Pax Forlag, 2016

ISBN: 9788253038971

Annerledeslandet – utvikling eller avvikling?

Det er alltid interessant når Ottar Brox kommer med ei ny bok. Konsekvent ligger det et tungt samfunnsengasjement til grunn, og kompliserte samfunnsmessige sammenhenger kommuniseres på en pedagogisk måte. Brox har i over 50 år prinsippfast og engasjert kjempet for levelige livsvilkår for folk i samfunnets sosiale og geografiske utkant. Han hevder at en desentralisert struktur på bygdene har vært en forutsetning for å sikre folk flest god velferd over hele landet. Dette betyr at gode vilkår for fisker og småbruker har bidratt til å styrke lønnstakerens posisjon på arbeidsmarkedet.

Disse sammenhengene står også sentralt i hans nye bok «På vei mot et postindustrielt klassesamfunn?» med undertittel: «Om vi vil unngå for store forskjeller i våre barns Norge, er det mye å lære av våre forfedre». Her gås det historisk til verks. I boka peker Brox på hvilke faktorer som gjorde at Norge helt fram til nyere tid har klart å unngå store klasseforskjeller.

Desentralisering av eiendom

Det er verdt å repetere Brox sin plattform. Han har alltid framhevet den spredte fordelingen av eiendom som en materiell forutsetning for den norske desentraliserte modellen med stor grad av likhet i levekår. I tråd med dette er lokal motmakt og sunt folkevett satt opp mot teknokratisk planlegging og ukritiske stordriftsprosjekter. Hans viktige oppgjør med vekstsenterpolitikken i «Hva skjer i Nord- Norge?» (1966) førte til et jordskjelv i den politiske debatten. Norsk distriktspolitikk ble ikke det samme i ettertid.

Brox mestret både fiskeri og landbruk som fagfelt. Med sine røtter på Senja, stor innsikt i nordnorske forhold og sterkt inspirert av antropologen Fredrik Barth fikk Brox gjennomslag for en annen måte å tenke politikk på. Først og fremst fordi han tok utgangspunkt i folks egne begrunnelser for de valgene de gjorde. Lokalsamfunn ble et honnørord helt til topps i den norske samfunnspyramiden.(1) Undertegnede husker godt hvordan disse idéene raskt ble fanget opp i Senterungdommen via John Dale og hans nærmeste medarbeidere. Det samme skjedde i store deler av det politiske landskapet. Dels ble den rådende politikken modifisert, dels ble det etablert en sterk opposisjon mot gjeldende landbruks- og fiskeripolitikk. Korvald-regjeringens tilleggsmelding om distriktspolitikken hadde ambisiøse mål. Etter hvert ble det mer retorikk enn omlegging. Det burde ikke overraske noen. De største i næringene hadde tung innflytelse på politikken. Vannet renner som regel nedover.

Brox fortsatte med å dokumentere hvordan myndighetene støttet og la forholdene til rette for avvikling av den lokale fiskeriflåten. Via en unødvendig overkapasitet omfordeles felles fiskeriressurser til en rik elite. Underveis blir selve grunnrenta, eller overskuddet av naturressursen, borte.

Småbrukerstruktur bidrar til små forskjeller

Halvparten av boka handler om det norske småbrukersamfunnet. Kortversjonen er betydningen av at antall småbruk økte fra 93 000 i 1819 til nesten 350 000 i 1959. Dette har gjort Norge til et samfunn med mindre forskjeller. Som nasjon sikres vi spredt bosetting parallelt med utviklingen av industrisamfunnet. Vanlige folk oppnådde en relativ maktposisjon gjennom ulike yrkeskombinasjoner. Årsaken til at dette var mulig ligger i de særnorske utfordringene med å akkumulere kapital på små eiendommer med marginal jord. Ottar Brox formulerer dette slik i en artikkel i Klassekampen 3. september i fjor: «For småbrukeralternativet ble stadig bedre i vårt land mellom 1830 og 1960 – i forhold til lønnsarbeideralternativet – gjennom den generelle bondevennlige stortingspolitikken, nydyrkings- og bureisingsprogrammer, Råfiskloven og forskjellige støttetiltak for bygdenæringene(2)

Denne veksten i antall bruk og yrkeskombinasjoner skapte igjen maktforhold på arbeidsmarkedet som gjorde det lettere for lønnstakerne, gjennom fagbevegelsen, å sikre at produktivitetsveksten i industrien resulterte i økt reallønn. Brox holder denne utviklingen opp mot industrialiseringen i Storbritannia der bygdeøkonomien ble rasert med enorme sosiale forskjeller som følge. I Norge fikk man et moderne industrisamfunn på toppen av vedlikehold og utvikling av de opprinnelige bygdenæringene.

