Norge har bak seg et tiår med formidabel sysselsettingsvekst. Veksten har imidlertid i stor grad kommet blant innvandrere. Innvandringen har gjort det både mulig og nødvendig å skape mange nye arbeidsplasser. Kanalene inn til det norske arbeidsmarkedet har delvis vært gjennom bemanningsbransjen og økt lavlønnskonkurranse. Sysselsettingsveksten blant innvandrere har derfor til en viss grad fortrengt norskfødt arbeidskraft. Til tross for sterk sysselsettingsvekst har ledigheten økt og yrkesdeltakelsen blitt redusert.

Sterk jobbvekst

Fra 2003 til 2015 har sysselsettingen i Norge økt med hele 450 000 personer. Nettoinnvandringen har til sammenlikning vært 422 000 personer i samme periode. Statistikk som går tilbake til 2008 viser at all sysselsettingsvekst siden da har kommet blant innvandrere. Innvandringen har med andre ord gjort sysselsettingsveksten mulig, men tallene alene viser ikke hvordan arbeidsplassene har blitt skapt.

Jobbskapingen kan ha tre kilder:

  1. Økt etterspørsel i økonomien. For å klare å levere til den økte etterspørselen, må virksomhetene sysselsette flere arbeidstakere.

  2. Arbeidskraft har erstattet annen produktinnsats, som innkjøp av halvfabrikata eller investeringer i kapitalutstyr. For at dette skal kunne ha skjedd, må prisen på arbeidskraft ha gått ned sammenlignet med andre innsatsfaktorer.

  3. Lavere produktivitet fra arbeidskraften. Dersom arbeidskraften produserer færre varer og tjenester til samme innsats som før, faller produktiviteten. Da må sysselsettingen øke for å opprettholde produksjonen.

All jobbvekst til innvandrere

Dersom vi splitter sysselsettingsveksten i norskfødte og innvandrere, slik som figur 1 viser, ser vi at all sysselsettingsvekst siden 2007 har kommet blant innvandrere. Mens veksten i innvandrersysselsetting er i tråd med veksten i innvandrerbefolkningen, slik at yrkesaktiviteten har holdt seg om lag uendret for disse, har yrkesaktiviteten blant norskfødte falt betydelig i perioden. De stiplede kurvene i figuren viser utviklingen i befolkningen i yrkesaktiv alder for de to gruppene.

Figur 1

Sysselsetting og befolkningsvekst i yrkesaktiv alder. 2007=0. (Kilde: SSB og Samfunnsøkonomisk analyse).

Den økte sysselsettingen blant innvandrere kan ha sin årsak i de tre punktene over, men vi må også ta med en fjerde årsak knyttet til sammensetningen av sysselsettingen: Sysselsetting av innvandrere kan ha kommet på bekostning av sysselsetting blant norskfødte. En slik substitusjon kan skje dersom lønnskostnadene ved å ansette innvandrere er lavere enn for norskfødte, når arbeidsgiverne samtidig tar hensyn til kompetanseforskjeller.

Beregninger med den makroøkonomiske modellen NAM1 viser at økt etterspørsel fra økte petroleumsinvesteringer, rentenedgang og økt offentlig konsum og investeringer har skapt 380 000 nye arbeidsplasser (se figur 2). Delvis har økningen i den offentlige etterspørselen vært nødvendig for å produsere offentlige tjenester og infrastruktur til de nye innbyggerne. Sånn sett har innvandrerne til en viss grad skapt sin egen arbeidsplass. Innvandrerne har også bidratt til økt etterspørsel gjennom deres eget konsum og boligetterspørsel.

Figur 2

Sysselsettingseffekter i 1000 personer ifølge den makroøkonomiske modellen NAM. (Kilde: NAM-modellen ved Samfunnsøkonomisk analyse AS).

Punkt 1 over forklarer altså mesteparten av den samlede sysselsettingsveksten. Noe gjenstår imidlertid å forklare. Vi må således også se til punktene 2 og 3. Bjørnstad mfl. (2015) viser at innvandringen har redusert lønnsveksten i store deler av privat sektor, både gjennom at innvandrerne selv har lavere lønn enn norskfødte og gjennom smitte til norske arbeidstakere gjennom økt lavlønnskonkurranse. Analysen fant signifikante effekter av innvandringen på lavere investeringer i kapital (punkt 2) og produktivitet (punkt 3).

