Fra å se urbanisering som en trussel (Habitat I, Vancouver, 1976) hvor fokuset var å bygge nok boliger, er FNs perspektiv med årene blitt bredere. Allerede Habitat II (Istanbul, 1996) pekte på byenes vekst som basis for bærekraftig utvikling i en urbaniserende verden. På Habitat III (Quito, 2016) var utfordringen snarere hvordan utviklingspotensialet i en urbanisert verden kan nyttes særlig for fattige grupper som del av helhetlig byutvikling. «Leave no one behind» – prinsippet ble understreket. At tenkningen gjennom 40 år ikke er lineær er tydelig: Habitat II fremmet deregulering av boligmarkedet, mens Habitat III går inn for sterkere deltakelse både fra stat, lokale myndigheter og sivilsamfunn gjennom ulike former for partnerskap.