utvidet ansvar: Aktørene har et eget ansvar for å bistå andre lokale aktører til å nå sine mål.

Ett skritt i riktig retning av gangen altså. Om så skrittene blir for korte eller går i gal retning, har nasjonale myndigheter et særskilt ansvar for å legge til rette for rett skrittlengde og minne om kompasskursen.

Figur 3. En normativ modell for bærekraftig utvikling. De tre moralske imperativene (behov, rettferdighet og grenser) rammer inn bærekraftrommet. Rommet utgjør en begrensning for menneskelig aktivitet (inkludert bruk av ny teknologi og økonomisk vekst). For hvert imperativ finnes to hovedtema. Modellen forslår en nøkkelindikator for hvert hovedtema med tilhørende grenseverdi. De seks hovedtemaene er: 1. Utrydde ekstrem fattigdom, 2. Utvide menneskelig kapabilitet, 3. Sikre rik deltakelse, 4. Sikre rettferdig fordeling, 5. Begrense klimaendringer, 6. Sire biologisk integritet. En nærmere begrunnelse for og beskrivelse av hovedtema, foreslåtte indikatorer og grenseverdier finnes i Holden et al., 2017.

Den gode historien vi kan tro på

Bærekraftig utvikling er en formidabel oppgave som krever store endringer i dagens fordelingspolitikk og rådende produksjons- og forbruksmøstre. Forfatterne av Vår felles fremtid la ikke skjul på det: «Vi later ikke som om prosessen [mot bærekraftig utvikling] er enkel. Det blir vanskelig å velge». Det kan være fristende å spørre om vi har evner til så store forandringer?

I boka Sapiens. En kort historie om menneskeheten, gir den israelske historikeren Yuval Noah Harari en spire til håp (Harari, 2017). Ifølge Harari er mennesket det eneste dyr med evne til å endre seg selv uten at det skjer endringer i våre gener. Han viser til at vi opp gjennom historien har endret oss gjennom å utvikle fiksjoner og fortelle historier om disse fiksjonene. Religion, politikk, internasjonal handel og demokrati. Det startet som fiksjoner som ble virkelighet. Det vi altså trenger nå er gode fiksjoner og historier om hva en bærekraftig utvikling er og hvorfor det er nødvendig og kanskje også attraktivt. Vår felles fremtid startet den historien. FNs bærekraftsmål fører historien videre. Men vi er ennå ikke der. Verdens fattige, en stadig varmere og mindre mangfoldig klode og fremtidige generasjoner trenger nye og bedre historier.

Referanser

Alkire, S. (2010). Human Development: Definitions, Critiques, and Related Concepts. Background paper for the 2010 Human Development Report, OPHI working paper no. 36. Oxford Poverty & Human Development Initiative (OPHI).

Borowy, I. (2014) Defining Sustainable Development for Our Common Future. A History of the World Commission on Environment and Development (Brundtland Commission). London and New York: Routledge.

Brown Weiss, E. (1992). Intergenerational equity: a legal framework for global environmental change. I Brown Weiss E (ed.), Environmental change and international law: New challenges and dimensions. (chapter 12). Tokyo: United Nations University Press.

Caradonna, J. L. (2014). Sustainability: A History. Oxford: Oxford University Press.

Daly, H. (2007). Ecological Economics and Sustainable Development. Selected Essays of Herman Daly. Cheltenham, UK/Northampton, MA: Edward Elgar.

Demaria, F., Schneider, F., Sekulova, F. and Martinez-Alier J. (2013). What is Degrowth? From an Activist Slogan to a Social Movement. Environmental Values, 22, 191–215

Dietz, S. and Neumayer, E. (2007). Weak and Strong Sustainability in the SEEA: Concepts and Measurement. Ecological Economics, 61, 617–626.

Dresner, S. (2002). The principles of sustainability. London: Earthscan.

Dubos, R. and Ward, B. (1972). Only one earth: the care and maintenance of a small planet. An unofficial report commissioned by the Secretary-General of the United Nations Conference on the Human Environment, prepared with the assistance of a 152-member Committee of Corresponding Consultants in 58 countries. London, André Deutsch.

