Resultatet av kommunereformen er nå klart: Kommunetallet reduseres med 74, fra 428 kommuner før reformen til 354 etter reformen. 121 av de gamle kommunene forsvinner og erstattes av 47 nye kommuner. Og siden kommunene ble opprettet som folkevalgte organer i 1837 gjennom formannskapslovene, har antall kommuner i Norge aldri vært lavere.

Flesteparten av kommunesammenslåingene har skjedd på frivillig basis, i tråd med frivillighetslinjen som det har vært en bred politisk enighet om. I noen få tilfeller har likevel Stortinget valgt å overstyre lokale vedtak om ikke å slå seg sammen. Det har typisk vært der nei i én kommune har hindret andre kommuner fra å slå seg sammen.

Hva skal man så mene om dette resultatet?

Erna Solberg skal visstnok ha ønsket seg 100 færre kommuner. I så fall er ønsket hennes ikke helt innfridd, men nesten. Og kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner, som har ledet arbeidet med kommunereformen, gir i intervju her i bladet uttrykk for at resultatet er langt bedre enn det han trodde var mulig da reformen startet opp. Han har da også fått ros av mange for å ha fått til den mest omfattende frivillige sammenslåing av kommuner i Norge noen gang, som vil berøre svært mange rundt omkring i landet. Faktisk vil hver tredje nordmann bo i en nyopprettet kommune fra 2020.

Andre røster har imidlertid vært mer kritiske. Geir Vinsand (se intervju i bladet) kaller resultatet av kommunereformen for «kreativ destruksjon» og mener reformen fører til en mer polarisert og uensartet kommunestruktur. Matz Sandman (se artikkel) omtaler reformen som uferdig, mens Yngve Flo (se artikkel), som har drevet «følgeforskning» på reformprosessen, skriver at helt sentrale mål ved reformen ikke er innfridd. Og Signy Irene Vabo (se intervju), som ledet ekspertutvalget som har bistått regjeringen i arbeidet med reformen, slår fast at vi på systemnivå knapt har løst et eneste problem. Fortsatt har vi mange småkommuner. Og misforholdet mellom de store og krevende velferdsoppgavene som kommunene har ansvaret for, og spesielt de små kommunenes evne til å ivareta disse oppgavene på en fullgod måte, består.

Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner er da også selv klar på at kommunereformen må fortsette. Samtidig understreker han at reformen er en prosess som krever modning, og at det mange steder i landet vil ta litt tid før man fullt ut erkjenner behovet for reform.

Spørsmålet er imidlertid hvor mye som kan oppnås ved ytterligere kommunesammenslåinger, gitt landets geografi. Som Jon Naustdalslid peker på her i bladet, er det slående hvor ensidig reformen har fokusert på sammenslåing og større kommuner som universalmiddel for å løse det kommunale skalaproblemet. Problemet kan i prinsippet «løses» på flere måter, enten ved ulike former for interkommunalt samarbeid, ved overføring av oppgaver til stat eller regioner, eller ved sterkere statlig styring av kommunene – foruten altså større kommuner. Og kanskje blir vi nødt til å tenke alternativt.

Samtidig står vi foran et nytt stortingsvalg og et mulig skifte av regjering. Da kan vi risikere at reformen i stedet går i revers, med politiske omkamper og smertelige kommunale skilsmisser …