Kulturbasert utviklingsstrategi – passer det for småsteder og bygder?1

Politikkens mobilitet og komposisjon

Lokal politikk er aldri produsert som rent lokale «narrativer», men som del av nettverk der mennesker og idéer beveger seg fra sted til sted og reproduseres som territorielt avgrensede politikkfortellinger som omhandler spesifikke steder (McCann & Ward, 2011, pp. xv). McCann & Ward (2010) argumenterer for at det er viktig å analysere den lokale rekonstruksjonsprosessen i to dimensjoner. På den ene siden hvordan politikken er del av en global sirkulasjon av politikk, og på den andre siden hvordan politikk rekonstrueres på et sted som allerede har en historisk kontekst. Politikk skapes hverken i et historisk eller geografisk vakuum, og for å forstå innholdet i politikken må vi se på hvordan den blir påvirket utenfra og samtidig preges av stedets egen historie. Vi trenger et perspektiv som inkluderer at politikk er mobil, men også hvordan politiske idéer forankres og finner sted i en lokal politikk og praksis som er kontekstuell og følger historie, tradisjon, materialisering, institusjonalisering og reformulering på stedet. Politikk må alltid forstås som lokalisert. Det er derfor viktig både å skille og se sammenhengen mellom globale og mobile policy-diskurser (Prince, 2010) og den faktisk eksisterende politikken som er rekonstruert på lokale steder (Brenner & Theodore, 2002; Brenner et.al., 2010).

For å forstå fremveksten av lokal kulturpolitikk må vi for det første ta utgangspunkt både i politikk som følge av tradisjon og utvikling og mobile politikkfragmenter som er adoptert og formet til å passe inn i en lokal kontekst. Altså hvordan idéer og strategier utformet på andre steder eller arenaer bidrar til å påvirke utformingen av den lokale politikken i en konkret kommune eller sted, men også hvordan stedets egen historie er med på å prege politikken. For det andre, selve komposisjonen og sammenkoblingen av diskursive elementer, materialitet og praksiser. Politikkens egentlige innhold blir bare virkelig og gyldig når det idémessige og materielle arbeider sammen. For det tredje, maktrelasjonene som virker for å realisere politikken ved at den blir akseptert som legitim av stedets innbyggere. Det er disse som binder sammen ulike elementer av politikken og skaper en felles forståelse som kan materialiseres og institusjonaliseres gjennom prioriteringer, som også er uttrykk for aktiv bruk av makt.

Med dette som utgangspunkt har vi studert kulturbasert utviklingspolitikk i fire små Agder-kommuner. Bykle og Valle øverst i Setesdal er typiske rurale kommuner uten større tettsteder, mens Kvinesdal og Flekkefjord ved kysten har en mer tydelig urban sentrumsstruktur. Stedene er forskjellige både i størrelse, livsgrunnlag og historisk utvikling, men har det til felles at de er små lokalsamfunn i tydelig kontrast til storbyene som ofte er i fokus når vi snakker om kulturbasert utviklingspolitikk. Kanskje passer ikke strategiene som er brukt i store metropoler på små byer, tettsteder og bygder i Norge? Og hvis ikke, hvorfor er det slik?

Påvirkning av politikken – mobilitet og tradisjon

Den globale kulturbaserte utviklingsdiskursen baseres i hovedsak på en neo-liberalistisk ideologi der konkurranseevne og byers attraktivitet i et tenkt marked dominerer valget av strategier. I de fire kommunene vi har studert er imidlertid kulturpolitikken dominert av en ideologisk diskurs der det underliggende motivet for kultur og kulturaktivitet er å bidra til sosial velferd, deltakelse og mobilisering; med andre ord å styrke samfunnets sosiale standard og sikre utviklingen av et demokratisk deltakende samfunn (McGuigan, 2004). Slike motiver har lang tradisjon i lokal kulturpolitikk og er å forstå som en måte å bygge lokalsamfunnet gjennom innbyggernes involvering og deltakelse. Dette ser også ut til å være knyttet til et relativt sterkt fokus på folkelige kulturformer (gjerne deltakende kulturformer som folkemusikk/-dans, dansearrangementer, kunsthåndverk, lokalt amatørteater ol.) som kontrasterer og opponerer mot idéen om «finkultur» og den tilknyttede tilskuer – artist dikotomien som er mer typisk i store byer.