Brox understreker at forholdene i Storbritannia var ekstreme, og at andre land klarte å industrialisere uten å gå veien om så store befolkningskonsentrasjoner og ekstrem fattigdom i de største byene. Men Norges utviklingshistorie er særegen og må beskrives deretter.

Dette har en rekke politiske implikasjoner. Den spredte bosettingen og alle yrkeskombinasjonene har vært med på å begrense ulikhetene i samfunnet. Det har styrket lønnstakers posisjon både i bygd og by ganske enkelt fordi arbeidskraft har vært et knapphetsgode. Jeg tror man kan gå enda lenger. Det har alltid vært et vekselforhold mellom primærnæringer og industri. Svært mange nøkkelmedarbeidere i små og store bedrifter på bygdene har sin bakgrunn innenfor primærnæringene. Møbelindustrien på Sunnmøre er i så henseende kanskje det beste eksempelet. Professor Ragnar Elias Nilsen har skrevet interessant om disse sammenhengene. Han har også pekt på at historikerne har hoppet bukk over hvordan denne strukturen sikret kystmodernisering og utbygging av spredt industri, både liten og stor (kfr. møbelindustrien) ellers i landet.

Både maktforhold og faktisk rekruttering har forsterket en relativt folkelig og likeverdig kultur i det norske næringslivet. Med innføringen av ny teknologi og mer avanserte styringssystemer har mange lønnstakere ytterligere styrket sin relative posisjon i bedriftene. I tillegg er driftskompetanse i ferd med å bli et knapphetsgode. Dette er mye av bærebjelken i småbedriftene.(3)

Tvilsomme tiltak, men gode resultater

Brox er i sitt ess når han går gjennom Gerhardsenepoken. En periode som er karakterisert ved at fattigdommen forsvinner, vareknappheten blir gradvis eliminert og velferdssystemet begynner å ta form. Som i de fleste andre land under industrialisering var det for norske myndigheter viktig å få overført arbeidskraft så raskt som mulig fra jordbruk til industri. De planøkonomiske og teknokratiske visjonene rundt dette ble heldigvis ikke realisert. Brox unnlater heller ikke denne gang å nevne Arbeiderpartiets planstrateg Erik Brofoss og de ulike landsdelsplanene. Vestlandsplanen nevnes spesielt. Industriutbygginga skulle konsentreres om de store byene, blant annet Bergen. Slik gikk det ikke, og som forfatteren peker på ble planen avvist og sabotert. Alle som reiser på Vestlandet ser at den spredte bosettinga har vært en viktig forutsetning for både småindustri og storindustri. Folk har overlevd det ene «distriktspolitiske» regimet etter det andre og tilpasset seg praktisk med ulike former for yrkeskombinasjoner og lokal industri – på tross av vekstsenterplanene.

Ottar Brox

Født i 1932 på Senja, utdannet sivilagronom i 1957, stipendiat ved Norges Landbrukshøgskole og amanuensis i sosialantropologi i Bergen. Professor i sosiologi i Tromsø 1972–1984. Deretter leder i forskningsprosjektet Alternativ framtid og seinere forskningsleder og seniorforsker ved Norsk Institutt for by - og regionforskning.

Viktige teoretiske referanser har vært Fredrik Barth, Alexander V Chayanov, Gregory Bateson og Robert Paine. Skrevet mange artikler i aviser og fagtidsskrifter om politikk og samfunnsforskning. Kombinerer stor faglig innsikt med sterkt politisk engasjement.

Brox har også en liten kritisk visitt til Keynes. Han nevner en konkurs på en større trevarefabrikk i Tromsø som ikke helt fikk de konsekvensene man kunne forvente i retning av massearbeidsløshet, redusert kjøpekraft og negative ringvirkninger. De som mistet jobben, engasjerte seg i bygningsarbeid og håndverkstjenester. Noen flere garn ble satt ut i Kvænangen, flere skiferheller hogd ut ved Straumfjorden osv. Slik ble den spredte bosettingen i stor grad vedlikeholdt fram til oljevirksomheten for alvor kom i gang på 1970- tallet, noe blant annet professor Hallstein Myklebost dokumenterte. I dag må spredningen av den svært innovative oljeindustrien også framstå som et vitnesbyrd på de norske distriktenes industrielle kapasitet.