Ekins, P. (2014). Strong sustainability and critical natural capital. I Atkinson, G., Dietz, S., Neumayer, E. and Agarwala, M. (eds.), Handbook of sustainable development. (s. 55–71) Cheltenham, UK. Northampton, MA, USA, Edward Elgar.

Elkington, J. (1997). Cannibals with Forks: The Triple Bottom Line for 21st Century Business. Oxford: Capstone.

Elkington, J. (2004), Enter the Triple Bottom Line. I Henriques, A. and Richardson, J. (eds), The Triple Bottom Line. Does it all add up? (s. 1–16) London: Earthscan

Grossman, G. M. and Krueger, A. B. (1991). Environmental impacts of a North American Free Trade Agreement. National Bureau of Economic Research Working Paper 3914, NBER, Cambridge MA.

Harari, Y. N. (2017). Sapiens. En kort historie om menneskeheten. Bazar.

Hartwick, J. (1977). Intergenerational Equity and the Investing of Rents from Exhaustible Resources. American Economic Review, 67(5), 972–974.

Holden, E., Linnerud, K., Banister, D., Schwanitz, V. and Wierling, A. (2017). The imperatives of sustainable development: needs, equity, limits. Abingdon and New York: Routledge.

IUCN (1980) World Conservation Strategy. IUCN-UNEP-WWF.

Kuznets, S. (1955). Economic Growth and Income Inequality. American Economic Review, 45, 1–28.

Lafferty, W. M. and Langhelle, O. (1999), Sustainable Development as Concept and Norm, in Lafferty, W. M. and Langhelle, O. (eds), Towards Sustainable Development. On the Goals of Development – and the Conditions of Sustainability (London: MacMillan Press LTD).

Neumayer, E. (2013). Weak and Strong Sustainability. Exploring the limits of two opposing paradigms. 4th edition. Cheltenham, UK and Northampton, MA, USA: Edward Elgar.

Næss, A. (1991) Den dypøkologisk bevegelse: aktivisme ut fra et helhetssyn. I Gjerdåker, S., Gule, L. and Hagtvet, B. (Red.), Den uoverstigelige grense. Tanke og handling i miljøkampen. (s.21–43). Bergen and Oslo: JW Cappelens forlag.

Rawls, J. (1999) A Theory of Justice (revised edition). Belknap Press.

Sen, A. (2009). The Idea of Justice. London: Penguin Books Ltd.

Solow, R.M. (1974). Intergenerational Equity and Exhaustible Resources. Review of Economic Studies, 41, 29–46.

Stephen, W. M., Leonard, S. G., MacDonald, M. and MacLean, K. (2004). Think global, act local: The Life and Legacy of Patrick Geddes. Edinburgh: Luath Press, Castlehill.

Steffen, W., Richardson, K., Rockström, J. … Sörlin, S. (2015) Planetary boundaries: Guiding human development on a changing planet. Science, 347, 736–746.

Tietenberg, T. (2006). Environmental and Natural Resource Economics. 7th ed. Boston, MA: Addison Wesly.

UN (2017). Work of the Statistical Commission pertaining to the 2030 Agenda for Sustainable Development. Resolution 71/313. United Nations General Assembly.

UN (2015a). Transforming our world: the 2030 Agenda for Sustainable Development. Resolution adopted by the General Assembly on 25 September 2015, A/RES/70/1. New York: United Nations General Assembly.

UN (2015b). The Millennium Development Goals Report 2015. United Nations. Hentet fra: http://www.un.org/millenniumgoals/2015_MDG_Report/pdf/MDG%202015%20rev%20(July%201).pdf

UN (1992). Agenda 21. United Nations Conference on Environment & Development. Rio de Janerio, Brazil, 3 to 14 June 1992. Hentet fra: https://sustainabledevelopment.un.org/content/documents/Agenda21.pdf.

Victor, P. A. (1991). Indicators of sustainable development: some lessons from capital theory. Ecological Economics, 3(4), 191–213

Verdensbanken (1984). World Development Report 1984. Washington DC: World Bank.

VKMU (1987). Vår Felles Fremtid. Verdenskommisjonen for miljø og utvikling. Tiden Norsk Forlag.