Vi vet at ikke alt i arbeidslivet er i tråd med anerkjente saklighetsnormer. Både baksnakking og undertrykking av meninger forekommer, samt ønsker om å unngå kritiske og kontroversielle meninger. Denne artikkelen handler om en direktør i en interesseorganisasjon som gjerne ville ha direktøren for en forskningsinstitusjon til å ta avstand fra en av sine forskeres offentlig presenterte resultater av statlig finansiert forskningsvirksomhet. Han gjorde for-søket i lukkede fora, men nådde ikke fram. Det meste kommer heldigvis for en dag før eller senere, og vi er mange som har glede av at rasjonaliteten (ofte) vinner fram til slutt.

Her er historien om direktøren som ville diskreditere en forsker som skrev om mangelfull utredning da selskapet Nye Veier ble etablert.

På oppfordring fra redaktøren i tidsskriftet PLAN, som hadde lest min artikkel i Samferdsel om Nye Veier (https://samferdsel.toi.no/kommentarer/veireform-basert-pa-pastander-article33344-2215.html), skrev jeg en artikkel om etableringen av Nye Veier til tidsskriftets sommernummer (PLAN 3-4/2017). Denne ble fanget opp av redaktøren i bladet Anleggsmagasinet, som publiserte en artikkel i sitt blad 7.september 2017 (http://www.tungt.no/anleggsmagasinet/toi-ut-mot-nye-veier-3707990).

Samme dag mottok TØI, men ikke forskeren som ble omtalt, en e-post fra administrerende direktør i Norges Lastebileier-Forbund (NLF). E-posten hadde følgende ordlyd (in extenso):

Jeg viser til dagens artikkel med Arvid Strand. Kan dere opplyse meg om denne artikkelen er et uttrykk for TØIs offisielle synspunkter eller om det er Strands private politiske synspunkter som her kommer til uttrykk.

Hvis artikkelen representerer TØIs offisielle syn hadde det vært nyttig å få oversendt hvilke forskningrapporter el.l. som ligger til grunn for vurderingene som fremføres.

Hvis artikkelen derimot ikke representerer TØIs offisielle syn mener jeg at det av hensyn til TØIs troverdighet bør sendes ut en presisering og beklagelse over at en ansatt er kommet i skade for å misbruke sin og sin arbeidsgivers troverdighet til å fremme sine private synpunkter.

Flere av formuleringene i e-posten er verdt å se nærmere på. NLF (representert ved sin administrerende direktør) spør om det er «intervjuobjektets» private politiske synspunkter som her kommer til uttrykk. Private er nok synspunktene neppe, men de er selvfølgelig personlige. De har jo tross alt referanse til (er sitater fra) en artikkel forfattet av en bestemt person. Men er synspunktene politiske?

En fagperson eller en forskers rolle er å bidra til å opplyse uavklarte, viktige og mindre viktige spørsmål. Forskeren bringer fram kunnskap som politikeren kan benytte når han eller hun skal leve opp til mantraet om at politikken skal være kunnskapsbasert. Skal forholdet mellom fag og politikk settes på formel, er det dette det handler om: Faget framskaffer kunnskap, som politikken deretter kan anvende når det skal fortelles hva som bør gjøres. Og, som det er sagt: Forskningsresultater kan benyttes til å bygge både børser og katedraler.

Som ansatt ved et frittstående forskningsinstitutt, og ikke i et forvaltningsorgan eller konsulentselskap, står jeg fritt til å undersøke for meg interessante problemstillinger – som å finne svar på spørsmålet om hvorfor vi fikk selskapet Nye Veier, og hvorfor selskapet fikk sin spesifikke portefølje av vegprosjekter. Etter dette arbeidet, står jeg også fritt til å legge fram mine funn og tilhørende refleksjoner. Det har jeg gjort.

Når jeg med basis i nylig gjennomførte studier, eller ut fra langvarig liv i den faglige sfæren, argumenterer i en konkret sammenheng, etablerer jeg et kunnskapsgrunnlag som politikken kan bygge videre på, eller ignorere. Men argumentene mine blir ikke dermed til politiske påstander, slik NLF vil ha det til. Det er faglige argumenter som presenteres i en faglig kontekst, et fagtidsskrift. Jeg argumenterer og framfører ikke verdi-eller interessebaserte standpunkter, utsagn om hvordan noe bør være, som er det som først og fremst kjennetegner politikken. Dette skillet mellom fag og politikk, mellom er og bør, ser imidlertid ut til å være vanskelig for visse politiske miljøer. Eksempler kan hentes både fra klimapolitikken, fra fiskeripolitikken og nå tydeligvis også fra samferdselspolitikken.