Fremveksten av lokal kulturpolitikk er altså fundert på stedets historie, tradisjon og hverdagsliv på flere ulike måter som ofte kan være lokalt begrunnet, men ikke nødvendigvis trenger å være det. En form for påvirkning er et før-velferdsstatsperspektiv på kulturens rolle i stedsutvikling. Som agrare lokalsamfunn og handelssteder vokste disse stedene frem som sosio-kulturelle fellesskap, og med det samme behovet for å utvikle sosial kapital som vi kjenner fra fremveksten av et borgerskap i større byer. Mens store byer hadde et mer klassebasert fokus på å etablere profesjonelle institusjoner som teatre, konserthus, symfoniorkestre, kunstgallerier og museer der borgerskapet kunne se og bli sett i et spill for å øke sin sosiale kapital gjennom kulturell kapital (Bourdieu, 1998), har rurale steder og små byer hatt et liknende fokus på å etablere institusjonaliserte kulturarenaer hvor musikk, dans, lokalt amatørteater og også religiøse forsamlinger ble etablert som sosiale arenaer og møtesteder. Forskjellen lgger i at små lokalsamfunn har hatt fokus på folkelig kultur/populærkultur, deltakelse og fellesskap mer enn finkultur og betydningen av tilskuerens evne til å utvikle sin egen sosiale posisjon, som preget det urbane borgerskapet.

Dette er sterkt relatert til veksten i ulike former for frivillige og ideelle lag og foreninger tilbake til midten av 1800-tallet. Ulike former for sivilsamfunns bevegelser basert på frivillighet og kollektivisme vokste frem som del av nasjonsbyggingen med etablering av institusjoner for sosiale integrasjon og demokratisering (Wollebæk mfl., 2000). Dette forklarer også fremveksten av lokale korps, amatørkor, teater- og revygrupper, idrettslag og liknende som sammen med religiøse, politiske og/eller idealistiske foreninger ble pilarene i lokal kulturaktivitet og arenaer for produksjonen av sosial kapital på norske rurale steder og småbyer (Vestheim, 1995).

En annen påvirkning på fremveksten av den lokale kulturpolitikken er oppbyggingen av velferdsstaten spesielt på 1960- og 70-tallet, der idéer om tilgjengelighet og deltakelse ble integrert i både nasjonal og lokal kulturpolitikk gjennom utviklingen av en bred aktivitetsbasert kulturforståelse der læring og rettferdig sosial fordeling og rettferdighet ble hjørnesteinene (Duelund, 2003). Det å ha tilgang til kultur og kulturinstitusjoner ble i seg selv et sosialt gode og en strategi for å oppnå rettferdighet og likhet i samfunnet. I Norge ble dette tydelig for eksempel gjennom etableringen av offentlige musikk-/kulturskoler, regionale kunstskoler og regionalteater. Kultur skulle ha en sosial og demokratisk hensikt i samfunnsutviklingen og var derfor et nyttig redskap i utviklingen av velferdsstatens likhets- og rettferdighetsideologi (Lysgård, 2012). Dette førte til et fokus på etablering av permanente kulturinstitusjoner ikke bare i de store byene, men også i alle kommuner over hele landet, som for eksempel offentlige biblioteker og musikk-/kulturskoler. Som en videreføring av betydningen av lag og foreningers rolle for å utvikle sosial kapital, ble det også vektlagt å styrke disse gjennom økonomisk støtte i de lokale kommunestyrenes årlige budsjetter.