Økt ledighet og redusert yrkesdeltakelse

I tillegg til økt sysselsetting samlet sett fra de tre punktene over, kan vi spørre oss om den lavere lønnen til innvandrerne også har ført til økt sysselsetting blant innvandrere på bekostning av norskfødte, altså om det har vært en fortrengning i arbeidsmarkedet (punkt 4).

Figur 3 viser at ledigheten har steget og at yrkesdeltakelsen har blitt gradvis redusert, til tross for den sterke sysselsettingsveksten i perioden. Videre ser vi fra figur 4 at sysselsettingen blant norskfødte har gått kraftig ned i næringer der innvandrerne fra EU-land i Øst-Europa har fått jobb. Dette gir en indikasjon på at veksten i innvandrersysselsettingen faktisk har gått på bekostning av høyere lønte norskfødte.

Figur 3

Arbeidsledighet (venstre akse) og yrkesdeltakelse (høyre akse). (Kilde: SSB)

Figur 4

Sysselsettingsvekst 2008-2014 i prosent av samlet sysselsetting i næringer. (Kilde: SSB og Samfunnsøkonomisk analyse)

Sosial dumping

Utviklingen har i så fall skjedd til tross for at offisiell norsk politikk har vært å beskytte det norske arbeidsmarkedet mot sosial dumping. Myndighetene har ønsket å hindre økt sysselsetting av innvandrere gjennom lavere lønninger og svakere arbeidsvilkår enn det som gjelder i det norske arbeidslivet. Utviklingen viser imidlertid at det nok har vært krevende å hindre negative utfall i arbeidsmarkedet fra den økte lavlønnskonkurransen. Det kanskje mest virkningsfulle virkemiddelet vi har brukt er allmenngjøring av enkelte tariffbestemmelser. Markedskreftene i arbeidsmarkedet er sterke når det kommer mye lavt kvalifisert arbeidskraft til det norske arbeidsmarkedet, som for mange tiår siden har faset ut lavkompetansearbeidsplasser gjennom en bevisst lønnspolitikk som innebærer små lønnsforskjeller. Høy lønn i bunn av lønnsfordelingen har gjort det mer attraktivt å erstatte slike jobber med kapitalutstyr med høyt teknologiinnhold og høyere kvalifisert arbeidskraft. Med arbeidsinnvandringen har denne utviklingen delvis blitt reversert.

Landbakgrunn

I Berg mfl. (2016) estimerte vi såkalte betingete faktoretterspørselsmodeller for hver næring i norsk økonomi. Disse viser næringenes bruk av arbeidskraft for et gitt faktisk produksjonsnivå, og beregner hvilken effekt lønnsforskjellene har på sammensetningen av arbeidsstokken (punkt 4 over).

Lønnstakerne er delt i tre grupper:

  • Fødeland i landgruppe 1: De som er født i Norge, Europa utenom EU-land i Øst-Europa (EU10), Russland og Eks-Jugoslavia, Nord-Amerika og Oseania.

  • Fødeland i landgruppe 2: De som er født i Afrika, Asia, Sør- og Mellom-Amerika, EU10, Russland, Eks-Jugoslavia.

  • De som er innleide fra bemanningsforetak uavhengig av landbakgrunn.

Et viktig grep har vært å beregne sysselsettingen av innleide fra bemanningsforetak i hver enkelt næring ved å bruke nasjonalregnskapets kryssløpstabeller. Disse viser hvilke næringer bemanningsforetak leverer tjenester til.

