Hvis vi tenker oss økonomi som et samspill mellom bedrifter og familier, hvor familiene leverer arbeidskraft til bedriftene og hvor bedriftene leverer varer til familiene og samspillet er formidlet av penger, da er alle personene i økonomien opptatt både av spesialisering og generalisering, både mer effektivitet i egen aktivitet og et endret, utvidet (eller innskrenket) forhold til omgivelsene.

Figur 1 gir en oversikt over sammenhengende personutfordringer i økonomien. Det er lett å se at alle aktivitetene angitt i de fire feltene i figuren krever innovasjonsevne. Men det er forskjeller. Mens spesialisering krever kritisk innsyn i egen aktivitet og muligheter, krever generalisering utsyn og nysgjerrighet til verden omkring.

Figur 1

Sammenhengende personutfordringer i økonomien.

Når en skal undersøke vellykket og mislykket handling i disse fire aktivitetsområdene er det åpenbart at ulike kunnskaper, behov og interesser og ulike forpliktelser gjør seg gjeldende som materiale i beslutningsprosessene. Samfunnsøkonomen Erling Eide (Eide og Stavang 2008) erkjenner at det er slik, men for å undersøke for eksempel hvordan avgifter påvirker folks handlinger (om de for eksempel forsterker eller svekker folks satsing på spesialisering), må analysen forenkles. Økonomens forenkling er som følger:

  • Folk er rasjonelle, det vil si individet velger «de handlinger som er best for det selv» (s. 86). Det vil si å tilfredsstille de behovene som det opplever som behov (erkjenner som behov; det kan være – å handle miljøbevisst ved å reise mindre enn ønsket, å betale under minstelønn for å tjene mer eller å få tak i vann når tørsten melder seg).

  • Fordi normer kan trumfe behov (for eksempel at individet begrenser bilkjøring uansett hvor billig bensin blir) må den (økonomen) som vil undersøke hvordan bensinpris påvirker kjøp av bensin, se bort fra slike verdinormer: «…analyser av normdannelse og normenes betydning overlates til andre» (s. 87).

  • Men også folks behov eller preferanser må låses fast (i hvert fall i den perioden et undersøkt tiltak virker). Hvis behovene skulle skifte i perioden blir det vanskelig å påvise eller forutsi hvordan et tiltak påvirker rasjonelle aktører.

Eide og Stavang (sistnevnte er jurist) erkjenner svakheten i disse tre forenklingene. Men de tenker at rommet hos folk for rasjonell og direkte behovsstyrt tilpasning til offentlige tiltak (som oftest) er stort nok til å gjøre analysen av tiltaks virkninger interessant.

Det er økonomens (og juristen Stavangs) forenklinger når fornuft er størst mulig behovsdekning. De må se bort fra verdinormer og forpliktelser. Hvilke antakelser om folks fornuft gjør klassikeren i organisasjonsfaget, Herbert Simon? Dette skrev han allerede i 1945 (Simon 1965):

The pattern of human choice is often more nearly a stimulus response pattern than a choice among alternatives (s. 108). The rational individual is and must be an organized and institutionalized individual. If the severe limits imposed by human psychology upon deliberation are to be relaxed, the individual must in his decisions be subject to the influence of the organized group in which he participates (s. 102).

Hva kjennetegner fornuftig handling?

Nyere forskning (Sosial Ontologi-prosjektet, Tollefsen udatert) har tatt svakhetene i økonomenes antakelser om folks fornuft på alvor, altså undersøkt nærmere hva som kjennetegner alminnelig fornuftig handling. Kan det være at det fins antakelser om fornuft som er nærmere virkeligheten, hvor kanskje verdinormer og forpliktelser er med i bildet? Kan det muligens være omvendt, at normer og forpliktelser kommer først, har størst betydning for hva folk gjør og at opplevde behov og egeninteresse kommer i annen rekke?

I 1990 brøt kystfiskerne med Norges Fiskarlag og etablerte sin egen fagorganisasjon, Norges Kystfiskarlag. Bakgrunnen for bruddet var misnøye blant kystfiskerne over at den tradisjonelle kystflåten i stadig stigende grad måtte gi tapt for den voksende havflåtens interesser. Her en del av kystflåten i Andenes havn. (Foto: Kystmagasinet)

John Searle (2001 og 2011) stiller dette spørsmålet. Hva går påstanden hans nærmere ut på? Hvilke undersøkelser har produsert påstanden?