En tredje påvirkning er det mer nylige fokuset på kreativitet og kulturnæring som har tydelig referanse i en global kulturbasert utviklingsdiskurs. Kultur og kreativitet har nesten blitt et «mantra» innenfor by- og regionalutvikling de siste 20 årene, basert på kultur som en økonomisk drivkraft i et arbeidsliv som endrer seg i retning av kompetanseintensive næringer der kreativitet er en verdi i seg selv (Florida, 2002; Peck, 2005). Flere idéer fra denne globale diskursen er synlig i kulturpolitikken til også rurale kommuner, som for eksempel fremhevingen av kommersielle aspekter ved produksjon av kulturprodukter, kulturbasert turisme og profilering av steders attraktivitet gjennom ulike former for omdømmebygging og markedsføringstiltak. Men sett i et større perspektiv ser det ut til at denne type strategiske tiltak vurderes som å ha mindre betydning enn det mer kollektivt sosiale og demokratiske motivet som er det iboende perspektivet på steds- og lokalsamfunnsutvikling i disse kommunene.

Det underliggende motivet for kulturaktivitet i norske småbyer og bygdesamfunn er som regel å bidra til lokal deltakelse og mobilisering. Bildet viser gospelkonsert i Flekkefjord kirke med Flekkefjord Gospelkor, blandakoret Frisk Bris fra Hidra, gospelkoret Shimmer fra Kvinesdal samt lokale musikere. (Foto: Svein Løvland/Avisen Agder)

Den faktiske kulturpolitikkens innhold

Den faktiske kulturpolitikken er derfor en komposisjon av diskursive idéer og forestillinger og materialisert sosial praksis. To typer strategier preger dette i de fire kommunene i Agder. Den ene tar utgangspunkt i ønsket om å styrke generell frivillighet/mobilisering, lokal aktivitet/deltakelse og læring/kompetanseutvikling med mål om å sikre en spirituell, intellektuell og estetisk utvikling i lokalsamfunnet (ref. Williams, 1983). Dette er idéer som materialiseres på tre måter. For det første, som infrastruktur i form av møteplasser og sosiale arenaer (ungdomsklubber eller samfunnshus), arenaer for deltakelse (kulturhus eller sportsanlegg) og/eller utdannings-/opplæringsinstitusjoner (kulturskoler). For det andre, som prosjekter og tiltak som skal lede til (re)vitalisering av og liv i småbyen eller i bygda, vitale lokalsamfunn og aktive deltakelsesarenaer (handelsdager, restauranter og kaféer og kulturfremvisninger) eller som spesielle hendelser som festivaler eller markeder. For det tredje, prosjekter og tiltak som har som intensjon å bevare kulturarv og kulturelle verdier og fokusere på identitet og stedstilhørighet, enten som omdømmeprosjekter med et mål om å skape intern stolthet og tilhørighet eller som ekstern markedsføring for å trekke til seg turister og nye innbyggere.

Den andre strategien bygger på koblingen mellom en generell næringsstrategi (sysselsetting og verdiskaping) og kulturformidling og produksjon av kulturartefakter. Den er på den ene siden materialisert som en strategi for attraktivitet der kultur (enten som arkitektur, image, atmosfære eller kulturformidling og artefakter) er ressursen i og merverdien for steder, både som turistdestinasjoner og bosteder for potensielle innflyttere. Dette er spesielt forsøkt realisert som del av omdømmeprosjekter og stedsmarkedsføring i flere av de fire kommunene. På den andre siden er disse idéene grunnlaget for å utvikle kulturarventreprenørskap, for eksempel i Valle i Setesdal der håndverkstradisjonen omkring sølvsmier danner grunnlag for mange små virksomheter. En interessant observasjon er at selv om dette er en strategi for å skape seg et livsgrunnlag på disse stedene, så fremstår det i hovedsak som en selvbergingsstrategi med en sterk affinitet for lokal identitet og kulturarv og ikke som en industriell kommersiell strategi med formål om å skape stor profitt eller storskala sysselsetting.

Maktrelasjoner i fremveksten av lokal kulturpolitikk

Selv om den lokale kulturpolitikken inneholder kulturpolitiske elementer fra nær og fjern, fortid, nåtid og fremtidige forventninger, er den dominerende makten i det å rekonstruere politikken i hovedsak stedlig og lokal. Velformulerte politiske dokumenter som gjenspeiler globale politikktrender, flinkt presentert på glanset papir, produsert av kommuneplanleggere og kommunikasjonseksperter, fyller ofte kontorskuffer og har i praksis ingen mening i seg selv. Politikk trenger å bli formulert, presentert, besluttet og praktisert av en majoritet av politiske aktører for å bli gyldig. Politikk trenger også å bli prioritert i budsjetter, praktisert i hverdagsliv og debattert i et offentlig ordskifte for å bli til faktisk eksisterende politikk.

