For noen år siden hadde Gloppen i Sogn og Fjordane, i likhet med mange andre kommuner rundt om i landet, et stort og økende behov for kvalifisert helsefagpersonell, særlig i eldreomsorgen. Samtidig var det mange innvandrere bosatt i kommunen som ønsket å jobbe, men som snak-ket relativt dårlig norsk og dessuten manglet nødvendige kvalifikasjoner. Sammen med kommunen og fylkeskommunen og den lokale videregående skolen tok NAV Gloppen en rekke innovative grep.

Høsten 2013 startet en forsøksklasse i helsefagarbeid for minoritetsspråklige ved Firda videregående skole i Gloppen kommune. Øyvind Hervik, som er NAV-leder i Gloppen, forteller at de 12 elevene i forsøksklassen i hovedsak var voksne flyktninger med familieforpliktelser. Disse ble valgt ut etter opptakssamtaler med hovedvekt på den enkeltes motivasjon for å utdanne seg til helsefagarbeider samt kjennskap til og tidligere arbeidspraksis fra helse- og omsorgssektoren og gode skussmål derfra.

Dårlige norskkunnskaper, men eksamensresultatene etter to år imponerer

Ifølge Hervik hadde flere av kandidatene dårlige norskkunnskaper da de satte seg ved skolebenken høsten 2013. Likevel har elevene klart seg resultatmessig godt, og kun én kandidat har sluttet underveis. Dette er imponerende, og viser at motiverte elever raskt kan tilegne seg både norsk språk og faglig kompetanse når de er i stimulerende omgivelser, sier Hervik.

Forsøksklassen ble lagt opp på en alternativ måte sammenlignet med ordinær videregående opplæring i helsefag. I stedet for to år på skolebenken etterfulgt av to års praksis, startet elevene med en timeplan bestående av to dager teori og tre dager praksis fra første uke. Elevene har norsk alle tre årene, helsefagsrelaterte fag de to første årene, mens de mer teoritunge fellesfagene som matte, engelsk og samfunnsfag ble lagt til siste skoleår, når norskkunnskapene og studieteknikken har kommet på et visst nivå. Hervik forteller at langt de fleste elevene har fått ekstravakter i helgene og i feriene på den arbeidsplassen hvor de fra første uke har hatt praksis. Det innebærer at noen av elevene vil ha rett til å gå opp til fagbrev allerede sommeren 2016, like etter avsluttet skolegang. De andre kandidatene vil få tilbud om en lærlingperiode. Det vil være snakk om en relativt kort læretid på alt fra to til tolv måneder, avhengig av hvor mye praksis de har hatt før de startet på utdanningen, og avhengig av hvor mye ekstra de har jobbet underveis i utdanningsløpet.

Bakgrunnen

Hervik forteller at det var en kombinasjon av flere faktorer som gjorde at NAV i Gloppen i 2012 tok initiativ til å utvikle en tilpasset fagarbeiderutdanning for innvandrere i kommunen. Helsefagarbeiderlinjen ved Firda videregående skole i kommunesenteret Sandane sto i fare for å bli lagt ned på grunn av sviktende rekruttering blant de unge. Gloppen hadde lenge vært mottakskommune for flyktninger, men hadde erfart at mange flyttet etter endt introduksjonskurs, blant annet på grunn av vansker med å komme inn i det ordinære arbeidsmarkedet. Blant flyktningene som ble igjen i kommunen, var arbeidsledigheten økende. Gloppen erfarte videre at ordinære NAV-tiltak som AMO-kurs og praksisplasser ikke fungerte for å kvalifisere de minoritetsspråklige innvandrerne til det lokale arbeidsmarkedet, og at formell utdanning var det som trengtes. Gloppen hadde dessuten et stort og økende behov for kvalifisert helsefagpersonell, særlig i eldreomsorgen.

På dette grunnlaget ble det etablert et forpliktende samarbeid mellom Gloppen kommune, Firda videregående skole, NAV Gloppen, NAV Sogn og Fjordane samt Sogn og Fjordane fylkeskommune. I mars 2013 vedtok kommunestyret i Gloppen at det skulle startes et prosjekt mellom nevnte partner for å tilby et tilrettelagt studieopplegg i helsefagarbeid for minoritetsspråklige kandidater. I samarbeidsmodellen som etter hvert ble signert mellom NAV, fylkeskommunen og Gloppen kommune ble følgende lagt til grunn:

  • at alle parter skulle bidra til finansieringen av utdanningsopplegget,

  • at utdanningsløpet skulle tilpasses målgruppen blant annet ved å kombinere teori og praksis fra dag én samt gjennom tett individuell oppfølging av den enkelte,

  • at fagbrev skulle sikres på kortest mulig tid gjennom en fleksibel utregning av praksis. Sistnevnte skulle skje blant annet ved å godkjenne praksis fra helgejobb og feriejobbing underveis i utdanningsløpet.