Vi bør skille mellom fornuftige handlinger (hvor handling fører frem) og fornuft som menneskelig egenskap eller kompetanse. Som egenskap er fornuft (rasjonalitet) at vi handler på opparbeidete begrunnelser (ut over intuisjon og direkte på stimulus). Begrunnelser er åpenbart språkavhengige. Vi opparbeider begrunnelser når vi er usikre eller i tvil på hva neste beslutning eller handling skal være, det vil si i tidsrommet mellom beslutninger. Searle kaller tidsrommet ‘a gap’. I det rommet er det ingen regler som styrer mot et bestemt utfall. Det er ingen strukturer i det rommet, bare (autonome) personer. I den forstand er rommet tomt. La meg derfor for enkelhets skyld kalle det et ‘tomrom’. Det oppstår når vi er i tvil, er usikre på neste handling. I tomrommet er vi som autonome og derfor (i hvert fall delvis) ansvarlige personer. I tomrommet bearbeider vi alt som fremstår som relevant for neste handling: kunnskaper, behov, interesser og forpliktelser.

Hovedfunnet (i Sosial Ontologi-prosjektet og utviklet i empirisk organisasjonsfaglig retning i kommende Gran 2017) er at forpliktelsene fremstår vanligvis overordnet behovene. Grunnen er at forpliktelsene er våre bånd til andre, de er stoffet i vår tilhørighet og dermed innholdet i vår identitet. De opplevde behovene og interessene er viktige, men tilfredsstillelsen av dem støter mot og reguleres som oftest av forpliktelsene. Dette forholdet ligger til grunn for det vanlige uttrykket ‘vi er sosiale vesener’. Forpliktelser virker i beslutningsprosessen. De gir oss ‘behovsuavhengige grunner til handling’. (Når vi i baren har dekket behovet for en halvliter kommer forpliktelsen til å betale.)

Påstanden er altså 1) at rasjonaliteten som egenskap utfolder seg i tidsrommet (tomrommet) mellom beslutninger/handlinger som oppstår når vi ikke helt vet hva neste handling skal være; og 2) at forpliktelsene setter rammene for behovsdekning. Forpliktelser kan (åpenbart) brytes, men det koster. Det er særlig forskning på språkinstitusjonen som har generert denne innsikten; ikke bare språk som verktøy i kommunikasjon, men språk som tunge regler for talehandling. Språket gjør distanse til virkeligheten mulig. Begrepene representerer ting i virkeligheten, gir oss tid og mulighet til å utforske nåtid og fortid og til å legge planer for fremtiden (gjerne fantasifulle og ‘ville’, som å lage rasjonelle roboter). Omtrent all tale forplikter – derfor talehandlinger. Eksempler på slike forpliktelser: til å tale sant, til å forlange ting av andre som de faktisk kan gjennomføre, til å holde lovnader, til å respektere den vi snakker med, holde seg til saken i en samtale osv.

Dette tomrommet uten regler – hvor vi fritt kan bearbeide kunnskaper, behov, interesser og regler/forpliktelser før vi lander på en bestemt ny handling – kan også tenkes inn i den tiden et sett av personer (organisasjoner) har et anerkjent problem og går inn i forhandlinger om en mulig løsning. Gitt at det er oppriktige forhandlinger er det (ofte) overraskende hvordan ganske ulike løsninger fremstår som fullt mulig å realisere, gitt at løsningen blir vedtatt og får oppslutning. (Oppslutning om en løsning, et prosjektnarrativ, en organisasjonsmodell endrer ofte mulighetene for realisering).

Hva kan antakelsen om rasjonalitet som argumentasjon i åpne refleksjonsrom mellom beslutninger gi av innsikt om ulike samfunnssektorer? Under følger noen skisserte eksempler på organisasjonsanalyser (i fiskeriene, i jordbruket og et eksempel fra norsk politikk). Jeg kaller teorien som nyttes for talehandlingsteorien om organisering eller TH-teorien.