Den viktigste maktmekanismen for å skape faktisk politikk er derfor legitimering gjennom praksis. Denne praksisen er synlig gjennom tre former i de fire kommunene. For det første blir ikke politikken reell uten evnen til å mobilisere folk til å delta i rekonstruksjonen av politikken. Innbyggerne må ta del i og aktivt respondere på politikken for å la den bli en del av det sosiale livet, og dermed få en reell makt til å påvirke og endre. I de fire kommunene handler dette om aktiv deltakelse i produksjon av kulturelle artefakter, formidling og kulturpraksiser. Lokalbefolkningen opptrer ikke som distanserte tilskuere eller publikum på den måten som ofte preger den urbane kulturbaserte diskursen, der kultur er en vare som kjøpes, konsumeres og oppleves. I de fire kommunene er det et sterkt fokus på kulturens rolle som samfunnsbygger gjennom frivillig deltakelse på de ulike kulturarenaene. Det er med andre ord bruken av kultur for å styrke sosial kapital og demokrati gjennom aktiv deltakelse som er det tydeligste uttrykket for makt i konstruksjonen av lokal kulturpolitikk.

For det andre blir ikke kulturpolitikken reell uten en vilje til å prioritere og implementere praksiser, institusjoner og materialiseringer gjennom kommunens budsjettarbeid. Makt er gjennom dette tett knyttet til institusjonalisering og materialisering av politikken i form av at det faktiske bygges og etableres kulturhus, kulturskoler, idrettsanlegg, samfunnshus, festivaler, markedsføringskampanjer, og det gis økonomisk støtte til korps, kor, teater eller sentrumsutvikling og etablering av møtesteder. På denne typen steder handler dette ikke nødvendigvis om å bygge spektakulære konsert- og teatersaler, havnekvartaler eller internasjonale markedsføringskampanjer, men kanskje mer om økonomisk støtte til arenaer for deltakelse med den hensikt å utvikle sosial kapital og demokratisk mobilisering.

For det tredje blir ikke politikk reell uten at den lokale kulturpolitiske diskursen blir gjort legitim og naturlig i befolkningen. Det betyr at kulturpolitikken må debatteres og bestrides i det offentlige rom for faktisk å være levende og utgjøre en maktfaktor i lokalsamfunnet. Og det må stilles spørsmål ved konkrete kulturelle forståelser i spenningen mellom tradisjonell kulturarv og praksis, innovasjon og eksperimentering og den generelle forståelsen av hva som er og hva som bør være det som definerer stedet og lokalsamfunnet som et «godt sted å være».

Konklusjon

Den globale diskursen om kulturbasert utvikling som har preget by- og regionalpolitikk og -planlegging og ikke minst anvendt forskning og utviklingsarbeid, ser dermed ut til å spille en mindre rolle når lokal kulturbasert politikk blir utformet i små byer, tettsteder og bygder. Selv om det skjer en viss påvirkning fra mobile og globale politikkdiskurser som spres som skogbranner mellom omreisende planleggere, politikere, konsulenter og forskere på seminarer, konferanser og studiebesøk omkring i verden, så spiller elementene som knytter seg til stedlig historie, konkret materialitet og faktisk sosial praksis fremdeles en stor rolle i politikkutformingen på stedet. Og selv om tanken om attraktivitet, konkurransekraft, spektakulære attraksjoner, kulturnæringer, omdømmeprosjekter og stedsmarkedsføring som er hentet fra den globale diskursen om kulturbasert byutvikling, spiller en viss rolle for utformingen av den faktiske kulturpolitikken, så er det kulturpolitikkens rolle i å skape fellesskap, sosial kapital, deltakelse og mobilisering som ser ut til å være den grunnleggende ideologien i den reelle kulturpolitikken i norske småbyer, tettsteder og bygder.