For de ti største «innvandrernæringene» fant vi en signifikant negativ substitusjonselastisitet mellom bruken av arbeidskraft fra landgruppe 1 og landgruppe 2. For flere av disse næringene utgjør antall sysselsatte fra EU-land i Øst-Europa en så stor andel av de fra landgruppe 2, at det i hovedsak er disse det er snakk om. Tallfestingen viser at én prosent lavere lønn til innvandrere fra landgruppe 2 i forhold til de fra landgruppe 1, reduserer den relative bruken av arbeidskraft fra landgruppe 1 med 0,35 prosent i disse næringene. Gjennomsnittlig timelønn til arbeidstakere fra landgruppe 2 lå typisk på 80-90 prosent av lønna til de fra landgruppe 1 i næringene. Når tilgangen på arbeidskraft fra landgruppe 2 har økt, har det således vært en sterk tendens til å erstatte arbeidskraft fra landgruppe 1, herunder norskfødte arbeidstakere.

Fortrengning av norske arbeidere

Vi kan bruke disse resultatene til å anskueliggjøre hvor mye av sysselsettingsendringene som skyldes fortrengning fra lavlønnskonkurransen den økte innvandringen har skapt. Resultatet er oppsummert i tabell 1.

Tabell 1

Lønnsforskjeller og sysselsetting i næringer med signifikant negativ substitusjonselastisitet mellom arbeidstakere fra landgruppe 1 og landgruppe 2. (Kilde: Samfunnsøkonomisk analyse).

NæringTimelønn til de fra landgruppe 2 i % av timelønn til øvrige, gj. snitt 2003-2012Sysselsatte innvandrere fra landgruppe 2 i % av øvrige i 2012Sysselsettingsprosent som følge av estimert substitusjon mellom arbeidstakere fra landgruppe 1 og 2
Ti typiske «innvandrernæringer»84,5 %9,7 %6,0 %
Bygg og anlegg81,2 %8,4 %57,8 %
Varehandel85,3 %5,1 %21,3 %
Overnatting og servering87,7 %24,7 %21,5 %

I 2012 utgjorde arbeidstakere fra landgruppe 2 9,7 prosent av antallet fra landgruppe 1. I gjennomsnitt over perioden 2003-2012 var lønnsnivået 15 prosent lavere. En substitusjonselastisitet som vi har estimert til -0,35, tilsier en sysselsetting blant de fra landgruppe 2 på 6 prosent – knapt 4 prosentpoeng lavere enn faktisk sysselsetting i 2012. Substitusjonen forklarer altså over halvparten av faktisk sysselsetting av personer fra landgruppe 2, ifølge estimeringsresultatene.

Arbeidstakere fra landgruppe 1 og 2 er ikke perfekte substitutter. Det kan være flere grunner til at substitusjon ikke forklarer all sysselsettingsvekst blant innvandrere fra landgruppe 2. Resten kan for eksempel forklares med at de etterspørres på grunn av sin kompetanse, yrke og ansiennitet, eller at det har vært mangel på visse typer arbeidskraft blant de fra landgruppe 1. Avviket kan imidlertid også skyldes at resultatene er usikre.

Fortrengning i ulike næringer

Denne analysen antar lik effekt av lavlønnskonkurransen på alle de ti største «innvandrernæringene». Datagrunnlaget for å tallfeste separate effekter i hver enkelt næring er lite. Vi har likevel gjennomført slike næringsvise estimeringer. Resultatene må imidlertid tolkes med større forsiktighet. Når vi tallfester substitusjonen i hver enkelt næring, finner vi signifikante effekter i bygge- og anleggsnæringen, varehandelen og hotell- og restaurantnæringen. Også i disse næringene ligger lønnsnivået blant innvandrere fra landgruppe 2 på 80-90 prosent av nivået til norskfødte og innvandrere fra landgruppe1. For hver prosent i lønnsforskjell finner vi en substitusjonseffekt på 2,4, 1,1 og 0,9 prosent i henholdsvis bygg og anlegg, varehandel og hotell og restaurant.

Vi ser av tabell 1 at timelønningene til innvandrere fra landgruppe 2 ligger mellom 81 og 88 prosent av øvriges timelønninger i perioden 2003-2012. Resultatene tyder på at det da skulle vært en langt høyere sysselsetting av innvandrere fra landgruppe 2 i bygg og anlegg og varehandel hvis lønnsforskjellene alene skulle forklare alt, henholdsvis 57,8 og 21,3 prosent. Faktisk lå andelen på «bare» henholdsvis 8,4 og 5,1 prosent. Innen overnatting og servering ser lønnsforskjellene derimot ut til å forklare om lag all sysselsetting av innvandrere fra landgruppe 2.