Jeg vil mene at forskeren, som etter å ha satt seg inn i et emne, må kunne presentere resultatene av sine analyser uten å være redd for å framstå med funn som kan ha betydning for det politiske ordskiftet, og uten å bli beskyldt for å presentere egne politiske synspunkter. For anvendt forskning er det vel snarere et hederstegn å framstå som relevant, være nettopp «anvendt». Jo mer politisk relevante synsmåter forskeren bringer fram, desto bedre avkastning vil samfunnet få for dets investering i forskningsaktiviteten.

Faksimile fra PLAN 3-4/2017

Skjulte henvendelser skal sørge for å diskreditere ytringer som ikke faller i smak, eller som anses truende. Ikke vet jeg hva som er best passende beskrivelse i dette tilfellet, og ikke har jeg heller helt klart for meg hvorfor direktøren for lastebileierne finner det truende at en forsker blir sitert i Anleggsmagasinet på faglig kritiske funn fra en studie av opprettelsen av selskapet Nye Veier AS.

Det er også verdt å merke seg NLFs omsorg for TØIs troverdighet, en omsorg som resulterer i en ytring om at TØIs ledelse bør sende ut en presisering og beklagelse over at en ansatt er kommet i skade for å misbruke sin og sin arbeidsgivers troverdighet til å fremme sine private synpunkter. Dersom artikkelen, slik NLF antar, ikke representerer TØIs offisielle syn.

Men slik skulle det ikke gå. Til spørsmålet om forskerens synspunkter representerte institusjonens offisielle syn, fikk NLF svar fra TØI med en grundig redegjørelse om rettighetene til ansatte i akademia:

Arvid Strand har skrevet en artikkel i PLAN som er utgangspunktet for det aktuelle oppslaget i Anleggsmagasinet. I tråd med Universitetsloven og Kunnskapsdepartementets «Retningslinjer for statlig basisfinansiering av forskningsinstitutter» (https://lovdata.no/dokument/INS/forskrift/2008-12-19-1579?q=akademisk frihet) har alle forskerne på TØI akademisk frihet.

I retningslinjene fra Kunnskapsdepartementet står det:

«Instituttet må legge til rette for at prinsippene om akademisk frihet skal gjelde for all offentlig finansiert forskning som utføres av forskere ansatt ved instituttet, så fremt det ikke kommer i konflikt med arbeidsgivers styringsrett. Forskerne skal ha frihet til å stille spørsmål, også ved det som anses som etablert kunnskap og forståelse, størst mulig frihet til å uttale seg offentlig om sin forskning, frihet til å fremme nye ideer og frihet til å velge metode og materiale for sitt forsknings- og utviklingsarbeid innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet, prosjektbeskrivelser eller andre særskilte avtaler. Forskere ansatt ved instituttet skal som hovedregel ha rett til å offentliggjøre sine resultater, og skal sørge for at offentliggjøring skjer når oppdraget er offentlig finansiert. Når oppdragets finansiering er dels privat, skal prosedyrer vedrørende offentliggjøring avklares før kontraktsinngåelse og inngå i oppdragsavtalen. Dersom offentliggjøring er til hinder for beskyttelse eller kommersiell utnyttelse av resultatene, kan offentliggjøring utsettes.»

Synspunktene som Strand frambringer er en del av den rettighet Strand har som forsker på TØI etter prinsippet om akademisk frihet. TØI som institutt tar ikke stilling til hans synspunkter, de står for Strands egen regning. Slik må det være om vi skal ha en levende debatt. Håper dette er klargjørende.

Men NLF var bare delvis fornøyd med dette svaret om akademisk frihet. De ville ha klarlagt hva slags forskning som lå til grunn.1 E-posten gjengitt i fotnoten, må konstateres å være svært skeptisk til forskeres bruk av ytringsfriheten. Ytringer skal i hvert fall bygge på én eller annen påvisbar informasjonskilde; som faktisk arbeid, oppdrag eller liknende. Ytringer eller artikler basert på allmenn innsikt eller erfaring kan tydeligvis ikke godtas, slik direktøren for lastebileierne ser det.

NLF fikk nytt svar fra TØI:

Forskningen som ligger bak er gjennomført innenfor en strategisk instituttsatsing i gruppen Marked og styring, dokumentert i vedhengte word-dokument datert 4. april 2016. Dette notatet ble brakt ut til offentligheten i en artikkel i Samferdsel (https://samferdsel.toi.no/kommentarer/veireform-basert-pa-pastander-article33344-2215.html). Deretter ble Arvid Strand før sommeren bedt av redaktøren i PLAN om å skrive en artikkel om Nye Veier til bladets sommernummer. Denne artikkelen er det Anleggsmagasinets redaktør har fanget opp. Hvis du ønsker ytterligere utdypning av innholdet stiller sikkert Strand opp til et møte hos dere for å redegjøre for funnene. Ta i så fall kontakt med Strand direkte. E-post adressen finner du i kopifeltet i denne mailen.

