Fram til 2000-tallet var innvandring forbundet med by og urbane områder. I de siste årene har det imidlertid skjedd en endring i hvor innvandrerne slår seg ned i landet vårt. Byene er fortsatt mest attraktive, men innvandrere finner også veien til rurale områder. Både i Norge og ellers på den europeiske landsbygda flytter ungdom ut og innvandrere inn.

I Europa bor mer enn 70 prosent av alle innbyggere i byer. Ifølge FN vil dette ha steget til rundt 80 prosent i 2050. Innvandring er én av årsakene til veksten. Innvandrere går inn i jordbruket, jobber i bygg og anlegg og i offentlig og privat service. I Sør-Europa, som har en familiebasert velferdssektor, har innvandrere gått inn i privat pleie av eldre (Hedberg & Haandrikman, 2014; Jentsch & Simard, 2009), mens de i Norge jobber i helse- og omsorg i kommunene.

I 2017 utgjør innvandrerbefolkningen i Norge 17 prosent av befolkningen,1 mens en tredel av befolkningen i Oslo har innvandrerbakgrunn. Flere mindre kommuner og distriktskommuner har imidlertid en høyere andel med innvandrerbakgrunn enn mange av storbyene utenom Oslo. For eksempel hadde godt over 20 prosent av befolkningen i både Båtsfjord og Hemsedal innvandrerbakgrunn i 2016. I resten av landet utenom storbyregionene har 13 prosent av befolkningen innvandrerbakgrunn.

Etter 2009 har innvandringen til de mest perifere kommunene mange steder betydd en endring fra befolkningsnedgang til en svak oppgang. Innvandringen til distrikts-Norge har vært helt vesentlig for opprettholdelse av og utvikling av lokalt næringsliv. Eksempler er sjømatindustrien, maritim industri, gruvedrift, turistnæringen og jordbruket. Nettoinnvandringen til Norge har gått ned siden 2011, men det er fortsatt innvandring til distrikts-Norge.

Innvandringen til Norge inngår i den globale økonomien og de globale folkevandringene som preger og vil fortsette å prege dette århundret. Det innebærer at et nytt samfunn vokser fram formet av de globale og lokale økonomiene, menneskene som er født og oppvokst i landet og på det enkelte sted, og de som flytter til. EØS-avtalens frie flyt av arbeidskraft innenfor EØS-området betyr at en del av dem som flytter til Norge vil være her midlertidig, og kanskje flytte videre etter arbeid i Norge.2 Andre vil bli bofaste og inngå i lokalbefolkningen.

«Dette trur eg har vore godt for utviklinga av bygda på den måten at vi har fått mange med andre tradisjoner og bakgrunnar. Vi er stolte av tilflytterne våre, mange av dei har etterkvart blitt endå meir brattvågarar enn mange av dei innfødde.»

(Ordfører, Haramsnytt 2008)

Forventningene og samhandlingen mellom folk i bevegelse og bofaste vil påvirke utviklingen av den norske, multietniske bygda. Ordføreren i den belgiske byen Mechelen har gått i front for å utvikle en inkluderende by. Ifølge ham må vi alle tilpasse oss det stadig mer mangfoldige samfunnet som vil være den nye normalen og som vil prege dette århundret.3

Flere studier har sett på hvordan innvandring påvirker mindre steder (Aure, 2008; Høgmo, 2000; Munkejord, 2015; Søholt, Aasland, Onsager, & Vestby, 2012; Søholt, Tronstad, & Vestby, 2015). Fire funn er verdt å trekke fram. Munkejord studerte innvandrere som startet egne bedrifter og fant at mange bidro til å styrke lokalsamfunnet. Dette har vi fått bekreftet i flere kommuner. Butikker, frisører og spisesteder etablert av innvandrere bidrar til å utvikle det lokale servicetilbudet som er åpent for alle, og som kan fungere som uformelle møtesteder. Et annet viktig funn er at lokalbefolkning med innvandrerbakgrunn som hadde valgt å bli boende lenge på mindre steder, ofte opplever å bli anerkjent som individer, noe som var viktig for trivsel. De ble sett som enkeltpersoner og hadde dermed trådd ut av samlekategorien «innvandrer». Et tredje interessant funn var at de som andre tilflyttere følte seg tiltrukket av myten, men også erfaringen om den «rurale idyllen», kjennetegnet av at stedet var lite, rolig og trygt og omkranset av vakker natur (Shucksmith, 2016; Søholt et al., 2012; van Dam, Heins, & Elbersen, 2002; Villa, 1999). Et fjerde funn var at få folk og få møtesteder ble opplevd som en barriere mot å bli kjent med folk og bli del av sosiale fellesskap.