Med forbehold om usikkerheten i resultatene, kan avviket mellom faktisk og predikert sysselsetting av innvandrere fra landgruppe 2 forklares med andre forhold enn lønnsforskjellene. For eksempel kan det være formelle og ikke-formelle hindringer for virksomhetene i å justere arbeidsstokken sin til å reflektere lønnsforskjellene. Avviket kan imidlertid også skyldes at kompetansenivået til innvandrerne fra landgruppe 2 i særlig bygge- og anleggsvirksomheten og varehandelen er såpass mye lavere enn til de fra landgruppe 1, at virksomhetene likevel ikke ønsker en så sterk utskifting av arbeidsstokken som lønnsforskjellene alene skulle tilsi.

Fortrengning fra innleid arbeidskraft

Ser vi på sysselsettingen av innleide fra bemanningsbransjen, finner vi ingen langsiktige effekter av lavlønnskonkurransen på den direkte sysselsettingen, hverken av personer fra landgruppe 1 eller 2. Dette er i tråd med forbud om bruk av midlertidig ansatte til å løse varige arbeidskraftsbehov. Det er imidlertid signifikante kortsiktige effekter. Resultatene viser at det særlig har skjedd en kortsiktig fortrenging av direkte sysselsatte norskfødte og andre fra landgruppe 1. Dersom deres lønn øker én prosent mer enn de innleides, øker antall innleide ifølge resultatene med 0,44 prosent samme år. Det tar noe tid før effekten av denne lavlønnskonkurransen ebber ut. Året etter har det fortsatt økt sysselsettingen med 0,26 prosent. To år senere er effekten 0,15 prosent. Figur 5 viser effektene.

Figur 5

Effekt på sysselsetting av innleid arbeidskraft ved 10 prosent økt lønnsforskjell til direkte sysselsatte. (Kilde: Samfunnsøkonomisk analyse)

Mens bruken av midlertidige stillinger har vært stabilt siden begynnelsen av 2000-tallet, har innleie fra bemanningsforetak økt markert etter 2004. Anvendelse av midlertidige stillinger og rekruttering via bemanningsbyråer må imidlertid ses i sammenheng, fordi bemanningsbyråene primært bidrar til å dekke etterspørselen etter midlertidig arbeidskraft. Arbeidskraftundersøkelsen viser om lag uendret midlertidighet, men det kan være vanskelig å få et representativt utvalg i denne undersøkelsen. I en slik utvalgsundersøkelse er innvandrerne vanskelige å få tak i og motta svar fra. Dessuten kan de som er ansatt i bemanningsforetak svare at de er fast ansatte, selv om de altså leies ut på midlertidige kontrakter. Med andre ord ser vi at noen flere har fått en løsere tilknytning til arbeidslivet, og dette må ses i lys av den sterke arbeidsinnvandringen siden EU-utvidelsen i 2004.

Effekt av midlertidige ansettelser på total sysselsetting

Vi vet foreløpig lite om effektene på den totale sysselsettingen av økt tilgang på midlertidige ansettelser. Skal vi tror internasjonal forskning, er det liten grunn til å anta at dette er det mest effektive virkemiddelet for å øke den totale sysselsettingen. Det fører snarere til økt midlertidighet.

For arbeidsgiver kan imidlertid muligheten til å anvende midlertidig ansatte være fordelaktig, fordi dette gir rom for både kapasitetsmessig og faglig fleksibilitet i arbeidsstokken. Og for arbeidstakere som ellers har vanskelig for å komme seg inn på arbeidsmarkedet, kan midlertidig ansettelse være en døråpner til arbeidslivet. På den andre siden er det for arbeidstakerne en rekke ulemper ved å være midlertidig ansatt. Sammenlignet med å være fast ansatt, har midlertidig ansettelse ulemper både hva angår lønn og lønnsutvikling, tilfredshet, økonomisk sikkerhet og muligheten for videreutvikling av sin kompetanse. Dersom midlertidige stillinger fungerer som et springbrett inn i arbeidslivet, og fører til fast stilling, kan ulempene framstå som et mindre problem, både fra individets og samfunnet ståsted.