Selv kontaktet jeg NLF i en e-post der jeg ba om svar på fire konkrete spørsmål:

  • Hvorfor fant du det ikke passende å sette meg i e-postens kopifelt ved henvendelsen 7. september? Erfaringsmessig kommer jo det meste for en dag før eller senere.

  • Hadde din henvendelse til direktør og medarbeidere ved TØI bakgrunn i din rolle som direktør i NLF? I tilfelle svaret er ja, hvilke NLF-interesser ble utfordret av min artikkel i PLAN, som Anleggsmagasinet senere refererte fra?

  • Du spør i e-posten om det er Strands private politiske synspunkter som kommer til uttrykk i artikkelen. Jeg vil gjerne vite hva det er i artikkelen du konkret sikter til med uttrykket private politiske synspunkter, og ber deg redegjøre for dette.

  • Du har fått oversendt notatet som jeg utarbeidet vinteren 2016 etter studier av foreliggende dokumentasjon ved opprettelsen av selskapet Nye Veier. Det vil være interessant for meg å få kjennskap til din vurdering av dette notatet, og ber deg om å meddele noe om dette.

Etter at NLF hadde mottatt disse e-postene, ble det stille -lenge. NLF har ikke kontaktet meg for å bli nærmere orientert om det jeg har gjort og ment, men etter nærmere tre uker mottok jeg en e-post fra direktøren der han konstaterer:

Jeg har ikke noe behov for å verken å forklare meg eller forsvare dette ovenfor deg, slik du legger opp til i din etter min vurdering noe merkelige epost av 19 dm. Jeg har mottatt svar på mine spørsmål og er foreløpig tilfreds med det.

Jeg konstaterer at NLF ikke er like beredt til å formidle informasjon i åpent landskap som til å operere i lukkede rom. Jeg konstaterer også at TØI-ledelsen, ikke overraskende, besto prøven den ble stilt overfor om ytringsfrihet.

Det er vanskelig å se hvorfor NLF reagerer på oppslaget i Anleggsmagasinet med å kontakte arbeidsgiver til oppslagets hovedaktør, en forsker ved instituttet. Er direktøren virkelig så oppriktig opptatt av TØIs troverdighet, slik han gir uttrykk for, at TØI bør presisere og beklage det inntrufne? Eller er det sitt eget politiske ståsted, sitt gamle parti FrP (der direktøren tidligere var generalsekretær) og dets statsråd, NLF-direktøren vil komme til unnsetning når noen tillater seg å stille kritiske spørsmål til en av partiets sterkt profilerte reformer? Eller er det slik at NLF har gode argumenter å komme med mot det som forskeren har å meddele offentligheten i artikkelen i PLAN, og i det påfølgende oppslaget i Anleggsmagasinet?

Ingen av disse spørsmålene er det lett å svare på når direktøren unnlater å svare på konkrete oppklarende spørsmål. Det vi derimot kan slå fast med sikkerhet er at det fra NLF ikke anføres noen konkrete argumenter til det som står i artikkelen i Anleggsmagasinet. Den enkle vegen som velges, er å ville ha kjennskap til «det faglige grunnlaget for så bastante og negative uttalelser». Når NLF får slik kjennskap, velger imidlertid direktøren taushet. Hvorfor, er det grunn til å spørre.

Det bør også være lov å minne om at fiskeriminister Per Sandberg på vårparten 2016 avkrevde forskerne på Havforskningsinstituttet å være positivt innstilt til oppdrettsnæringen (https://www.bt.no/nyheter/lokalt/i/PP09z/Sandberg-Forskerne-skal-vare-naringsvennlige). Å være positivt innstilt skulle, ifølge Sandberg, innebære å dele ambisjonene som regjeringen har for vekst i oppdrettsnæringen. Men hva dersom forskerne finner at slik vekst ikke er forsvarlig, ble statsråden spurt av journalisten. Svaret fra statsråden var, ifølge Bergens Tidende, at Havforskningsinstituttet skal legge til grunn at det er forsvarlig (https://www.aftenposten.no/norge/i/l1EK7/Kritiserer-Sandbergs-heie-krav-til-forskerne).

Rektor ved UiB svarte, rimelig nok, at det ikke er Havforskningsinstituttets oppgave å heie på noe som helst. Dette budskapet om forskningens plass i det politiske bildet burde direktøren for lastebileierne ha fått med seg. Da hadde denne artikkelen ikke vært nødvendig å skrive.