Kystfiskerne

I 1989 argumenterte kystfiskerne i Fiskarlaget at makten til trålrederne var i ferd med å bli for stor. Maktforskyvningen truet både kvaliteten på landet fangst og levedyktige kystsamfunn. Trålrederne var ikke uenige om fakta, men hevdet at trålingen var nødvendig for å sikre helårlig drift i bedriftene på land. TH-teorien foreslår at aktørene har sine interesser, men når de er i oppriktige forhandlinger har de også forpliktelser som kan forene, for eksempel om å holde oppe eller forbedre kvaliteten på landet fangst. Kystfiskere kan anse både tråling og storbedrifter på land som nødvendig, og trålredere kan være forpliktet til å utvikle kystsamfunn. Begge kan være forpliktet til demokrati, i hvert fall i samfunnet om enn ikke i de enkelte bedriftene. Beslutningen i 1990 var at kystfiskerne forlot Fiskarlaget.

TH-teorien ser at i ettertid kan beslutningen forklares med ulike faktorer. Men teorien foreslår at i fasen med oppriktige forhandlinger var utfallet åpent, avhengig av argumentasjon, fakta og gjensidig forståelse. At trålrederne i Fiskarlaget hadde åpnet for større plass til kystfiskere var reelt mulig. Dersom en part var bestemt på forhånd, vil TH-teorien foreslå at tomrommet for oppriktige forhandlinger ikke var etablert. Å kalle noe forhandlinger som ikke er det, er å bryte med normer i språkinstitusjonen. Den «skyldige» vil oppleve trykket fra normverket i språket. TH-teorien vil hevde at for å motstå det trykket måtte den uhederlige parten ty til stadig mer hierarki og maktbruk for å få gjennomført sin forutbestemte holdning. (Merk at den holdningen da fungerer som en regel eller et behov hvor oppgaven er å finne tiltakene som sikrer gjennomføring.)

Nessekongene

Handelskapital har lenge trengt seg inn i fiske langs norskekysten (Hansa-handelen, danske nessekonger med kongelige privilegier i Nord-Norge, og Bergensborgernes handels- og transportmonopol). Den åpnet for eksport og mer omfattende fiske. Likevel utviklet fiskerne og deres familier teknologi, båtbyggerkunst og levedyktige, om enn fattige, lokalsamfunn. Handelskapitalen etablerte nærmest føydale forhold i Nord-Norge. Det utelukket forhandlinger. Møtene mellom nessekonger og fiskere om fiskepriser, organisering av fiske og samfunnsutvikling var neppe vennlige. TH-teorien foreslår forskning på prosjekter som ble snakket ned og latterliggjort i slike forhandlinger. De kan vel ha vært realistiske, for eksempel prosjekter om lokalsamfunnsstyrt fiske med offentlig infrastruktur støtte og med (betalt) bistand fra profesjonelle eksportører og urban bankkapital. Problemet var kanskje ikke materielle vilkår, men at argumentasjonen og selvtilliten var svak og trusselene fra motparten skremmende.

Samvirke på større fiskebåter

Lønnsarbeid var uvanlig på fiskebåter. Der var fiskerne et lag, gjerne hvor én eller flere eide båten og fikk en noe større lott av den grunn. Tørking av fisk var vanlig, og tørking kunne utføres av lag og bedrifter av ulik størrelse og rekkevidde. Men i fiskemottakene og produktbedriftene som utviklet seg i nyere tid, var lønnsarbeid vanlig. TH-teorien foreslår at lønnsarbeider var en statusreduksjon sammenliknet med posisjonen som medarbeider om bord i større båt. Lønnsarbeid ville lett føre til en endret holdning, fra en ‘vi er et lag og alle er ansvarlige for det hele’ om bord i båten til en ‘jeg orientering’ som lønnsarbeider (‘jeg gjør min tildelte jobb punktum.’) (Tuomela 2013).

Lønnskontrakten har ingen nødvendighet (Cyert og March 1992). Dens posisjon og utbredelse er helt ut avhengig av at personen aksepterer status som lønnsarbeider. Men den aksepten er også påvirket av eiersidens evne til å tale ned for eksempel samvirke og idéen om medlemsbedrifter.