Et tilleggsaspekt er at det er bestemte grupper i samfunnet som i hovedsak jobber midlertidig. Eksempelvis vet vi at en stor andel av de som jobber midlertidig, og som rekrutteres via bemanningsbyråer, er innvandrere. Dette har særlig blitt forsterket etter EU-utvidelsen i Øst-Europa.

For å få til en utvikling der midlertidig ansettelser er en døråpner til arbeidslivet og styrker den enkeltes posisjon på arbeidsmarkedet, er deltakelse i kompetansehevingstiltak på arbeidsplassen viktig. Det er imidlertid de med svakest tilknytning til arbeidslivet som nyter minst godt av slike kompetansehevingstiltak. Dette kan resultere i en innlåsingsmekanisme eller segmentering, ved at gruppene med svakest tilknytning til arbeidslivet forblir svakt tilknyttet. Det å sikre en fast og trygg arbeidsmarkedstilknytning har også stor betydning for den enkeltes inntektsgrunnlag, levekår og psykiske og fysiske helse.

Det har vært knyttet spenning til konsekvensene av lovendringer som har kommet gjennom 2000-tallet og nå sist i 2015, som har gjort det enklere å ansette midlertidig arbeidskraft og endret reguleringen av rekruttering gjennom vikarbyråer. Sentrale spørsmål har vært om endringene ville føre til flere midlertidig ansatte, om økningen ville gi en samlet vekst i sysselsettingen, hvordan dette ville påvirke de midlertidig ansattes lønns- og arbeidsvilkår og om det smitter over på fast ansattes lønns- og arbeidsvilkår. Per i dag finnes lite forskning om konsekvensene av regelendringene og innføringen av vikarbyrådirektivet, og det er ikke belegg for å si at forholdene for arbeidstakere som rekrutteres via bemanningsbyråer har forverret seg.

Konklusjoner

Debatten om innvandringens konsekvenser for det norske arbeidsmarkedet har hittil vært preget av to hypoteser: 1) Norge har hatt behov for mer arbeidskraft og innvandringen har bidratt til den økonomiske veksten Norge har opplevd, og 2) innvandringen har ført til mer lavlønnskonkurranse og sosial dumping.

Denne artikkelen viser at begge hypotesene er riktige.

Det har vært nødvendig med innvandret arbeidskraft for å dekke etterspørselsveksten som har kommet fra rentenedgangen, petroleumsinvesteringene og veksten i offentlige utgifter. Samtidig har ikke sysselsettingsveksten vært sterk nok til å gi alle innvandrerne arbeid utenom gjennom lavere lønn og arbeidsvilkår enn det som har vært gjeldende i Norge, og ved fortrengning av norskfødte arbeidstakere. Samlet sett har arbeidsledigheten økt og yrkesdeltakelsen blitt redusert.

Én rekrutteringskanal for innvandrere har vært gjennom bemanningsbransjen. Det er uklart om dette har skapt flere arbeidsplasser samlet sett. Vi finner imidlertid at økt lavlønnskonkurranse fra bemanningsbransjen på kort sikt fortrenger direkte sysselsatte. En slik effekt finner vi ikke på lengre sikt. Dette er i tråd med lovverket om at midlertidig ansettelser ikke skal være en permanent bemanningsløsning.

Referanser

Bjørnstad (red.), R., (2015). Virkninger av allmenngjøring av tariffavtaler. Rapport nr. 2-2015, Oslo: Senter for lønnsdannelse, 2015.

Berg, S., R. Bjørnstad, E. C. Bjøru, F. W. Eggen, B. Jordfald og M. Norberg-Schulz (2016). Innvandringssysselsetting og konsekvenser for norske arbeidere. Rapport nr. 5-2016, Oslo: Senter for lønnsdannelse, 2015.