De anerkjente arkitektene Karl Otto Ellefsen og Tarald Lundevall – den ene har vært rektor på vår arkitekthøgskole, og den andre er partner i Snøhetta – har skrevet ei interessant og gjennomillustrert bok om fiskerisentret Myre i Vesterålen.

Myre vokste fra 239 innbyggere i 1946 til 1413 i 1970. Mye av denne sterke veksten skyldtes vel at svært mange grender i Vesterålen – som ellers i Nord-Norge – var etablert der folk kunne finne vinterfôr og beite til husbehov, og lenge hadde båter som kunne settes opp i dårlig vær. Den gode havna, fiskekjøperne, butikkene og de offentlige kontorene var sterke argumenter for å flytte til Myre når den nye, moderne boligen skulle bygges, og Råfiskloven gjorde fiske til et godt alternativ. Men samtidig skapte selve veksten mange nye jobber, for eksempel for lærere, snekkere, butikkdamer – og planleggere.

Når disse to arkitektene i toppsjiktet – med hele kloden som marked for sin ekspertise – har brukt så mye tid og lagt så mye arbeid i denne boka, skyldes det nok at de begge – som unge og idealistiske fagfolk – har vært med på å planlegge og delta i utbygginga av dette etter hvert ganske store urbane senteret, der landskapet er helt omkalfatra:

Småbruksgrendene, fjæra og myrområder er sanert, fylt ut og drenert, slik at området omkring det lille førkrigs fiskeværet prøver å se ut som en by.

Men forfatterne er nok ikke helt fornøyd med resultatet av planlegginga, investeringene og den praktiske realiseringa av byplanene – som når vintertemperaturen omkring de nye boligene på myra, der unger leker, kan være flere grader lågere enn i sentrum. Men unge planleggere, uten lokal makt, har nok hatt lite å stille opp med overfor kommunale høvdinger og byggherrer?

Den som har fulgt litt med i arkitektur-diskursen om bebyggelsen i vår nordlige landsdel – eller i bygde-Norge generelt – kan ha merket seg slike dommer som en yngre stjernearkitekt sørfra på ei befaring felte over gjenreisningsbebyggelsen: Alt burde rives og erstattes med moderne bebyggelse! (Referert etter hukommelsen). Den slags «overtru» på eget fag finnes det heldigvis lite av i denne boka. Tvert imot aner denne leseren at forfatterne ikke bare er interessert, men et stykke på vei imponert – også av den eldre bebyggelsen i området – at folk i trange kår har vært i stand til å løse så mange praktiske bygningsproblemer. Teksten er full av positive referanser til lokale folk og forhold.

Men Fiskevær kan ikke leses som ei suksess historie – trass i folketilveksten og de gode inntektsforholdene for både rederier, fiskere og fiskekjøpere på Myre. Boka er også ei liste over fiaskoer – som feilinvesteringer, konkurser og offentlige redningsaksjoner som kanskje må karakteriseres som «å slenge gode penger etter dårlige». Denne statlige innsatsviljen er bare forståelig ut fra myndighetenes nesten fanatiske tru på «vekstsentra», stordrift og at det tradisjonelle sesongfisket må erstattes av vertikalt integrert kontinuerlig helårsfiske …

Et av de tragiske resultatene av denne politikken er godt og sjokkerende beskrevet i boka: Myndighetene har gjennom det skandaløse kvotesystemet av 1990 kommet til å konsentrere så mye fangstkapasitet til Myre at det trenges hundrevis av arbeidsinnvandrere for å ta vare på og pakke fangsten. De har like dårlige og usikre vilkår som arbeidsmigranter vanligvis må nøye seg med, og blir pålagt av arbeidsgivere å si – også til likningssjefen, om vi kan stole på mediene – at de har bedre lønn enn det de faktisk får.

Det formidable underskottet på lokal arbeidskraft som – så vidt jeg forstår boka – særlig gjør seg gjeldende under vinterfisket, setter et leserbrev i Aftenposten vinteren 2015 i et merkelig lys: Én av de fiskekjøperne som forfatterne omtaler, slutter seg til kravet om at det er fiskeindustrien som burde få torskekvotene, slik at han blir i stand til å sikre sine ansatte noe å gjøre!

Fiskeindustri er i hele verden noe av det dårligste en kan få av jobb, og uten en effektiv fagbevegelse er det vel bare knapphet på arbeidskraft som kan sikre dette faget anstendige lønns- og arbeidsforhold. Men mens det er arbeidsmarkedet som kloden rundt bestemmer fiskeindustriarbeidernes inntekter, er det naturvilkårene som har gjort det mulig å leve godt av havets grøde på den nordnorske kysten – så lenge kystfiskerne kunne minimalisere kapitalinnsatsen, og hadde Råfiskloven og Stortingets fiskerikomite i ryggen. For denne anmelderen er utviklinga av bebyggelsen på den nordnorske kysten umulig å forklare uten å ta økologien og fiskeripolitikken med i regnestykket.

Denne flotte boka har mange gode og tiltalende sider. For oss fiskeri-interesserte ville den ha vært av enda større interesse om forfatterne hadde lagt like stor vekt på de grunnleggende natur- og maktforholdene som på lokal og regional planlegging.