Samvirke mer vanlig i norsk jordbruk

Samvirke har vært mer vanlig i norsk småskala jordbruk enn blant fiskere. TH-teorien spør: Har det vært lettere for småbønder å komme sammen, samtale og forhandle om bedre organisering? Har det vært vanskeligere historisk for privat handelskapital å trenge seg inn i jordbruket? Bøndene lykkes bedre enn fiskere i Norge med å etablere egne skoler og forskningsinstitusjoner. Bøndene klarte å utvikle en agronom-profesjon som sto på bøndenes og jordbrukets side, opp mot presset om at profesjoner i staten skulle være nøytrale og bare ta helhetsinteresser i betraktning. Har det vært lettere for småbøndene å være interessert i læring og åpne for oppriktige forhandlinger om ny (forbedret) organisering, for eksempel samvirkeorganisering?

Selv om Norges Bondelag protesterte mot statens tilbud i jordbruksforhandlingene i 2014, som her i Oslo, har norsk jordbruk generelt vært preget av samvirke mellom partene. (Foto: Norges Bondelag)

Borgerrettigheter

I Norge har forhandlinger om borgerrettigheter flere ganger kommet ut til fordel for underklassene og marginaliserte. Det har vært sosiale innovasjoner til fordel for underlegne: 1837 lokalstyre; 1884 parlamentarisme; 1898 menn fikk stemmerett (lenge etter samme i Danmark); 1913 kvinner fikk borgerstatus. Disse fremgangene taler til TH-teoriens fordel: Det var ikke maktelitens ressurser og motstand som vant frem. Det var argumentene fremført i gode forhandlinger av de underlegne og deres representanter som vant frem. Men makteliten kunne vinne frem selv om argumentene deres sto svakt. Virkemidlet var da nettopp hierarkisk makt. I 1848 henvendte Marcus Thrane seg til kongen med en petisjon om mer utdanning til arbeidsfolk og om stemmerett til menn. Makteliten fryktet revolusjon. Thrane ble fengslet på falske beskyldninger. Det satt sannsynligvis kampen for stemmerett i Norge mange tiår tilbake.

Konklusjon

TH-teorien gjelder en avgrenset, men viktig fase i en organisasjons historie. Den angår fasen med refleksjoner og oppriktige overveielser i et regelfritt rom om løsningen på et organisatorisk problem. Tomrommet oppstår når personer anerkjenner et problem, men er usikre på løsningen. Men gitt en beslutning eller avtale, er løsningen gitt en konstituerende beskrivelse. Den gir prosjektet sin mening. Ny organisasjon kan generelt betraktes som en sosial innovasjon og en spesialisering. TH-teorien gjør krav på gyldighet enten prosjektet er spesialisering eller generalisering. På samme måte hevder teorien at tomrommet er åpent for alle slags innspill, fra de mest basale behov, via interesser og kunnskaper til all verdens ulike normer og forpliktelser. TH-teorien er viktig i minst tre sammenhenger: Beslutninger som kommer ut, fungerer ofte som en plan for iverksetting. Når forhandlingene ikke fører frem til en avtale er det første nødvendige skritt i etableringen av en sosial innovasjon fraværende. Forhandlingene i tomrommet sier mye om makten mellom aktørene og deres oppfatninger av hva fornuftige organisasjoner inn i fremtiden skal være.

Referanser

Simon, Herbert (1965) Administrative Behavior. A Study of Decision-Making Process in Administrative Organisation. New York: The Free Press

Eide, E og Stavang, E. (2008). Rettsøkonomi. Cappelen Akademisk Forlag. Oslo

Searle, John. (2001). Rationality in action. MIT Press. Cambridge Massachusetts

Searle, John. (2010). Making the social world. Oxford University Press. Oxford

Tuomela, Raimo. (2013). Social Ontology. Collective Intentionality and Group Agents. Oxford University Press. Oxford

Tollefsen, Deborah. (n.d.). Collective Intentionality. http://www.iep.utm.edu/coll-int/. Internet Encyclopedia of Philosophy

Gran, Thorvald. (2017) (kommer). How speech acting and the struggle of narratives generate organization. Routledge. New York