Innvandrere og sysselsetting

En studie i tre norske kommuner viser at muligheter og barrierer for innvandreres sysselsetting varierer, avhengig med hva slags næringsliv som finnes, økonomiske konjunkturer for de enkelte næringene og interessen for å ansette innvandrere.4

«Uten innvandrere stopper Haram.» Ved motorfabrikken til Rolls-Royce Marine i Brattvåg i Haram kommune på Sunnmøre har over ti prosent av de ansatte innvandrerbakgrunn, og mer enn tjue nasjonaliteter er representert. En av dem er Suad Selak som kom som krigsflyktning fra Bosnia på 1990-tallet. Nå snakker han norsk med sunnmørsdialekt. (Foto: NRK)

I tråd med den økonomiske utviklingen var sysselsettingen i disse tre case-kommunene (henholdsvis i Innlandet, Vestlandet og i Nord-Norge) generelt høyere i 2012 enn i 2016. I 2012 var sysselsettingsnivået blant innvandrerbefolkningen totalt sett høyere enn i den øvrige befolkningen, bortsett fra i innlandskommunen hvor sysselsettingsnivået var det samme for folk med og uten innvandrerbakgrunn. Fire år senere har sysselsettingsnivået gått ned for alle. Men nå har bildet snudd. Innvandrerbefolkningen har vært hardere rammet av økonomiske nedgangstider og fått lavere sysselsetting, bortsett fra i innlandskommunen hvor næringslivet er dominert av turistindustri. Hardest rammet av økonomiske nedgangstider har vært flyktninger. I to av kommunene har nedgangen i sysselsetting for denne gruppen vært på mellom 7 og 12 prosentpoeng. I kommunen i Nord-Norge har imidlertid antall flyktninger økt, samtidig som andelen som er sysselsatt har økt med 10 prosentpoeng.

Et hovedtrekk er at sysselsatte med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i arbeidsintensive næringer, ofte med midlertidige kontrakter og lav lønn. Men, de fyller også sentrale faglige stillinger lokalt.

Deltakelse i lokalsamfunnet

I Oslo har innvandring ført til et segregert bosettingsmønster og utvikling av sosiale parallellsamfunn. I de tre kommunene vi har undersøkt, er denne tendensen svakere. Her bor lokalbefolkning med norsk og annen bakgrunn og med forskjellig økonomi mer blandet. I tillegg er det mer overlappende nettverk enn i byene. Naboer kan jobbe på samme arbeidsplass, ha barn på samme skole eller i samme klasse, være med i det samme idrettslaget eller korpset og handle i den samme butikken. Det betyr at de treffer på hverandre og kjenner til hverandre fra flere situasjoner.

Tabell 1

Sysselsetting blant innvandrere og øvrig befolkning i tre case-kommuner i 2012 og 2016. Prosent. N=antall. (Kilde: IMDi tall og statistikk)

Sysselsetting 2012Sysselsetting 2016
Innvandrere (alle)FlyktningerØvrig befolkningInnvandrere (alle)FlyktningerØvrig befolkning
Vestlandet71 %63 % N 7570 %67 %56 % N 7568 %
Innlandet75 %70 % N 3075 %74 %58 % N2570 %
Nord-Norge73 %47 % N 5070 %64 %57 % N 7767 %

Selv om mange sier de har venner på tvers av bakgrunn, finner vi likevel at det er begrenset uformell sosial omgang mellom folk med norsk og annen bakgrunn. Det betyr at fysisk nærhet ikke nødvendigvis fører til sosial nærhet. Lokalbefolkningen med norsk bakgrunn framhever de lokale organisasjonene som møteplass. Det er der de lever ut sin fritid som ikke er knyttet til familie- og privatliv. Voksne treffes gjennom barnas aktiviteter og foreldre med innvandrerbakgrunn forventes derfor å følge opp barna på samme måte som det som er vanlig lokalt (Lynnebakke, 2017). Survey-undersøkelser i de tre case-kommunene i 2014 viser at innvandrere med norske venner lokalt har nesten 25 prosent større sjanse for å være i jobb enn de som ikke har norske venner.

Innvandring til distrikts-Norge – potensiale?

