Integrering har vært på den politiske dagsorden i Norge i flere tiår. Men hva betyr det egentlig? Hvordan defineres begrepet i politiske dokument, og hvordan har forståelsen av dette feltet utviklet seg fra 1980-tallet og frem til i dag? Gjennom henvisninger til lovverk og offentlige dokumenter, presenterer denne artikkelen noen hovedlinjer av det som har vært underliggende og styrende i forståelsen av begrepet integrering de siste tiårene.

Illustrasjon: Erik Veigård/Nordland fylkeskommune

Integrering som område har lenge vært utgangspunkt for en samfunnsmessig debatt. På engelsk kan begrepet betegnes som et contested concept, fordi det er så vanskelig å definere og operasjonalisere, og fordi det har blitt brukt fra så mange ulike posisjoner med skiftende agendaer. Det omhandler også underliggende spørsmål om nasjonal selvforståelse og verdier, nasjonale grenser og forhold som har å gjøre med fordeling av nasjonal velferd.

Når vi i dag snakker om integrering, i en moderne betydning av begrepet slik det ofte brukes politisk, knytter det seg gjerne til innvandreres deltakelse i deres nye samfunn (Rugkåsa, 2012). Innenfor EU defineres integrasjon som «a two-way process based on mutual rights and corresponding obligations of legally resident third-country nationals and the host society which provides for full participation of the immigrant» (Collett, 2008).

Rent etymologisk stammer begrepet integrasjon fra det latinske ordet in og verbet tangere, som betyr (be)røre. Slik som i uttrykket: noli me tangere – «rør meg ikke». Det som underforstått ligger i dette er idéen om at hvis jeg røres ved, kan jeg gå i stykker og bli ødelagt. Med utgangspunkt i dette handler integrering om å bevare intakt, om å bevare i opprinnelig form – som en ubrutt helhet (Dencik og Jørgensen 1999). Men hva er denne helheten som skal bevares intakt?

Integrering – et spørsmål om felles verdier?

I den opprinnelige forståelsen av begrepet handlet integrasjon om det å bevare samfunnet intakt, gjennom å fremheve felles normer og verdier. I samfunnsvitenskapen ble dette utviklet av Emile Durkheim som fokuserte på hvordan sosial orden og samhørighet kunne opprettholdes i et samfunn som gjennomgår dype forandringer og oppløsning av sosiale normer og verdier. Durkheim var bekymret for at samfunnsinstitusjonene i hans samtid på 1800-tallet var i ferd med å gå i oppløsning, spesielt kirken og familien, og dermed ikke var i stand til å ivareta de grunnleggende oppgavene med å sosialisere samfunnsborgerne inn i eksisterende normer og verdier. Uten disse verdiene kunne samfunnet stå i fare for å utvikle normløshet, kaos og ødeleggelse.

Man kan spørre seg om en samfunnsforskers bekymringer for 200 år siden kan ha betydning for dagens samfunn. «Spørsmålet om kjerneverdier er også et spørsmål om hvilke ambisjoner vi har for grad av fellesskap mellom borgerne og mellom ulike grupper i befolkningen. Et standpunkt er å søke bredest mulig enighet – at vi kulturelt og verdimessig prøver å nærme oss hverandre. Et annet standpunkt er å definere et minimumssett av menneskerettslige og politiske spilleregler som alle må respektere. Maksimumsløsningen – det brede verdifellesskapet – har til hensikt å styrke enhetsfølelse mellom borgerne. Minimumsløsningen verner i større grad om retten til å være forskjellig, selv om menneskerettighetene og politiske spilleregler setter grenser for forskjelligheten.» (Stortingsmelding 49:34)1

I sitatet fremheves ambisjoner for det nasjonale fellesskapet, knyttes til samfunnets kjerneverdier. Målet for politikken synes å være en forflytning bort fra bred altomfattende oppslutning om kjerneverdier i samfunnet til større differensiering av verdier, knyttet til å beskytte individet og opprettholde samhørighet. Maksimumsløsningen ligger nært opp mot den klassiske betydningen av begrepet. Minimumsløsningen legger heller vekt på å beskytte retten til å være forskjellig fra majoriteten, for eksempel i forhold til religion, seksuell legning eller kulturelle praksiser, og fremdeles være respektert som en del av samfunnet.

