Stortinget har bedt om en regionreform der landets 19 fylkeskommuner omdannes til 10 regioner. Det sies imidlertid lite om hvilke oppgaver de nye regionene skal ha i forhold til dagens fylkeskommuner. Og framfor alt mangler det en ny og nødvendig regional organisering i Oslo-området.

De viktigste regionale oppgavene for dagens fylkeskommuner er regional planlegging og utbygging og drift av kollektivtransport og fylkesveier. Ansvaret for gjennomføring av ønsket arealpolitikk ligger imidlertid i kommunene, og det er staten som legger rammebetingelser for finansiering og satsing på kollektivtransporten i byene gjennom bompenger på riksvegnettet og bymiljø- og byutviklingsavtaler. Med andre ord – et sterkt fragmentert beslutningssystem der koordinering mellom forvaltningsnivåer og tverretatlig samarbeid ofte glitrer med sitt fravær. Taperne er blant annet hovedstadsområdets befolkning, som opplever ineffektivitet i beslutningsprosesser, motarbeiding og omkamper om fattede vedtak og svekket posisjon overfor Stortinget som lovgivende og bevilgende myndighet. Der distrikts-Norge når frem med sin lobbyvirksomhet, klarer ikke Oslo-regionen å samle seg om felles budskap og ønsker overfor representantene på tinget.

Regjeringens forslag til regionale løsninger

I regjeringens proposisjon til Stortinget om regionreformen, Ny inndeling av regionalt folkevalt nivå (Prop. 84S, 2016–2017), foreslås det at Buskerud, Akershus og Østfold sammen skal danne den nye regionen Viken. I denne «smultringen» bli Oslo liggende som selve «hullet» og er altså ikke med i den nye regiondannelsen. Debatten rundt konstellasjonen Viken har gått høyt. Argumentene for denne og alternative løsninger har tidvis vært noe krampaktig, blant annet fordi reformen tar utgangspunkt i bestående fylkeskommuner og ikke i hva som ville være en hensiktsmessig og fremtidsrettet inndeling der nye oppgaver for regionene er klart definert og regionenes avgrensing er tilpasset dagens og fremtidens bosettingsmønster og arbeidsmarked. Hvilket fellesskap er det mellom Hemsedal og for eksempel Halden? Neppe annet enn at noen Oslo-folk har hytter begge steder.

Men vanskeligst av alt er jo Oslos posisjon. Kommunen ønsker ikke å gå inn i en ny stor-region der byen blant annet kan risikere å måtte gi fra seg ansvaret for videregående opplæring til en ny region. Oslos styrke som skolemyndighet har jo vært at den som både kommune og fylke kan koordinere et utdannelsesløp fra starten på barnetrinnet til utgangen av videregående skole. At Oslo ikke vil gi fra seg makt og la seg styre av andre har vært en velkjent holdning gjennom flere årtier.

Regjeringen ser at det er problematisk at Oslo står alene. Dette bryter med et av hovedkriteriene for reformen – nemlig at man skal unngå å dele opp områder som naturlig hører sammen. Regjeringen varsler derfor en ny vurdering av løsninger i hovedstadsområdet. Én mulig løsning kan for eksempel være et hovedstadsråd for Oslo og nabokommuner. I så fall bør man ha med seg historien og unngå snubletrådene som gjennom de siste 50 årene har forhindret en fornuftig organisering i hovedstadsområdet.

Ørkenvandringen

Allerede på 1960-tallet ble det arbeidet for en felles plan for det sentrale Østlandsområdet. Det manglet en demokratisk styring av arbeidet, og området som planen skulle dekke var overdrevent stort. En løsning med forankring i plan- og bygningsloven fant sted rundt 1970, da man opprettet et regionplanråd og et eget sekretariat for dette. Rådet besto av medlemmer fra Oslo og samtlige kommuner i Akershus, som var utpekt av de respektive kommunestyrer.

På denne tiden – i 1972 – ble det også lagt frem forslag om å slå sammen Oslo og Akershus. Koren-komitéens forslag, som mange trodde ville gå gjennom, ble nedstemt fordi den nye regionale enheten ville bli for stor. Dette var også året Norge for første gang sa nei til medlemskap i EU.