Innvandringens potensiale for lokal utvikling avhenger av hvordan man tenker om utvikling lokalt og hvem som inkluderes i samfunnsveven. Det har betydning om lokale nøkkelaktører (offentlig, privat næringsliv, sivilsamfunn) omtaler innvandring som en mulighet for stedet, som et problem eller om det i liten grad legges merke til. På bakgrunn av våre studier har vi ved hjelp av tre konstruerte eksempler satt på spissen hvordan lokalsamfunn kan utvikle seg i forskjellig retning som følge av innvandring. Hensikten er å vise at det er mulig å påvirke hvordan innvandring oppfattes og blir del av lokalsamfunnsforståelsen.

«Migrants can make very powerful contributions to our societies. But these contributions can only be made if we are ready to recognize and use the potential of migration.»

(C. Malmström, EU Commissioner 2013)

Seg selv nok

Nye tilflyttere, inkludert folk med innvandrerbakgrunn, blir viet lite sosial oppmerksomhet. Folk har nok med sitt og fortsetter å leve som før. Hvis innvandrere ikke selv tar initiativ til å bli kjent, kan de oppleve å bli isolert, noe som lokalbefolkningen kan tolke som at de foretrekker å være for seg selv. Norske informanter forteller at «de» etter hvert flytter til mer sentrale strøk for å være sammen med «sine». Det er ikke alltid hele sannheten. I intervjuer forteller innvandrere at de savner uformelle møtesteder hvor de kan treffe og bli kjent med nordmenn. Nordmenn på sin side sier at innvandrerne må ta del i de lokale organisasjonene, det er der lokalbefolkningen treffes og foreningene er åpne for alle.

«Hvordan vi tar i mot innflyttere, det være seg fra andre steder i Norge, tilbakevendte nord-østerdøler, eller folk fra andre land og kontinenter? Jeg tror vi kan bli enda bedre i disse øvelsene, for det er faktisk en god del som ikke er så lett å komme ‘innafor’ i vårt lokalsamfunn og sosiale nettverk.»

(Ordfører. Informasjonsmagasin fra Tynset kommune nr. 3/2010)

Behovet for uformelle møtesteder er kjent. I IMDis kommuneundersøkelse fra 2015 svarer 74 % av kommunene at de samarbeider med frivilligheten for å skape uformelle møteplasser for innvandrere og den øvrige befolkningen.

Nyttig arbeidskraft

Innvandrere blir sett på som nyttige fordi de bidrar inn i det lokale næringslivet og i offentlige tjenester. Dette handler ofte om arbeidsintensive næringer og tjenester som framstår som lite attraktive for lokalbefolkningen. Det kan dreie seg om innleid arbeidskraft, arbeidskraft som jobber i turnus og fastboende. Deres kvaliteter blir knyttet til hvordan de bidrar til den lokale økonomien, i mindre grad til om de også har potensiale og behov for å inngå som aktive deltakere i lokalsamfunnet. Noen (arbeids) innvandrere har samme forståelse av eget opphold: De er her for å tjene penger og skal leve livet et annet sted, i opprinnelseslandet. Andre, derimot, ser på denne typen arbeid som en innfallsport til det norske samfunnet. På slike steder er det liten oppmerksomhet på at folk har behov for mer enn arbeid for å trives.

«Den internasjonale kommunen»

I tillegg til å verdsette at innvandrere er nødvendige for den lokale økonomien går noen kommuner et skritt videre for å finne ut av hvordan innvandring kan bli et aktivt gode for en helhetlig lokal utvikling. Slike kommuner og næringsliv er opptatt av åpenhet mot verden og hva de kan gjøre for at innvandrere som medborgere skal trives og bli boende. De utvikler «velkommen»-politikk, og inkludering er bredt forankret i kommunen og i næringslivet.

Integrering er en av de viktigste sakene i Norge nå; da må det organiseres der hvor de viktige beslutningene tas.

(Kommunal internasjonal koordinator.)

I den internasjonale kommunen tas det aktivt stilling til hva slags multietnisk sted man ønsker skal utvikle seg. Eksempler på «velkommen»politikk er lett tilgjengelige nettsider med informasjon til tilflyttere på flere språk om muligheter på stedet, velkomstbrev til alle tilflyttere, aktiv rekruttering til lag og foreninger, faddertilbud, språkkafeer og endring og tilpassing av lokale praksiser for å inkludere tilflyttere.