Den norske politikken har i de senere årene lagt seg på en linje nær minimumsløsningen. Denne løsningen fokuserer på et individuelt rettighetsperspektiv og setter derfor krav til samfunnets evne til å ta opp i seg og kombinere et mangfold av synspunkter, identiteter, og praksiser. Det individuelle aspektet blir da viktig i form av ferdigheter, holdninger og individuelle ressurser som storsamfunnet enten kan akseptere og ta i bruk, eller avvise. Derfor blir det av sentral betydning at integrering er en toveis prosess mellom individ og samfunn, som også setter søkelyset på inkluderings- og ekskluderingspraksiser.

I norsk sammenheng er det nærliggende å diskutere disse forholdene opp mot den norske velferdsmodellen. I NOU 2011:7 Velferd og Migrasjon2 blir den norske velferdsstaten beskrevet som et sosialt integrasjonsprosjekt med tre hovedingredienser; demokrati, medborgerskap og modernisering. Den norske velferdsmodellen representerer både problemet og løsningen når det handler om integrering av innvandrere. Man kan tenke seg at det å gi folk støtte gjennom bruk av velferdsordninger, vil føre til sosial integrasjon. Man kan også tenke seg det motsatte – at man forhindrer integrasjon fordi folk blir værende i sine støtteordninger og ikke kommer seg videre i arbeid eller utdanning. Velferdsordningene kan derfor enten bli et springbrett til deltakelse eller føre til klientifisering og passivitet.

Figur 1

Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, etter landbakgrunn. Landgruppering fra 1. januar 2016.

Figur 2

Innvandring, utvandring og nettoinnvandring, utenlandske statsborgere.

For å analysere hvordan motsetningsfylte begrep brukes fra ulike posisjoner, spør Carol Bacchi, «what is the problem represented to be?» (Bacchi, 2009). Policy er her definert som en «problematising activity», der noen aspekter blir inkludert og belyst, mens andre blir utelatt, for å unngå kompleksitet. Her ser man ikke bare etter problemene som skal løses, men man undersøker motstridende synspunkt på problemområdet og hvordan disse defineres. I offentlige dokumenter og i lovverket vil man finne slike ulike begrunnelser for hvorfor integrering ses på som viktig. Hvilke problemområder handler det om? Hvilke løsningsstrategier finnes? Hva legger man vekt på for å motivere til disse løsningene? Vi skal i denne artikkelen se på hvordan disse begrunnelsene fremtrer i ulike tidsperioder, og se på hvordan forståelsene har utviklet seg gjennom noen tiår.3

Integrert nok?

Stortingsmelding 39 (1987-88)4 ga kommunene mandat til å drive integreringsarbeid som del av sine oppgaver gjennom sosialtjenestene til befolkningen. Sosialtjenestene var på 1980 og 1990-tallet hjemlet i Lov om Sosial Omsorg fra 1964. Å få hjelp, eller «bli integrert» gjennom sosialtjenestene, betydde i utgangspunktet å motta hjelp eller omsorg, uten spesifikke krav til å delta i noen form for kvalifisering (Djuve, 2011). For å ha rett til støtte, måtte innvandrere bli kartlagt individuelt som andre klienter ved sosialkontoret, og var derfor underlagt en saksbehandler sitt skjønn og vurdering. Denne vurderingen kunne lett bli assosiert med å lete etter ulike mangler, problemer eller svakheter, som for eksempel at de manglet språk, manglet boevne, hadde en kulturell annerledeshet, gjerne symptomer på psyko-sosialt stress, osv. Mangelperspektivet ble av mange sett på som svært fremtredende i beskrivelser av innvandrere og minoritetspersoner, og mange forskere har påpekt at når innvandrere og flyktninger skal beskrives som forskjellig fra majoriteten, så blir disse forskjellene fort tolket som mangler (Djuve, 2011, Gullestad, 2002, Vike, Liden og Lien, 2001, Vike, 2006, Ytrehus 2001).

