Med fire års mellomrom stiller skiftende regjeringer diagnose på det regionale Norge og skisserer tiltak for en ønsket fremtid med en melding til Stortinget. Slike meldinger er innhyllet i sin egen «kremlologi». Settes distrikt foran region i tittelen? Er byene eksplisitt nevnt? Hvilke problemstillinger løftes fram og hvilke utelates? Veksles det etter sedvane mellom bokmål og nynorsk? Årets utgave, Meld.St. 18 (2016-2017) Berekraftige byar og sterke distrikt, danner intet unntak.

For å begynne i en ende. Dette er den av meldingene i den historiske rekken som tydeligst peker på byenes rolle i den regionale orden og for politikkutviklingen. Dette er også den første meldingen vi får etter at planoppgavene ble løftet fra Klima- og miljødepartementet til Kommunal- og moderniserings departementet. I så måte er den mer av en planmelding og en moderniseringsmelding enn tidligere utgaver.

Samtidig kommer den i en tid der mangt innenfor saksfeltet er i endring. Kommune- og region-inndelingen er i flyt, det samme er oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene. Dermed er det mye meldingen ikke kan være for presis om, men som den antyder retning for. Her ligger djevelen som alltid i detaljene og i kompliserte forhandlinger med støttepartier og opposisjon.

Utgangspunktet er at de to regjeringspartiene hadde ønsket seg en større gjennomgang av den regionale orden, med full overgang til en tonivåforvaltning uten fylkeskommuner og langt større og sterkere kommuner i alle deler av landet. Slik gikk det ikke. Akkurat det var ikke det norske politiske systemet klar for. Denne vårens finaler i Stortinget om temaet viser oss en regjering som brukte hele sin tilmålte valgperiode på å erkjenne dette, og å komme fram med sin plan B. Dette representerer også regjeringens store snuoperasjon. Så er det også en rekke mindre linjeskifter som det gjøres rede for i meldingen, som at regjeringen har snudd i synet på det internasjonale «trylleformularet» for regional-politisk analyse og ditto tiltak, smart spesialisering (RIS3). Mens regjeringen langt inn i fjoråret var lunket innstilt til at fylkeskommunene befattet seg med RIS3, er tonen nå at regjeringen ønsker å lede an i arbeidet.

Og det er mer i meldingen som er egnet til å overraske. Fylkeskommunene, eller det nye regionnivået, er omtalt med langt mer kraft enn vi kunne ha ventet oss. Så gjenstår det å se om ord følges av handling. Det ligger stadig dilemmaer knyttet til hvordan sterkere, regionale utviklingsforløp, som regjeringens moderniseringsiver fordrer, skal styres og samordnes. Skal de ledes gjennom opprustede byutviklingsavtaler der sterke bykommuner forhandler direkte med stat og regioner, eller skal de fremst underlegges nye og myndiggjorte, folkevalgte regioner? Jeg skulle tro storbyordførerne allerede har det siste som sitt skrekkscenario.

Omtalen av regionene står også i kontrast til hva som har vært det folkevalgte mellomnivåets skjebne de siste årene. Bevilgningen til den klassiske distriktspolitikken og til frie midler for fylkeskommunenes utviklingsarbeid, har nærmest vært i fritt fall gjennom flere år. På dette punktet gir meldingen kledelig lite historisk informasjon. Det er et savn for alle dem som bruker slike dokumenter til å trekke de lange linjene. Derimot er meldingen god på det aktuelle mulighetsrommet. Her er et vell av tekstbokser om forsøk, gjennombrudd og lokalsamfunn med driv og teft, en slags Norge Rundt-katalog til inspirasjon og etterfølgelse for lokalsamfunn og regioner på leit i et vanskelig terreng. Rolv Wesenlunds politiske alter ego, Leif Sonell, ville kanskje ha formulert det slik: Norge i vekst og hell, fremgang med Sanner, lell!

Én måte å lese meldingen på er at den erstatter presisjon med begeistring. Det kan selvfølgelig gå veien i et land der vi siden OL på Lillehammer har diskutert om gud virkelig er norsk. Når jeg snakker med folk som har vært i regionaltralten lenge, får jeg ulike bedømmelser av nettopp dette. Noen hevder at distrikts- og regionalpolitikken er bygd ned fordi vi er kommet fram. Distriktene er konsolidert, potensialene er realisert, og de store nasjonale ubalansene er utjevnet. Skal vi komme videre nå, dreier det seg om å skape videre regional utvikling langs andre linjer enn de vante. Andre ser det hele som et svik mot den tidlige etterkrigsarvens samfunnsbyggingsprosjekt og advarer mot ny regional ubalanse.

Uansett hva vi mener om nettopp det, er det opplagt at tyngdepunktet i den regionalpolitiske innsatsen har flyttet seg ut av den eksplisitte distriktsog regionalpolitikken og over i andre sektorpolitikker. Som blant annet Håvard Teigen1 og Petter Næss2 fra ulike ståsteder har belagt, begynte denne utviklingen allerede tidlig på 1990-tallet. Det nye trekket er at planpolitikken med overføringen til KMD er brakt nærmere inn mot regionalpolitikken. Overordnet svarer denne utviklingen også opp den dramatisk økte betydningen klimaet har fått som meta-politisk føring for alle nasjonale politikkområder. Dette preger meldingen i sterk grad. Den er gjennomsyret av formuleringer om behov for sterkere plangrep på tvers av nivåer og sektorer. Her råder en planoptimisme som vi knapt ville tro kunne avledes fra Fremskrittspartiets og Høyres partiprogrammer. Igjen gjenstår det å se hva det hele vil konkretiseres til. Det vil uansett falle i en ny regjerings lodd, blå, rød eller grønn, å fylle formuleringene med innhold.

For å peke på den helt store muligheten dette åpner for: Fysisk og økonomisk planlegging i kommuner og regioner kan endelig bringes i berøring med hverandre, koplet til den samme nasjonale styringskjeden. De neste årene vil vise om denne muligheten gripes.

Stortingsmelding nummer 18 (2016-2017) om Berekraftie byar og sterke distrikt.