Tynset er en av distriktskommunene som har tatt i mot flere flyktninger enn de er bedt om av staten. Syriske Mohammed Rehda, kona Yasmin Kishi og barna Jana og Nour fikk i 2015 et nytt hjem og en ny fremtid i østerdalskommunen. Både Yasmin og ektemannen Mohammed har nå fått jobb i kommunen; hun jobber deltid på en barneskole, mens han har fått jobb som drosjesjåfør. (Foto: Aftenposten)

«Jeg synes at lokalsamfunnet blir styrka med innvandrere. Jeg synes det er en berikelse, det gir nye impulser. Fint for arbeidsplassene, det blir mer spennende arbeidsplasser. Men, selvsagt at de som ikke kan norsk sliter.»

(Innfødt)

Et trekk ved den internasjonale kommunen er at det både uttrykkes klare forventninger og tillit til nye innbyggere. Å uttrykke forventninger betyr at de som flytter til stedet blir sett og inkludert i stedsfortellingen, mens det å vise tillit handler om åpenhet og nysgjerrighet for hva nye mennesker har å by på. Samtidig bygges det beredskap for å ta tak i og håndtere uønskete utviklingstrekk. Det bygger på en forståelse av at stedet og lokale mulighetsstrukturer er noe som hele tiden endrer seg i samspill med endringer i økonomien og endringer i befolkningen. Noen kommuner bruker fortellingen om mangfold og den internasjonale kommunen aktivt for å framheve stedet, med håp om å tiltrekke seg nye folk, bedrifter og besøkende.

Den globale landsbygda

Innvandring og mangfold har blitt og kommer fortsatt til å være en del av den norske virkeligheten, i by og på landet. I hele landet er innvandrere viktige for den lokale økonomien og sysselsettingen. Inkludering er derimot politiske og mellommenneskelige valg for å fremme samfunn hvor folk blir behandlet som likeverdige og føler seg som likeverdige. Både i distriktene og i byene kan helhetlig inkluderingspolitikk bidra til at folk med ulik bakgrunn lever mer sammen og mindre side om side, og det kan bidra til et mindre segregert arbeidsmarked. Det krever at man spør lokalt; hva betyr inkludering i vår kommune, på vår skole, i vårt arbeidsliv og i vår fritid?

Aktiv og helhetlig inkluderingspolitikk fremmes ved engasjerte politikere, forvaltere, næringsliv og borgere og kan legge til rette for at tilflyttere involverer seg for å opprettholde og videreutvikle lokalsamfunnet. Steder som evner å tilby drømmer og forestillinger om en ønsket framtid – for den enkelte og for familier – uavhengig av bakgrunn, har potensiale for å bli attraktive, internasjonale steder å bo.

Referanser

Aure, M. (2008). Arbeidsmigrasjon fra Teriberka til Båtsfjord 1999-2002. Retrieved from Hedberg, C., & Haandrikman, K. (2014). Repopulation of the Swedish countryside: Globalisation by international migration. Journal of Rural Studies, 34, 128-138.

Høgmo, A. (2000). Møtet mellom tamiler og et nordnorsk bygdesamfunn. Integrasjonsprosesser og integrasjonsarbeid. Tidsskrift for migrasjonsforskning (1).

Jentsch, B., & Simard, M. (2009). International Migration and Rural Areas. Cross-National Comparative Perspectives. Surrey, UK: Ashgate.

Lynnebakke, B. (2017). The art of socialising. Local organisations and social integration in a rural Western Norwegian municipality. Paper presented at the Nordic Geographical Meeting, Stockholm.

Munkejord, M. C. (2015). Local and transnational networking among female immigrant entrepreneurs in peripheral rural contexts: Perspectives on Russians in Finnmark, Norway. European Urban and Regional Studies, 1(14), 1-14. doi:10.1177/0969776415587122eur.sagepub.com

Shucksmith, M. (2016). Re-imagining the rural: From rural idyll to Good Countryside. Journal of Rural Studies, 1(10). doi:http://doi.org/10.1016/j.jrurstud.2016.07.019

Søholt, S., Aasland, A., Onsager, K., & Vestby, G. M. (2012). Derfor blir vi her: innvandrere i Distrikts-Norge.

Søholt, S., Tronstad, K., Rose, & Vestby, G. M. (2015). Sysselsetting av innvandrere - regionale muligheter og barrierer for inkludering (NIBR-rapport 2015:20). Retrieved from Oslo:

van Dam, F., Heins, S., & Elbersen, B. (2002). Lay discourses of the rural and stated and revealed prferences for rural living. Some evidence of the existence of a rural idyll in the Netherlands. Journal of Rural Studies, 18(4), 461-476. doi:10.1016/S0743-0167(02)00035-9

Villa, M. (1999). Bygda - sosial konstruksjon av «trygt og godt». Sosiologi i dag, 29(4), 90-111.