Det er grunn til å tro at loven, med sin omsorgsorientering, bidro til å tolke forskjeller som mangler. Tilnærmingen fokuserer på ferdigheter og egenskaper hos individet og definerer hvem som er dårlig eller godt integrert, som på en skala (Ihle, 2008). I vurderingen av enkeltindivider ble kultur satt i sammenheng med sosiale problemer; arbeidsledighet, avhengighet av sosialhjelp, dårlige boforhold, lav deltakelse osv. Fremmed kultur ble på denne måten en av beskrivelsene i et større problemkompleks, og kunne da bli et problemområde som måtte behandles eller forbedres for å oppnå integrasjon (Ihle, 2008). Dette representerte også et krav fra systemet om større konformitet, der majoritetskulturen ble sett som overordnet, mer verdifull og viktigere enn den kulturelle tilhørigheten til enkeltpersoner. Dette understreker igjen at oppfatning om kulturell forskjell inngår i en type verdisystem der kulturelle forskjeller blir definert som mangler som må gjøres noe med, og derfor ikke blir respektert av majoritetssamfunnet. Kultur ble på denne måten både en forklaring og en type hindring på en persons manglende integrasjon.

Figur 3

Innvandringsbakgrunn, ikke-nordiske innvandringer.

Figur 4

Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i prosent av totalbefolkningen. 1. januar 2006 og 2016.

Det nevnte mangelperspektivet, vilkårligheten i saksbehandleres bruk av skjønn og ubetinget bruk av stønader, trekkes i liten grad frem som problem i meldinger fra 1980- og 1990-tallet. Det fremtredende her er en hyllest til kulturelle forskjeller som et ideal for moderne, pluralistiske og demokratiske samfunn (Stortingsmelding 39, 1987-88). Men mange forskere peker på en underliggende motsetning mellom assimilering og integrering (Brochmann og Kjelstadli, 2008, Djuve og Hagen, 1995, Eriksen og Sayad, 2006, Gullestad 2002). Disse forskerne beskriver assimilasjon på ulike måter, men det handler stort sett om en absorbering inn i majoritetssamfunnet der kulturelle forskjeller blir usynliggjort og underkommuniserte, og tilpasningen til samfunnet blir på majoriteten sine premisser.

Politisk stod dette i motsetning til begrepet integrasjon, som i denne sammenhengen vil si å kunne bevare og praktisere egen kultur, og fremdeles delta aktivt på samfunnets ulike arenaer. Her var man i Norge tydelig påvirket av strømninger fra Europa, der multikulturalismen var på frammarsj og der man hadde tro på at kulturer (flertall) kunne eksistere side om side innenfor moderne europeiske stater. Men samtidig hadde Norge en sterk «plett på det multikulturelle rullebladet» gjennom historien med samene der myndighetene praktiserte sterke assimilasjonsstrategier som del av nasjonsbyggingen. Den samiske befolkningen sin historie vitner om dette, ofte referert til som en type fornorskingsprosess5. Denne politikken har vært svært omdiskutert, og har vært kritisert både nasjonalt og internasjonalt:

«Både innvandrere og minoritetsgrupper med tilhørighet til Norge ble i samme periode (begynnelsen av 1900-tallet) møtt med krav om fornorsking og ensidig tilpasning til storsamfunnet. Mange så den gang fornorsking som en forutsetning for at disse gruppene skulle delta i samfunnet som likeverdige medborgere. Minoritetsgruppers språk og kultur ble nedvurdert og forsøkt utslettet.» (St.melding 17, s. 24).