Forfatteren peker på at norsk næringshistorie er mer enn Norsk Hydro, handelsflåten, kraftutbygging med tilknyttede smelteverk og oljeindustri. Brox underslår ikke at mye av dette har vært av stor betydning for Norge. Men det er kombinasjonen med robuste næringer på bygdene som har sikret velferd for alle og et samfunn med små forskjeller. Forfatterens bekymring er at man ikke lenger kan forvente samme utvikling som vi hadde fra 1927 til 1977, da industrisysselsettingen økte fra 110 000 til 382 000. Han tror ikke framtidige omstillinger i næringslivet vil forhindre ytterligere avindustrialisering og vesentlig økning i arbeidsledigheten.

Småbedrifter – fortsatt liv laga

Jeg savner at Brox går videre med sin Barthinspirerte modell i analysen av de nye småbedriftstilpasningene og -mulighetene, før vi maler fanden på veggen. Vi har historie for småskalatilpasninger i Norge. I tillegg til yrkeskombinasjoner med basis i jordbruket har vi også hatt en sterk tradisjon for kombinasjonen bolig og sjølsysselsetting. Mye av denne kulturen er videreført i småbedriftene.

I grove tall har vi ca. 565 000 foretak i Norge (inklusive enkeltmannsforetak). 99,5 % av bedriftene har under 100 ansatte, 80 % har 4 eller færre ansatte, og 60 % har ingen ansatte. Her er det stor strekk i laget med alt fra rent skattemotivert organisering, sjølsysselsetting og til veldrevne bedrifter. I sum bidrar SMB-bedriftene (under 100 ansatte) med 60 % av sysselsettingen i Norge og står for en større andel av samfunnets verdiskaping enn i andre OECD-land.(4) Det er imidlertid store forskjeller mellom ulike bransjer. I industrien bidrar bedrifter med mer enn 100 ansatte med mer enn halvparten av verdiskapingen, mens det innenfor varehandel, hotell og restaurant, bygg og anlegg samt finans er motsatt. Her står SMB-bedriftene for 80 % av verdiskapingen. Hvis vi sammenligner med de øvrige nordiske land, ser vi at bedrifter med under 250 ansatte står for 65 % av verdiskapingen i Norge og Danmark, mens de i Sverige og Finland, som generelt har en sterkere tradisjon for stordrift, står for henholdsvis 57 % og 54 % av verdiskapingen.

Spørsmålet er så hvilke tiltak forfatteren kan anbefale i et samfunn som i stadig større grad er basert på tjenesteytende næringer og hvor rammebetingelsene er en globalisert økonomi. Her er det mange interessante hypoteser, men mer mangelfullt med data og ikke samme grad av materiell argumentasjon for posisjonene.

Jeg kjenner best de næringene og områdene i Norge der jeg har arbeidserfaring. I praksis er dette trelast og byggenæringen og det indre Østlandet. I denne regionen er 85 % av sysselsettingen innenfor tjenesteytende næringer, derav 40 % i offentlig sektor.(5) I de mest marginale områdene er velferdspolitikken allerede basert på offentlige tilbud og tjenester og ikke minst trygder. Uføretrygden er ikke uvesentlig. Det er mange årsaker til dette.

I likhet med Brox legger jeg til grunn at graden av ulikhet i stor grad er bestemt av maktforhold. Det interessante i forlengelsen av hans perspektiv er å se på hvilke muligheter folk flest har for å organisere seg, slik at man både kan være med på å utvikle egen arbeidsplass og sikre seg mest mulig kontroll over egen livssituasjon. Forsøket på å planstyre samfunnet over hodet på folk, enten eliten er rød, grønn, blå eller grå, har som hovedregel vært mislykket.

Ukritisk stordrift

Brox var en av de første som pekte på begrensningene ved ukritisk stordrift innenfor fiske og store deler av primærnæringene. Det finnes mye forskning som understøtter dette. Jeg har gjennom et langt liv i trelastindustri sett at det også her er vanskelig å finne stordriftsfordeler utover ren teknisk produktivitet. Man kan kanskje snakke om begrensede stordriftsfordeler. Teknologiske sprang kommer riktignok ofte gjennom de store bedriftene, men spesielt når det er krevende konjunkturer kommer de små enhetene godt ut. Det skyldes at de er mer fleksible og omstillingsdyktige. Også en annen side ved småskalaforedling innenfor primærnæringene er viktig i sysselsettingsmessig sammenheng. Man kan reindyrke kortreiste kvalitetsvarer som kan produseres med enkle innsatsfaktorer, og som kan gi en god pris i krevende markeder.