I 1974 ble det utarbeidet en egen regionplan for Oslo og Akershus, nokså lik den planen som i dag foreligger for det samme området og som ble vedtatt i fjor. Regionplanrådet hadde imidlertid ingen virkemidler og gjennomføringen av planen ble overlatt til kommunale, fylkeskommunale og statlige myndigheter - tilsvarende skjebne som for den foreliggende plan.

Bilde: Den sammenhengende tettbebyggelsen rundt Oslo strekker seg langt inn i nabokommunene i Akershus, delvis også inn i Buskerud. Til sammen bor det ca. 976 000 mennesker i Oslo tettsted (pr. 1. januar 2017).

Da fylkeskommunen ble opprettet i 1976 fikk den også ansvar for fylkesplanlegging. Det var imidlertid vanskelig for Oslo og Akershus å forholde seg til et regionalt organ som hadde laget en felles plan for hele regionen, og dette førte til nedleggelse av Regionplanrådet og dets sekretariat. De to fylkene skulle i stedet lage hver sin fylkesplan. Miljøvernministeren sørget imidlertid for at det ble opprettet et Samarbeidsutvalg for Oslo og Akershus (1976). Men etter et par år mistet den samme ministeren tålmodigheten fordi resultatet av arbeidet i samarbeidsutvalget – kort oppsummert – var at «utvalget kunne henvise til at de hadde hatt to møter».

Ministeren opprettet et nytt utvalg – Kontaktutvalget for Hovedstadsområdet (1979) – der staten, sammen med Oslo og Akershus, skulle delta for å sørge for en nødvendig fremdrift. Mange så frem til statens deltagelse og at dette skulle føre til et sterkere engasjement i statsforvaltningen for utviklingen i hovedstadsområdet. Håpet var levende helt til det ble klart at Miljøverndepartementet hadde få eller ingen virkemidler, og at de andre departementene heller ikke var særlig lystne på å la seg binde gjennom beslutninger i Kontaktutvalget. Igjen rant det hele ut i sand.

Senere har staten gjennomført mange utredninger og lagt frem flere stortingsmeldinger om hvordan hovedstadsområdet bør organiseres for å få en bedre samordning av byutviklingen i regionen. Men staten har i den sammenheng aldri kommet med konkrete tilbud om hva staten selv ville kunne bidra med.

Oslo kommune har også ved flere anledninger vært aktive og gjort fremstøt for utvidelse av bygrensen. Blant annet har innlemmelse av Bærum, Lørenskog og Oppegård som bydeler i Oslo vært tema som har lidd samme skjebne som alle andre forslag til ny organisering i regionen.

I denne hengemyren av ubesluttsomhet har det dukket opp flere regionale råd og utvalg som har hatt mer karakter av «prateklubber» enn evne til å fatte relevante beslutninger av betydning for hovedstadsområdets utvikling. For de som ønsker å vite mer om «ørkenvandringen» anbefales en utredning gjennomført av NIVI Analyse for KS Akershus (NIVI notat 2013:3). I et kort og oversiktlig vedlegg til utredningen gjennomgås de mange feilslåtte forsøk på ny organisering i hovedstadsregionen.

Oslos holdning er avgjørende

Ingen bør være i tvil om at Oslo er den viktigste nøkkelen til en god organisering av arbeidet med byutvikling og areal- og samferdselsløsninger i hovedstadsområdet.

I høringsrunden rundt regionreformen går Oslo imot å innlemmes i et overordnet regionalt organ, og tar igjen til orde for en utvidelse av bygrensen:

Den nye regionen «Viken», bestående av Akershus, Østfold og Buskerud, inngår i regjeringens forslag til nytt regionalt nivå. Oslo er ikke forslått som del av den nye regionen, men forblir en egen kommune og et eget fylke.