Assimilering, både med utgangspunkt i gammel historie og påvirkningsfaktorer utenfra, syntes uforenlig med sann pluralisme og multikulturalisme og burde derfor bekjempes. Gjennom FN-konvensjonen om Sosiale og Politiske retter fra 1966 har Norge også forpliktelser til å tillate og respektere innvandrere og flyktninger sin kultur. Motargumentene mot assimilering handlet om individets frihet til å velge å utøve sin kultur og kulturen som middel eller forutsetning i en integreringsprosess. St.meld 74 Om innvandrere i Norge (1979-80)6 legger til grunn at det å ha forankring i egen kultur og i et kjent miljø vil lette innvandrernes muligheter til å tilpasse seg og fungere i majoritetssamfunnet. Det å opprettholde og videreutvikle eget språk og egen kultur blir på denne måten midler i en integreringsprosess, men er også en verdi i seg selv.

Et annet argument som ble viktig, var innvandrernes kultur som en berikelse for majoritetskulturen. St.meld.8 (1973-74) om kulturarbeid sier at innvandrernes kultur er «ein rikdom som det offentlege bør verne og gje rimelege vekstvilkår… (s: 50) St.meld. 39 (1973-74) peker på «den verdifulle kontakt som innvandrerne kan gi oss med kulturer som er svært ulik vår egen.» (s:29). Fargerikt fellesskap ble lansert som et slagord på 1990-tallet og det ble et offentlig ansvar å tilrettelegge for innvandrerorganisasjonenes sosiale og kulturelle aktiviteter.

Men samtidig som man feiret det fargerike fellesskapet på kultursentre, skoler og ulike arrangementer, kunne vi se en strukturell krise med økt arbeidsledighet og stadig flere som ble avhengig av stønader fra det offentlige (Ihle, 2008: s.30). Rasjonalisering, effektivisering og bedriftsnedleggelser kastet mange ut i langvarig ledighet, deriblant en del arbeidsinnvandrere som hadde kommet til Norge på 1960- og 1970-tallet. Samtidig opplevde vi en økt tilstrømning av flyktninger som følge av Gulf-krigen, konfliktene på Balkan, Irak, Iran og Somalia. Både flyktningene og arbeidsinnvandrerne ble avhengige av sosialhjelp. Ledigheten var høy, og det var press på det sosiale systemet med stor konkurranse om jobbene.

Vandrehallen ved voksenopplæringen på Kongsgård Skolesenter i Kristiansand fylles hver formiddag av innvandrere som er på skole for å lære seg norsk og få arbeidstrening. (Foto: Reidar Kolstad/FVN)

God integrering = gode levekår?

I 1991 kom det en ny Lov om Sosial tjenester. Den skulle bidra til å motvirke effektene av klientifisering, stigmatisering og det å være i en mottakerposisjon. I den gamle loven var tjenestene man mottak i stor grad underlagt tjenesteyterens skjønnsvurderinger, men i den nye loven ble det fokusert mer på konkretiserte rettigheter og krav om rettferdighet (Bernt, 2003). Til tross for loven, vedvarte problemene. Fafo-forskerne Djuve og Kavli (2007) hevdet at integrasjonspolitikken fra 1990-tallet var feilslått. Mange studier tydet på dårlige boforhold, lavt kunnskapsnivå i norsk og utbredt sosial eksklusjon i store innvandringsgrupper, og det ble pekt på belastningen med å være langtidsmottaker av sosialhjelp og de store kostnadene for samfunnet (Djuve, 2011, Djuve og Hagen, 1995, Hagen, 1997, Sivertsen, 1995, Vassenden, 1997).

Kritikken av integrasjonspolitikken handlet om kvalitet, kontinuitet og intensitet i tjenestene som ble tilbudt nyankomne flyktninger. Den avslørte også store variasjoner i tjenestetilbudet i kommunene. Systemet bidro fortsatt til klientifisering der man ikke lyktes med å formidle norske verdier til de nyankomne (Djuve, 2011). I 1995 advarte Unni Wikan mot fremveksten av en ny sosial underklasse. Senere reiste Brochmann og Kjeldstadli spørsmålet om myndighetene gjør innvandrerne en bjørnetjeneste ved å oppfordre dem til å bevare et kulturelt særpreg, som på mange måter bidrar til å låse dem fast til de lavere lagene i befolkningen (Brochmann og Kjeldstadli 2008).

