Den tredje Habitat-konferansen i FN-regi om bosetting og byutvikling fant sted i Quito i Ecuador 17.-20. oktober, uten at det skapte særlig oppmerksomhet i norske medier. Den manglende interessen kan kanskje skyldes at de to foregående Habitat-konferansene, i Vancouver i 1976 og i Istanbul i 1996, begge handlet om problemene i det Globale Sør.

Tema for årets konferanse var imidlertid «Ny urban agenda» (forkortet NUA), som skal gjelde for alle land. Gjennom internasjonale forhandlinger ble det oppnådd enighet om en slutterklæring som omhandler mål og forpliktelser for bærekraftig byutvikling og inkluderende og trygge byer.

Habitat-konferansen ble fulgt opp på Norsk Planmøte 2016, som ble arrangert av Norsk Bolig- og Byplanforening i Stavanger 7.-8. november. Her ble betydningen til NUA for norske byer og steder diskutert, og man forsøkte å finne svar på hvordan en slik global agenda kan gjøres relevant på et lokalt nivå.

Dette nummeret av PLAN ser nærmere på arbeidet til FN/Habitat. Vi bringer referat fra konferansen i Quito og vi gjengir to av hovedinnleggene på Norsk Planmøte.

Bakteppet for Quito-konferansen er den stadig økende urbaniseringen globalt. Litt mer enn halvparten av menneskene på jorda, ca. 4 milliarder, bor nå i byer, og innen 2050 ventes andelen å øke til ca. 70 prosent. Samtidig utfordres verdens byer av globalisering, klimaendringer, forurensning, flyktningestrømmer og migrasjon på en helt annen måte enn tidligere.

Disse nye utfordringene gjenspeiler seg også i FNs syn på byenes rolle i den globale utviklingen, som har endret seg over tid. Mens den første Habitat- konferansen i 1976 skulle bidra til å bremse urbaniseringsprosessen, blir byveksten i dag sett på som en mulighet for utvikling og en løsning på globale problemer. Sammen med bærekraftsmålene til FN som ble vedtatt i 2015, reflekterer NUA at verdenssamfunnet tar byenes rolle mer på alvor. Som FNs generalsekretær Ban Ki-moon har uttrykt det: «Vår kamp for global bærekraft vil vinnes – eller tapes – i byene.»

Men hvordan skal en agenda som gjelder for hele verden gjennomføres i norske byer?

Egentlig har vi vel i Norge allerede gjennomført en god del av det som ligger i erklæringen om «Ny urban agenda», selv om ikke alle norske byer er kommet like langt i dette arbeidet. Forholdene er ulike i forskjellige deler av landet vårt, på små og store steder, og det vil kreve både tung nasjonal innsats og lokale, stedstilpassede løsninger for å realisere visjonene om bærekraftige og inkluderende byer. Samtidig har byer fra ulike deler av verden mye å lære av hverandre. Derfor er deltakelse i internasjonale prosesser som Habitat viktig.

Selv om «Ny urban agenda» sier mye godt om hva som bør gjøres, er det en svakhet at den ikke konkretiserer hvilke virkemidler som skal brukes eller hvem som har ansvar for å drive agendaen framover og gjennomføre de mange og ambisiøse målsettingene. Erklæringen fra Quito-konferansen skal heller ikke ratifiseres av FNs medlemsland, i motsetning til blant annet Klimaavtalen fra Paris i 2015. NUA er mer å betrakte som et «veikart« for ønsket utvikling. Da kan det lett bli noe uforpliktende over det hele.