Eden Ghebrey Drar er en av innvandrerne som nå får både opplæring i språk og helsefagarbeid i Gloppen. Det har gitt henne fast stilling i kommunen. (Foto: Gro Ravnestad/NRK)

Det var dessuten viktig å få godkjenning av Statens lånekasse for å sikre at elevene fikk rett til stipend i tillegg til ordinære ordninger som overgangsstønad eller midler gjennom introduksjonsordningen som i noen tilfeller ble forlenget.

Veien videre – håp om forankring og forutsigbarhet

Én av utfordringene fremover, påpeker Øyvind Hervik, er å forankre opplegget for på den måten å skape forutsigbarhet for alle parter, ikke minst for de ansatte på helsefagarbeiderutdanningen ved Firda videregående skole. For å lykkes med forankring, er det viktig å få en mer fleksibel tiltaksforskrift i NAV slik at man kan benytte midlene friere enn det som i dag er tilfellet. Videre, fastslår Hervik, er det viktig å få på plass samarbeidsavtaler med flere kommuner i regionen slik at man sikrer kontinuitet i opplegget. Hervik minner om at det for mange kommuner er nytt å tenke at de skal være med på å finansiere et videregående utdanningsopplegg. Hervik har dessuten erfart at en del kommuner tenker at deres eventuelle kandidater ikke vil mestre å fullføre en utdanning i helsefagarbeid da de snakker «for dårlig norsk». Men er det én ting dette forsøksprosjektet har vist, mener Hervik, så er det at kandidatene for å lykkes nettopp ikke trenger å ha et avansert nivå i norsk språk ved skoleoppstart. Om de er motivert, om de har de rette personlige egenskapene og et godt kjennskap til sektoren, så kan det å bli tatt opp på et tilpasset utdanningsløp som dette er, være akkurat det som bidrar at kandidatene blir gode i norsk språk samtidig som de tilegner seg en helsefaglig kompetanse samfunnet har behov for.

Hervik håper at det Gloppen kommune, NAV og Sogn og Fjordane fylkeskommune har fått til på helsefagarbeiderfeltet kan inspirere til at det utvikles tilsvarende samarbeidsavtaler og tilpassede utdanningsløp også i andre deler av landet, både i helsefag og på andre fagområder der arbeidsmarkedet har behov for kvalifisert personell. Han mener det er viktig å se muligheter, heller enn å la seg begrense av det som kan fremstå som et stivbeint regelverk.

Kvalifiseringen må tilpasses arbeidsmarkedet

Kommuner og fylkeskommuner har stor frihet i hvordan de legger til rette for å ta i bruk ressursene til nye innbyggere. En ny studie fra NIBR om «Sysselsetting av innvandrere – regionale muligheter og barrierer» (Søholt, Tronstad og Vestby, 2015) peker på at eksisterende tiltak som språkpraksis i arbeidslivet, lærlingeplass, og videregående opplæring i større grad må tilpasses de regionale behovene for arbeidskraft. Studien, som er gjennomført på oppdrag for IMDi og Distriktssenteret, viser også at det er et stort uutnyttet potensiale i samarbeid på tvers, og at fylkeskommunene som skoleeier og samfunnsutvikler må samarbeide bedre med kommuner og næringsliv for å levere utdanning som arbeidsmarkedet etterspør (ibid). Samarbeidet som beskrives i denne artikkelen mellom lokale og regionale aktører i Sogn og Fjordane er et godt eksempel på hvordan det er mulig å få dette til. Her har ledelsen i NAV, sammen med øvrig ledelse i Gloppen kommune, fylkeskommunen og den videregående skolen møtt lokale utfordringer og muligheter med interesse, engasjement og ikke minst med en vilje til å finne nye handlingsrom.

Referanser

Grimsrud, Gro-Marit og Munkejord Mai Camilla (2016): Kommunalt tilflyttings- og inkluderingsarbeid. Kartlegging av bruk av kunnskap fra Distriktssenteret og eksempler på nyskapende arbeid. Rokkannotat 2/2016.

Søholt, S., Tronstad, K., & Vestby, G. M. (2015). Sysselsetting av innvandrere - regionale muligheter og barrierer for inkludering. NIBR-rapport 2014:25.