Dette var også del av et større bilde der man kunne se at de sosiale og økonomiske forskjellene i landet økte, i sterk kontrast til den etablerte likhetstradisjonen i Norge. Likhetsidealet skulle sikre alle borgere like muligheter uten hensyn til kjønn, geografi, familie, klassetilhørighet eller andre faktorer. For å kunne kartlegge og gjennomføre denne likhetspolitikken ble det viktig å måle, analysere og dokumentere hvordan forskjeller trer frem i sosiale grupper av befolkningen og i geografiske områder gjennom å fokusere på folk sine levekår. I NOU 1993 nr. 177 står det at «levekår er ressursene individet disponerer, for eksempel inntekt, formue, kunnskap, helse som de kan bruke til å styre egne liv. De omfatter et bredt sett av komponenter, og måles gjennom å skape et helhetsbilde basert på store intervjuundersøkelser og tilgjengelig demografisk statistikk

Den første levekårsanalysen for innvandrere eller «utlendinger i riket» som det het den gang, ble laget av Statistisk Sentralbyrå i 1983/84 og utgitt i 19878. Man kan nesten si at måling av levekår og måling av integrering handler om samme, i alle fall når levekår knyttes til innvandrerbefolkningen. De som scorer høyt på levekår, scorer som regel også høyt på integrering. St.meld.49 (2003-2004) Mangfold gjennom inkludering og deltakelse9, slår fast at levekårsundersøkelser som sammenlikner befolkningsgrupper, er den vanligste måten å måle integrering på. Men bak statistikken og gjennomsnittstallene skjuler det seg store variasjoner og mange individuelt valgte måter å leve på. Spørsmålet er om disse bidrar til en økt tilknytning til samfunnet.

Fra integrering til samfunnstilhørighet

Stortingsmelding 17 (1996-1997) Om Innvandring og det flerkulturelle Norge, beskriver en uheldig utvikling der en stor del av innvandrerbefolkningen ikke deltar i tilstrekkelig grad i det norske samfunnet. Meldingen peker også på at mange innvandrere opplever maktesløshet i møtet med systemet – lange ventetider med asylsøknad og bosetting, avhengighet av sosialhjelp og offentlig støtte, språkbarrierer, utestengelse av arbeidsmarkedet og ulike former for etnisk diskriminering. Resultatene fra levekårsundersøkelsene sammen med fokuset på hvordan systemene oppleves av enkeltpersoner og grupper, har bidradd til å belyse integrering som en toveis prosess mellom individ og samfunn som omhandler mye mer enn å utvikle individuelle ferdigheter og hjelpe enkeltpersoner. Inkludering og likestilling ble med dette sentrale begreper.

Stortingsmelding 49 (2003-2004) Mangfold gjennom inkludering og deltakelse, deler det som tidligere var en enhetlig innvandringspolitikk i tre områder:

  • Innvandring og kontroll

  • Politikk for nyankomne

  • Mangfoldspolitikk

Med dette ble alle spørsmål knyttet til grensekontroll, asylmottak og oppholdstillatelser skilt ut til Utlendingsdirektoratet og politimyndighetene. Politikk for nyankomne var nå den politikken som skulle handle om integrering/samfunnstilknytning. Den hadde som målsetting å bygge opp et effektivt mottakssystem der kommunene som bosatte flyktninger, raskt skulle sluse dem gjennom et kvalifiserende introduksjonsprogram som skulle føre dem direkte ut i arbeid eller utdanning. Meldingen opprettholder og videreutvikler levekårsfokuset på integrering, men introduserer også begrepet samfunnstilknytning. Den uttrykker en bekymring for at mange er løsere knyttet til samfunnsfellesskapet enn ønskelig, både fordi de ikke har lært seg norsk, men også fordi det kan handle om diskriminering, fattigdom og marginalisering.