Et annet forhold er at de store bedriftene i mange bransjer åpner for underleveranser og kompletterende leveranser fra de små. De har selv ikke anledning til å avvike fra hovedkonseptet. Jo større og mer spesialiserte de store enhetene blir, desto mer armslag blir det for de små. Vi ser det samme innenfor tjenestesektoren.

Boligpolitikk som ulikhetsmaskin

Det er vanskelig å diskutere ulikhet uten å se på kanskje den største driveren på dette feltet – boligpolitikken. Det overrasker meg at Brox ikke går grundig inn i boligmarkedet når han drøfter framtidige utfordringer rundt økende ulikhet. Professor i økonomisk historie, Einar Lie, hadde en interessant artikkel i Aftenposten nylig om temaet: «Oslos boligpolitikk er en ulikhetsmaskin».(6) Den samme utviklingen ser vi i svært mange av tettstedene i Norge. Kvadratmeterprisen er i sentrale områder i Oslo oppe i over 70 000 kr, en tredobling siden år 2000. Årsakssammenhengene er komplekse. Lie fokuserer på underdekning og anslår denne til å være på ca. 30 000 boliger siden år 2000. I praksis betyr dette at våre barn er dømt til å bruke en stadig økende andel av sin reallønn på å bo, og at antall kvm pr. husholdning samtidig vil falle dramatisk. Han undrer seg over at et land som er opptatt av likhet og like muligheter kan akseptere en slik utvikling.

En fiskerbondeheim i Nordland i 1973, med potetåker, ekrer og hesjer med høy til et par kyr og noen sauer. Båtstø og naust ved sjøen med fiskegrunnene rett utafor. Jordbruket ga mat på bordet og fisket penger til nødvendige utgifter, slik at familien klarte seg. (Foto: Erik Stenvik)

En viktig årsak til utviklingen er den sterke befolkningsveksten i Oslo og Akershus. En annen er mangel på areal. Og her ligger det knallsterke føringer både når det gjelder markagrense, kollektivtransport og jordvern. Byggegrensen ble trukket opp i 1934 da Oslo hadde omtrent halvparten så mange innbyggere som i dag. Når det gjelder dagens utfordringer knyttet til sterk vekst og sentralisering, peker Lie på at om man reduserte Nordmarkas areal med tre prosent, ville man frigjøre 13 kvadratkilometer. Det er et areal på størrelse med Grünerløkka og Gamle Oslo til sammen, der det i dag bor over 100 000 mennesker. Det er fristende å legge til at større infrastrukturprosjekter, jernbane og T-baneutbygging til nye boligområder med kort pendleravstand til hovedstaden, også kan påvirke dette forholdet.

Fortetting og konsesjonsadel

Kravet om fortetting er absolutt. Fylkesmannen og planapparatet i kommunen, med de folkevalgte motvillig på slep, avviser alle forsøk på spredt boligbygging. Regelverket og kravet til tomtekjøp/feltutbygging, kapitalbinding samt tidkrevende regulering og prosjektering tvinger de minste og ofte lokale aktørene enten ut av markedet eller ut i utkanten av vedlikeholdsmarkedet. Fortettingsprosjektene fungerer i tillegg som fluepapir på arkitekter, eiendomsutviklere og planleggere på alle nivåer som endeløst diskuterer planutformingen i tråd med Rikspolitiske Retningslinjer. De reelle beslutningstakerne – langt utafor folkevalgt kontroll – har tatt over.

På tross av gode hensikter og siviliserte tanker om byutvikling og romslig markagrense, har man her etablert nok et system med konsesjonsadel, der de store spillerne i form av eiendomsutviklere og større investorer har fått de beste kortene i et svarteperspill der boligsøkerne og de lokale håndverksbedriftene er taperne.

