Standhaftig kollektiv på Hovseter

Mange forsøk er gjort for å løsne på rammene rundt den norske familieboligen og åpne for flere felles løsninger, men bare noen få har lykkes. Ett av disse få er borettslaget «Kollektivet» på Hovseter i Oslo. Med sine 40 år er det i seg selv bevis på at «en annen boform er mulig» også i enebolig- og selveierlandet Norge.

Jubileumsboka «Fra servicehus til dugnadsfellesskap» forteller borettslagets historie. Vi blir også kjent med det sosiale livet og møter pionérene og dagens beboere. I et avsluttende kapittel settes kollektivsaken inn i en større historisk og samfunnsmessig sammenheng.

Forskjellige behov, beslektede løsninger

Idéen om kollektive boformer kan spores tilbake til engelske og franske utopister på begynnelsen av 1800-tallet. Bakgrunnen var de uholdbare forholdene i fabrikkene og i arbeiderklassens boliger. Forbedringsforsøkene den gang ble gjort av idealister blant industriherrene. Målet, som altså viste seg uoppnåelig, var å organisere både bolig og arbeid på radikalt andre måter i produksjonsfellesskap. Forsøkene deres kunne holde det gående en del år, men ble aldri noen løsning for de store massene.

Senere, på 1900-tallet, overtok Skandinavia og Tyskland forsøksvirksomheten, nå først og fremst på vegne av kvinner i middelklassen med sikte på å redusere dobbeltarbeidet og gjøre egen yrkeskarriere mulig. En rekke bygårder med små leiligheter, felleskjøkken og matheis, såkalte «appartementshus», ble reist, også på Vestkanten i Oslo.

Noen har vært i bruk helt fram mot årtusenskiftet. Bolignøden i den første etterkrigstiden ga små muligheter for å eksperimentere med boformer, men på 1960-tallet dukket idéene om boservice opp på ny, også nå med kvinnesaken i sentrum. Nytt på 1970-tallet var de egenorganiserte, små bofellesskapene, dels i den ideologiske hensikt å sprenge grensene for kjernefamilien, dels som en økonomisk løsning for unge. Fram mot årtusenskiftet dukket tanken om utvidet service opp på ny, nå spesielt tilrettelagt for eldre, gjerne med romslig økonomi, og markedsført som økt komfort. Og endelig, i de siste årene, har fenomenet delingsøkonomi dukket opp, med argumenter om bærekraft og nøysomhet.

Gjennomgangen viser hvordan ganske forskjellige motiver har ligget til grunn for forsøkene på kollektive boformer: å lette husarbeidet, å stimulere til kontakt og fellesskap, å redusere bokostnader, å gi økt komfort. Jubileumsbokas tittel «Fra servicehus til dugnadsfellesskap» vitner om et dilemma beboerne har stått overfor. Prosjektet på Hovseter ble lagt opp som servicehus med middagsservering og betalt kjøkkenpersonale, men dette ble for dyrt. Beboerne valgte å organisere matlagingen etter et dugnadsprinsipp hvor alle som ville være med på ordningen, etter tur tok sin tørn på kjøkkenet. Dette ble en billig og rasjonell løsning samtidig som kontakten over middagsbordet ble beholdt. Fellesmiddagene, omtalt som «borettslagets hjerte», drives fortsatt på samme måte.

Hvorfor så få i Norge?

Hvorfor finner vi så få eksempler på kollektive boformer her i landet i forhold til våre naboland? Boka peker på landsbytradisjonen og en sterk alternativbevegelse i Danmark, mens Sverige hadde store allmennyttige boligselskap som tenkte rasjonelt på familie og kvinnesak. I Norge har eneboligkulturen dominert og vi bor mer spredt. Dessuten har nok organiseringen i selveide borettslag, som er mindre vanlig i våre naboland, dekket noe av behovet for egenorganisering.

Like etter krigen foregikk en prinsippdiskusjon blant boligfagfolk, som knesatte den norske politikken for alternative boformer. En undersøkelse av fire svenske kollektivhus hadde vist at ordningen nok fungerte for et sjikt barnløse intellektuelle, men desidert ikke var noen løsning for arbeiderklassen. Med den standarden det var lagt opp til, ville servicen falle alt for dyr. Den universelle og økonomiske løsningen måtte bli organisering i borettslag og betalt service rettet mot et mye større kundegrunnlag, altså slik vi kjenner det fra etterkrigstidens drabantbyer. Mot alle odds fikk likevel ildsjeler i tre kvinneorganisasjoner gjennomslag for å bygge et servicehus i drabantbyen Hovseter. Med seg hadde de Ungdommens selvbyggerlag (USBL). Borettslaget Kollektivet stod ferdig i 1976.

Enda mer imponerende er det at Kollektivet har overlevd disse 40 årene. En av pionérene, Kari Husabø, bor der fortsatt. Hun forteller om en stabil beboermasse, i seg selv et tegn på at eksperimentet har vært vellykket. Hun fremhever dessuten blandingen av aldersgrupper som suksessfaktor. Borettslaget er åpent for alle og alt det kollektive skjer frivillig. Alle leiligheter har rommelige og gode kjøkkener og beboerne kan velge å bo som i et vanlig borettslag. «Kollektivets» størrelse, med nærmere 140 leiligheter, er nok den viktigste forutsetningen for denne valgfriheten. Fellesløsningene går ikke dukken selv om en del beboere foretrekker å holde seg utenfor. Dette i motsetning til 1970-tallets selvgrodde, små bofellesskap hvor få har overlevd.

Kollektivlivet

Hva er det så, i tillegg til dugnadsmiddagene, som inngår i det kollektive livet? Interesse- og arbeidsgrupper har kommet og gått: trafikkproblemer, planting og stell av utearealer, fellesvaskeri, trimrom med badstue, avfallshåndtering, byttesentral. Mye har vært basert på dugnader og oppmøtet har vært bra nok til at de fleste idéene er realisert. I dag er det bare middagsgruppen og miljøutvalget som holder stand, men i tillegg kommer alle fellesarrangementene.

Eksteriørmessig ser Kollektivet ut som hvilken som helst boligblokk fra 1970-tallet. Det vitner om at den ytre arkitekturen ikke er det mest vesentlige. Viktigere er den fysiske og sosiale organiseringen. Betydningen av fellesmåltidet kan neppe overdrives.

Jubileumsboka er vel først og fremst tenkt som en presentasjon av det gode livet i kollektivet, ikke minst myntet på beboerne og andre interesserte. Den er spekket med bilder og anekdoter som forteller om fellesskapets lyse sider. Det ligger i sakens natur at det i hovedsak er de positive erfaringene som blir trukket fram. Men det dokumenteres også at mange av forventningene til samlivet i borettslaget faktisk er innfridd og boka har mye interessant å by på også for utenforstående skeptikere. «Fra servicehus til dugnadsfellesskap» er en vakker jubileumsbok, fargerik, godt redigert og med stilig layout. Men det må tilføyes at hverken font, størrelse eller den grå skriften ligger til rette for svaksynte.

Liv laga i tiden som kommer?

Det er tegn i tiden som tilsier at boliganlegg med mer fellesskap vil bli vanligere fremover, «boliger med nogo attåt», som arkitekt Lene Schmidt har kalt det. Selvaags «Plussbolig» er et av flere eksempler på dette. Mens Selvaag reklamerer med «høy standard, enklere hverdag», og dermed boliger i de øvre prislagene, viser historien om borettslaget «Kollektivet» at fellesløsningene også er innen rekkevidde for folk med moderate inntekter.