Samfunnstilknytning defineres her langs to dimensjoner: en målbar tilknytning gjennom deltakelse i for eksempel arbeid, utdanning eller andre arenaer som kan måles statistisk gjennom levekårsundersøkelser; en opplevelse av tilhørighet.

Her fremheves det at samfunnstilknytningen også har en subjektiv følelsesmessig side som handler om å oppleve at man hører til. Frihet og individuelle valg må anerkjennes, men rammene må være norsk lov. Det må også anerkjennes at det finnes mange forskjellige måter å være norsk på.

Meldingen fremhever en ny kompleksitet og bruker mange nye begreper, og den synes å ha en ideologisk plattform som både fremhever individets muligheter for å ta valg og samfunnets forpliktelse til å inkludere. I dette ligger det mange dilemmaer, og det ligger også potensiale for konflikt. Derfor understrekes også målet om harmonisk sameksistens. Målene for integrasjon/samfunnstilknytning blir også mer nyanserte og differensierte, og knyttes til kjønn, etnisk gruppe, utdanning, botid osv. Det vises også til at det å ha høy tilknytning på ett område, ikke nødvendigvis betyr å ha høy tilknytning til samfunnet på et generelt nivå, og omvendt.

Det som kan oppleves som et skifte i denne meldingen, er at man ved å fokusere på levekår har hatt ambisjoner om sosial mobilitet. Men ved å understreke tilhørighet som en viktig dimensjon, blir fokus dreid mer mot hvem som er innenfor og hvem som er utenfor. Det å anerkjenne at det er mange som faller utenfor, kan faktisk utgjøre en trussel mot systemet. Dette betyr ikke bare fattigdom og sosial nød, men kan også handle om radikalisering og sosialisering inn i andre verdisystemer, som på sikt kan undergrave felles verdier.

Integrasjon – et spørsmål om velferdssamfunnets bærekraft

I 2011 la Brochmann-utvalget fram sin utredning, Velferd og migrasjon – Den norske modellens framtid (NOU: 7, 2011)10. Rapporten satte søkelyset på forbindelsen mellom velferdsstatens virkemåter i forhold til stadig økende innvandring. Meldingen innledes slik:

«Innvandring har både ønskelige og uheldige virkninger sett i et velferdsstatlig perspektiv. Konsekvensene av migrasjon for velferdsmodellens utvikling er avhengig av hvem som kommer, hvilke ressurser de bringer med seg, og i hvilken grad de integreres11 i norsk arbeids- og samfunnsliv. Kombinasjonen av en aldrende befolkning og lav sysselsetting i betydelige befolkningsgrupper kan utfordre modellens bærekraft på sikt.» (NOU 7:11 s. 10)

Begrepet bærekraft er her svært fremtredende og representerer et skifte der vektleggingen er på systemets opprettholdelse og utvikling mer enn på humanitære og menneskelige utfordringer knyttet til enkeltpersoner eller grupper. Når store grupper mennesker skal bosette seg i landet og disse oppfattes som kulturelt forskjellige, har særskilte behov eller opplever samfunnsmessig marginalisering, utfordrer det velferdsstatens måte å fungere på og velferdsstatens legitimitet. Derfor handler integreringspolitikk også om selve systemet, og de faktorene som påvirker innvandreres situasjon i samfunnet.