Så kan man spørre hvorfor det har utviklet seg et så tungvint, kostbart og byråkratisk regelverk rundt det å bygge hus, lite eller stort. I det korporative spillet rundt de tunge interesseorganisasjonene i næringslivet spilles det inn alle mulige ideelle krav og stadig mer kompleks miljødokumentasjon. Her renner pengene fort ut og konsulentene fort inn. Som om dette ikke er nok, kommer det hele tida nye EU-direktiver og standarder som stadig færre av småprodusentene har mulighet til å tilpasse seg til. Det sier seg selv at de minste blir skviset ut av en slik prosess, mens de største aktørene og konsulentselskapene kan se framtida lyst i møte. Lederskapet i næringsorganisasjonene og politikerne slipper mye igjennom. Dels er det ikke så mye å få gjort, og dels er dette det enkleste. Da slipper man alle konfliktene, og alle ideelle mål er med. Med en slik utvikling forsvinner fort den daglige produktivitetsforbedringen som dugg for sola.

Byggenæringen motor i næringsutviklingen

Mitt poeng her er å forsterke Brox sitt resonnement om makt og avmakt, ved å peke på at boligmarkedet er en svært viktig del av debatten om ulikhet. Jeg tror at om man skal styrke folk sin posisjon på arbeids- og boligmarkedet, må man tenke like mye deregulering som regulering. Bygge- og anleggsmarkedet i Norge er i dag på over 400 milliarder kroner og representerer en høyere andel av BNP enn i andre OECD-land. Bare på bolig har vi et vedlikeholdsmarked på 70–75 milliarder kroner. Ved å forenkle kravene til aktørene på deler av dette markedet, kan man i hvert fall forhindre at gode praktikere blir skviset ut av markedet.

I nybyggingsmarkedet henger de beste aktørene godt med, selv om importandelen er sterkt økende. Det er vanskelig å måle utvikling i arbeidsproduktivitet i en periode der standarden heves og nye tekniske standarder kommer som sur mjølk ut av en kattunge. Mitt inntrykk er at vi er inne i en betydelig modernisering med økt modulbygging, industriell framstilling av takstoler, konstruksjonspakker og elementer, moderne overflatebehandlingsanlegg, lokale pre-cut linjer osv. Det investeres for øyeblikket tungt i hele verdikjeden fra tømmer til ferdig produkt på byggeplass. Og mange små og mellomstore bedrifter henger godt med i denne prosessen.

Det andre sterkt voksende markedet, ved siden av bygging og vedlikehold av boliger, er hyttemarkedet. En betydelig del er import også her, men like fullt gir dette stor vekst og representerer et betydelig ettermarked for alle mulige tjenester. I mange kommuner er dette i ferd med å bli den virkelige motoren for næringsutvikling. Innenfor min referanseramme og geografi er disse næringene spesielt sterke i Hallingdal, Valdres, Gudbrandsdalen og Trysil. Innlandsutvalget har fanget opp denne endringen og peker på hvordan markedet endrer seg når folk flytter fra høyfjellshoteller til leiligheter og hytter. Sysselsettingen flyttes da over til næringer som bygg og anlegg, varehandel og servicetjenester, transport, kultur og fritidsaktiviteter. Men bygdene som ikke har de samme mulighetene vil kunne få større utfordringer. I tillegg er det store variasjoner rundt tradisjon og kultur for nyetableringer. I sum kan dette gi større regional ulikhet.

Viktige problemstillinger

Når det gjelder Brox sitt utgangspunkt rundt kombinasjonsjordbruket, så ser vi generelt stor vekst i alle mulige næringer med grunnlag i eget gårdsbruk. Utgangspunktet er praktisk bakgrunn i drift, økonomi, organisasjon og produksjon. I tillegg har man redskap og produksjonslokaler som enkelt kan stilles om til annen virksomhet. Det finnes mange gode eksempler på dette i både små og større selskaper innenfor byggenæringen. Om jeg skulle utfordre Brox på noe, så måtte det være at han nærmer seg marked og småbedriftskulturene sammen med eget fagmiljø. Dette er den framtidige strukturen som skal erstatte og komplettere de tradisjonelle yrkeskombinasjonene. Hva er sjølsysselsetting og hva er vekstbedrift?

John Bastesen ved NHH har studert gasellebedriftene fra 2013 til 2014.(7) Han konkluderer med at finansiell buffer i kombinasjon med god organisering og nisjefokus slår positivt ut, uavhengig av bransje og organisering. Vi trenger mer data rundt disse problemstillingene. Hva er forutsetningen for at de skal vokse videre? Vi har mye data om hver enkelt bransje, om demografisk utvikling, arbeidsmarked etc., men jeg savner samfunnsviterens kopling mellom bedrift og samfunn, mot endringene i bedriftene og mot kompetansebehov og maktutøvelse. Fisk, olje og jordbruk har blitt drøftet i mange sammenhenger, blant annet i begge maktutredningene. Innlandsutvalget har laget en meget god rapport og kommet med konstruktive forslag til tiltak rundt basisnæringene i Hedmark og Oppland.

