Er det offentlige rom i ferd med å bli privat? Hannah Arendt beskriver det offentlige rom som et rom for selvrealisering og «store ord og store handlinger», i motsetning til private rom som forbeholdt biologiske nødvendigheter. Jürgen Habermas beskriver den borgerlige offentligheten som uavhengig og opposisjonell, et sted der det beste argumentet bør vinne fram, uavhengig av den sosiale posisjonen til den som framfører det.

Arendt og Habermas´ revitalisering av idealer om likhet, fornuft og rettferdighet var drivstoff for sekstiåtternes studentopprør, som feirer 50-årsjubileum i disse dager. Synet på det offentlige rom som arena for opplysning og demokrati er fortsatt et vesentlig fundament for ordskiftet i samfunnet.

Spørsmålet vi stiller i dette nummeret av Plan er hvilke krefter som former de offentlige rom. Er det myndigheter, innbyggere eller markedskrefter? Er det pengene som vinner hver gang?

Hannah Eline Ander og Bengt Andersen peker i sin artikkel på at private eiendomsutviklere har langt mer helhetlige planer for byområder enn de offentlige etatene. Dette er et tankekors. De peker også på at et yrende gateliv gjerne opptrer som spydspisser i gentrifiseringsprosesser.

Medieviteren Steffen Krüger gjør en drøfting av sosiale nettverk og digitale rom forstått som allmenninger. Han ser klare begrensninger for hvilket potensial de digitale plattformene har for en opplyst, borgerlig offentlighet.

Videre ser vi på ulike tilnærminger til offentlige rom forstått som at de er sosialt produsert. Jonny Aspen og Sverre Bjerkeset foreslår en klassifikasjon av offentlige rom, i den hensikt å åpne for en mer kritisk diskurs rundt bruken av byrom. Aksel Tjora skisserer opp fellesskapets ulike dimensjoner, og tar blant annet utgangspunkt i Robert Putnams funn om sviktende deltakelse i organisasjonslivet. Delvis i tråd med dette ser Harald Kohts artikkel empirisk på velforeningers deltakelse i kommunalt planarbeid. Han finner en tilbakegang her. Susanne T. Dale Nordbakke ser på sammenhenger mellom utnyttelsesgrad av arealer og barns lek i uteområder. Hennes funn kan tyde på at fortetting kan føre til begrenset bruk av offentlige steder for barn.

Motiver om økonomisk gevinst blir gjerne sett på som mindre ærbare i samfunnsvitenskapene. Imidlertid drives samfunnsutviklingen fram gjennom et privat-offentlig samarbeid, og vi bør også interessere oss for hva private aktører mener. Vi satte oss derfor ned med en betydelig aktør i eiendoms- og boligmarkedet, Harald Martin Gjøvaag, utviklingssjef i Selvaag Bolig.

Habermas advarte eksplisitt mot en kommersialisering av offentligheten. I de senere årene har vi sett en tendens til at det fysiske, offentlige rommet, som gater, plasser og torg, blir satt under privat kontroll og driftsansvar. I flere tilfeller svekker dette innbyggernes rett til å oppholde seg på offentlige steder, folk føler seg fortrengt eller blir bortvist. Dette innebærer en åpenbar utfordring mot innbyggernes demokratiske rettigheter og likeverdet i samfunnet. Det er skummelt.