NOU 2011: 14 Bedre integrering – Mål, strategier, tiltak12, opprettholder og videreutvikler fokuset fra Brochmann-utvalget: «Integrering av innvandrere handler konkret om kvalifisering, utdanning, arbeid, levekår og sosial mobilitet; innflytelse i demokratiske prosesser; deltakelse i sivilsamfunnet; og tilhørighet, respekt for forskjeller og lojalitet til felles verdier. Det er resultatene, altså hva som oppnås langs disse dimensjonene, som avgjør hvor vellykket integreringen er

Utredningen gir en kompleks, men ambisiøs fremstilling av hva integrering og inkludering innebærer, samtidig som den også fremstiller prognoser og risiko i forhold til dagens problemsituasjon. Prognosene viser at det er en betydelig risiko for at mange med innvandrerbakgrunn ikke integreres i samfunnet, og får varig dårlige levekår. Dette gir på sikt grunnlag for mistillit og avvisning av fellesverdier, og det skaper grunnlag for radikalisering og økt konflikt. Utredningen foreslår – i tråd med føringer fra EU – et større fokus på resultater. Dette innebærer en kritikk internt i systemet, med krav om at ulike sektorer må forbedre sin innsats. Den gjør også mer enn bare å gjengi tallene fra levekårsanalysene, men setter de i sammenheng med variabler som klasse, fattigdom, kjønn, bosted13. Den slår fast at fattigdom og marginalisering synes å ha en mer permanent karakter innenfor innvandrerbefolkningen.

I analysene prøver meldingen å rette søkelyset mot personer som er «passive», som ikke fanges opp i ledighetsstatistikken eller i andre statistikker. Dette kan for eksempel være ungdom som er droppet ut av videregående skole, hjemmeværende kvinner, eldre, personer som er vanskelig å påvirke og sosialisere inn i samfunnets felles verdier. Den helt konkrete strategien for å motvirke passivisering omtales gjerne som aktivering, ofte kalt arbeidslinjen i sosialpolitikken, et sentralt element i den europeiske strategien for å fremme en overgang mellom velferd og arbeid (Djuve 2011). Aktivering kan både ses som en forberedelse eller opplæring for et bestemt arbeid slik det fungerer når arbeidspraksis for eksempel er del av et utdanningsløp, eller det kan ses på som en aktivitet som bedrer dine individuelle ferdigheter og gir deg en bedre hverdag, men som ikke er rettet mot en spesiell type jobb. Djuve spør i sin artikkel fra 2011 om ikke integreringsregimet slik det har fungert, kanskje har hatt utgangspunkt i den siste formen for aktivering, som for mange ikke har ført til noen reell integrering i arbeidslivet.

Utredningen foreslår også en ny tredelt definisjon av integrering14:

  • Kvalifisering, utdanning, arbeid (representerer den tidligere nevnte levekårsforståelsen).

  • Tilhørighet, respekt for forskjeller og lojalitet til felles verdier (inkluderer videreføringen av samfunnstilhørighetsdimensjonen som ble presentert i St. melding 49 (2002-2003).

  • Innflytelse og deltakelse i demokrati og sivilsamfunn (inkorporerer deltakelse som helt nødvendig for å motvirke passivisering).

Både den omtalte NOU 2011: 14 og Meld.St.6 (2012-2013): En helthetlig integreringspolitikk15 er ambisiøse meldinger som både ønsker å inkludere forskning, samfunnsutvikling og sektoransvar. I tillegg til disse sentrale meldingene finnes det også et økende fokus på integrering og minoritetsperspektiv i flere av sektorenes egne meldinger og dokumenter. På denne måten er integreringspolitikken blitt mer differensiert, og filtrert ut i sektorene med egne mål og virkemidler. Dette er også hensikten.

I fjor la Solberg-regjeringen frem Meld.St.30 (2015-2016) Fra mottak til arbeidsliv – en effektiv integreringspolitikk. Den fremhever som tittelen sier, entydige krav til effektivitet og lønnsomhet. Den store flyktningebølgen i 2015 gjorde disse kravene enda tydeligere. Sektoransvaret er skjerpet, risiko og trusselvurderinger er tydeliggjort, og målet er at alle som skal leve og bo i Norge må være «skattebetalere og deltakende borgere.» Den samfunnsøkonomiske ambisjonen er løftet opp, men også argumentet om å forebygge polarisering og motvirke for store forskjeller. Med dette ønsker man å unngå at det dannes parallelsamfunn hvor det utvikles egne regler og kodekser som i ytterste konsekvens kan bryte med norsk lov og undergrave fellesskap og tillit i befolkningen. (Meld.St.30 (2015-2016) s. 9).