Det har blitt et tomrom etter de flinke rådgiverne i de gamle regnskapsfirmaene og sparebankene. I dag struktureres det fort, og lokalkunnskap og bransjeerfaring erstattes i raskt tempo av porteføljetenkning og teknisk og bransjenøytral bedriftsøkonomi. Jeg er usikker på om det moderne virkemiddelapparatet fanger opp særegne lokale behov på tilfredsstillende måte. Mitt inntrykk er at fokuset flyttes fra samfunnsoppdrag og næringsengasjement og over på mikronivå i bedriftene. Man står i fare for å bli handlingslammet på grunn av frykt for KOFA (overvåker offentlige anskaffelser) og ESA (overvåker statsstøtteregelverket for offentlig støtte). Er det umulig å tenke seg at samfunnsvitere går inn og lærer seg hele bransjer, på samme måte som Brox og hans kollegaer har kommunisert kunnskaper om fiske, landbruk og bygdeutvikling i en mannsalder? Bransjeforeningene styrker seg og skaffer seg dokumentasjon til støtte for sine posisjoner. Mange av utredningene holder et faglig høyt nivå, men jeg savner den kritiske refleksjon og tvisynet rundt.

De nye tjenesteytende næringene innenfor privat sektor fortjener mer oppmerksomhet. Det gjelder ikke minst finanssektoren. Vi trenger investeringskapitalen og har etterlyst den i mange år. Alle bransjer er avhengig av privat kapital, og finanssektoren kobler sammen investorer og gründere. I tyngre struktureringsprosesser er man helt avhengig av langsiktige investorer. Investoren har ofte også kompetanse som gründeren ikke har eller ikke er interessert i. I min bransje har vi ventet på kompletterende privat kapital til skogeierpenger i 20 år. Noen aktører er langsiktige og andre er kortsiktige. Her er det viktig å vite hva man søker. Alle forstår at denne kapitalen også må styres. Men da må vi lære oss hvordan den fungerer, materielt og praktisk.

I debatten rundt det norske velferdssamfunnet har den nordiske modellen med små forskjeller i arbeidslivet blitt trukket fram. Både økonomer og samfunnsforskere har pekt på at modellen har gitt konkurransefordeler, og ifølge økonomiprofessor Kalle Moene har likheten i arbeidslivet vårt hatt en produktivitetsfremmende effekt. Samtidig har oljeøkonomien resultert i at Norge ikke har gjennomført like krevende omstillinger som Sverige, Danmark og Finland. Her kan det bli endringer. Som Brox har pekt på, står marginale grupper på arbeidsmarkedet utsatt til. Det er rimelig å anta at ufaglærte og uorganiserte arbeidstakere uten spesialisert kunnskap vil stå svakt framover der det er overtall av arbeidssøkere. Samtidig er det åpenbart behov for å reformere fagopplæringen og gjenreise faglig stolthet og grundig opplæring i bedriftene. Dette er i ferd med å ramle sammen innenfor store fagområder. Alle ser situasjonen, men den er krevende å løse.

Omstruktureringen og moderniseringen av økonomien støter store grupper ut fra arbeidsmarkedet. Ekspansiv økonomisk politikk lindrer, men endrer ikke retningen. Forskjellene og den reelle ledigheten øker uavhengig av hvem som administrerer regjeringskontorene. Man lager kompromisser og allianser mellom de tyngste og best organiserte interessene i det norske samfunnet, og statens rolle blir sandpåstrøer i stedet for reformator. Det kan hende staten i framtida også bør ha en sterkere rolle når det gjelder å sikre mer effektiv konkurranse i markedet. Den norske samfunnsmodellen endres raskt, og det er ikke gitt at den gamle verktøykassa fungerer like godt på alle områder. Deregulering kan også gi omfordeling. Brox sitt gamle miljø hadde på 1970-tallet et honnørord rundt samfunnsorientert kunnskapsproduksjon der man etterprøvde etablerte sannheter, nemlig motekspertise. Det er det fortsatt behov for.

Ottar Brox er anerkjent for sin rolle som ledende kunnskapsformidler om utviklingen av bygdeøkonomien. Like viktig er hans betydning som motekspert i den norske samfunnsdebatten gjennom 50 år. Her har dagens samfunnsforskere noe å strekke seg etter.