«Oslo kommune ser samtidig et behov for, og ønsker, et nært og konstruktivt samarbeid med våre nabokommuner og fylkene nær oss for å finne gode løsninger på felles utfordringer innen blant annet arealplanlegging, samferdsel, videregående opplæring og næringsutvikling. Oslo kommune er derfor positive til å vurdere sammenslåing mellom Oslo og nabokommuner, og eventuelt se på justeringer av kommunegrensene. Dersom Stortinget velger å legge flere oppgaver ut til regionene, er det naturlig at Oslo som hovedstadsregion får tilført de samme oppgavene.»

Under arbeidet med kommunereformen har det ikke blitt ofret mye energi på å vurdere sammenslåing av store kommuner i hovedstadsområdet (les: Oslo og Bærum eller Skedsmo, Lørenskog og Rælingen). Når Oslo tar til orde for byutvidelse, knytter det seg mer til regionreformen enn til kommunereformen. Men at det skulle bli noen større utvidelse av bygrensen eller fylkesgrensen denne gangen er mot alle odds. Det er som nevnt over 45 år siden det første gang ble foreslått å slå sammen Oslo og Akershus. Utvidelse av bygrense har tilsvarende blitt foreslått flere ganger de siste 25 år, men slike forsøk har alltid falt på stengrunn. Ikke minst har distriktsrepresentanter på Stortinget sett med mistenksomhet på forslag om å lage en større og sterkere forvaltningsenhet i Oslo-gryta. Åpenbart fremstår Stor-Oslo som en trussel. Dessverre – for en sterk Oslo-region er jo med på å skape økonomisk grunnlag for gode offentlige tjenester i distrikts-Norge.

Hva bør skje?

Det mangler ikke på anbefalte regionale løsninger eller analyser av deres tilhørende styrke og svakheter. Nå gjelder det imidlertid å ta tyren ved hornene! Det foregår samtaler mellom Oslo og nabokommunene der spørsmålet om dannelse av et eget regionråd er aktuelt. Det er bra. Men det ligger flere snubletråder i veien.

Dagens kommuneinndeling i Akers-hus, med i alt 22 kommuner. Som følge av kommunereformen går Oppegård og Ski sammmen i Nordre Follo kommune, mens Skedsmo, Fet og Sørum slår seg sammen til nye Skedsmo kommune. I tillegg blir Røyken og Hurum i Buskerud en del av nye Asker kommune, mens Rømskog i Østfold blir del av Aurskog-Høland kommune.

For det første er det ikke uten videre gitt at kommunene vil gi fra seg makt til et overordnet organ i spørsmål som er grunnleggende for det lokale selvstyret – nemlig arealpolitikken. Det må derfor være en «gulrot» et sted. Den kan staten bidra med gjennom aktiv bruk av byutviklingsavtaler der regionrådet kan hente inn statlige midler til kollektivløsninger som betinger gjennomføring av en bestemt arealpolitikk i berørte kommuner.

For det andre vil det være skepsis til dannelse av et regionråd med indirekte valg. Det har erfaringene med dagens fylkestingsvalg vist. For den enkelte kommune vil det være lettere å gi fra seg makt dersom medlemmene i regionrådet er direkte utpekt av de respektive kommunestyrer, og ikke gjennom valg av mer eller mindre ukjente politikere som ikke sitter i kommunestyrene.

For det tredje vil et regionråd ha problemer med den statlige sektororganiseringen og departementenes tradisjonelle uvilje til å gi fra seg makt, for eksempel innenfor samferdselssektoren. Her sitter staten med et ikke ubetydelig virkemiddel for samordning av areal- og samferdselsplanleggingen i hovedstadsområdet. Oslo bør fronte forhandlinger for å få staten – så langt det er hensiktsmessig – til å delegere beslutningsmyndighet for riksveger og jernbanenett.

Skjebnetimen for en ny og sterkt nødvendig regional organisering i Oslo-området er her og nå, og Oslo må ta lederansvaret gjennom kloke forhandlinger med staten. Tross alt er det Stortingets klare ansvar å sørge for at landets hovedstad med omgivelser fungerer optimalt både regionalt, nasjonalt og internasjonalt.