Dette er en omstridt politikk som skaper debatt, der det som i én sammenheng presenteres som en løsning, også er en del av problemet, og omvendt. I kravene til effektivitet, lønnsomhet og overvåkning av miljøer kan det også ligge elementer av utestengelse, stigmatisering og rasisme. Å balansere den menneskerettslige og humanitære utfordringen som ligger i økt innvandring, med fornyelse av velferdsstaten og ivaretakelse av rikets sikkerhet, vil være den store utfordringen framover.

Solberg- regjeringens integreringspolitikk har som hovedmål at flest mulig av innvandrerne skal komme i arbeid. (Foto: Gunnar Bløndal)

Litteraturliste

Bacchi, C. L. (2009): Analysing policy: What is the problem represented to be? Frenchs forest N.S.W: Pearson Australia

Bernt, J.F. (2003) Rett til stønad til livsopphold. I Kjønstad A. (ed) Sosial trygghet og rettssikkerhet under sosialtjenesteloven og barnevernsloven. Bergen, Fagbokforlaget

Brochmann, G. og Kjeldstadli, K. (2008) A history of immigration: The case of Norway 900-2000 Oslo, Universitetsforlaget

Collett, E: (2008) The EU Immigration Pact from Hague to Stockholm, via Paris EBC Policy Brief

Djuve, A.B., Hagen K. (1995) Skaffe meg en jobb! Levekår blant flyktninger i Oslo. FAFO-rapport (Vol. 184) Oslo, FAFO

Djuve, A.B. (2011) Introductary programs for immigrants Nordic Journal of Immigration research 1(3) p. 113-125

Djuve, Anne Britt, and Hanne Cecilie Kavli. ”Integreringspolitikk i endring.” I: Dølvik, JE, T. Fløtten, G. Hernes og JM Hippe, red., Hamskifte. Den norske modellen i endring. Oslo: Gyldendal Akademisk (2007).

Dencik, L., Per S: Jørgensen: (1999) Børn og familie i det post-moderne samfund, Hans Reizels forlag

Eriksen, T.H., Sayad, T: (2006) Kulturforsskjeller i praksis: perspektiver på det flerkulturelle Norge, Oslo, Gyldendal Akademisk

Gullestad, M: (2002) Det norske sett med nye øyne: Kritisk analyse av norsk innvandringsdebatt, Oslo, Universitetsforlaget

Hagen, K. (1997) Innvandrere og sosialhjelp. Kunnskapsstatus og utfordringer for videre forskning, FAFO-notat 7

Ihle, R. (2008) Søkelys – perspektiver på arbeid med etniske minoriteter i velferdstjenestene, Høyskoleforlaget, Kristiansand

Ihle, R. (2014) Framing integration,- from welfare to citizenship, Nordicum Meditteraneum, Volume 9 (1) 2014

Rugkåsa, Marianne (2012) Likhetens dilemma: om sivilisering og integrasjon i den velferdsambisiøse norske stat. Oslo, Gyldendal Akademisk

Sivertsen, J.E. (1995): Arbeidsledighet blant innvandrere Samfunnsspeilet SSB

Vassenden, K. (1997) Innvandrere i Norge: Hvem er de? Hva gjør de og hvordan lever de? SSB

Vike H., Liden, H., Lien, M. (2001) Likhetens virkeligheter (eds) Likhetens paradokser,- antropologiske undersøkelser i det moderne Norge s: 11-26 Oslo, Universitetsforlaget

Vike, H. (2006) Likhet, konformitet og integrasjon. I M.J. Greek, (ed.) Utfordringer i felrkulturell formidling HiO-rapport 2006, s. 16-24. Høgskolen i Oslo

Ytrehus, L.A. (2001) Forestillinger om «den andre» Kristiansand, Høyskoleforlaget